Hjelp fra besteforeldre og forventninger

[AnonymBruker]

Vi har to barn fra før og venter en tredje tidlig sommer. De eldste er fem og ti år, så det blir litt aldersforskjell. Vi bor rett ved besteforeldre på min side, mens fars foreldre bor ca fem timer unna med bil. Vi har aldri fått spesielt med hjelp proaktivt fra hverken hans eller mine foreldre, men mine foreldre stiller opp hvis vi konkret spør om noe eller i knipe. Jeg har inntrykk av at rundt meg får venner, naboer og andre mye mer hjelp av sine foreldre til barna, og de omgås mye mer. Hva er egentlig vanlig, og hva kan man forvente? 
 

Mulig det er pga graviditetshormoner, men jeg synes for eksempel det er skikkelig sårt at besteforeldre på begge sider har lagt planer om å være bortreist hele sommeren - selv om vi får barn nummer tre. Naboer og venner sier «men besteforeldre tar vel med de eldste på noe gøy så de får litt opplevelser i ferien?». Det er dog ikke på planene på noen sider av familien, selv om vi har både hintet og sagt ting som at «tenk så stas barna hadde syntes om dere tok dem med på tusenfryd» eller lignende. Det virker som det er en helt fjern tanke. Vet ikke helt hvor jeg vil med dette, men hadde vært fint å høre noen erfaringer og nyanser - jeg mistenker at man typisk hører og legger best merke til de som har det helt motsatt. Forventer man for mye når man håper på at besteforeldre skal finne på noe med barnebarna, kanskje tilogmed uten å sette på merkelappen «barnevakt»? 

Anonymkode: c9e7b...f2d

[AnonymBruker]

Jeg synes det høres litt merkelig ut ja, spesielt med besteforeldrene som bor så nærme. Mange har vel motsatt problem, hvor man må sette ned foten litt med overivrige besteforeldre..? 

Anonymkode: 7dfa4...1c0

[AnonymBruker]

Det er dårlig ja, spesielt hvis de planlegger å dra rundt termin når dere trenger noen til å passe storesøsken under fødsel😕

men normalen ifht besteforeldre spriker veldig. Selv om det er skuffende både for dere og barna, så er de i sin fulle rett til å planlegge uten barnebarna

Anonymkode: 91ade...cc0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Det er dårlig ja, spesielt hvis de planlegger å dra rundt termin når dere trenger noen til å passe storesøsken under fødsel😕

men normalen ifht besteforeldre spriker veldig. Selv om det er skuffende både for dere og barna, så er de i sin fulle rett til å planlegge uten barnebarna

Anonymkode: 91ade...cc0

Min mor lovet å passe barna ved fødsel og reiser etter det. Jeg har termin slutten av juni, og så blir de borte juli+august. Min manns foreldre har ikke vært innom tanken om at vi kan trenge hjelp (eller at det hadde vært koselig å hilse på den nyfødte), og reiser bort fra midtsommer til midten av august…

Anonymkode: c9e7b...f2d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Min mor lovet å passe barna ved fødsel og reiser etter det. Jeg har termin slutten av juni, og så blir de borte juli+august. Min manns foreldre har ikke vært innom tanken om at vi kan trenge hjelp (eller at det hadde vært koselig å hilse på den nyfødte), og reiser bort fra midtsommer til midten av august…

Anonymkode: c9e7b...f2d

Du forventer at voksne mennesker skal ta kortere ferie for å tilbringe tid med dine barn? 

Anonymkode: bf50c...10a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Jeg synes det høres litt merkelig ut ja, spesielt med besteforeldrene som bor så nærme. Mange har vel motsatt problem, hvor man må sette ned foten litt med overivrige besteforeldre..? 

Anonymkode: 7dfa4...1c0

Hehe, jeg skulle akkurat til å si at jeg synes ts sin situasjon hørtes deilig ut jeg 😅 Her er det motsatt, nesten ikke forståelse for at jeg vil ha tid med barnet mitt jeg også. Svigerfar dropper sommerferien i år så han kan tilbringe hele sommeren med baby, kjenner jeg blir svett av tanken 🤪 Men klart, det er ikke gøy når det blir for lite, eller tilnærmet null, interesse eller «barnepass» heller! 

Anonymkode: 57da1...879

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Du forventer at voksne mennesker skal ta kortere ferie for å tilbringe tid med dine barn? 

