Utvikler angst og er i konstant fight / flight modus / Voldelig forhold

[AnonymBruker]

Nå er jeg så sliten. Skal på krisesenteret igjen senere i dag, men i helgen at jeg slitt så innmari med kroppen. Kroppen er helt i lås, kjennes ut som den dirrer. Tror jeg har høyt blodtrykk eller noe, kjennes ut som at hodet sprenges, Konstant trykk i hodet ,og det føles som at jeg er livredd hele tiden. Tungt å puste, og det er nesten så kroppen skjelver. Nå er det mandag og jeg er endelig på jobb, her kan jeg puste, men kroppen og hodet er sliten. Jeg tror jeg trenger noen dager nå på å komme meg til hektene igjen. Jeg tror kanskje jeg er i ferd med å utvikle angst. Kroppen klarer liksom å puste ut og lande - jeg er skvetten og musklene står i spenn og blir slitne

Jeg er i dialog med krisesenter nå, men det er å trist å tenke på at jeg lever i et voldelig forhold. At jeg må skilles for å verne meg selv er som et så stort tap at jeg ikke klarer å gjennomføre det. Jeg ser ikke for meg at jeg klarer å bryte og kommer antageligvis til å ha det sånn som dette i flere år til. Jeg kommer antagelig til å gå helt i oppløsning underveis og bli ødelagt som menneske. Det kjennes som at jeg ser meg selv gå under. 

Jeg trenger bare litt positive ord og kanskje noen har noen erfaringer? Det er vanskelig å forlate en man elsker fordi man utsettes for vold 

Anonymkode: 6dcc9...7df

[Kaisada]

Ja du HAR angst og det er akkurat så jævlig som du beskriver. Pust. Nå legger du grunnlaget for livet ditt videre. Det gjør vondt å rive seg løs, selv fra destruktivitet, særlig når det har blitt en «trygg normal».

Du går ikke i oppløsning, du samler deg og styrkes. 

Dette vil gå bra, men lytt til positive krefter og gjør handlinger som bygger deg opp.

Klemmer og lykke til

[Diezel]

Du går ikke i oppløsning, det er kroppen din som stritter imot fordi du er opplært gjennom vold til å tro at det er tryggere å bære sammen med ham enn å gå. Det er tungt og vondt og føles forferdelig. Men du kommer gjennom det 💕💕

[AnonymBruker]

Kroppen din er redd hele tiden og etter hvert vil du sannsynligvis bli fysisk syk også. Jeg har selv vært i et voldelig forhold i tjue år og vet hvordan det er. 

Du sier at du trenger positive ord, men jeg føler at alt jeg kan si er gamle klisjeer som mister sin betydning når jeg skriver dem ned, som et «går det bra?» til noen og det eneste det er mulig å svare er «ja». Men du er verdt mer. Du kan klare det. Du behøver ikke fortsette med dette. Du kan redde deg selv. Kjærlighet og vold kan ikke eksistere sammen, det du kaller «elske» er en form for syk avhengighet, ikke kjærlighet. 

Når du drar til krisesenteret i dag, så drar du ikke tilbake. Så tar du en dag om gangen, og det kommer til å være vondt og vanskelig og jævlig og du kommer til å savne han og føle skyld og skam og være lei deg, men så blir det bedre og etter hvert vil kroppen din bli mindre redd og du vil kunne ha et liv igjen, hvor lydene fra fugler som kvitrer og barn som ler ikke overdøves av lyden av ditt eget blod i ørene dine fordi du er så jævlig redd hele tiden. 

En blomst til deg. Den står her så lenge du trenger den 🌷

M. 

