Er det få barn en bedre opplevelse for menn?

[AnonymBruker]

Som mann har jeg tenkt på det i det siste. Hvis jeg skulle lage barn med en dame så er det hun som må bære på det i kroppen i 9.måneder og deretter amme en stund. I tillegg til at kroppen ikke blir den samme på en stund( eller aldri). 
 

Som mann får jeg selvfølgelig de negative sidene i fanget. Bleier, skriking, bli vekket osv Men det kommer jo en stund etterpå.
 

Nå er det selvfølgelig slik at en gravid kvinne kan være hormonell, men det er tross lettere å leve med en hormonell person enn å være hormonell selv.

Jeg kan stå der å se babyen komme ut. Å føle gleden. Men jeg slipper også smertene ved fødselen. 
 

 

Anonymkode: 43d67...ec2

[AnonymBruker]

Synes menn har det enkelt når det gjelder det. Selv er jeg kvinne og skal ikke ha barn, det for mye ansvar både kulturelt og samfunnsmessig. Fødsel og permisjon er jo bare en mindre periode med ansvar for et barn, spesielt som kvinne. Hadde nok vært annerledes om jeg var mann. 

Anonymkode: 1959d...282

[Sofakona]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Som mann har jeg tenkt på det i det siste. Hvis jeg skulle lage barn med en dame så er det hun som må bære på det i kroppen i 9.måneder og deretter amme en stund. I tillegg til at kroppen ikke blir den samme på en stund( eller aldri). 
 

Som mann får jeg selvfølgelig de negative sidene i fanget. Bleier, skriking, bli vekket osv Men det kommer jo en stund etterpå.
 

Nå er det selvfølgelig slik at en gravid kvinne kan være hormonell, men det er tross lettere å leve med en hormonell person enn å være hormonell selv.

Jeg kan stå der å se babyen komme ut. Å føle gleden. Men jeg slipper også smertene ved fødselen. 
 

 

Anonymkode: 43d67...ec2

Så alt du gleder deg til å når babyen kommer ut...men ikke det som foregår i 9 mnd...eller når babyen kommer hjem?

[AnonymBruker]

Tror det kan oppleves som både bedre og værre for mannen/pappaen. Det første året (uansett hvordan man vrir og vender på det) er det nok helt annerledes å være mamma enn å være pappa for de aller fleste. Mammaen har stort sett startet tilknytningen til ungen allerede under svangerskapet. Så har mammaen ammejobben som kan være både slitsom og fin. Som også fremmer tilknytning. Mammaen har en kropp som skal komme seg etter svangerskap og fødsel samtidig som den fortsatt jobber på spreng med å lage melk.

For vår del har det nok vert litt mentalt tøft for pappaen i starten (de første 3-5 mnd ca). Da han ikke følte han kunne bidra så mye og ikke følte han fikk bli ordentlig kjent med barnet. Han var jo på jobb og hadde kun de timene om ettermiddagen hvor ungen hadde kveldsuro og ville ligge med puppen hele tiden. Han hadde nok «glemt» at barnet skulle være spedbarn først og sett for seg en unge som smilte og lekte «tittei/borte-bø».

For meg var det mer fysisk krevende; lite søvn, kroppen som skulle lege seg, nye hormoner (ammehormoner), ekstremt sulten og tørst pga amming osv.

Uansett, etter det første året blir man mer likestilt er min erfaring. Begge er i jobb, barnet er i barnehagen og man deler på oppgavene.

Anonymkode: 47973...28a

[AnonymBruker]

Såklart, dere kan jo også bare stikke fra alt uten at det får særlige konsekvenser. 

Anonymkode: 79399...a08

[AnonymBruker]

Enklere, men vet ikke om jeg vil si bedre. Jeg som gravid kjenner barnets bevegelser, jeg tenker på barnet når jeg skal spise eller sove. I tillegg får jeg all hjelp jeg måtte trenge fra helsevesenet, pga svangerskapsdepresjon har jeg bl.a fått akutt tilbud om psykolog - 2 ukers ventetid.

