Jeg har ingen gode venner. Hva gjør jeg galt?

[AnonymBruker]

Har egentlig hele livet hatt litt problemet med å bli inkludert sosialt. Gjelder både som barn, i tenårene, på jobb som voksen, skole og ellers. Nå er jeg 35 år og jeg har det som jeg alltid har hatt det. Føler jeg er en oppegående person med mye å komme med når man blir kjent med meg men jeg er noe reservert før jeg blir kjent med folk. 

Men kan dette ha en sammenheng? Bør jeg lære meg å ta mer plass? Liker ikke tanken på å være en person som gjør det, opplever de som slitsomme og krevende, noe jeg ikke ønsker å være. Vil liksom bare være meg. Men å bli likt som den jeg er, og å bli inkludert selv om jeg ikke roper og ler høyt rundt bordet. 
Jeg her jo ikke problemer med å skaffe meg bekjente, for smalltalk er jeg egentlig god på. Og praten går lett med de fleste jeg prater med. Får høre via andre at jeg er godt likt av kollegaer på jobben. Jeg har også blitt bedre med årene med å åpne meg og ikke være redd for å være innrømme feil eller være litt sårbar foran andre. Og jeg prøver å vise interesse for andre. Prøver å få de meg på sosiale sammenkomster på jobb f.eks men får ingen respons. Så kommer det nye ansatte inn som får seg bestevenn på jobb iløpet av to uker liksom. Så står jeg der og har vært i jobben i 4-5 år og enda ikke truffet noen av mine kollegaer på privaten. 
 

Skjønner jo at problemet ligger hos meg. Men skulle gjerne ønske jeg visste hva, slik at jeg kan gjøre en endring. Jeg har flyttet en del frem og tilbake hit og dit iløpet av mitt voksne liv, så jeg har som sagt mange bekjente men ingen gode venner som jeg føler jeg har god kontakt med. Til og med hjemme på min hjemplass er det nesten ingen nære venner. Når jeg har bursdag er det kun bekjente som gratulerer meg på face. Fordi jeg har null gode venner. 
 

Er det noe man kan gjøre med dette eller må jeg bare innfinne meg med at sånn er jeg og sånn blir jeg? 

Anonymkode: b8b66...64a

[AnonymBruker]

Det er ikke godt å si hva du kan endre på. Du nevner jo ikke mye kritikkverdig i det du skriver. 

Mulig at du må tørre å vise litt mer personlighet og våge å gjøre deg sårbar ved å ta mer plass. Du er sikkert en kjempe ok kollega, snill og omgjengelig, men hva er dine interesser på fritiden? Hvem har du noe til felles med på jobb? Det må jo være noe annet å bygge på enn random small-talk? 

Lykke til. Hilsen en annen snart 35-åring som VET hvorfor hun er venneløs 🤪😆

Anonymkode: a614f...cc9

[AnonymBruker]

Ser ikke ut til at det er mye galt med deg nei ut fra det du skriver.

 

Anonymkode: a92c6...2ba

[Anonymburker]

Jeg er 36, og så godt som venneløs. Personligheten min er problemet, og jeg blir rett og slett ikke kjent med folk.

Jeg klarer ikke gi mye av meg selv, siden jeg blir nervøs og usikker i både en-til-en samtaler med kolleger, og i gruppesammenhenger.

Det er ingen som kommer til meg for å smalltalke og jeg har heller ikke det i meg å ta initiativ på egenhånd. I så fall en sjelden gang, og da er det bare random jobbprat.

[AnonymBruker]

Flere av vennene jeg har fått i voksen alder har vært veldig på, kommet med gaver på bursdagen min, tatt initiativ til kaffe, ringt, sendt mld privat og i gruppechat med sprsm hvordan det går med meg, osv. De har tydelig vist at de bryr seg og ett par av de har sagt det rett ut at «nå er vi venner», «du har fått en klegg for livet» eller «du blir ikke kvitt meg» .. (jeg måtte få det inn med teskje, er så vant med at jeg ikke får venner). Så prøv å være litt på kanskje, med føl deg frem så det ikke blir for voldsomt.  

Anonymkode: ff85f...bbe

[Gjest Porstar]

Kansje du er for innelukket , du må tørre å gi deg hen, tørre å spøke mere .