Anonymkode: 8370c...493

[AnonymBruker]

Hei,

Først: stor klem til deg 💕

Jeg dro fra min eks for noen mnd siden. Jeg slet veldig med å definere det som et voldelig forhold - jeg ser liksom for meg en sånn sint mann som slår, skriker til meg, kaller meg stygge ting osv, men slik var det ikke for meg - det var mye mer skjult, kontrollerende, misnøye for slt mulig fra hans side - og akkurat nok fysisk til at det skapte frykt. Og jeg tilpasset alt jeg gjorde for at han ikke skulle bli sint. Jeg sliter fortsatt med å akseptere at det var et voldelig forhold, noen ganger kan jeg tenke «var det så ille da..?»

jeg var også i kontakt med krisesenter, dro dit på samtaler. De var i beredskap når jeg skulle si jeg ville skilles osv. Heldigvis for min del tok eksen grep, gikk i terapi og var rolig gjennom prosessen så jeg slapp å dra dit med barn osv. Men det var innmari tøft likevel, det føltes som om jeg satt fast og ikke klarte å gjøre noenting. Jeg slet også med angst, vanskelig å puste osv - og jeg fikk dårlig hukommelse, klarte ikke å gjøre enkle ting en gang.

Så kjølte jeg hus, flyttet ut og vi klarte å bli enige om barnefordeling. Nå bygget jeg sakte men sikkert opp det nye livet mitt. Det er tøft og jeg sliter fortsatt med cPTSD men jeg tror fortsatt jeg har gjort det riktige. Noe av det vanskeligste for meg har vært at jeg tviler på meg selv så mye - burde jeg gå tilbake (han er jo roligere / bedre nå osv) Og jeg vet jo ikke hva jeg vil eller hvem jeg er lengre og det blir en lang prosess.. 

Har du noen som støtter deg?

Anonymkode: a9f15...ba5

[AnonymBruker]

Jeg er TS

Tusen takk for de fine innleggende deres. Jeg er også der at " er det så ille da", men kroppen og hodet mitt sier noe annet. 
Jeg klarer ikke å definere mitt forhold som "voldelig"; men det stemmer liksom med alt jeg leser. Men greien er at det er ikke voldelig fysisk, det hadde jo vært lettere med en blåveis eller fysisk skade, men trusler og sinne setter sine spor. Jeg må jo være utrolig dum, jeg gjør så mye feil, husker dårlig, ufokusert, sier feil ting, tenker på feil måte, argumenterer på feil måte, prioriterer feil ting, er dum med ungene, er dum med kjæresten. Det er liksom en utømmelig liste over ting jeg gjør feil. og skulle jeg prøve alt jeg kan for å gjøre ting riktig så er det ikke bra, eller takk. Da er det, forventer du takk eller skryt for å gjøre helt alminnelige ting? Det er akkurat som at jeg er en dum maskin som bare skal korrigeres og hakkes på. Og, når han er på dårlig humør, da må jeg slippe alt i mine hender for å "redde dagen" eller blir det masse drama. Og, om jeg skulle klare å sette noen grenser og si at nå holder det så er han så "utrolig lei meg og det maset mitt" Da er det jeg som har problemer eller skaper problemer - absolutt alt er min feil....

Fysisk syk har jeg blitt for lenge siden, kroppen er sliten og kroniske sykdommer forværres pga stress. 

nei, jeg har ingen til å støtte meg, heller ikke egen familie egentlig. Jeg er helt alene og det er derfor jeg er i kontakt med krisesenteret, men jeg føler at det jeg opplever ikke er "nok vold" til å bruke deres tid. jeg er utilpass når jeg er der fordi jeg ikke utsettes så mye for fysisk vold (selv om det har skjedd). Tenkte å spørre i dag om det er ok at jeg er der. 

 

 

Anonymkode: 6dcc9...7df

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Jeg er TS

Tusen takk for de fine innleggende deres. Jeg er også der at " er det så ille da", men kroppen og hodet mitt sier noe annet. 
Jeg klarer ikke å definere mitt forhold som "voldelig"; men det stemmer liksom med alt jeg leser. Men greien er at det er ikke voldelig fysisk, det hadde jo vært lettere med en blåveis eller fysisk skade, men trusler og sinne setter sine spor. Jeg må jo være utrolig dum, jeg gjør så mye feil, husker dårlig, ufokusert, sier feil ting, tenker på feil måte, argumenterer på feil måte, prioriterer feil ting, er dum med ungene, er dum med kjæresten. Det er liksom en utømmelig liste over ting jeg gjør feil. og skulle jeg prøve alt jeg kan for å gjøre ting riktig så er det ikke bra, eller takk. Da er det, forventer du takk eller skryt for å gjøre helt alminnelige ting? Det er akkurat som at jeg er en dum maskin som bare skal korrigeres og hakkes på. Og, når han er på dårlig humør, da må jeg slippe alt i mine hender for å "redde dagen" eller blir det masse drama. Og, om jeg skulle klare å sette noen grenser og si at nå holder det så er han så "utrolig lei meg og det maset mitt" Da er det jeg som har problemer eller skaper problemer - absolutt alt er min feil....

