Asperger ? Vanskelig å leve sammen når man ikke kan samarbeide pga manglende diagnose

[AnonymBruker]

Min elskede kone er ofte svært frustrert fordi det hele tiden oppstår misforståelser og avsporing i samtaler. Mye aggressivitet og sinne og gjerne spydige og sårende kommentarer. Liker ikke "de nære tingene" og er heller "praktisk", men likevel lite tiltak og motivasjon. Alt må skje ihht til hennes premisser og regler. Svart-hvitt tankesett, alt er enten eller. Ofte dømmende og negativ, og oppleves hele tiden skuffet over både seg selv og andre. Knapt venner eller sosial omgang. Man må liksom hele tiden stryke med hårene for å ikke få en skyllebøtte eller nedsettende meldinger. Tåler ikke mas eller lyder, virker å trives best i eget selskap Oppleves "kald" eller kanskje lite empati? Ofte et veldig direkte språk uten sperrer for hva man kan eller bør si eller gjøre, noe som resulterer i krangler. 
Virker å ha høye forventninger til de rundt seg og blir derfor svært ofte skuffet og såret. Misforstår kanskje hva som ble sagt eller ment? 

Jeg har tidligere prøvd å hinte til at det kan være Asperger, men det møtes selvsagt med sinne og frustrasjon
Hvordan kan jeg bedre hinte til at det ville være bra for hele familien om det ble satt en diagnose? 
Det er jo bedre å vite, og jobbe sammen om det enn å motarbeide hverandre fordi man ikke forstår hverandre? 
jJg vil uansett aldri gå fra henne pga dette. men det kan være jeg må gå fra henne for å skåne meg selv om hun ikke åpner seg og vil samarbeidet om tingene. Hun er vanskelig og krevende og leve sammen med, men jeg elsker henne av hele mitt hjerte og håper å kunne bli gammel med henne

Jeg skulle så inderlig ønsket at hun bare turte å være ærlig ovenfor seg selv og oss i familien 
Det er jo ingen skade, eller mangel? Hun er kanskje bare litt annerledes og det kan man fint leve med om man jobber sammen om tingene. Alt kunne gå fra vanskelig til enklere og ikke minst et oppløftende forhold der hun har det mye bedre selv også 

Det hadde vært så deilig å kunne snakke ut om dette og stå i det sammen i stedet for å være uvenner 

Anonymkode: 7b52e...a1e

[venus*]

Feil post 

Endret 20. april 2022 av venus*

[AnonymBruker]

Engstelig, unnvikende personlighetsforstyrrelse kan være slik du beskriver. Det er noen forskjeller men også mye som overlapper.

 

Anonymkode: 1345e...cf5

[AnonymBruker]

Det trenger ikke å være aspergers. Hos kvinner er det mye symptomer for aspergers og adhd som overlapper, og noen har både aspergers og adhd. Noen nevnte også unnvikende personlighetsforstyrrelse.

Det største problemet ditt/deres er at hun virker ikke å forstå at mye av hennes adferd og reaksjonsmønster skaper problemer i deres forhold og sårer hennes nærmeste. Så lenge hun ikke forstår- eller bryr seg om det, så vil ikke det forandre seg. Det er absolutt ingenting du kan gjøre om hun ikke ønsker å jobbe med seg selv.

Parterapi burde være steg 1. Da er dere i et nøytralt miljø hvor "reglene" er at man skal snakke, lytte og selvreflektere. Om hun har aspergers, så kan disse uskrevne, sosiale reglene gjøre at hun er mer åpen for å høre om din opplevelse av å bo med henne.

Når du foreslår parterapi, bruk ord som "vi" "føler" "noen ganger" istedenfor "du", "aldri" og "alltid". For eksempel: "Jeg føler at vi noen ganger kommuniserer dårlig, og ønsker at vi skal kunne jobbe for å komme til en plass hvor vi samarbeider bedre". 

Aldri si "du hører aldri etter når...." eller "Du er alltid så utålmodig..."

Får du henne i parterapi, så kan det være at hun etterhvert ser at hun har et adferdsmønster som ikke er spesielt bra for familielivet, og det kan være åpningen for at hun vurderer at hun kanskje har en diagnose, eller at hun i hvertfall bør bli med bevisst på egen adferd.

Du bør ikke nevne aspergers, adhd eller noe annet. Det er en sjanse for at hun føler seg angrepet og som om du sier "det er noe galt med deg". Det beste er om hun begynner å forstå det litt selv under parterapi, eller at terapeuten nevner det. 