 

[AnonymBruker]

Jeg er litt som deg. Godt likt av kolleger og egentlig ganske god på smalltalk. Men har ingen gode venner og har ikke hatt det i voksen alder. Er nå 40. 

Jeg tror vel det er fordi jeg ikke gir nok av meg selv. Og grunnen til det er at jeg rett og slett ikke klarer. Jeg klarer ikke å ta større plass. Jeg føler bare at det jeg sier er uinteressant og tullete. Selv om andre sier mye av det samme. 

Jeg skulle virkelig ønske meg en eller to nære venner. For selv om jeg har mann og barn så føler jeg meg til tider ensom, savner en god venninne. 

Anonymkode: b6094...623

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg er litt som deg. Godt likt av kolleger og egentlig ganske god på smalltalk. Men har ingen gode venner og har ikke hatt det i voksen alder. Er nå 40. 

Jeg tror vel det er fordi jeg ikke gir nok av meg selv. Og grunnen til det er at jeg rett og slett ikke klarer. Jeg klarer ikke å ta større plass. Jeg føler bare at det jeg sier er uinteressant og tullete. Selv om andre sier mye av det samme. 

Jeg skulle virkelig ønske meg en eller to nære venner. For selv om jeg har mann og barn så føler jeg meg til tider ensom, savner en god venninne. 

Anonymkode: b6094...623

Dette kunne vært meg. Jeg dytter også folk bort fordi da slipper jeg å bli skuffet selv. Slipper ingen innpå lenger. 

Anonymkode: e6aac...c2f

[Mandagsunge]

Eg har det på same måte, men derimot ein tett familie og vidare slekt der eg står mange tantar og syskenbarn nært. Som deg har eg flytta nokre gongar som vaksen, og aldri etablert nære vennskap der eg har budd, sjølv etter fleire år - eg blir kjent med folk på jobben og har god kjemi rundt lunsjbordet, men det er kun eit fåtall som har vist interesse i at eg skal vere ein del av liva deira etter arbeidstid, og aldri for stort meir enn å gjere noko som perifert har med jobben å gjere. Eg er òg engasjert i frivillig musikkliv på fritida og sitt i styre og stell, men heller ikkje der har eg treft folk som er blitt noko meir enn trivelege menneske eg deler hobby med. 

Eg kan ikkje kome med råd, meg om det er noko trøyst: du er i alle fall ikkje aleine. 

[AnonymBruker]

Hvorfor er gjennomgangstemaet for veldig mange her at gode venner skal finnes på arbeidsplassen? Jeg for min del er på på arbeid for å jobbe, ikke for å sludre med kollegaer. Man kan fint ha et godt arbeidsmiljø uten å bli nære venner. På fritiden har jeg andre interesser og da er det mye enklere å finne likesinnede som fort blir nære venner. Jeg synes ts høres ut som en grei og likevektig person. Men ofte må man også ha noe mer å by på for å finne tonen med andre. Se deg rundt og let aktivt etter arenaer der du kan trives og møte folk - utenom arbeidskollegaer.  
 

Anonymkode: 779c7...20b

[AnonymBruker]

Halo venneløs !

Vår yngste son ( idag 43 ) har   det på tilsvarende måte som du gjir utrykk for.  Han har m.a. tatt høgere utdanning, og bor og jobber  idag i Oslo. Han eg også venneløs, og vi har mer eller mindre mistet kontaktet med han.  En snill, grei, og fornuftig gutt, men mangler desv. sosiale antenner.  

Du er idet minste ærleg mot  deg selv som  innser at feilen ligger hos deg selv, og ikkje innenfor din sosiale  omgangskrets.  Dersom du inntatt den holdning at det var alle andre det var noe galt med så kunne det vera grunn til en viss bekymring.

Noen personer er gledesspredere i sosiale samenhenger, og får ofte andre til å le, og  lett kontakt med andre,og all oppmerksamhet.  Misstenker meg at det ligger ein "slags sperremakanisme " i underbevisheten din om at du vegrer det for å  dumme deg litt ut når du tar del i  sosiale diskusjoner. 

Eg er komt "litt oppi årene" og har 50 % hørseltap,og nytter høreapp.  I sosiale samanhenger kan det ofte by på oppfordringer å oppfatte hva folk seier, men vegrer meg aldri for å ta del i diskusjoner av den grunn.  Ver deg selv, og ikkje ver redd for å "drite deg ut" og slå ut håret i lystig selskap.  Husk du lever bare en gang ! 