Fysisk syk har jeg blitt for lenge siden, kroppen er sliten og kroniske sykdommer forværres pga stress. 

nei, jeg har ingen til å støtte meg, heller ikke egen familie egentlig. Jeg er helt alene og det er derfor jeg er i kontakt med krisesenteret, men jeg føler at det jeg opplever ikke er "nok vold" til å bruke deres tid. jeg er utilpass når jeg er der fordi jeg ikke utsettes så mye for fysisk vold (selv om det har skjedd). Tenkte å spørre i dag om det er ok at jeg er der. 

 

 

Anonymkode: 6dcc9...7df

Bare for å gjøre det helt tydelig ts; når du er der at du søker på nettet om oppførselen han er voldelig og du er i kontakt med krisesenter (selv om du stiller spørsmål om du trenger det) så er det sannsynligvis vold involvert. Jeg skjønner så innmari godt at du tviler - fordi det er då utrolig vanlig!! Jeg dro på krisesenteret, det første jeg sa var «jeg vet ikke om jeg trenger å være her» og de sa «det sier neste alle fordi det er vanskelig å godta»

Anonymkode: a9f15...ba5

[AnonymBruker]

TS

Spørsmålet er liksom, hvor mye eller lite vold kan man leve med i lang tid? Det er så vanskelig å vite når nok er nok
Hva er normalt i et forhold? Det er vel ingen forhold som er perfekte, vi blir alle sinte og nedlatende innimellom? 
Hva er vold, og hva er "jeg er bare sint på deg" - og de tingene jeg gjør feil, det er jo jeg som gjør de feilene? 

 

Anonymkode: 6dcc9...7df

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (56 minutter siden):

Spørsmålet er liksom, hvor mye eller lite vold kan man leve med i lang tid?

Nei. Spørsmålet er hvordan har du det? Føler du deg elsket? Er dette et sånt forhold du ønsker deg for barna dine?

Anonymkode: 8370c...493

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Nei. Spørsmålet er hvordan har du det? Føler du deg elsket? Er dette et sånt forhold du ønsker deg for barna dine?

Anonymkode: 8370c...493

Kanskje for å trekke det enda lengre; en ting er om du føler han elsker deg (og kanskje du elsker ham), men hvordan får han deg til å føle deg? Får du energi av å være sammen med ham eller tar han energi.. Noen ganger er ikke kjærlighet nok..

Anonymkode: a9f15...ba5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Hei,

Først: stor klem til deg 💕

Jeg dro fra min eks for noen mnd siden. Jeg slet veldig med å definere det som et voldelig forhold - jeg ser liksom for meg en sånn sint mann som slår, skriker til meg, kaller meg stygge ting osv, men slik var det ikke for meg - det var mye mer skjult, kontrollerende, misnøye for slt mulig fra hans side - og akkurat nok fysisk til at det skapte frykt. Og jeg tilpasset alt jeg gjorde for at han ikke skulle bli sint. Jeg sliter fortsatt med å akseptere at det var et voldelig forhold, noen ganger kan jeg tenke «var det så ille da..?»

jeg var også i kontakt med krisesenter, dro dit på samtaler. De var i beredskap når jeg skulle si jeg ville skilles osv. Heldigvis for min del tok eksen grep, gikk i terapi og var rolig gjennom prosessen så jeg slapp å dra dit med barn osv. Men det var innmari tøft likevel, det føltes som om jeg satt fast og ikke klarte å gjøre noenting. Jeg slet også med angst, vanskelig å puste osv - og jeg fikk dårlig hukommelse, klarte ikke å gjøre enkle ting en gang.