Min mann må spørre meg dersom han lurer på hvordan barnet har det. Har du kjent han i dag? Kan jeg snakke litt med magen? Han ble utestengt fra første svangerskapskontroll da koronatiltakene fremdeles var oppe og gikk og da han ba om psykisk helsehjelp for en gammel depresjon han vil få under kontroll før barnet kommer var det 16 mnd ventetid.

Han slipper smerten ved fødsel, men han står også maktesløs i en situasjon hvor jeg som mor har mye større grad av kontroll over egen kropp.

Anonymkode: 6ef4c...4e3

[AnonymBruker]

Jeg hadde gjerne blitt forelder hvis jeg var mann.

Men det er jeg ikke, så, bare....nope.

Anonymkode: 455bf...76f

[AnonymBruker]

Hadde jeg vært kvinne så hadde jeg aldri i verden tatt sjansen på graviditet og fødsel. Alt for farlig. 

Anonymkode: 288f6...dc8

[AnonymBruker]

Du trekker jo fram bare det negative ved svangerskap, fødsel og amming, og ikke det positive. Skal du sammenligne bør det være en rettferdig sammenligning og ikke det du driver med i innlegget ditt. Ja, du slipper at kroppen (kanskje) forandrer seg og du slipper smertene ved en fødsel, men du går også glipp av følelsen av å skape et menneske inni kroppen din, kjenne sparkene og bevegelsene og kjenne hvordan du blir stadig mer knyttet til barnet. Du går glipp av opplevelsen av hvor sterk kroppen din er når du føder, det å sette ditt eget barn til verden, lykkerusen og endorfinene når du får den lille på magen etterpå, følelsen av å være en verdensmester. Svangerskap og fødsel er ikke bare forandring, plager og smerter, det er store opplevelser og følelser som du som mann går glipp av. Så nei, du får definitivt ikke en bedre opplevelse.

Anonymkode: bbd31...68b

[AnonymBruker]

Jeg hadde LETT byttet med min mann om det gikk an. Jeg er skadet for livet av å ha født barn, det er dritkjipt. Litt kjipt å ønske at han tok risikoen i stedet kanskje, men det var han som var mest gira på barn så.. 😕

Anonymkode: 05f5e...40b

[Gjest lurven]

Sofakona skrev (På 22.4.2022 den 15.49):

Så alt du gleder deg til å når babyen kommer ut...men ikke det som foregår i 9 mnd...eller når babyen kommer hjem?

Hvordan kom du frem til denne tolkningen

[AnonymBruker]

Hadde det vært mulig å velge så skulle mannen ha fått tatt seg av produksjonen av i hvert fall ett av barna.

Anonymkode: e8125...4c9

[AnonymBruker]

Jeg skulle mye heller ønske jeg var en mann.. kunne komme å gå som jeg ville, slippe alt ansvaret og bare herje, leke og vere den gøye, men ikke måtte tenke på alt som må huskes, vaske klær, rydde og lage mat. Følge opp hva som trengs til en hver tid i barnehagen og sørge for rette størrelser av alt.  Virker supert å vere far egentlig 

Anonymkode: db05d...a1b

[AnonymBruker]

Som jordmor med over 20 års erfaring, vil jeg si at det er en påkjenning og være den gravide, men også å være den som skal gå ved siden av som far. Kvinnen kjenner alt i kroppen, som far er man ute med alle antenner om hvordan hun og barnet har det. Man har hver sin rolle før, under og etter fødsel. Millioner av mennesker har gjort det før deg. Slutt å overtenke. Den dagen du skal bli far, så blir du med på svangerskapskontroller og gi uttrykk for dine spørsmål. Du vil bli godt ivaretatt og det vil gå seg til. I dagens samfunn tror man at man kan planlegge og kontrollere alt, det kan du ikke med selve livet. Livet må leves, og ta det som det kommer på din måte ut fra din personlighet, livserfaring og menneskene som kan gå veien sammen med deg. Lykke til! 

Anonymkode: 87613...a88