Graviditet – alene eller sammen

[AnonymBruker]

Etter å (med veldig tungt hjerte, men i gjensidighet) ha avsluttet et datingforhold med en kvinne pga. spørmålet om barn, lurer jeg på det følgende fra dere kvinner som har vært eller er i en prøverørsprosess:

1. Hvor viktig er det for dere å ha en mann (som dere har et godt parforhold til) med i prosessen og selve foreldreskapet, og i så fall hvorfor (ikke)?

2. Hvis dere mener dette er viktig, hvor mye tid var/er dere villige til å «sette av» for å bygge en kjærlighetsrelasjon med en mann før dere forsøkte/forsøker å bli gravide?

3. Var/er det viktig for dere å prøve naturlig før dere gikk/går videre til kunstig befruktning?

Anonymkode: 69d79...954

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Etter å (med veldig tungt hjerte, men i gjensidighet) ha avsluttet et datingforhold med en kvinne pga. spørmålet om barn, lurer jeg på det følgende fra dere kvinner som har vært eller er i en prøverørsprosess:

1. Hvor viktig er det for dere å ha en mann (som dere har et godt parforhold til) med i prosessen og selve foreldreskapet, og i så fall hvorfor (ikke)?

2. Hvis dere mener dette er viktig, hvor mye tid var/er dere villige til å «sette av» for å bygge en kjærlighetsrelasjon med en mann før dere forsøkte/forsøker å bli gravide?

3. Var/er det viktig for dere å prøve naturlig før dere gikk/går videre til kunstig befruktning?

Anonymkode: 69d79...954

1. Viktig. Ser på prosjekt familie som et felles oppdrag hvor mor og far er like viktige og derfor bør ha like sterk tilstedeværelse for barnet. Derfor er det viktig for meg å bygge et fundament basert på tillit til partner.

2. Vi hadde vært sammen i 5 år før vi påbegynte prøvingen, men jeg følte meg trygg nok på mannen etter 2-3 år.

3. Absolutt.

Anonymkode: bb78f...e3e

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

1. Viktig. Ser på prosjekt familie som et felles oppdrag hvor mor og far er like viktige og derfor bør ha like sterk tilstedeværelse for barnet. Derfor er det viktig for meg å bygge et fundament basert på tillit til partner.

2. Vi hadde vært sammen i 5 år før vi påbegynte prøvingen, men jeg følte meg trygg nok på mannen etter 2-3 år.

3. Absolutt.

Anonymkode: bb78f...e3e

Tusen takk for gode svar!

Jeg må bare presisere i forhold til spørsmål 2 og 3 at både jeg og hun jeg datet er helt i starten av 40-årene, så tidsaspektet er ekstremt prekært.

Anonymkode: 69d79...954

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Tusen takk for gode svar!

Jeg må bare presisere i forhold til spørsmål 2 og 3 at både jeg og hun jeg datet er helt i starten av 40-årene, så tidsaspektet er ekstremt prekært.

Anonymkode: 69d79...954

Med alderen tatt i betraktning blir det jo litt annerledes. Da tenker jeg mer sånn at dersom dere begge er klare for barn og har et genuint ønske om å gi barnet et best mulig liv, så tenker jeg det bør være grunn til å påbegynne prøving relativt tidlig i forholdet. Bare ha en god plan for hvordan dere evt løser det til barnets beste dersom det ferske forholdet ryker.

Anonymkode: bb78f...e3e

[AnonymBruker]

Tenker at hvis man er i starten av 40 årene og ønsker barn har man rett og slett ikke tid til noen lengre "elsker, elsker ikke" seanse og må bare gå rett på sak. Selv om prøverør gjør det enklere å bli gravid "på overtid" er det likevel mye vanskeligere for eldre kvinner å bli gravid med prøverør, enn det det ville vært om de var yngre. Det er også en svært krevende og ofte langdryg prosess så hun skal ha kred for å ha orket invitere deg. Hadde vært enklere for henne å bruke donor og ta den hormon-karusellen alene. 

