Å være en mislykket mor

[AnonymBruker]

Jeg tenker innimellom at «operasjon mamma» er et mislykket prosjekt. Har tre tenåringer som virker til å virkelig mislike meg som person. Føler virkelig jeg har gjort et helhjertet forsøk gjennom hele oppveksten deres. Det føles ganske vondt!

Flere som har hatt denne følelsen?

Anonymkode: 3b6eb...fb1

[AnonymBruker]

Jeg merker godt at jeg ikke er moren jeg ønsket å bli. Fanget i tidsklemma med krevende jobb og 3 guttunger, hvorav én med store sosiale vansker, og jeg blir fortvilet og sint altfor ofte. Og jeg merker at eldstemann på 11 syns jeg blir bare kjipere og kjipere.

Anonymkode: 14ff5...b5c

[Lorieen]

Alle tenåringer er programforpliktet til å mislike foreldrene sine. Det går over! 

[AnonymBruker]

Lorieen skrev (8 minutter siden):

Alle tenåringer er programforpliktet til å mislike foreldrene sine. Det går over! 

Takk! Visste at tenåringer kunne være litt sånn, men at det var så heftig… Tenker det er rart ikke flere tenåringsforeldre går «nedenom og hjem»/ blir gale, sånn på ordentlig.

TS

Anonymkode: 3b6eb...fb1

[Lorieen]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Takk! Visste at tenåringer kunne være litt sånn, men at det var så heftig… Tenker det er rart ikke flere tenåringsforeldre går «nedenom og hjem»/ blir gale, sånn på ordentlig.

TS

Anonymkode: 3b6eb...fb1

Jeg syntes det var helt grusomt med eldste og trodde det var meg det var noe galt med. Nå er de to mellomste straks 13 og 14,5, og det er lettere nå - jeg vet at det ikke er meg, og at det er lys i enden av tunnelen. 

[AnonymBruker]

Tenåringer er usikre på seg selv. De vil teste ut grenser, samtidig som de trenger enormt med bekreftelse og kjærlighet.

Når du blir sint, fortell hvorfor, samtidig at du elsker dem. Grenser er kjærlighet, ikke grenser er likegyldighet. Barn ønsker tydelige og sterke voksne. Med sterke, mener jeg at foreldre står trygt og stødig når tenåringene er usikre og det rabler for dem. Mine barn er voksne nå. Jeg har vært utslitt av motargumenter og vært sint. Men, jeg har aldri latt de ta styringa for det er vi foreldre som skal være tryggheten og stå støtt. På den måten kan man heller søke fornuftig dialog, og barna blir reflekterte av slik. Barna har i ettertid takket meg for at jeg alltid, selv om jeg gråt av fortvilelse, tatt ansvaret og vært ankeret deres.

Du bør formidle at det er vanskelig og få så mye kritikk hele tiden. Be bsrns tenke seg hvordan det ville være om noen venner var slik mot dem, som de er mot deg. 

At de har meninger bør du anerkjenne. Men som jeg sa til min sønn: meld deg inn i et politisk parti du som er så god til å diskutere, da vil du få applaus og nå langt. (Jeg sa det ikke ironisk eller frekt). 

Evt kan du speile dem, og si at dere får bytte ansvar 1 uke. Oppfør deg slik som dem i noen minutter, det virker. 

Anonymkode: 6be70...0e9