Så kjølte jeg hus, flyttet ut og vi klarte å bli enige om barnefordeling. Nå bygget jeg sakte men sikkert opp det nye livet mitt. Det er tøft og jeg sliter fortsatt med cPTSD men jeg tror fortsatt jeg har gjort det riktige. Noe av det vanskeligste for meg har vært at jeg tviler på meg selv så mye - burde jeg gå tilbake (han er jo roligere / bedre nå osv) Og jeg vet jo ikke hva jeg vil eller hvem jeg er lengre og det blir en lang prosess.. 

Har du noen som støtter deg?

Anonymkode: a9f15...ba5

Traumebehandling ❤️

Anonymkode: 07aaf...694

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

TS

Spørsmålet er liksom, hvor mye eller lite vold kan man leve med i lang tid? Det er så vanskelig å vite når nok er nok
Hva er normalt i et forhold? Det er vel ingen forhold som er perfekte, vi blir alle sinte og nedlatende innimellom? 
Hva er vold, og hva er "jeg er bare sint på deg" - og de tingene jeg gjør feil, det er jo jeg som gjør de feilene? 

 

Anonymkode: 6dcc9...7df

Man skal ha et forhold helt UTEN vold. Selvsagt. Jeg har været gift i 25 år og min mann har aldri kalt meg noe stygt, skreket eller vært nedlatende. Er vi uenige om noe så diskuterer vi og finner en løsning. Du gjør ingenting feil, det er han som påstår alt dette, det håper jeg du ser.

Anonymkode: 866fe...6d9

[AnonymBruker]

TS

Oi, 25 uten å bli kalt noe stygt, skreket til eller nedlatende, utrolig og for en drøm..
For meg er det utopisk akkurat nå - jeg opplever sånt på ukentlig basis med da påfølgende dager med dårlig mental tilstand for å komme til hektene, og så trolig ny runde igjen etterpå. 

Anonymkode: 6dcc9...7df

[AnonymBruker]

TS

Var på krisesenteret i går, og for en deilig samtale. jeg fortalte bare hva som skjer, og egentlig så skjer ingenting nå, men det var så deilig å kunne snakke med noen, og bli trodd og forstått og liksom ja bare få puste. Kroppen er lettere i dag og jeg er klar for å møte et par nye uker hjemme. Antar det kommer til å komme krangler og utblåsninger i løpet av 2 uker så jeg skal tilbake igjen. Selv om jeg ikke opplever så mye fysisk vold så sier de at jeg er på rett sted fordi trusler og psykisk vold, sinne og utagering er vel så ille som fysisk vold. Selv nå flere dager etter siste hendelse så er kroppen anspent og skjelven så det sitter lenge i kroppen. Jeg bare skjønner ikke hvordan jeg skal få til noen endring, dette kommer jo til å bare vare i år etter år om ikke det skjer store endringer i forholdet? Jeg har jo foreslått parterapi, men det var helt uaktuelt. Hjemme er det nemlig ingen problemer. Vel som sagt, bare å stålsette seg for et par nye uker med sinne, utagering og krangler. Jeg får beskjed om at dette er helt normalt i alle forhold, men er det egentlig det? Hvorfor må jeg gå til krisesenter for å kunne puste da? 

Anonymkode: 6dcc9...7df

[Kaisada]

psykisk mishandling er også vold.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

TS

Var på krisesenteret i går, og for en deilig samtale. jeg fortalte bare hva som skjer, og egentlig så skjer ingenting nå, men det var så deilig å kunne snakke med noen, og bli trodd og forstått og liksom ja bare få puste. Kroppen er lettere i dag og jeg er klar for å møte et par nye uker hjemme. Antar det kommer til å komme krangler og utblåsninger i løpet av 2 uker så jeg skal tilbake igjen. Selv om jeg ikke opplever så mye fysisk vold så sier de at jeg er på rett sted fordi trusler og psykisk vold, sinne og utagering er vel så ille som fysisk vold. Selv nå flere dager etter siste hendelse så er kroppen anspent og skjelven så det sitter lenge i kroppen. Jeg bare skjønner ikke hvordan jeg skal få til noen endring, dette kommer jo til å bare vare i år etter år om ikke det skjer store endringer i forholdet? Jeg har jo foreslått parterapi, men det var helt uaktuelt. Hjemme er det nemlig ingen problemer. Vel som sagt, bare å stålsette seg for et par nye uker med sinne, utagering og krangler. Jeg får beskjed om at dette er helt normalt i alle forhold, men er det egentlig det? Hvorfor må jeg gå til krisesenter for å kunne puste da? 