Anonymkode: c64a5...17f

[AnonymBruker]

Enig i at det absolutt ikke behøver være asperger. Jeg har selv asperger og kjenner mange med diagnosen, i tillegg til at jeg har lest mye om autisme. Akkurat det med spydighet er svært lite karakteristisk - og alt det andre du nevner kan like godt være borderline eller depresjon eller hva som helst. 

Folk med asperger er generelt veldig lite manipulative, og spydighet er en typisk manipulerende oppførsel. 

Kan du heller foreslå for henne at hun bør oppsøke hjelp? Jeg tipper at hun blir såret og opprørt av at du prøver å diagnostisere henne. 

Anonymkode: 1b462...168

[Gjest kruspersilletaco]

Hvis du tror hun er autist, så hjelper det ikke å hinte. Du må si rett ut hva du tror, og hva du syns hun bør gjøre.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Enig i at det absolutt ikke behøver være asperger. Jeg har selv asperger og kjenner mange med diagnosen, i tillegg til at jeg har lest mye om autisme. Akkurat det med spydighet er svært lite karakteristisk - og alt det andre du nevner kan like godt være borderline eller depresjon eller hva som helst. 

Folk med asperger er generelt veldig lite manipulative, og spydighet er en typisk manipulerende oppførsel. 

Kan du heller foreslå for henne at hun bør oppsøke hjelp? Jeg tipper at hun blir såret og opprørt av at du prøver å diagnostisere henne. 

Anonymkode: 1b462...168

Det trenger ikke være ment som spydighet, det kan være nok at vedkommende er sint og ikke orke å bruke krefter på sosialt filter. 

Anonymkode: 47355...aa0

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen her. Har en kone som har veldig lignende symptomer. Begynte etter barn nummer to kom til verden med noe  jeg mener var en fødselsdepresjon (som hun benektet den gang men senere innrømmet). Har mange tunge perioder hvor hun trekker seg unna folk rundt seg inkludert meg. Vi er nå hos parterapeut og får se om han klarer å hjelpe meg å overbevise henne på at hun bør utredes. Hvis ikke går det nok mot et brudd, jeg er sliten etter 5 år hvor psyken hennes har styrt hele livet vårt. Skulle gjerne hjulpet henne men det forutsettet jo at hun innser problemet og slipper meg til.

Anonymkode: de39a...31d

[AnonymBruker]

Har en venn som har asberger, han vil noe mer med meg, men jeg liker han ikke sånn og kunne ikke tenke meg han. Han har vist å være svært umoden av seg, skal tulle og spøke mye, og når jeg ikke forstod spøken ble han sint og urimelig mot meg. Jeg skulle flytte og spurte om han kunne hjelpe meg, ja det kunne han, men pga endringer så måtte vi ta flyttingen dagen etter avtalt. Da fikk jeg mld om at det fristet ikke å hjelpe meg siden vi måtte skifte dag. nei uff 

Anonymkode: fb49f...d26

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Det trenger ikke være ment som spydighet, det kan være nok at vedkommende er sint og ikke orke å bruke krefter på sosialt filter. 

Anonymkode: 47355...aa0

Det er jo mannen selv som beskriver henne som spydig. 

Hvordan har dere det i forholdet, Ts? Er hun lykkelig ellers? Kan all negativiteten og kjeftingen handle om at hun ikke har det noe bra? Har hun alltid vært sånn eller har det endret seg? 

Kan hun være deprimert? Har hun aggresjonsproblemer? Er hun kjed og lei? Eller er hun sint på deg? Grunnen til at jeg skriver det siste er måten du omtaler din kone på. Du beskriver henne nemlig på (det jeg oppfatter som) en litt "kald" måte, dermed får jeg en liten følelse av at dere ikke har særlig varme følelser for hverandre noen av dere...?

I tillegg stusser jeg over at du diagnostiserer henne og sier til henne at du tror hun er autist. Ikke gjør det, Ts. Hun opplever det jo helt tydelig som krenkende. Det samme ville nok du ha gjort dersom hun diagnostiserte deg.

Anonymkode: 1b462...168

[AnonymBruker]

Fint du elsker henne. Sier du det til henne? Hva er bra med henne? Du høres ut som en bra mann da. Kanskje hun bare er utrygg? Redd for å bli forlatt? Dere finner nok ut av det.

