Barn med veldig sterk tilknytning til ting og personer

[AnonymBruker]

Jeg har ei jente på seks som har noen personelighetstrekk jeg lurte litt på om andre kjenner igjen. Jeg er ikke nødvendigvis ute etter en diagnose, men mer tanker rundt dette.

Hun har selvfølgelig mange andre sider enn dette, er omgjengelig, tilpasningsdyktig, omsorgsfull etc. 

Men, hun har en enorm tilknytning til både ting og personer. Om hun får hull i en strømpebukse må jeg kaste den så hun ikke ser det - ellers blir det gråteanfall. Vi bytte for ikke så lenge siden ut en bil, og det var svært vanskelig for henne. Og hun gruer seg til å miste tennene sine, fordi hun kommer til å savne dem. 

Også når det gjelder personer kan hun være veldig lei seg når vi drar fra familiebesøk, men tilsvarende lei seg når skal dra i familiebesøk om ikke både jeg og pappaen skal være med (siden mine foreldre bor på andre siden av landet er vi ofte på besøk over en viss tid). I helgen hadde hun overnattingsbesøk av god venninne, og i går kveld gråt hun i en time fordi hun savnet venninnen sin (som hun skulle se igjen i barnehagen i dag). 

En gang skulle vi rydde på rommet hennes, ville jeg kaste en halv eggekartong som hun hadde lekt med - da ble det full sirene. 

Om jeg kaster disse tingene uten at hun ser det, legger hun ikke merke til dette, hverken strømpebukser, ødelagde eggekartonger eller andre ting. Det er bare om hun blir klar over at det skjer.

Jeg er egentlig ikke noe diagnosejeger, men tenker kanskje at hun kan være høysensetiv. Noen som kjenner igjen disse tingene og har noen erfaringer å dele? 

Anonymkode: 19f83...7e6

[Sofakona]

Min er 9 år litt sånn... ikke at han blir skikkelig lei seg .men for noen uker siden hadde jeg ryddet ute og da kastet en eske med steiner( de luktet og var æsj) ...disse hadde da stått ute 1 år..

Da han fikk vite det ble han skikkelig lei seg og sinna på meg...dette var hans favoritt steiner...(som han ikke hadde rørt på 1 år)

Det gikk over..men jeg å nå kaste ting uten at han ser det...for alt har minner...

Og samler på alt mulig rart .vi kaller han Askeladden 😂

[AnonymBruker]

Jeg var slik selv da jeg var liten. Gråt hysterisk da den grønne fargeblyanter min knakk i to, da det ble en rift i gardinen på rommet mitt, og til og med en gang mamma knuste en tallerken med et uhell. Aner ikke hvorfor jeg var slik, men jeg er normal nå, heldigvis 😅 Så det går nok over for jenta di også.

Anonymkode: 5f636...3a2

[AnonymBruker]

Jeg var sånn på ting da jeg var liten. Jeg syntes det var trist når noen vi kjente kjøpte ny bil eller hvis veivesenet dekket over hullene i asfalten. Jeg er mye bedre nå som voksen, men kan fortsatt ha tendenser til det.

For meg handler det om at jeg knytter minner til ting. Når jeg ser noe, uansett hvor betydningsløst eller "ødelagt" det er, så trigger det et minne. Uten den tingen, så blir minnet ikke trigget og jeg er da redd for å miste det. (Det kunne jeg ikke sette ord på som liten, men ser nå at det er hva som ligger bak).

Anonymkode: de321...d5f

[AnonymBruker]

Min 6 åring var sånn og er 9. Er ikke sånn lenger. Det har nok med at de går over til skole og mye nytt skjer i kroppen.

Hun gråt som en foss når vi byttet bil eller hun klarte å miste bamsen sin i en hekk som hun kastet selv og kunne hente 😅 En type seprasjonsangst.

Vi dullet ikke med følelsene hennes. Vi forklarte ting rett frem og ærlig. Hvordan hun kunne løse ting hvis hun mistet ting eller det skjedde noe annet. Mindre fokus du har, jo bedre er det. Ellers dyrker man de negative følelsene. 

Når vi lærte å ikke oppmuntre hennes seprasjonsmønster gikk det over innen hun var 7/8 ca 🙂

Anonymkode: 95491...555

[Lorieen]

Dette er veldig vanlig hos barn, men det kan forsterkes hos barn som har opplevd tap/traumer. Som regel er det en fase som går over.