Sees det på som greit at behandler i psykiatrien viser følelser overfor en pasient?

[AnonymBruker]

Hva sees egentlig på som normalt ift følelser, er det greit at behandler viser følelser overfor noe en pasient forteller eller skal de helst være mest mulig nøytrale? Tenker da på om pasienten forteller noe trist og behandler gråter (f.eks fortelling om dødsfall). Eller om pasienten forteller om noe som gjør behandler sint på pasienten (f.eks forteller at han har gjort noe han ikke burde). 

Og hva er begrunnelsen for at behandler ikke burde vise føleleser vs det å vise følelser.

Anonymkode: 408c4...5c6

[AnonymBruker]

Jeg gikk til en psykolog som aldri viste følelser, han virket helt avskrudd. Med unntak av én gang da han var tydelig irritert på meg. Akkurat dét var svært ubehagelige for meg (jeg har unnvikende personlighetsforstyrrelse). 

For min del er det godt at en behandler ikke gråter eller blir lei seg av hva jeg forteller. Jeg vil jo ikke at noen skal gråte eller kjenne slike følelser pga noe jeg sier eller forteller. Men jeg kjenner at det ikke hjalp særlig mye av at han så og si virket kald ift meg og det jeg kom til. Jeg skulle gjerne blitt møtt med bittelitt interesse. 

Anonymkode: d4b8d...d45

[Daria]

Alt med måte, tenker jeg. Behandler skal jo ha kontroll og være profesjonelle, men er samtidig ikke en robot - de er mennesker de også. En behandler som aldri viste følelser tror jeg ville vært vanskelig å forholde seg til, det er lettere å snakke med noen som responderer på det du forteller med mer enn bare nøytrale ord og ansiktsuttrykk. I følge psykologen min (som kan adskillig mer om dette enn meg...) er nettopp den menneskelige kontakten - at han er til stede som menneske også, ikke bare profesjonell behandler - en del av grunnen til at terapi fungerer. Det hender jo at mennesket er mer synlig enn terapeuten innimellom, både i form av latter og empati, og jeg synes det er en god ting - men samtidig bør det ikke skje for mye og for ofte. Man skal føle seg trygg til å kunne si det aller meste uten å være redd for hvordan behandlere vil reagere eller kunne håndtere det.

[AnonymBruker]

Hvis min behandler hadde blitt sint på meg for noe hadde jeg forlatt timen og ikke kommet tilbake. Gråting synes jeg også er over streken. Man kan vise engasjement ved å huske det vi har snakket om før eller ved å holde tråden. 

Anonymkode: 62af6...6aa

[AnonymBruker]

Daria skrev (14 timer siden):

Alt med måte, tenker jeg. Behandler skal jo ha kontroll og være profesjonelle, men er samtidig ikke en robot - de er mennesker de også. En behandler som aldri viste følelser tror jeg ville vært vanskelig å forholde seg til, det er lettere å snakke med noen som responderer på det du forteller med mer enn bare nøytrale ord og ansiktsuttrykk. I følge psykologen min (som kan adskillig mer om dette enn meg...) er nettopp den menneskelige kontakten - at han er til stede som menneske også, ikke bare profesjonell behandler - en del av grunnen til at terapi fungerer. Det hender jo at mennesket er mer synlig enn terapeuten innimellom, både i form av latter og empati, og jeg synes det er en god ting - men samtidig bør det ikke skje for mye og for ofte. Man skal føle seg trygg til å kunne si det aller meste uten å være redd for hvordan behandlere vil reagere eller kunne håndtere det.

Behandleren din høres veldig fornuftig ut. 

Anonymkode: 408c4...5c6

[AnonymBruker]

Jeg gikk til en psykolog som gråt flere ganger mens jeg fortalte ting. Det var helt forferdelig ubehagelig. Jeg prøvde å få en ny behandler pga dette. 

Det er ikke nødvendig å sitte der som en robot, men å gråte blir for mye. 

Jeg satt der og ble behandlet for fødselsdepresjon, og følte meg som verdens verste menneske. Da hjalp det IKKE at behandleren min gråt når jeg fortalte om hvordan jeg hadde tanker om å brøle til og filleriste babyen min.... Da følte jeg meg bare som en enda mer forferdelig person, når andre folk faktisk gråt av å høre om de grusomme tingene jeg tenkte.. 

Anonymkode: 8109b...7a8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg gikk til en psykolog som gråt flere ganger mens jeg fortalte ting. Det var helt forferdelig ubehagelig. Jeg prøvde å få en ny behandler pga dette. 

Det er ikke nødvendig å sitte der som en robot, men å gråte blir for mye. 

Jeg satt der og ble behandlet for fødselsdepresjon, og følte meg som verdens verste menneske. Da hjalp det IKKE at behandleren min gråt når jeg fortalte om hvordan jeg hadde tanker om å brøle til og filleriste babyen min.... Da følte jeg meg bare som en enda mer forferdelig person, når andre folk faktisk gråt av å høre om de grusomme tingene jeg tenkte.. 

Anonymkode: 8109b...7a8

Dette synes jeg var svært uprofesjonelt. Meldte du det inn?

Anonymkode: 14157...0af