Anonymkode: 90f95...e43

[AnonymBruker]

Du høres ut som en forståelsesfull og bra person. Jeg har selv aspergers og ADHD og har en fantastisk mann. Forståelsen og aksepten hjelper enormt. Og ha jobbet ut i fra hva noen med mine diagnoser trenger har forbedret samværet veldig.

Dessverre vil hun få lite utbytte av mental helsehjelp hun ikke er motivert for selv. Ja, det kan være hun har aspergers eller ADHD og dere kunne nok hatt godt av en diagnose. Men hun må være motivert til dette selv. Du kan som sagt si at du tror hun kan ha aspegersers. Ellers kan du nevne andre som  har diagnosen. Kanskje det kan hjelpe henne til å tenke at man kan være en fullverdig person selv om man har en diagnose? Eller dere kan oppsøke parterapi og i parterapien kan du ta opp at du tror hun kan ha en atypisk nevrologi. 

Om hun motsetter seg diagnostisering så kan det kanskje likevel hjelpe for deg å hobbydiagnostisere henne inni deg. Det kan gi mer forståelse. Du kan bruke alle de samme teknikkene de med aspergers trenger og prøve ut. Å lage en forutsigbar hverdag er en klassiker.Og så kan det kanskje hjelpe deg med å ikke ta det hun sier når hun er sint eller overveldet helt på alvor. 

Anonymkode: 93b1c...ba9

[AnonymBruker]

Det er mange fine videoer på YouTube med kvinner som har Asperger.

Kanskje du kan vise henne en av de?

Yo Samdy Sam

Mom on the spectrum 

Purple Ella

 

Anonymkode: b1082...974

[AnonymBruker]

Så kan dere sammen ta AQ-testen.

https://psychology-tools.com/test/autism-spectrum-quotient

Anonymkode: b1082...974

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Du høres ut som en forståelsesfull og bra person. Jeg har selv aspergers og ADHD og har en fantastisk mann. Forståelsen og aksepten hjelper enormt. Og ha jobbet ut i fra hva noen med mine diagnoser trenger har forbedret samværet veldig.

Dessverre vil hun få lite utbytte av mental helsehjelp hun ikke er motivert for selv. Ja, det kan være hun har aspergers eller ADHD og dere kunne nok hatt godt av en diagnose. Men hun må være motivert til dette selv. Du kan som sagt si at du tror hun kan ha aspegersers. Ellers kan du nevne andre som  har diagnosen. Kanskje det kan hjelpe henne til å tenke at man kan være en fullverdig person selv om man har en diagnose? Eller dere kan oppsøke parterapi og i parterapien kan du ta opp at du tror hun kan ha en atypisk nevrologi. 

Om hun motsetter seg diagnostisering så kan det kanskje likevel hjelpe for deg å hobbydiagnostisere henne inni deg. Det kan gi mer forståelse. Du kan bruke alle de samme teknikkene de med aspergers trenger og prøve ut. Å lage en forutsigbar hverdag er en klassiker.Og så kan det kanskje hjelpe deg med å ikke ta det hun sier når hun er sint eller overveldet helt på alvor. 

Anonymkode: 93b1c...ba9

Så fint innlegg. 
Jeg har en kjæreste som jeg mistenker har Asperger eller i hvert fall mange trekk fra dette. 
Det er noen ting som frustrerer meg veldig. Kjæresten har gjort noen ting mot meg, som har såret meg veldig. Etter at vi har snakket mye sammen så har jeg forstått at han ikke har hatt vonde intensjoner med sine handlinger, han hadde bare et helt annet syn på situasjonen. (Vil ikke gå inn på hva, men det er ulike situasjoner som normotypiske klart vil definere som tillitsbrudd). Han ligner svært mye på Sheldon.

 

Jeg er glad i kjæresten og han er skikkelig god på bunnen, selv om han bommer på noen sosiale situasjoner. Men jeg har behov for at jeg skal kunne si ifra når han bommer og dermed sårer meg. 

Jeg er ingen stor romantiker, men jeg har også behov for at han innimellom kan speile meg, se meg og mine behov. Dersom jeg stiller konkrete spørsmål kan han ofte klare å svare, men han har lite evne til å se og lese situasjoner og til å ta initiativ omkring dette. 
 

Jeg vet at det er ulikt hvor mye hver enkelt har evne til å lære seg. Men hvordan kan jeg optimalisere «forholdene» for at han skal kunne bli så flink som han eventuelt kan bli? 
 