Anonymkode: bf50c...10a

Nei, absolutt ikke. Men, jeg synes det er sårt at de ikke vil bruke deler av den ferien til å være sammen med og tilbringe tid med barnebarna sine. De har kun to.
 

.. Eller være noe tilgjengelig i en krevende tid, man vet jo aldri hvordan tilværelsen er en med en nyfødt. Jeg tror og håper i allefall at jeg vil ønske det selv når mine barn etterhvert får barn og familie. 

Anonymkode: c9e7b...f2d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Nei, absolutt ikke. Men, jeg synes det er sårt at de ikke vil bruke deler av den ferien til å være sammen med og tilbringe tid med barnebarna sine. De har kun to.
 

.. Eller være noe tilgjengelig i en krevende tid, man vet jo aldri hvordan tilværelsen er en med en nyfødt. Jeg tror og håper i allefall at jeg vil ønske det selv når mine barn etterhvert får barn og familie. 

Anonymkode: c9e7b...f2d

Å få en ny baby i familien, er en stor begivenhet i mine øyne.

Det handler ikke om å få barnevakt, slik jeg ser det, men støtte i en livsforandrende situasjon.

 

For min del syntes jeg at det er merkelig at besteforeldre ikke ønsker å ta del i dette.

Det er mange foreldre der ute som er gode nok og som aldri hadde blitt meldt til BV men som dessverre er tappet ut følelsesmessig fra barna sine.

Anonymkode: 2efc6...066

[AnonymBruker]

Det varierer nok veldig. Jeg ser at noen av de i vennekretsen som har barn, er veldig mye sammen med besteforeldrene og besteforeldre og barnebarn har en nær relasjon, mens andre bare ser dem en gang i blant. 

Jeg syns selv det var overraskende sårt da mine foreldre, som er pensjonister, ikke har prioritert tid med barnebarna. Jeg tenker de ikke er forpliktet til det, at vi ikke kan forvente det og at de har noen grunner som jeg også kan forstå. Men sårt er det like fullt. Min svigermor som hadde et sterkt ønske om å være mye sammen med barnebarna, og prioriterte tid med dem over alt annet, er død. Det gjør det kanskje ekstra sårt. Jeg hadde en god relasjon til særlig bestemødrene mine. Mens de besteforeldrene mine barn har igjen, prioriterer dem ikke. Vi trenger ikke hjelp, men jeg ville så gjerne at barna mine skulle oppleve det nære forholdet. Vi har fått oss ei herlig reserve-bestemor i en nabo da  

Anonymkode: e371d...ebb

[AnonymBruker]

Mine foreldre bryr seg ingenting om barna våre. De kjenner dem ikke. Treffes kanskje en gang i året. Hadde aldri stolt på dem med barna mine uansett. 

Mine svigerforeldre er kjærlige når vi møtes, men de sitter ekstremt sjeldent barnevakt eller har barna alene. De spør aldri om å "låne" dem. Litt sårt syns vi. 

Trist at besteforeldre viser så lite interesse for barnebarna ❤ 

Anonymkode: b1bbe...f95

[AnonymBruker]

Du kan ikke forvente noe som helst. Det er så hardt og brutalt som det. 
Vi har to sett med besteforeldre i nærheten. Og de er ikke fraværende eller uinteresserte på noen måte, men vi får aldri hjelp uten at vi aktivt spør om det, for eksempel hvis kabalen med tre barn og to jobber ikke går opp. 
Dere kan ikke forvente at de setter sommeren sin på vent, uten at dere engang har signalisert et behov/ønske. Det holder ikke å hinte, dere må aktivt spørre. Og tåle det hvis de svarer nei. Å komme med hint kan føre til irritasjon (jeg synes også det er irriterende med folk som hinter i stedet for å si ting rett ut). 
Vi har selv tre barn, og det var seks år mellom de to yngste. Det er neppe det du vil høre, men hjelpen vi fikk gikk dramatisk nedover (for eksempel ble det slutt på overnattingsbesøk) da vi fikk tre barn, for ingen av besteforeldrene klarer egentlig å håndtere alle tre samtidig over tid. Og det må man bare respektere. Det merkes også at de har blitt eldre siden vi fikk førstemann for 10+ år siden. 

