Jeg er usikker på hva jeg vil fremover. Ekteskap

[AnonymBruker]

Er gift, vært sammen lenge men ikke vært gift ett år enda. Vi har barn sammen, de er under 10 år. Vi har hatt utfordringer i flere år. Det har vært flytting, bygget hus, det har vært og er fortsatt en alvorlig samværssak med særkullsbarn og en uføresak blant oss. Alt dette med småbarnsliv har tæret på følelsene, i hvert fall mine, og jeg har prøvd, prøvd og atter prøvd å få orden på alt som har vært utfordringene våre. Mannen føler han har prøvd han også, men kanskje på en annen måte enn hva jeg forventer. Altså litt mer ord enn handling, føler jeg. 

Han er ikke villig til å prøve terapi da han har (med god grunn, mener jeg også) meget dårlig erfaring med fam.kontoret. Dessverre bor vi slik til at det finnes ikke noe annet terapitilbud her. Når jeg tenker meg om har jeg også mer eller mindre kommet fram til at jeg har heller ikke helt trua på at de kan hjelpe oss. 

Jeg har lest mye om samlivsproblemer, fått mange råd gjennom artikler og forum, jeg føler jeg vet hvordan ståa er... Som er (dette er fra min synsvinkel);

- lite tid sammen, har gjennom mange år aldri vært på kino, restaurant osv. En håndfull ganger vært på konserter med nøye planlegging for å få barnepass. Mannen jobber mye som følge av vår lave inntekt. Jeg er mye alene om barna og det huslige

- dårlig kommunikasjon som går ut på at jeg ikke føler meg sett og hørt, han føler jeg maser og kritiserer. 

- han har tatt noen valg som jeg har håndtert dårlig i forhold til oss som par. For meg er noen av de utilgivelig og jeg kommer ikke videre. Jeg sliter med tillit og føler respekten er borte. (Det er ikke utroskap bare så det er sagt)

- jeg har endt opp med stonewalling og er mye med tankene mine alene. Jeg går ikke lengre til han for råd eller tanker om ting. Jeg har feks søkt meg inn på et 2-årig deltidsstudie men det vet han ingenting om

- tiden har dessverre ført til at følelsene mine har visnet og selv om jeg er glad i han og det han gjør for meg og oss, så føler jeg meg ikke vel i forholdet. Jeg orker ikke sex med han. Jeg orker ikke kyss og klem. Jeg syns det er greit å være alene når han er ute av huset..

- og alt dette har nok til sammen ført til at jeg har fått følelser for en annen. Han andre vet ikke og heller ikke min mann. Jeg har heller ikke tenkt å fortelle noen av dem så lenge jeg er gift

Jeg greier ikke å se for meg familielivet oppbrutt. Å flytte fra huset vi har bygd selv. Å splitte opp barna. At de kanskje får stemor. Å være alene, jeg er ikke i jobb og ser for meg uker uten barna uten jobb å gå til. Jeg vet heller ikke hvordan jeg skal klare det alene økonomisk.

Jeg ser jo nå at alt dette er klassiske samlivsproblemer som mange er i. Likevel føles det utrolig ensomt å ha disse tankene hver dag i hodet alene. Barna ser nok en utilfreds mamma og det gnager meg. Noen ganger klarer man ikke fake selv om man så gjerne vil.

Det ble på en måte værre etter giftemålet uten at jeg forstår helt hvorfor. Det kan være en tilfeldighet. Eller så har det på en måte toppa seg med dårlige følelser

Trenger innspill

 

Anonymkode: dc7d8...d23

[AnonymBruker]

Jobber du ikke pga. sykdom? Finnes det noe jobb du kan ta i din situasjon? Tenker at det økonomiske må på plass før du kan tenke på brudd. Økonomi er dessverre en viktig faktor her. Alternativt kan du jo snakke med han, og høre hva han tenker om bosituasjon ved et ev. brudd. Kan dere leie en hybel og bytte på, feks? 

Anonymkode: 20ede...759

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jobber du ikke pga. sykdom? Finnes det noe jobb du kan ta i din situasjon? Tenker at det økonomiske må på plass før du kan tenke på brudd. Økonomi er dessverre en viktig faktor her. Alternativt kan du jo snakke med han, og høre hva han tenker om bosituasjon ved et ev. brudd. Kan dere leie en hybel og bytte på, feks? 