Han har ingen diagnose og jeg tror neppe han er interessert i å få det. Men finnes det noen «supportgrupper» eller nettverk for partnere av de som (kanskje) har Asperger? 

Anonymkode: 047c2...f23

[AnonymBruker]

Fine kjærester dere som driver å setter diagnoser på partneren deres. Har det slått dere at det er normalt å ha uoverensstemmelser i et forhold og at det kan være lurt å gå litt i seg selv også? Hva vil det hjelpe om partneren deres fikk diagnose? Og hvordan tror dere partner føler om hen visste at dere drev på med utredning og støttegrupper bak demmes rygg?

Anonymkode: b57d9...d5d

[AnonymBruker]

Jeg skjønner heller ikke dette behovet for å diagnostisere. Det oppleves sannsynligvis krenkende for den som blir utsatt for det, og Ts, din kone opplever det jo helt tydelig sånn. Hvis man klarer å formidle det på en fin måte, kan det hende at det blir godt mottatt, men da bør det være mye tillit og raushet fra før av mellom partene.

En aspergerdiagnose er uansett ingen unnskyldning for å behandle andre mennesker som dritt og gi blaffen i deres behov. Det er heller ingen unnskyldning for å kjefte masse, være negativ og bli rasende om man blir konfrontert med det. Ingenting av dette er noe spesifikt autistisk.

En person er heller ikke sin diagnose og alle personlighetstrekk har selvfølgelig ikke sitt utspring i det nevrotypiske eller det autistiske. Det samme gjelder nok også for din kone, Ts, enten hun har asperger eller ei - og enten hun er ulykkelig, sint eller bare kranglete og vond. 

Anonymkode: 1b462...168

[AnonymBruker]

Må ikke være asperger. Alle er forskjellige og vi har alle symptomer av noe. Mange med asperger får ikke diagnose engang fordi de ikke oppfyller kravene. Det du beskriver kan være ganske mye. Skjønner at det kan være krevende for deg da. 

Anonymkode: f9e5b...3d9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Fine kjærester dere som driver å setter diagnoser på partneren deres. Har det slått dere at det er normalt å ha uoverensstemmelser i et forhold og at det kan være lurt å gå litt i seg selv også? Hva vil det hjelpe om partneren deres fikk diagnose? Og hvordan tror dere partner føler om hen visste at dere drev på med utredning og støttegrupper bak demmes rygg?

Anonymkode: b57d9...d5d

Jeg har ikke satt diagnose på min partner, men det må være lov å si at han har mange trekk som virker autistiske. Jeg har ett par venninner jeg har lettet hjerte til når frustrasjonen har vært stor og vi er ganske enige om at mange av situasjonene er ganske langt unna hvordan en normotypisk ville ha reagert. 
Uansett så er jo hensikten min å forstår kjæresten, slik at jeg kan forstå hans tankegang og synsvinkel, slik at jeg kan samhandle med han på en god måte. Om han ikke har evne til å tilpasse seg meg, så må jo jeg tilpasse meg han. Og det hadde jo da vært nyttig å lære mer om nettopp dette. 
Dessuten er det faktisk litt ensomt i et forhold der partneren har autistiske trekk, fordi man får ikke helt det samspillet som man får i en relasjon med en NT. Jeg ønsker jo bare å lære hvordan vi skal kunne fungere best mulig sammen og ber om tips til hvordan få det til. Samt kanskje få litt støtte på veien av noen som forstår situasjonen. 
 

Jeg snakker jo med kjæresten om det også, men han har ikke så god innsikt i sine følelser og sitt evner rundt dette. Jeg ønsker bare å få til et forhold som er godt for oss begge, og vil gjerne få noen tips til hva jeg kan bidra med. 

Anonymkode: 047c2...f23

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Så fint innlegg. 
Jeg har en kjæreste som jeg mistenker har Asperger eller i hvert fall mange trekk fra dette.... finnes det noen «supportgrupper» eller nettverk for partnere av de som (kanskje) har Asperger? 

Anonymkode: 047c2...f23

1. Autismeforeningen 23054570 eller 

https://autismeforeningen.no/tjenesteyting/likepersoner/

2. Mestringskurs for autister og partnere på lokalt Lærings- og Mestringssenter (han må ha diagnosen, og melde dere på via legen)

Anonymkode: 47355...aa0