Bekymrer du deg for barna?

[AnonymBruker]

For om de har det bra sosialt og er «lykkelige»?

For meg er humøret deres en målestokk, og om de virker glade og tilfredse, og uttrykker trivsel, slår jeg meg til ro med det. Mannen derimot, føler jeg analyserer alt, og er evig bekymret. Hvem er med hvem hjem i klassen, hvor ofte er de med andre, hvorfor treffer de aldri den lengre, nå er bestevennen mer med han andre, er ikke barnet vårt litt sosialt klein, osv, osv. Sånn holder han det gående, og trekker meg inn i dybdediskusjoner om barneskolebarna våre sine sosiale meritter. Prøver jeg å berolige og legge diskusjonen død, er jeg blind for realitetene, og for lite på ballen. Er jeg støttende, kan vi prate (krisemaksimere) om dette flere ganger i uken. Jeg blir sprø! Det kan da ikke være vanlig å være så bekymret?

Anonymkode: fce83...79f

[AnonymBruker]

Mine er voksne men jeg er mest lykkelig når DE også er lykkelig

Anonymkode: 4e13b...75e

[AnonymBruker]

Hver dag!

Anonymkode: 8b332...fd0

[AnonymBruker]

Min datter er 3 å jeg bekymrer meg over om hun har noen å leke med i barnehagen. Om de er snille og inkluderene osv. Det kommer nok av at jeg ble mobbet så mye som barn. Vil ikke at verken barn eller voksne skal føle seg utenfor. Det er vondt! 

Anonymkode: eb194...d20

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (48 minutter siden):

For om de har det bra sosialt og er «lykkelige»?

For meg er humøret deres en målestokk, og om de virker glade og tilfredse, og uttrykker trivsel, slår jeg meg til ro med det. Mannen derimot, føler jeg analyserer alt, og er evig bekymret. Hvem er med hvem hjem i klassen, hvor ofte er de med andre, hvorfor treffer de aldri den lengre, nå er bestevennen mer med han andre, er ikke barnet vårt litt sosialt klein, osv, osv. Sånn holder han det gående, og trekker meg inn i dybdediskusjoner om barneskolebarna våre sine sosiale meritter. Prøver jeg å berolige og legge diskusjonen død, er jeg blind for realitetene, og for lite på ballen. Er jeg støttende, kan vi prate (krisemaksimere) om dette flere ganger i uken. Jeg blir sprø! Det kan da ikke være vanlig å være så bekymret?

Anonymkode: fce83...79f

Jeg er som mannen din. Utrolig slitsomt! Du er «heldig» som har din tankegang. Du er som mannen min 😆

Anonymkode: 5e95d...86e

[AnonymBruker]

Bekymrer meg nesten hver dag. Er lykkelig når de er glade og tilfreds. Men bekymrer meg veldig for at de ikke skal greie seg godt i voksen alder.

 

Anonymkode: 79ebc...be2

[AnonymBruker]

Bekymrer meg veldig...til og med for 18 åringen min. 😕 prøver å ikke vise det så mye men får vondt i magen av det, så ille er det. 

Anonymkode: 08072...3e2

[AnonymBruker]

Ja hele tiden.. 

Anonymkode: e629b...8c5

[AnonymBruker]

Ja,  hele tiden 

Anonymkode: efb6c...db8

[AnonymBruker]

Gud ja, har en baby på 9 mnd. og jeg bekymrer meg sånn for fremtiden, redd for alt fra når han skal begynne å sykle i trafikken, til om han har/får kreft, om han blir mobbet eller roter seg inn i rusmiljø som tenåring osv.

 

Synes dette er det verste med å være forelder. Å vite at hele resten av livet mitt kommer jeg til å være bekymret for den ungen…. 

Anonymkode: d33e0...f7c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

For om de har det bra sosialt og er «lykkelige»?

For meg er humøret deres en målestokk, og om de virker glade og tilfredse, og uttrykker trivsel, slår jeg meg til ro med det. Mannen derimot, føler jeg analyserer alt, og er evig bekymret. Hvem er med hvem hjem i klassen, hvor ofte er de med andre, hvorfor treffer de aldri den lengre, nå er bestevennen mer med han andre, er ikke barnet vårt litt sosialt klein, osv, osv. Sånn holder han det gående, og trekker meg inn i dybdediskusjoner om barneskolebarna våre sine sosiale meritter. Prøver jeg å berolige og legge diskusjonen død, er jeg blind for realitetene, og for lite på ballen. Er jeg støttende, kan vi prate (krisemaksimere) om dette flere ganger i uken. Jeg blir sprø! Det kan da ikke være vanlig å være så bekymret?

Anonymkode: fce83...79f

ikke akkurat der, fordi han er veldig sosial og har mye venner, er mer redd for at han er avhening av spilling, må ha klare grenser

Anonymkode: 10952...611

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg er som mannen din. Utrolig slitsomt! Du er «heldig» som har din tankegang. Du er som mannen min 😆

Anonymkode: 5e95d...86e

Tja, det er vel så slitsomt å være den må høre på den bekymrede.. Det har blitt sånn at jeg skjuler småproblemer barna kommer med for mannen min, fordi han overreagerer sånn.
Jeg bekymrer meg jo jeg også, det er vel naturlig. Men jeg overanalyserer ikke alle situasjoner og relasjoner rundt barna. 
ts

Anonymkode: fce83...79f

[AnonymBruker]

Jeg har det litt som mannen din. Føler jenta mi har kommet i "feil" klasse i parallellen er det flere kjekke og sosiale jenter. Hun har venner men jeg føler ofte at de ikke er de mest optimale. Huff jeg hører jo sjøl hvor teit det er.

Med broren så bekymrer jeg meg over at han ikke utnytter evnene sine, er umoden og ikke ofte ødelegger for seg selv.

Så noe skal det være uansett.

Men, det er tull å bekymre seg for det er ikke noe som fører noe godt med seg.

Anonymkode: 8766f...31e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Gud ja, har en baby på 9 mnd. og jeg bekymrer meg sånn for fremtiden, redd for alt fra når han skal begynne å sykle i trafikken, til om han har/får kreft, om han blir mobbet eller roter seg inn i rusmiljø som tenåring osv.

 

Synes dette er det verste med å være forelder. Å vite at hele resten av livet mitt kommer jeg til å være bekymret for den ungen…. 

Anonymkode: d33e0...f7c

Har det på akkurat samme måte med min 3-åring. Daglig bekymret. For sykdom, ulykker, sosiale relasjoner etc. 

Definitivt det største aberet med å ha barn. 

Anonymkode: df52a...123

[AnonymBruker]

Jeg og bekymrer meg mye. Det eneste negative ved å ha barn synes jeg, er disse vonde bekymringene for alt mulig. Men jeg går ikke og kverner på det eller viser det ovenfor dem. Når jeg ser de har det bra, så føles det utrolig godt i mammahjertet også ❤️

Anonymkode: 2bd50...bb2