Anonymkode: 20ede...759

Nei jeg jobber ikke, er blitt ufør. Jeg vet ikke om jeg kan komme ut i jobb igjen en gang men jeg håper på det. Jeg må jobbe ganske mye for at jeg ikke skal tape på ufør og det vet jeg ikke om jeg kan greie per nå

En hybel tror jeg dessverre ikke vår lave økonomi kan klare av

Anonymkode: dc7d8...d23

[AnonymBruker]

Hvis dere tar 30 min hver kveld der dere setter dere ned på et eget rom og snakker om dagen, klemmer hverandre, trøster og oppmuntrer hverandre, ler litt sammen osv. og gjør dette hver kveld i en måned er jeg sikker på at dere klarer å snu skuta. Dere må bare gidde å legge inn innsatsen. 

Anonymkode: b4492...582

[AnonymBruker]

Det finnes masse tilbud om parterapi på nett via videosamtaler, så det blir litt tynt å si at det ikke finnes noe tilbud. 

Anonymkode: fe276...14a

[AnonymBruker]

Hvis mannen din også er innstilt på å legge inn en innsats, og faktisk forstår alvoret, kan dere prøve parweb. Det er et nettbasert parkurs som jeg tror også tilbyr parterapitimer over videokonsultasjoner. 
https://www.parweb.no/

Tror dere trenger hjelp til å komme ut av kneika. Ikke minst er det lurt å søke hjelp til å komme over tillitsbrudd, slik at begge kan få litt veiledning ift hvordan dere begge prater sammen om dette. De har to type stier/kurs der en er for de som har det litt traurig i forholdet, og den andre er for par i krise. Jeg tror det absolutt kan gå med litt hjelp. Folk kommer seg over utrolige ting så lenge de klarer å vende seg mot hverandre igjen.
 

Har du egentlig mulighet til å gå fra ham som ufør? Det har ikke jeg råd til, og utfordrende å ta vare på barna alene når jeg er på det sykeste. Nå er folk ufør av forskjellige grunner, men jeg har ofte følt litt på at det er underkommunisert hvor fanget man kan bli når man er ufør. Er det slik for deg også vil det være nyttig å snu hver stein for å få det bedre i ekteskapet. For barna dine og deg selv aller mest. 

Hva sier mannen din om hvordan dere har det? Har han noen forslag til løsning, hva ønsker han av deg og forholdet? Og det samme med deg?  

Anonymkode: abbb2...74b

[AnonymBruker]

Et tillitsbrudd som par som ikke er utroskap? Økonomisk? Gambling? Kjøpt motorsykkel? Vært kausjonist for bestevenninnen? Kan du fortelle litt?

Hvis du ikke vil gå fra han, så MÅ du glemme han nye og fokusere på mannen din. Og da bør dere prøve terapi selv om det ikke har funket før. For nå er det dere. Og det dere driver med nå fungerer ihvertfall ikke. Dere må ihvertfall bestemme dere for om dere VIL redde forholdet eller ikke.

Anonymkode: 5a10d...3aa

[AnonymBruker]

Du sier det jo selv: dette er utfordringer som nesten må forventes i situasjonen du beskriver.

Hva med nettbasert parterapi? 
Angående denne andre så vil jo like type utfordringer dukke opp i en eventuell ny relasjon og.

Her tror jeg dere kan klare å snu om dere legger litt innsats i det. 

Tror også denne AB’ en over er inne på noe vesentlig du må jobbe med: følelsen av å være fanget når økonomi er vanskelig og man er langtidssyk.

Kjenner på det selv. Jeg ønsker på ingen måte å forlate min ektefelle, men om han en dag tar valget er det fullstendig katastrofalt mtp at jeg ikke har omsorgskapasitet.

Sånne ting kan påvirke mye altså. 

Anonymkode: dd4b8...b6a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 27.4.2022 den 3.15):

Hvis dere tar 30 min hver kveld der dere setter dere ned på et eget rom og snakker om dagen, klemmer hverandre, trøster og oppmuntrer hverandre, ler litt sammen osv. og gjør dette hver kveld i en måned er jeg sikker på at dere klarer å snu skuta. Dere må bare gidde å legge inn innsatsen. 