Anonymkode: f02e2...bb8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (58 minutter siden):

Er det noe man kan gjøre med dette eller må jeg bare innfinne meg med at sånn er jeg og sånn blir jeg? 

 

Er en grunn til at du ikke blir likt av andre. Kun du som kan gjøre noe med det. Anbefaler deg å oppsøke en Coach eller Psykolog som kan hjelpe deg videre

Anonymkode: 5f67f...0a6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (55 minutter siden):

Har egentlig hele livet hatt litt problemet med å bli inkludert sosialt. Gjelder både som barn, i tenårene, på jobb som voksen, skole og ellers. Nå er jeg 35 år og jeg har det som jeg alltid har hatt det. Føler jeg er en oppegående person med mye å komme med når man blir kjent med meg men jeg er noe reservert før jeg blir kjent med folk. 

Men kan dette ha en sammenheng? Bør jeg lære meg å ta mer plass? Liker ikke tanken på å være en person som gjør det, opplever de som slitsomme og krevende, noe jeg ikke ønsker å være. Vil liksom bare være meg. Men å bli likt som den jeg er, og å bli inkludert selv om jeg ikke roper og ler høyt rundt bordet. 
Jeg her jo ikke problemer med å skaffe meg bekjente, for smalltalk er jeg egentlig god på. Og praten går lett med de fleste jeg prater med. Får høre via andre at jeg er godt likt av kollegaer på jobben. Jeg har også blitt bedre med årene med å åpne meg og ikke være redd for å være innrømme feil eller være litt sårbar foran andre. Og jeg prøver å vise interesse for andre. Prøver å få de meg på sosiale sammenkomster på jobb f.eks men får ingen respons. Så kommer det nye ansatte inn som får seg bestevenn på jobb iløpet av to uker liksom. Så står jeg der og har vært i jobben i 4-5 år og enda ikke truffet noen av mine kollegaer på privaten. 
 

Skjønner jo at problemet ligger hos meg. Men skulle gjerne ønske jeg visste hva, slik at jeg kan gjøre en endring. Jeg har flyttet en del frem og tilbake hit og dit iløpet av mitt voksne liv, så jeg har som sagt mange bekjente men ingen gode venner som jeg føler jeg har god kontakt med. Til og med hjemme på min hjemplass er det nesten ingen nære venner. Når jeg har bursdag er det kun bekjente som gratulerer meg på face. Fordi jeg har null gode venner. 
 

Er det noe man kan gjøre med dette eller må jeg bare innfinne meg med at sånn er jeg og sånn blir jeg? 

Anonymkode: b8b66...64a

Hva legger du i å ta mer plass som er så negativt? Å ta plass trenger ikke være å rope og le høyt rundt bordet slik du nevner. Etter min erfaring er det flere måter å ta noen plass. Man kan ta plass samtidig som man har sosiale antenner og er høflig.

Anonymkode: e7307...179

[AnonymBruker]

Godt å se at vi er flere, på en måte. Jeg er 37 år, og får det ikke til sosialt. Jeg er for reservert, unngår øyekontakt pga stress og virker nok veldig uinteressert og overlegen i møte med andre. Alt jeg vil er å være med andre, men jeg utstråler noe annet. 

Har brukt 20 år på å prøve å snu det. Tviler på at jeg klarer å snu dette.

Anonymkode: ba7e3...50a

[AnonymBruker]

Eg er sosial, og prater som ein foss i lystige selskap, og sosiale samanhenger, men har angst for å stå foran en forsamling å ta ordet.

  Har nyleg  vert i 2 begravelser (slektsbånd) og blei spurdt om å legge krans på kista.  En prøvelse, og  utfordring, men følte eg fant de rette minneorda uten tekst, gjekk heilt fint.  (En gang må bli den første, og lever ikkje etter andre sine forventninger, men mine egne) 

 

Anonymkode: f02e2...bb8

[AnonymBruker]

Jeg er kvinne med få venner. Jeg er snill, men kansje litt barnslig og nerdete, og jeg ser yngre ut enn jeg er. Jeg er 4o, og blir spurt på polet om jeg er 25, noe som er helt sjukt.

 jeg kommer ikke innpå andre mammaer. De liker meg ikke. Jeg vet ikke hva det er, jeg prøver å være åpen og intressert, men kommer ikke inn igjengen, og kansje er det fordi jeg ser ung ut og er enslig. Hvem vet. Men jeg fàr ikke nye venner i voksen alder.

