Gravid i uke 4 med 3 SA bak meg. Er helt sikker på at jeg mister denne gangen og. Noen med erfaring?

[AnonymBruker]

Jeg har hatt 3 SA veldig tidlig de siste 6 mnd. Er nå gravid igjen for 4. gang og er egentlig helt fjern i forhold til det.. føler ingenting og tenker bare «jaja, det forsvinner jo snart det og».. har delt det med samboer som ble kjempeglad, men jeg føler ingenting for jeg tror ikke at det blir noe baby av dette. Hvorfor skulle det være annerledes denne gangen? 
Jeg har ett barn så har hatt en vellykket graviditet før. 
 

Noen andre som har vært i noen lignende situasjon? Gikk det til slutt? Og når klarte du å tro/glede deg over svangerskapet? 

Anonymkode: 9fb8b...e37

[AnonymBruker]

Har du fått oppfølging fra gynekolog? 

Jeg hadde 1 MA og 3 SA før en graviditet som ser ut til å gå bra, er i uke 34 nå. Fikk oppfølging av gynekolog etter den tredje SAen og startet på blodfortynnende og progesteron fra positiv test, pluss UL annenhver uke fra uke 6-14. 

Klarer fortsatt ikke glede meg og har kjøpt minimalt med ting. Må jevnlig ta "sparketest" for å se om det er liv. Men det har kanskje en sammenheng med at jeg synes babyer er litt skumle også... Satser på at bekymringene går over til enn annen type bekymring etter fødsel, for dette er ubehagelig

Lykke til! Søk hjelp hvis du ikke allerede har gjort det

Anonymkode: ff48b...154

[AnonymBruker]

Jeg mistet tre ganger mellom uke 3-12, før en vellykket graviditet som endte i verdens beste sønn❤️ 
Å gi han søsken har vi gitt opp på, etter fire SA og en dødfødsel. Spesielt dødfødselen gikk så ekstremt innpå oss, og det gikk innpå gutten min som var så klar til å bli storebror, for så å plutselig ikke skulle bli det lengre. Så vi sier oss fornøyde med han! 
Vi har forresten forsøkt å få hjelp, men ingenting funker. 

Anonymkode: adf19...ea6

[AnonymBruker]

Har du fått utredning? Jeg fikk utredning etter å ha mistet 3 ganger på rad (habituell abort) og utredningen viste at jeg har behov for høydose med blodfortynnende under svangerskap.

Anonymkode: ecc08...038

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Har du fått oppfølging fra gynekolog? 

Jeg hadde 1 MA og 3 SA før en graviditet som ser ut til å gå bra, er i uke 34 nå. Fikk oppfølging av gynekolog etter den tredje SAen og startet på blodfortynnende og progesteron fra positiv test, pluss UL annenhver uke fra uke 6-14. 

Klarer fortsatt ikke glede meg og har kjøpt minimalt med ting. Må jevnlig ta "sparketest" for å se om det er liv. Men det har kanskje en sammenheng med at jeg synes babyer er litt skumle også... Satser på at bekymringene går over til enn annen type bekymring etter fødsel, for dette er ubehagelig

Lykke til! Søk hjelp hvis du ikke allerede har gjort det

Anonymkode: ff48b...154

Ikke TS, men kan jeg spør om det var en utredning som viste at du trenger blodfortynnende og progesteronstøtte under svangerskap? Eller var det bare noe gynekologen foreslo at du skulle prøve ved neste graviditet?

Anonymkode: ecc08...038

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker said:

Ikke TS, men kan jeg spør om det var en utredning som viste at du trenger blodfortynnende og progesteronstøtte under svangerskap? Eller var det bare noe gynekologen foreslo at du skulle prøve ved neste graviditet?

Anonymkode: ecc08...038

Gynekologen foreslo det siden det ikke kan skade. Det er en del som har fått positive resultater av det selv om det ikke kan bevises at det var det som gjorde utslaget. Jeg tenker at det var tilfeldig at det funket, det kunne nok like gjerne gått fint uten. Men det var godt å få den tette oppfølgingen med UL så ofte og gynekologen var helt super. Ikke noe dilldall og hun svarte direkte på alle spørsmål. 

Det var bare to uker fra den forrige SAen da jeg dro til gynekolog, og hun mente at siden det ikke var noen utslag på blodprøvene eller de fysiske undersøkelsene så skadet det ikke å prøve en gang til. Hvis det ikke hadde gått den gangen heller så hadde jeg blitt videre utredet, men det tar lang tid siden hormonene må stabilisere seg etter SA og noen tester må tas med lengre mellomrom. 

Anonymkode: ff48b...154

[Amatariel]

Ja, har vært i en lignende situasjon. Hadde opplevd tre aborter på ett år (uke 6, uke 14 og uke 6). Så da jeg sto med positiv test for fjerde gang på det året så følte jeg meg helt tom. Ingenting jeg ønsket mer enn å bli gravid, men da jeg var det så var det ikke glede jeg kjente på. Kun frykt og angst. Skjønte ikke helt hvordan jeg skulle få timene til å gå... ville bare grave meg ned og våkne opp 9 måneder senere.

Hvordan jeg kom meg igjennom svangerskapet? Vet ærlig talt ikke. Men først og fremst ble jeg sykemeldt fra jobb i starten. Noen ville kanskje følt at det var godt å jobbe og tenke på andre ting, men det var ikke mulig for meg. Jeg klarte ikke la være å tenke på graviditeten/situasjonen, og ble selvsagt svært ukonsentrert av det. Var 100% sykemeldt et par måneder, så 50% og etter hvert kun 20% (ut svangerskapet). Jeg brukte mye av tiden på å trene og sove. Gikk på timer med koreografi som tvang meg til å tenke på andre ting, og det ble jeg sliten av slik at jeg klarte å sovne tidlig. På den måten gikk dagene. Fant meg også en hobby jeg brukte en del tid på. Og så hadde jeg flere tidligere ultralyder. Å se frem til en termindato føltes ulidelig, men datoer til div. TUL var nærmere og lettere å forholde seg til. En etter en om gangen...

Men det var tøft. Det var trist å ikke føle glede når jeg tenkte på den lille babyen i magen. Men jeg klarte liksom ikke tro på at det skulle komme en baby. Så er nok en sort for forsvarsmekanisme. Etter ordinær ultralyd begynte jeg å tro mer, føle mer. Men var først etter uke 30 når jeg kjente daglige bevegelser og fikk tydelig gravidmage at jeg faktisk slapp skuldrene ned, og begynte å glede meg og forberede ting. Tillot meg ikke å tenke på navn, kjøpe noe inn e.l før etter dette. Litt trist å tenke på i ettertid, men jeg husker samtidig hvordan det var de ukene først i svangerskapet. Det var ikke noe annen løsning. Det var sånn dette svangerskapet måtte bli. Jeg måtte igjennom det for å få babyen min.