Anonymkode: b4492...582

Det er ikke det at jeg ikke "gidder" legge inn innsatsen, jeg tror mer jeg har resignert... Jeg har prøvd så nye uten se at det virker over lang tid

AnonymBruker skrev (På 27.4.2022 den 9.58):

Hvis mannen din også er innstilt på å legge inn en innsats, og faktisk forstår alvoret, kan dere prøve parweb. Det er et nettbasert parkurs som jeg tror også tilbyr parterapitimer over videokonsultasjoner. 
https://www.parweb.no/

Tror dere trenger hjelp til å komme ut av kneika. Ikke minst er det lurt å søke hjelp til å komme over tillitsbrudd, slik at begge kan få litt veiledning ift hvordan dere begge prater sammen om dette. De har to type stier/kurs der en er for de som har det litt traurig i forholdet, og den andre er for par i krise. Jeg tror det absolutt kan gå med litt hjelp. Folk kommer seg over utrolige ting så lenge de klarer å vende seg mot hverandre igjen.
 

Har du egentlig mulighet til å gå fra ham som ufør? Det har ikke jeg råd til, og utfordrende å ta vare på barna alene når jeg er på det sykeste. Nå er folk ufør av forskjellige grunner, men jeg har ofte følt litt på at det er underkommunisert hvor fanget man kan bli når man er ufør. Er det slik for deg også vil det være nyttig å snu hver stein for å få det bedre i ekteskapet. For barna dine og deg selv aller mest. 

Hva sier mannen din om hvordan dere har det? Har han noen forslag til løsning, hva ønsker han av deg og forholdet? Og det samme med deg?  

Anonymkode: abbb2...74b

Jeg har vært litt inne og kikket på parweb, har du prøvd det? I så fall, hvordan virker det? Skal jeg besvare masse spørsmål og så skan han gjøre det samme, og så får vi tips om hva som kan gjøres? Jeg ser det også kan bestilles time.

Jeg er usikker på om jeg kan bli alene økonomisk. Da vil jeg i så fall få høyere ufør, siden jeg da blir enslig. Kommer også til p få høyere barnetillegg, da mannens inntekt ikke vil bli medregnet. Barnebidrag mest sannsynlig, og en ekstra barnetrygd. Kanskje startlån i Husbanken. Huset vil gi noe egenkapital om det blir solgt. Mulig jeg har rett på bostøtte også. Alt dette er noe jeg har lett litt etter informasjon om. 

Jeg tenker også at blir jeg alene, vil jeg i dagene/uken uten ungene ha mer overskudd og slippe å slite meg ut fullstendig... Jeg er som sagt mye alene om ting med hus og barna og slik har det vært i flere år...

Mannen sliter med å forstå hva som er problemet. Han sier han ikke merker at vi har det noe dårlig i forholdet og hvis jeg har noe på hjertet må jeg jo bare si det. Han har generelt lite oversikt over dagene/månedene som går og husker ikke nødvendigvis at jeg tok opp et problem for en uke siden... Og da blir det fryktelig vanskelig å komme videre

AnonymBruker skrev (23 timer siden):

Hvis du ikke vil gå fra han, så MÅ du glemme han nye og fokusere på mannen din. Og da bør dere prøve terapi selv om det ikke har funket før. For nå er det dere. Og det dere driver med nå fungerer ihvertfall ikke. Dere må ihvertfall bestemme dere for om dere VIL redde forholdet eller ikke.

Anonymkode: 5a10d...3aa

Det er jeg helt enig i. Jeg er i limbo nå og har ikke tatt en avgjørelse på noen ting. Virker ikke som jeg greier det med det første heller, det er tungt å se for seg ting, jeg vet jo ikke hvordan jeg vil takle å bo alene i perioder, hvordan jeg vil takle å være alene om alt med hjemmet mitt, barna og bil osv . Spesielt siden jeg ikke er i jobb og har ingen input utenfra verden. Jeg er redd jeg blir mer isolert og alene

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Tror også denne AB’ en over er inne på noe vesentlig du må jobbe med: følelsen av å være fanget når økonomi er vanskelig og man er langtidssyk.

Anonymkode: dd4b8...b6a

Ja. Enig. Hvordan jobber en med det da?

