Noen som har forlatt samboer og barn?

[AnonymBruker]

Er du mann eller dame? 

Må si at før dømte jeg de som gjorde sånn..  Men  jeg forstår nå at det kan finnes folk som gjør det av en grunn, en grunn som ikke er egoistisk.

Men så trist det må være for alle involverte, når det føles som det ikke finnes noen annen løsning. 

Vil gjerne høre noen sin historie, hvis noen vil dele. 

Anonymkode: 3ca7b...d06

[AnonymBruker]

Hva mener du å forlate? Som skillsmisse og fordele samvær? Eller fortalte dem for godt?

Anonymkode: cd432...2db

[AnonymBruker]

Har drømt om det mange ganger, men det var da jeg var i tjukt nedi ubehandlet fødselsdepresjon 🙃 Det går bedre nå. 

Men! Min oldefar gjorde det, to(!) ganger! Dvs. han giftet seg med en dame, fikk 4 barn. Forlot dem alle plutselig, flytta tvers over landet til en ny dame som han også fikk 3-4 barn med. Og så stakk han jammen fra dem også. Han var en riktig kjernekar...

Anonymkode: a2b2a...900

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (47 minutter siden):

Hva mener du å forlate? Som skillsmisse og fordele samvær? Eller fortalte dem for godt?

Anonymkode: cd432...2db

Mener å pakke sakene og flytte bort fra de. Og ikke ha samvær 

Anonymkode: 3ca7b...d06

[AnonymBruker]

Tror at å pakke og reise, det er vel en tanke meg og sikkert flere har drømt om opp igjennom. Når alt føltes håpløst, har dette vært en tanke som gjør det mulig og holde ut de tøffeste periodene. Man KAN ho faktisk pakke og reise for godt. Har reist både til andre siden av landet og andre siden av jordkloden i drømmene mine.

Men å sitte om noen år og vite at man bare stakk i perioden barna var små… Så vondt unner jeg meg ikke. 

Om så alt går til helvete, skal jeg vite at jeg i alle fall prøvde og aldri stakk.

Så skal jeg sitte der om noen år, på en solstol med en paraplydrink og druer, og  belønne meg selv for at jeg holdt ut hele barnas barndom. 

Det skal bli mange gode år da, uten dårlig samvittighet.

Anonymkode: a51b2...821

[Mezzosoprena]

Jeg har tenkt tanken på et tidspunkt, ikke lenge etter ble det vurdert innleggelse på psyk for min del for jeg var ekstremt deprimert. 

Selvfølgelig kunne jeg aldri ha forlatt barna mine, og slik situasjonen er nå kunne jeg aldri ha tenkt meg å forlate mannen min heller.

[boblevann]

Det drømte jeg om regelmessig da barnet vårt var baby, men jeg var (heldigvis) ikke tøff nok. Det løste seg for oss. Men da det stod på som verst med anti-sove-barn og gressenke? Jeg misunte meg GRØNN på mannen som fikk bo på brakkerigg fra 19-07 og drømte seriøst regelmessig om å bare reise fra alt. Sett i retrospektiv hadde jeg nok en fødselsdepresjon. Den ble dog aldri oppdaget, for jeg satt på mitt fineste smil da vi skulle på helsestasjonen. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Tror at å pakke og reise, det er vel en tanke meg og sikkert flere har drømt om opp igjennom. Når alt føltes håpløst, har dette vært en tanke som gjør det mulig og holde ut de tøffeste periodene. Man KAN ho faktisk pakke og reise for godt. Har reist både til andre siden av landet og andre siden av jordkloden i drømmene mine.

Men å sitte om noen år og vite at man bare stakk i perioden barna var små… Så vondt unner jeg meg ikke. 

Om så alt går til helvete, skal jeg vite at jeg i alle fall prøvde og aldri stakk.

Så skal jeg sitte der om noen år, på en solstol med en paraplydrink og druer, og  belønne meg selv for at jeg holdt ut hele barnas barndom. 