Anonymkode: ac550...838

[AnonymBruker]

Det er dessverre ofte sånn at man ikke kan forvente noen ting av andre mennesker. Lenge siden jeg slutta å tru at det var mulig å få noe særlig hjelp fra foreldrene våre. De sier at de skal være med masse med barna og at det er så fantastisk med barnebarn og de vil gjerne ha flere osvosvosv. Svigermor har til og med kjefta på oss flere ganger fordi hun «aldri får passe barna». Men sannheten er at når vi spør om hjelp, så får vi nei. Når vi oppmuntrer til at de skal finne på noe med dem, så får vi nei. Det har vært så mange muligheter, men de takker nei hver gang! Veldig ofte med unnskyldninger om at de må være tilgjengelig for de andre barnebarna… Når ungene etterhvert ble så store at de begynte å plukke opp dette, så slutta vi helt å spørre. Det er fremdeles kleint når barna våre møter søskenbarna, og får vist frem leker besteforeldrene har kjøpt, bilder fra turer de har vært på, og snakker om ting de skal gjøre, og så står våre der og skjønner ingenting. 
 

At begge sidene gjør det samme gjør at jeg etterhvert har begynt å lure på om det er noe galt med meg, mannen, eller ungene. Men jeg tror ikke det. De bare er sånn. Og TS sine er vel «sånn» på sin egen måte..

Anonymkode: 36136...332

[AnonymBruker]

Dette er eit vanskelig tema, og eit som eg trur mange kjenner på i ulike former. Eg er sjølv oppvekst med besteforeldre så nært at eg kunne gå mellom husa aleine før eg starta på skulen, og hadde naturligvis eit nært forhold til mine besteforeldre. No når eg har barn, bor mine foreldre på andre sida av landet.

Eg er litt skuffa og overraska over at mine foreldre, som begge er pensjonistar, ikkje har besøkte poden meir enn ein gang sidan fødselen... Eg trudde i forkant at vi kom til å få besøk så ofte at det kunne bli i overkant, men no sitt eg her og har der vondt på vegne av gutten min. Sjølv om mine foreldre er aldri så oppmerksomme og interesserte dei få gangane vi treffast, blir forholdet aldri likt det eg hadde med mine besteforeldre. Det handlar på ingen måte om at eg ønskjer barnevakt eller avlastning (sjølv om det og hadde vore deilig), det handlar om at mine barn går glipp av den relasjonen og nærheita, som søskenbarna som bor nærmare får. 

Det er eit resultat av mitt valg med å slå meg ned langt unna, og at eg kanskje trudde det skulle bli meir stas med barnebarn nr 5-6-7 enn det var. Eg trur mange opplever såre situasjoner rundt desse tinga, og som nokon seier lenger oppe, er det beste å spørre i klartekst. Hinting er vanskelig, både å oppfatte hinta og å evt avslå eller komme med forslag om alternativet. Kva om dokke kjøper billettar til tusenfryd for barn og besteforeldre? Sei rett ut at det er ei fin anledning for store og små å 'bonde', og kan gi dokke ei verdifull pustepause med ny kvardag? Håper det ordner seg for dokke! 

Anonymkode: 6535e...884

[Amossa]

Nei, jeg synes ikke at du har verken rett eller grunn til å forvente at foreldrene deres stiller opp for dere nå.  Dere er to voksne, og har sikkert tenkt over hva det vil si for dere å få et barn til. 

Jeg mener at besteforeldre ikke skal tas som en selvfølge.  De kan velge å være en ekstra ressurs og en bonus, men behøver det ikke.  Alltid på egne premisser.   



   

[AnonymBruker]

Altså... Vi fikk siste i juli, og når jeg fant ut av termin spurte jeg mamma om hun kunne hjelpe til med de eldste i ukene rundt fødsel. Altså i god tid før de planla ferier eller noe annet. Hadde hun ikke hatt mulighet så hadde jeg spurt svigers.

Jeg forventer aldri at noen av sidene skal ta så mye initiativ i og med at de er besteforeldre, med egne liv og mulighet til å reise så mye de vil. 

Anonymkode: 794d8...890

[AnonymBruker]

Tja. Jeg har en far som er død, en narsissist av en mor som jeg har minimal kontakt med. Forventer null hjelp der i fra. Ellers er mannens foreldre boende langt unna. Så hjelp og avlastning får vi ikke fra noen. Regner med eventuelle barnevakter i fremtiden blir venner og bekjente av oss.