Anonymkode: dc7d8...d23

[~white lady~]

Bli i ekteskapet. Sett av tid til å være bare dere, snakk sammen, ha sex. Finn på en felles aktivitet. 
Man kan ikke la et forhold skure og gå av seg selv. Da mister man intimiteten og følelsene for hverandre etterhvert. Dere må velge hverandre hver dag. Snakk om hva dere setter pris på hos den andre, og hva dere ønsker fra den andre. Les om kjærlighetsspråkene. Mannen din må forstå viktigheten i dette. Fortell at du vurderer skilsmisse fordi du er ulykkelig og ikke blir møtt på dine behov. Han har også et ansvar for å opprettholde forholdet.
 

[AnonymBruker]

Ts, før du er i stand til å forsørge deg selv og barna bør du holde på det du har og forsøke å rette opp samt gjøre det beste ut av det. Tror du har for mye tid til å gruble på alt som er galt, kom deg ut i arbeid, din verden har blitt for liten.

Anonymkode: a7c42...3b3

[AnonymBruker]

~white lady~ skrev (22 minutter siden):

Bli i ekteskapet. Sett av tid til å være bare dere, snakk sammen, ha sex. Finn på en felles aktivitet. 
Man kan ikke la et forhold skure og gå av seg selv. Da mister man intimiteten og følelsene for hverandre etterhvert. Dere må velge hverandre hver dag. Snakk om hva dere setter pris på hos den andre, og hva dere ønsker fra den andre. Les om kjærlighetsspråkene. Mannen din må forstå viktigheten i dette. Fortell at du vurderer skilsmisse fordi du er ulykkelig og ikke blir møtt på dine behov. Han har også et ansvar for å opprettholde forholdet.
 

Jeg har prøvd så mye, jeg har virkelig prøvd. Jeg har prøvd å snakke, lese, rådføre meg, prøvd å ikke snakke, å tvinge seg til sex gjør bare avstanden større, og man blir mer og mer resignert... Jeg har fortalt at jeg har dessverre kommet så langt at jeg vurderer skilsmisse. Det virker ikke som han tror på meg, virker som han tror jeg er i en depressiv periode bare eller ikke skjønner hvordan jeg kan ha kommet fram til noe sånt 😞

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Ts, før du er i stand til å forsørge deg selv og barna bør du holde på det du har og forsøke å rette opp samt gjøre det beste ut av det. Tror du har for mye tid til å gruble på alt som er galt, kom deg ut i arbeid, din verden har blitt for liten.

Anonymkode: a7c42...3b3

Jeg skulle gjerne vært i arbeid, hadde hatt et helt annet liv da, det er sikkert

Anonymkode: dc7d8...d23

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 26.4.2022 den 16.06):

Som er (dette er fra min synsvinkel);

- lite tid sammen, har gjennom mange år aldri vært på kino, restaurant osv. En håndfull ganger vært på konserter med nøye planlegging for å få barnepass. Mannen jobber mye som følge av vår lave inntekt. Jeg er mye alene om barna og det huslige

Dette kan du gjøre noe med om du virkelig ønsker det, han er på jobb så da er det opp til deg å planlegge og legge tilrette for partid sammen siden du ikke er i arbeid om jeg skjønner deg rett. 

- dårlig kommunikasjon som går ut på at jeg ikke føler meg sett og hørt, han føler jeg maser og kritiserer. 

Gjør du det da? maser, kritiserer og klager? HVa gjør du for å bedre budskapet ditt slik at han kan forstå deg enklere? Jeg vet av erfaring at kvinner ofte sier en ting og mener noe annet, for eksempel er "sliten" ikke nødvendigvis at du er fysisk sliten og trenger hvile - hvordan i all verden skal en mann skjønne de ulike betydningene av "sliten" ?? 

- han har tatt noen valg som jeg har håndtert dårlig i forhold til oss som par. For meg er noen av de utilgivelig og jeg kommer ikke videre. Jeg sliter med tillit og føler respekten er borte. (Det er ikke utroskap bare så det er sagt)

Det er ditt valg om du vil tilgi eller ikke, at du ikke kommer deg videre kan du ikke tillegge han og hans valg, det er ene og alene ditt ansvar, dersom det tynger deg så mye må du eie egne følelser knyttet til dette og ta konsekvensene av det og slutte forvente at han skal kunne gjøre noe ugjort. 

- jeg har endt opp med stonewalling og er mye med tankene mine alene. Jeg går ikke lengre til han for råd eller tanker om ting. Jeg har feks søkt meg inn på et 2-årig deltidsstudie men det vet han ingenting om

Så du er egentlig klar over at problemet i forholdet er hos deg og ikke nødvendigvis hos han men du vil ha en "skyldpåle" som gir deg frikort for valgene du tar? 