Det skal bli mange gode år da, uten dårlig samvittighet.

Anonymkode: a51b2...821

Høres ut som du like gjerne kan dra nå, siden du ikke er mentalt til stede uansett...

Anonymkode: 4d4ed...7da

[AnonymBruker]

Aldri i livet!! 

Anonymkode: 47d02...b79

[AnonymBruker]

Ja, ungegnål, skrik og krangling, hvis de ikke sover. Gubbejævel lat og gjør ingenting.

Anonymkode: ab679...985

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Er du mann eller dame? 

Må si at før dømte jeg de som gjorde sånn..  Men  jeg forstår nå at det kan finnes folk som gjør det av en grunn, en grunn som ikke er egoistisk.

Men så trist det må være for alle involverte, når det føles som det ikke finnes noen annen løsning. 

Vil gjerne høre noen sin historie, hvis noen vil dele. 

Anonymkode: 3ca7b...d06

Du kan gjøre det slutt med en partner og ha samvær med barn etterpå. Man må ikke reise fra alt  

Anonymkode: 1b179...5e0

[AnonymBruker]

Jeg ville dra, men ble 4 år til, fordi han sa han ville ha barnet. Jeg orket ikke tanken på å reise fra barnet. Da jeg endelig dro, ble jeg boende i nabolaget, men han valgte barnet helt bort. Da flyttet jeg, med barn, til mitt hjemsted. Kunne aldri klart å dra fra barna mine.

Anonymkode: 7ee54...f48

[AnonymBruker]

Jeg hadde heller dødd enn å leve uten sønnen min. 

Anonymkode: 83988...a65

[AnonymBruker]

Jeg er mann.  Min samboer dro da barna våre var 2 og 4 år.  Familielivet var ikke noe for henne.  Hun ble spesielt rastløs etter at den yngste ble født.  Oppmerksomhet fra menn på sosiale medier ble viktig, og det ble stadig oftere jentefester som hun måtte delta på.  Ofte var hun fyllesyk og sov halve søndagen.  

For å gjøre en lang historie kort:  Etter utroskap i fylla satte jeg krav om samtale hos psykolog. Der samtykket hun til å ta Antabus.   Hun holdt i nøyaktig fire dager og til helg.  Da ga hun uttrykk for at det var kjedelig å ikke kunne ta seg  en øl om hun gikk ut.  Valget er ditt, svarte jeg. Jeg ville gjerne hjulpet henne, men hun ville ikke selv. 

For meg var det ikke aktuelt at barna skulle vokse opp med dette.  I starten hadde vi 50/50 på papiret, men ikke i virkeligheten.  Hvor ofte hun har hatt samvær med barna har vært  avhengig av hennes livs- og kjærestesituasjon.  

Barna er nå 11 og 13 år.  De forstår mer og mer, men siden samværet med mor har vært så sporadisk bryr de seg lite om hvordan hun har det.  

For barna våre og meg var der ingen annen løsning enn at mor måtte forlate.   

  

  

Anonymkode: 15fbc...6f7

[AnonymBruker]

Jeg hadde aldri kunne forlate ungene mine.❤️Og heller ikke tatt fra barna mulighet til å ha like mye tid med faren sin.

Men kjenner en alenefar der mor flyttet tilbake til landet hun kom fra, og nå kun ser sine 2 gutter når faren har råd og mulighet til å ta dem med på ferie dit. Hun kommer aldri til Norge. Årsaken til at hun flyttet tilbake var at hun mistrivdes litt i Norge, selv om hun hadde venner og jobb her. Hun bor heller ikke i nærheten av familien sin i landet hun kom fra, men har ny mann på nytt sted, der de heller ikke har plass til å ha barna på overnatting når de kommer på besøk, så faren må betale hotell for dem alle 3 når de er der.