Anonymkode: 6dcc9...7df

Vet du - det var akkurat det samme for meg - sinne/aggresjon osv men han mente det var ikke behov for parterapi for han det var jo ikke så ille og han skjerpet seg jo (en stund..)

Da han endelig ble med etter ti år så var det for sent - jeg var helt vrak, jeg ville ikke at han skulle være nær meg en gang så jeg sa nok. DA fikk han fart på seg, gikk i terapi og har tilsynelatende nå endret seg. Men jeg gikk likevel. Utrolig dumt at det var det som måtte til for at han skulle forstå hvordan han påvirker andre men slik ble det.

Psykisk vold er like ille fordi traumene du sitter igjen med er like alvorlige. Jeg skjønner så innmari godt at du tviler på akkurat det - for det gjør jeg og. Vi er opplært til å tenke at vold er en sinna mann som drikker og slår og alt annet kan fikses (se f.eks på filmer - alt annet enn fysisk vold er greit - kvinner i filmer går tilbake til mannen igjen og igjen fordi han lover å skjerpe seg).

Men lytt til kroppen din nå, du har angst, er skjelven, gruer deg til å være sammen med ham.. Det er bare ikke greit

Anonymkode: a9f15...ba5

[AnonymBruker]

TS

Tusen takk for svar - jeg liker denne siden

Ja, det er ganske utrolig hvordan det setter seg i kroppen. Det verste synes jeg er at det så lite som skal til før kroppen spenner seg. Bare et tonefall, ansiktsuttrykk eller en kroppsbevegelse er nok til at jeg blir på alerten. Kroppen og hodet bare låser seg. Sånn holder jeg på hver dag, så om det er feks tre dager uten mye aggresjon så blir jeg selv likevel sliten. Det gjør jo at jeg er på felgen når neste bølge kommer 

Anonymkode: 6dcc9...7df

[AnonymBruker]

Du skriver: «jeg elsker han»

Men han elsker ikke deg, han mishandler deg. Hvis du tror han elsker deg, les om voldsspiralen. Det er de gode dagene hans som ødelegger deg og får deg til og tvile på din egen vurderingsevne. 
Legg en plan og flytt uten at han vet det. Bryt all kontakt og redd ditt eget liv. Bare gjør det FØR det er for sent. 

Anonymkode: ff4e1...b4f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Traumebehandling ❤️

Anonymkode: 07aaf...694

Vet du om en god terapaut? Hvor i landet er kanskje ikke så viktig - det går vel an å ha online sesjoner i disse dager?

Anonymkode: a9f15...ba5

[AnonymBruker]

Så utrolig bra at du har kommet deg til krisesenteret. Parterapi er sannsynligvis en dårlig idé uansett, så ikke vær lei deg for at det er uaktuelt for mannen din.

Jeg fikk med meg eksen til parterapi og der fikk han støtte i at jeg var altfor sensitiv og ikke tålte noenting og at jeg måtte jobbe med å sette grenser og si i fra. Han fikk høre hvor omsorgsfull han var siden han ble med på parterapi og var opptatt av hvordan jeg kunne bli sterkere psykisk osv. Saken var jo at han utsatte meg for psykisk vold med voldsomme raserianfall, truende kroppsspråk, spydigheter, latterliggjøring, kritikk, utroskap,ekskludering, sjalusi, kontrollering, løgner og ignorering/iskulde.

Ts, hvis du lurer på hva som er normalt og sunt i et forhold, så kan du forholde deg til at så sant det er respekt mellom partene, går det meste bra. Hvis respekten mangler, er det grunn til å være på vakt, for da er noe galt.

Hvis du fremdeles lurer, så spør deg selv om dette: Er mannen din respektfull overfor deg? Kunne du ha snakket sånn til ham som han snakker til deg? 

Jevnlig forakt, ignorering, latterliggjøring, trusler, raserianfall, konstant kritikk og spydigheter er alt sammen psykisk vold. 

Anonymkode: c0f96...31f