- tiden har dessverre ført til at følelsene mine har visnet og selv om jeg er glad i han og det han gjør for meg og oss, så føler jeg meg ikke vel i forholdet. Jeg orker ikke sex med han. Jeg orker ikke kyss og klem. Jeg syns det er greit å være alene når han er ute av huset..

- og alt dette har nok til sammen ført til at jeg har fått følelser for en annen. Han andre vet ikke og heller ikke min mann. Jeg har heller ikke tenkt å fortelle noen av dem så lenge jeg er gift

Jeg greier ikke å se for meg familielivet oppbrutt. Å flytte fra huset vi har bygd selv. Å splitte opp barna. At de kanskje får stemor. Å være alene, jeg er ikke i jobb og ser for meg uker uten barna uten jobb å gå til. Jeg vet heller ikke hvordan jeg skal klare det alene økonomisk.

Jeg ser jo nå at alt dette er klassiske samlivsproblemer som mange er i. Likevel føles det utrolig ensomt å ha disse tankene hver dag i hodet alene. Barna ser nok en utilfreds mamma og det gnager meg. Noen ganger klarer man ikke fake selv om man så gjerne vil.

Det ble på en måte værre etter giftemålet uten at jeg forstår helt hvorfor. Det kan være en tilfeldighet. Eller så har det på en måte toppa seg med dårlige følelser

Trenger innspill

Det eneste jeg har å si er "ta ansvar for deg og dine valg og slutt spille martyr" 

Nei det er ikke han som har skylden for noe av dette, det ligger hos deg å din måte å håndtere ting på, det beste du kan gjøre nå er å eie dine egne greier og avslutte et drittforhold rett og slett, det er skikkelig urettferdig å bruke noe han har gjort mot han for at du skal lette din egen skyldfølelse. Makan! 

 

Anonymkode: dc7d8...d23

 

Anonymkode: 0df64...553

[Carrot]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Det eneste jeg har å si er "ta ansvar for deg og dine valg og slutt spille martyr" 

Anonymkode: 0df64...553

Dette! 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (41 minutter siden):

Det er ikke det at jeg ikke "gidder" legge inn innsatsen, jeg tror mer jeg har resignert... Jeg har prøvd så nye uten se at det virker over lang tid

Jeg har vært litt inne og kikket på parweb, har du prøvd det? I så fall, hvordan virker det? Skal jeg besvare masse spørsmål og så skan han gjøre det samme, og så får vi tips om hva som kan gjøres? Jeg ser det også kan bestilles time.

Jeg er usikker på om jeg kan bli alene økonomisk. Da vil jeg i så fall få høyere ufør, siden jeg da blir enslig. Kommer også til p få høyere barnetillegg, da mannens inntekt ikke vil bli medregnet. Barnebidrag mest sannsynlig, og en ekstra barnetrygd. Kanskje startlån i Husbanken. Huset vil gi noe egenkapital om det blir solgt. Mulig jeg har rett på bostøtte også. Alt dette er noe jeg har lett litt etter informasjon om. 

Jeg tenker også at blir jeg alene, vil jeg i dagene/uken uten ungene ha mer overskudd og slippe å slite meg ut fullstendig... Jeg er som sagt mye alene om ting med hus og barna og slik har det vært i flere år...

Mannen sliter med å forstå hva som er problemet. Han sier han ikke merker at vi har det noe dårlig i forholdet og hvis jeg har noe på hjertet må jeg jo bare si det. Han har generelt lite oversikt over dagene/månedene som går og husker ikke nødvendigvis at jeg tok opp et problem for en uke siden... Og da blir det fryktelig vanskelig å komme videre

 

Anonymkode: dc7d8...d23

Kjenner igjen følelsen av resignasjon❤️Vi har hatt det vanskelig i flere år. Jeg tok initiativ til å prøve parweb og han var med på det. Jeg syns det var nyttig, og hvis begge er motiverte og åpne for jobbe med det som behøves å jobbe med er dette et godt verktøy. Vi satt litt hver for oss og svarte på spm og så videoene. Men så døde det ut, for mannen min er virkelig ikke interessert i å åpne seg.  Det er det jeg mener med at begge må være innstilt på å jobbe, og faktisk bruke det man lærer i praksis.