Anonymkode: ba1ff...de4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Etter å (med veldig tungt hjerte, men i gjensidighet) ha avsluttet et datingforhold med en kvinne pga. spørmålet om barn, lurer jeg på det følgende fra dere kvinner som har vært eller er i en prøverørsprosess:

1. Hvor viktig er det for dere å ha en mann (som dere har et godt parforhold til) med i prosessen og selve foreldreskapet, og i så fall hvorfor (ikke)?

2. Hvis dere mener dette er viktig, hvor mye tid var/er dere villige til å «sette av» for å bygge en kjærlighetsrelasjon med en mann før dere forsøkte/forsøker å bli gravide?

3. Var/er det viktig for dere å prøve naturlig før dere gikk/går videre til kunstig befruktning?

Anonymkode: 69d79...954

Når man treffer en man klaffer med når man er over 30, og begge vil ha barn - da bruker det gå ganske fort!

Anonymkode: 66376...661

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker said:

Tenker at hvis man er i starten av 40 årene og ønsker barn har man rett og slett ikke tid til noen lengre "elsker, elsker ikke" seanse og må bare gå rett på sak. Selv om prøverør gjør det enklere å bli gravid "på overtid" er det likevel mye vanskeligere for eldre kvinner å bli gravid med prøverør, enn det det ville vært om de var yngre. Det er også en svært krevende og ofte langdryg prosess så hun skal ha kred for å ha orket invitere deg. Hadde vært enklere for henne å bruke donor og ta den hormon-karusellen alene. 

Anonymkode: ba1ff...de4

Takk! Dette er noe av essensen i det jeg lurer på. På hvilken måte er det enklere å gjøre dette alene enn sammen med noen? Er ikke prosessens tyngde, for ikke å snakke om de oppgavene som kommer etterpå, dersom man skulle lykkes, i seg selv et godt argument for å gjøre dette sammen med en partner, selv om man kanskje ikke har rukket å etablere et veldig sterkt forhold?

Anonymkode: 69d79...954

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Takk! Dette er noe av essensen i det jeg lurer på. På hvilken måte er det enklere å gjøre dette alene enn sammen med noen? Er ikke prosessens tyngde, for ikke å snakke om de oppgavene som kommer etterpå, dersom man skulle lykkes, i seg selv et godt argument for å gjøre dette sammen med en partner, selv om man kanskje ikke har rukket å etablere et veldig sterkt forhold?

Anonymkode: 69d79...954

Personlig synes jeg det er en for stor ting å starte en familie sammen til at jeg synes det er forsvarlig før relasjonen er sikker/godt nok utprøvd. 
 

Om jeg hadde valget om å gjøre ivf og få barn alene eller med en jeg hadde datet i for kort tid til at jeg følte meg sikker hadde jeg nok klart valgt det første. Heller ingen far enn feil far. 
 

Men sånn egentlig synes jeg det er to ganske dårlige valg..

Anonymkode: 780d6...089

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Personlig synes jeg det er en for stor ting å starte en familie sammen til at jeg synes det er forsvarlig før relasjonen er sikker/godt nok utprøvd. 
 

Om jeg hadde valget om å gjøre ivf og få barn alene eller med en jeg hadde datet i for kort tid til at jeg følte meg sikker hadde jeg nok klart valgt det første. Heller ingen far enn feil far. 
 

Men sånn egentlig synes jeg det er to ganske dårlige valg..

Anonymkode: 780d6...089

Kjipt for meg å høre, men veldig fornuftig og realistisk, så takk for det!

Anonymkode: 69d79...954

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Takk! Dette er noe av essensen i det jeg lurer på. På hvilken måte er det enklere å gjøre dette alene enn sammen med noen? Er ikke prosessens tyngde, for ikke å snakke om de oppgavene som kommer etterpå, dersom man skulle lykkes, i seg selv et godt argument for å gjøre dette sammen med en partner, selv om man kanskje ikke har rukket å etablere et veldig sterkt forhold?

Anonymkode: 69d79...954

Helt ærlig føler mange kvinner at det hadde vært lettere uten en partner som saboterer hele tiden. Jeg har en bra mann, god pappa osv. men Gud så hjelpesløse menn er når det gjelder det tredje skiftet. De overlater alt til damene, forstår ikke alt merarbeid det medfører. De første mødre jeg kjenner klager over at mannen ikke forstår seg på systemene i huset, skjønner ikke hva de skal kle på ungen, glemmer å ta med mat når de skal ut osv. Det er så sjukt mye merarbeid med mannfolk når man har barn.