Anonymkode: 81c8e...30d

[AnonymBruker]

Barna var allerede 17 og 19 når vi skilte oss. Det passet alle sammen at de skulle leie leilighetene for seg selv. Så vi besøkte de i ny og ne. 

Anonymkode: 9b7b6...721

[AnonymBruker]

Faren min stakk fra oss da jeg var 11 og de to søsknene mine var enda yngre. Han flyttet til andre siden av landet og lenge hadde vi kun kontakt en sjelden gang over telefon. Det var ganske ødeleggende for forholdet vårt. Etter ti år angret han og kom flyttende tilbake igjen, men nå synes jeg det på flere måter er litt vanskelig å forholde meg til han. Vi har et helt greit forhold, men jeg er mye nærmere moren min enn faren min. Jeg deler alt med moren min, det føles ikke naturlig med faren min. Nå har jeg nettopp fått barn selv og klarer ikke å fatte hvordan det er mulig å dra fra barna sine sånn.

Anonymkode: b2c04...8a4

[AnonymBruker]

Jeg dro fra xn og sønnen min , sønnen min havnet i fosterhjem etterhvert,siden xn drakk osv bestemoren var den som passet sønnen vår da jeg var psykisk syk

Anonymkode: 994d6...dbe

[AnonymBruker]

On 4/22/2022 at 1:39 AM, AnonymBruker said:

Jeg er mann.  Min samboer dro da barna våre var 2 og 4 år.  Familielivet var ikke noe for henne.  Hun ble spesielt rastløs etter at den yngste ble født.  Oppmerksomhet fra menn på sosiale medier ble viktig, og det ble stadig oftere jentefester som hun måtte delta på.  Ofte var hun fyllesyk og sov halve søndagen.  

For å gjøre en lang historie kort:  Etter utroskap i fylla satte jeg krav om samtale hos psykolog. Der samtykket hun til å ta Antabus.   Hun holdt i nøyaktig fire dager og til helg.  Da ga hun uttrykk for at det var kjedelig å ikke kunne ta seg  en øl om hun gikk ut.  Valget er ditt, svarte jeg. Jeg ville gjerne hjulpet henne, men hun ville ikke selv. 

For meg var det ikke aktuelt at barna skulle vokse opp med dette.  I starten hadde vi 50/50 på papiret, men ikke i virkeligheten.  Hvor ofte hun har hatt samvær med barna har vært  avhengig av hennes livs- og kjærestesituasjon.  

Barna er nå 11 og 13 år.  De forstår mer og mer, men siden samværet med mor har vært så sporadisk bryr de seg lite om hvordan hun har det.  

For barna våre og meg var der ingen annen løsning enn at mor måtte forlate.   

  

  

Anonymkode: 15fbc...6f7

Godt at noen menn kan stå frem med hvordan det er også slik at narrativet om at det bare er menn som stikker, og menn som er idioter ikke får fortsette å være gjeldende. Det er jo tross alt kvinnen som forlater i 3/5 tilfeller. 

Anonymkode: 9d064...cb5

[AnonymBruker]

On 4/23/2022 at 12:20 AM, AnonymBruker said:

Faren min stakk fra oss da jeg var 11 og de to søsknene mine var enda yngre. Han flyttet til andre siden av landet og lenge hadde vi kun kontakt en sjelden gang over telefon. Det var ganske ødeleggende for forholdet vårt. Etter ti år angret han og kom flyttende tilbake igjen, men nå synes jeg det på flere måter er litt vanskelig å forholde meg til han. Vi har et helt greit forhold, men jeg er mye nærmere moren min enn faren min. Jeg deler alt med moren min, det føles ikke naturlig med faren min. Nå har jeg nettopp fått barn selv og klarer ikke å fatte hvordan det er mulig å dra fra barna sine sånn.

Anonymkode: b2c04...8a4

Ofte er det ikke barna de drar fra, men livet med samboer rett og slett bare blir uutholdelig. 

Anonymkode: 9d064...cb5