Jeg tenker terapitime på parweb hadde vært tingen for dere. Det er noe med det at begge skal forklare sitt perspektiv til en tredjepart, det tvinger en til å sette ord på ting på en annen måte. Og kanskje det hjelper mannen din til å faktisk lytte og huske det dere snakker om. Det gjør ikke mannen min heller, og det er jo det som gjør at man til slutt resignerer.

Jeg har i stedet jobbet mye med meg selv. Jeg kan ikke endre andre, men ved å bli bevisst på hvordan jeg kommuniserer, og ved å formidle hva jeg trenger og ønsker, syns jeg relasjonen vår har blitt bedre likevel. Når jeg passer på å gjøre de tingene som gjør meg gladere blir ting lettere i forholdet også. Men det idelle er selvfølgelig at han også engasjerer seg og jobber med seg selv for dere.

Det koster ikke all verdens, og når alternativet er å bryte opp en familie med barn er må det være verdt å prøve.

Hvis du er ufør så er det kanskje ikke en god ide at du står mye alene med husarbeid og barnepass. Dette må være en stor belastning for deg som er syk, og det sliter på deres relasjon også hvis du er utslitt. Tror du det hadde hjulpet på deres relasjon om han dro mer av lasset på hjemmebane? Det er en enorm påkjenning i et forhold når den ene blir kronisk syk. For begge to. Man må lære seg å gjøre ting på en annen måte, og begge må dra lasset hjemme hvis det skal gå rundt. Det må mannen din lære seg. Dette har vært og er fortsatt kilde til frustrasjon hos oss.

Anonymkode: abbb2...74b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

 

Anonymkode: 0df64...553

Til ab#13;

Her tror jeg du har misforstått en del/leser det som du selv vil/føler deg truffet? For det er ikke slik at jeg spiller rollen som martyr i et forhold, jeg har kommet til et punkt der jeg ikke lengre greier tenke klart og spør derfor om innspill. Ja, du kommer med innspill, men de hjelper dessverre ikke da de ikke stemmer overens med realiteten.

For som jeg skriver, når han jobber så mye som han gjør, så er det logisk at vi ikke har tid sammen. Jeg kan ordne hus og hjem, ta vare på barna, men er man ikke sammen så kan vel ikke jeg tilrettelegge for det. Eneste jeg kunne gjort i vår situasjon er å fått jobb, slik at han ikke hadde trengt å jobbe så mye. Men enn så mye jeg ønsker så kan jeg ikke det per dags dato. Skulle dette endre seg, uvisst når, så vil vi sannsynligvis få mer tid sammen.

Ditt spørsmål om masing/kritisering/ klaging; svaret er nei, jeg gjør ikke der. Jeg prøver å veie mine ord og ga en ordentlig samtale. Jeg kommer med hva jeg syns er et problem, og lurer på om han føler det samme. Hva kan vi gjøre for å endre dette, hva må til. Vi må kanskje ha litt tid å tenke, f.eks over helga. Helga er over, hva slags løsninger finnes. Osv.

Ang tidligere valg og hendelser som påvirker oss som familie og par, ja der er jeg enig, jeg må eie følelsene mine. Og det sier jeg tydelig fra om. At mine følelser blir avfeid og bagatellisert er vanskelig å svelge. Ja, jeg kan velge å gå utelukkende pga dette. Men er jeg da en ansvarlig forelder som lar det gå utover barna først pga det far har gjort, så fordi jeg blir ansvarlig for å splitte opp familien? Jeg er sannelig ikke sikker

Avsnittet med skyldpåle forsto jeg ikke dessverre. Hvis jeg kan forklare bedre, så merker jeg at vi har kommet dit at jeg orker ikke helt engasjere meg i å søke råd eller fortelle om livet mitt da jeg ikke helt mottar det jeg søker. Som resulterer i at jeg sannsynligvis snakker mindre enn før og søker råd og har samtaler andre steder hvor jeg får svar

Det siste du skreiv der forsto jeg også lite av, beklager. Ingen er skyld i noe her hvis du tenker det? Man er jo to i et forhold og begge er ansvarlig for å kommunisere og finne løsninger på ting

 

Anonymkode: dc7d8...d23

[Illuminatum]

Redde ekteskapet? Løse problemer. PREP Samlivskurs - Modum Bad (modum-bad.no)