Joda, hyggelig å ha noen som kan avlaste og dele arbeidet med. Men av og til tenker jeg det er enklere uten.

Anonymkode: 66376...661

[AnonymBruker]

1. Det var viktig for meg å ha en partner i foreldreskapet. Ikke like viktig i prøverørsprosessen, men det var godt å være to. Jeg hadde et sterkt ønske om barn, så jeg hadde vurdert å få barn med donor om jeg ikke møtte en mann som ville det samme som meg, men jeg vet ikke hva jeg ville landet på. 

2. Det kommer an på, og alder er en viktig faktor. Hvis jeg møtte en mann som jeg likte godt og trodde ville være en god far, og som attpåtil også ønsket seg barn og kunne tenke seg å få dem med meg, og jeg var rundt 40, kunne jeg vurdert det selv om jeg hadde kjent ham bare noen måneder. Da med mål om få få barn og at barnet skulle ha en far, og med forbehold om at det ikke var sikkert vi kom til å holde sammen. Tror jeg. Jeg har ei bekjent som tok den sjansen. Forholdet holdt ikke, men de sier at de ikke angrer, og ser ut til å samarbeide godt.

3. Ja, men det var fordi vi kunne. Hadde jeg visst at jeg hadde fertilitetsproblemer, eller ikke hatt noen mann og prøve med, hadde det ikke vært viktig. Hvis jeg da først bestemte meg for at jeg ville prøve å få barn med donor. 

Anonymkode: ffbeb...0f0

[AnonymBruker]

1. Veldig viktig. Dette er VÅRT barn, ikke MITT. Vi er partnere som går gjennom dette sammen. Det er en selvfølge for meg at han er like involvert og investert, når det kommer til innkjøp, dekorasjoner, planlegging, tenke på navn osv. Han er med til alle timer med ultralyd. Vi skal også dele permisjonen 50/50.

2. Vi var sammen i 7 år og gift I nesten 4 da jeg ble gravid. Vi møttes ganske unge (22 og 19), så hadde god tid til å bli kjent og utvikle oss som par. 

3. Dette kommer vel veldig an på alder. Jeg er bare 29 og ble gravid på første forsøk. Dersom vi skulle hatt en til, ville vi nok også prøvd naturlig igjen ja. Men igjen, er man eldre skjønner jeg at man ikke ønsker prøve så lenge. 

Anonymkode: 449a1...7dc

[AnonymBruker]

19 hours ago, AnonymBruker said:

Helt ærlig føler mange kvinner at det hadde vært lettere uten en partner som saboterer hele tiden. Jeg har en bra mann, god pappa osv. men Gud så hjelpesløse menn er når det gjelder det tredje skiftet. De overlater alt til damene, forstår ikke alt merarbeid det medfører. De første mødre jeg kjenner klager over at mannen ikke forstår seg på systemene i huset, skjønner ikke hva de skal kle på ungen, glemmer å ta med mat når de skal ut osv. Det er så sjukt mye merarbeid med mannfolk når man har barn.

Joda, hyggelig å ha noen som kan avlaste og dele arbeidet med. Men av og til tenker jeg det er enklere uten.

Anonymkode: 66376...661

Hmm, her høres det ut som dere er litt stuck i gamle kjønnsrollemønstre, eventuelt at kommunikasjonen og arbeidsfordelingen ikke er som den bør være. Jeg vet i alle fall av egen bekjentskapskrets at dette ikke gjelder alle, så jeg tror man skal være forsiktig med å skjære alle menn over én kam.

Men er man litt «tradisjonell», så vil jeg i alle fall tro at denne tendensen sitter godt i.

Anonymkode: 69d79...954

[AnonymBruker]

On 4/21/2022 at 8:30 PM, AnonymBruker said:

Tenker at hvis man er i starten av 40 årene og ønsker barn har man rett og slett ikke tid til noen lengre "elsker, elsker ikke" seanse og må bare gå rett på sak. Selv om prøverør gjør det enklere å bli gravid "på overtid" er det likevel mye vanskeligere for eldre kvinner å bli gravid med prøverør, enn det det ville vært om de var yngre. Det er også en svært krevende og ofte langdryg prosess så hun skal ha kred for å ha orket invitere deg. Hadde vært enklere for henne å bruke donor og ta den hormon-karusellen alene. 