 

Anonymkode: 3009b...39b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

enda ikke truffet noen av mine kollegaer på privaten. 

Hvor god er du til å invitere, da? Har du forsøkt å invitere til litt ulike ting? Kan hende de som ikke kommer på spontan fredagspils gjerne kommer i et litt finere middagsselskap med partner. 

Anonymkode: 1148a...d8c

[AnonymBruker]

Jeg tror mange av dere som ikke får dere venner rett og slett er kjedelige. Dere er hyggelige, viser interesse for andre, og det er ikke noe galt med dere, men dere gir andre lite. Deler lite av personlige meninger og tanker om ting, er ofte private. De som er åpen, byr på seg selv, er uhøytidelige og selvironiske får lett venner. 

Jeg har grå mus kolleger som er hyggelige, men de bidrar liksom med null til fellesskapet. Om de hadde byttet jobb hadde man ikke savnet dem liksom 😅 Det er de personene man ikke orker sette seg ved siden av i lunsjen/på julebordet fordi de rett og slett er kjedelige. Slike mennesker holder seg til trygge temaer og tør ikke slenge ut en «brannfakkel», en vits, noe kødd etc.

Anonymkode: 63ae9...9d9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Jeg tror mange av dere som ikke får dere venner rett og slett er kjedelige. Dere er hyggelige, viser interesse for andre, og det er ikke noe galt med dere, men dere gir andre lite. Deler lite av personlige meninger og tanker om ting, er ofte private. De som er åpen, byr på seg selv, er uhøytidelige og selvironiske får lett venner. 

Jeg har grå mus kolleger som er hyggelige, men de bidrar liksom med null til fellesskapet. Om de hadde byttet jobb hadde man ikke savnet dem liksom 😅 Det er de personene man ikke orker sette seg ved siden av i lunsjen/på julebordet fordi de rett og slett er kjedelige. Slike mennesker holder seg til trygge temaer og tør ikke slenge ut en «brannfakkel», en vits, noe kødd etc.

Anonymkode: 63ae9...9d9

Du har nok rett i dette. Og jeg er sånn selv, kjedelig, introvert, forsiktig og tør ikke by på meg selv. «Trøsten» er at veldig mange er sånn. Det er bare det at det er de ekstroverte som ikke har problemer med å spøke og le og ta plass som er synlige. Mitt råd er å se etter andre likesinnede og prøve å få innpass hos dem. Når man da blir litt kjent blir det lettere å åpne seg mer, og bli enda bedre kjent. Men for å få innpass hos andre introverte må man nok belage seg på å selv være den som tør å ta initiativet. Og øve på å gå litt og litt mer ut av komfortsonen og hoppe i det rundt lunsjbordet noen ganger. Ikke være så redd for å plumpe ut med det man tenker

Anonymkode: ae803...f9b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jeg tror mange av dere som ikke får dere venner rett og slett er kjedelige. Dere er hyggelige, viser interesse for andre, og det er ikke noe galt med dere, men dere gir andre lite. Deler lite av personlige meninger og tanker om ting, er ofte private. De som er åpen, byr på seg selv, er uhøytidelige og selvironiske får lett venner. 

Jeg har grå mus kolleger som er hyggelige, men de bidrar liksom med null til fellesskapet. Om de hadde byttet jobb hadde man ikke savnet dem liksom 😅 Det er de personene man ikke orker sette seg ved siden av i lunsjen/på julebordet fordi de rett og slett er kjedelige. Slike mennesker holder seg til trygge temaer og tør ikke slenge ut en «brannfakkel», en vits, noe kødd etc.

Anonymkode: 63ae9...9d9

Vel, jeg er er/var en av de du beskriver som får venner. Jeg deler, prater om det meste, er engasjert, tuller og kan synes. Men nå har mangel på vennskap tatt alt av selvtillit og selvbilde og nå trekker jeg meg unna. For selv det å vise omsorg, by på seg selv, dele, være engasjert var ikke bra nok det heller. Ingen får komme innpå meg, jeg blir bare ekskludert uansett. 

Anonymkode: e6aac...c2f