Ingen i familien min bryr seg om at jeg er gravid eller spør hvordan det går. 

Anonymkode: 47bae...868

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Det varierer nok veldig. Jeg ser at noen av de i vennekretsen som har barn, er veldig mye sammen med besteforeldrene og besteforeldre og barnebarn har en nær relasjon, mens andre bare ser dem en gang i blant. 

Jeg syns selv det var overraskende sårt da mine foreldre, som er pensjonister, ikke har prioritert tid med barnebarna. Jeg tenker de ikke er forpliktet til det, at vi ikke kan forvente det og at de har noen grunner som jeg også kan forstå. Men sårt er det like fullt. Min svigermor som hadde et sterkt ønske om å være mye sammen med barnebarna, og prioriterte tid med dem over alt annet, er død. Det gjør det kanskje ekstra sårt. Jeg hadde en god relasjon til særlig bestemødrene mine. Mens de besteforeldrene mine barn har igjen, prioriterer dem ikke. Vi trenger ikke hjelp, men jeg ville så gjerne at barna mine skulle oppleve det nære forholdet. Vi har fått oss ei herlig reserve-bestemor i en nabo da  

Anonymkode: e371d...ebb

Jeg har det på akkurat samme måte. Det er kjempesår at de ikke vil prioritere. 

Anonymkode: 458fb...4a9

[MollyJones]

Tips fra meg: Slutt å hint. Spør direkte. 

"Det blir jo litt urforutsigbart for oss i år, med nyfødt og greier - hadde det hatt mulighet til å ta med dere Truls og Trine på Tusenfryd eller noe en dag i sommer - det hadde letta samvittigheten min endel.".

[AnonymBruker]

10 hours ago, AnonymBruker said:

Vi har to barn fra før og venter en tredje tidlig sommer. De eldste er fem og ti år, så det blir litt aldersforskjell. Vi bor rett ved besteforeldre på min side, mens fars foreldre bor ca fem timer unna med bil. Vi har aldri fått spesielt med hjelp proaktivt fra hverken hans eller mine foreldre, men mine foreldre stiller opp hvis vi konkret spør om noe eller i knipe. Jeg har inntrykk av at rundt meg får venner, naboer og andre mye mer hjelp av sine foreldre til barna, og de omgås mye mer. Hva er egentlig vanlig, og hva kan man forvente? 
 

Mulig det er pga graviditetshormoner, men jeg synes for eksempel det er skikkelig sårt at besteforeldre på begge sider har lagt planer om å være bortreist hele sommeren - selv om vi får barn nummer tre. Naboer og venner sier «men besteforeldre tar vel med de eldste på noe gøy så de får litt opplevelser i ferien?». Det er dog ikke på planene på noen sider av familien, selv om vi har både hintet og sagt ting som at «tenk så stas barna hadde syntes om dere tok dem med på tusenfryd» eller lignende. Det virker som det er en helt fjern tanke. Vet ikke helt hvor jeg vil med dette, men hadde vært fint å høre noen erfaringer og nyanser - jeg mistenker at man typisk hører og legger best merke til de som har det helt motsatt. Forventer man for mye når man håper på at besteforeldre skal finne på noe med barnebarna, kanskje tilogmed uten å sette på merkelappen «barnevakt»? 

Anonymkode: c9e7b...f2d

Først. Gratulerer med nr tre❤️ Her tror jeg mitt beste råd er å bite i det sure eplet og heller spørre dem rett ut. Mine foreldre var ikke flinke til å spørre om sånt, de syntes jo vi klarte oss så fint. Og det gjorde vi også.
 

Da vi snakket sammen og jeg fortalte at vi savnet at de tok initiativ fant jeg ut at de gjerne ville hjelpe mer, men at jeg selv må hjelpe til ved å spørre dem direkte. Så gjorde vi det. Nå finner de på mye gøy sammen og de spør også mer.

Forventningsavklaring er nok lurt. Håper det funker for dere også. Hinting blir som å si til en venninne «en kaffe hadde vært hyggelig en dag», men dersom man ikke fastsetter dagen sammen renner det fort ut i sanden.

Anonymkode: 100a9...0fe

[flusa]

Jeg mener at man ikke skal forvente noe som helst fra besteforeldre,men hadde satt pris på om de ville ha besøk av barnebarnet sitt innimellom.