Anonymkode: ba1ff...de4

og god oppskrift for å gå fra hverandre og ødelegger barnet med hitt 1 uke ditt 1 uke eller maktkamp mellom foreldrene. 

Anonymkode: 079c2...726

[AnonymBruker]

1. Ja det er viktig. Hvorfor? For jeg ikke ønsker å gjøre det alene. Om jeg forblir singel resten av livet, blir det aldri barn på meg. Ikke bare trenger man en mann for å kunne lage et barn, men en ekstra støttespiller er godt å ha med. Særlig når baby er her. Være 2 om alt enn bare 1.

2. Tid er vanskelig å si noe om. Siden det for noen kan gå fort, de flytter sammen, gifter seg og blir gravid i løpet av det første året, fordi de bare vet at dette er «the one». Andre trenger lengre tid. Det finnes ikke en fasit på det.

3. Altså man får ikke hjelp til kunstig befruktning før man har prøvd naturlig i 1 år. Så … det er ikke akkurat et spørsmål om hva man selv ønsker. Men om man kunne valgt fra dag 1, hadde jeg fortsatt valgt å prøve naturlig, da jeg ikke er glad i for mye instrumenter der nede, som må til om man skal til med kunstig befruktning.

Anonymkode: b0bc9...c4e

[AnonymBruker]

37 minutter siden, AnonymBruker said:

3. Altså man får ikke hjelp til kunstig befruktning før man har prøvd naturlig i 1 år. Så … det er ikke akkurat et spørsmål om hva man selv ønsker. Men om man kunne valgt fra dag 1, hadde jeg fortsatt valgt å prøve naturlig, da jeg ikke er glad i for mye instrumenter der nede, som må til om man skal til med kunstig befruktning.

Det kravet gjelder vel bare for det offentlige og kanskje ikke uansett alder, eller har jeg misforstått?

Anonymkode: 69d79...954

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hmm, her høres det ut som dere er litt stuck i gamle kjønnsrollemønstre, eventuelt at kommunikasjonen og arbeidsfordelingen ikke er som den bør være. Jeg vet i alle fall av egen bekjentskapskrets at dette ikke gjelder alle, så jeg tror man skal være forsiktig med å skjære alle menn over én kam.

Men er man litt «tradisjonell», så vil jeg i alle fall tro at denne tendensen sitter godt i.

Anonymkode: 69d79...954

Absolutt ikke stuck i gamle kjønnsrollemønster. Jeg tror faktisk det hadde vært mye lettere om man VAR stuck i gamle kjønnsrollemønster og sluttet å tro at menn får til det her med barn. De er ubrukelige. 

Anonymkode: 66376...661

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Absolutt ikke stuck i gamle kjønnsrollemønster. Jeg tror faktisk det hadde vært mye lettere om man VAR stuck i gamle kjønnsrollemønster og sluttet å tro at menn får til det her med barn. De er ubrukelige. 

Anonymkode: 66376...661

Beklager hvis jeg virker indignert, men det må du jo nesten være for å si noe sånt.

Menn av i dag er ikke en homogen gruppe som er like «ubrukelige» på de samme tingene, heller ikke det som har med barn å gjøre.

Og hvis «dere kvinner» virkelig mener at dette er biologisk betinget, så har dere jo ansvaret for, i likestillingens navn, å utdanne mennene (deres) slik at dette instinktet blir overstyrt, på samme måte som det moderne samfunnet gjør med så mye annen primitiv menneskelig oppførsel.

Anonymkode: 69d79...954

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (37 minutter siden):

Absolutt ikke stuck i gamle kjønnsrollemønster. Jeg tror faktisk det hadde vært mye lettere om man VAR stuck i gamle kjønnsrollemønster og sluttet å tro at menn får til det her med barn. De er ubrukelige. 

Anonymkode: 66376...661

De fleste menn er helt kompetente med barn. Høres ut som du er uheldig. 

Anonymkode: 449a1...7dc