Å få barn tidlig eller sent i livet!

[AnonymBruker]

Jeg  hadde lyst på barn tidlig, allerede som 17 åring ville jeg og følte jeg meg klar for barn . Hadde ønske om å ta vare på og elske et barn, følte meg moden og ansvarsfull.  Så ble jeg da gravid og fikk min eldste som 18 åring. Jeg elsket  å være mor og ta meg av det fantastiske lille mennesket og følte meg flink og at jeg mestret det godt . To år etter kom nr 2 , så fikk jeg tvilllinger , deretter en til Så innen jeg var 25 hadde jeg fått fem barn.  Det var travelt og dagene gikk jo i ansvar og plikter, men jeg følte en så enorm kjærlighet for disse skjønningene mine.  Jeg følte ikke at jeg gikk glipp av noe når det gjaldt uteliv og festing og reising.  Jeg ble skilt da yngste var 4 år.  Jeg hadde alt av ansvar alene, barnefar hjalp ikke til med noe, og ville såvidt treffe barna sine.  Det var en lettelse å bli skilt siden jeg fra før hadde alt ansvar alene og mannen min var bare en irritasjon, han hjalp ikke til og skulle leve livet sitt som han var singel. Alltid en fest og reise uten meg.  Nå er jeg 47 år og barna mine har flyttet ut.   Og jeg har ikke bodd med noen mann etter barnefar og jeg ble skilt, har ikke turd. Jeg kjenner på en ensomhet og føler livet er blitt litt pensjonisttaktig siden jeg er her alene . Savner så inderlig tiden da jeg hadde alle hjemme og vi gjorde kjekke ting sammen.  Ungene var mitt liv og livsoppgave . Har flere bekjente som har fått barn i 40 årene og er i stabile forhold. På en måte misunner jeg dem, de trenger ikke føle på ensomhet og har mye gleder i årene som kommer.    De har ofte en utdannelse og gode jobber. Mens jeg jobber i et lavtlønns yrke og  ser for meg at jeg er der i neste 20 år. Er det best å få barn sent eller tidlig i livet.? Noen tanker om dette?

Anonymkode: e327a...56c

[AnonymBruker]

Jeg er veldig glad jeg fikk barn tidlig siden jeg endte opp helt alene med de. Hadde en helt annen energi da enn nå. Vi reiste mye og var veldig aktive. Jeg tok utdannelse når barna ble større og har en god jobb og masse fritid nå 😊

Anonymkode: cc018...a54

[AnonymBruker]

Tror du skal legge vekk tanken om hva som er best. Du fikk barn tidlig, og det får du ikke gjort noe med uansett. 

Kan høres ut som om du trenger litt mer innhold i livet? Hobby, prosjekt, røde kors eller annen frivillig arbeid? 

Anonymkode: e6520...6a8

[Rucula]

Det finnes det forskjellige meninger om, da folk er forskjellige. 

Personlig fikk jeg mitt første barn da jeg var 33 år. Da hadde jeg tatt lang utdannelse, hadde reist jorden rundt og var gift med drømmemannen.. 

Men det som var rett for meg er ikke nødvendigvis rett for andre. 

 

[AnonymBruker]

Det er like mange ting som er "best" som det er mennesker. For deg var tydeligvis dette riktig, da du hadde en enorm driv etter barn. Hadde du ikke hoppet i det så ville nok tanken på barn likevel spist deg opp. 

Så dette er bare mitt perspektiv. 

Jeg har aldri drømt om familielivet, tvert i mot var det min største skrekk da jeg var ung og fri. Ikke at jeg festet mye, det kunne jeg glatt droppet. Men jeg ville virkelig (og gjennomførte) oppleve verden og kulturer. Jeg ville prøve og feile litt i forhold, slik at jeg kjente alle de røde flaggene. Jeg ville trene akkurat når det passet meg, og følge opp andre hobbyer og interesser. Jeg ville virkelig legge inn støtet på karriere, slik at jeg satt trygt i arbeidslivet, og det økonomiske. 

For meg var bare barn noe som ville kommet og forstyrret det som for meg var en perfekt tilværelse. 

Men 40+ år gammel, derimot, der er jo andre opptatt med barn og sitt. Det sosiale er langt fra slik det var i 20-årene. Man er ikke lenger like spontan og tilpasningsdyktig. Og man er langt fra like attraktiv i arbeidslivet om man ikke allerede har noe å vise til. Altså har man mer ro og plass til å være hjemme, og prioritere hus og familie. Samt at jeg etter nå 20 år med en helt perfekt mann vet at det er dønn solid. 

Anonymkode: e518d...b9d

[AnonymBruker]

Dette er det like mange svar på som det finnes foreldre, tror jeg. 

Jeg fikk barn i en mellomting mellom sent og tidlig (jeg var 25 da jeg fikk første), og det passet veldig bra for meg. Jeg hadde fullført mastergrad, hadde fast jobb og egen bolig, samt at jeg hadde fått rast litt fra meg. Likevel var jeg fortsatt en relativt ung mor. Men selv om det var bra for meg, behøver det ikke å være det beste for andre. 

Anonymkode: 5c985...b9c

[AnonymBruker]

Det er fordeler og ulemper med begge deler, og det er individuelt hva man synes er best. Dette er jo heller ikke nødvendigvis noe man velger, i alle fall ikke fullt og helt - man kan bli uplanlagt gravid, man kan bruke lang til på å finne noen å få barn med, det kan ta lang tid å bli gravid osv. Man kan ikke bare bestille barn tidlig eller barn sent, som regel.

Personlig tror jeg en mellomting er det beste, få barn i slutten av 20- og begynnelsen av 30-åra.

Selv fikk jeg barn tidlig, ville ikke valgt det igjen.

Anonymkode: 57fa0...22e

[AnonymBruker]

Hva med en mellomting? Jeg fikk mine tre barn da jeg var 29, 32 og 35. Hadde utdannelse, jobb, bolig og slikt, men er samtidig ikke gammel (bortsett fra om en spør på KG, der mange mener barn etter fylte 30 er uhørt).

Anonymkode: 9c6e7...ce6

[AnonymBruker]

Du som har 5 voksne barn mellom 22 og 29 kommer vel snart til å få en flokk med barnebarn? Ensom blir du nok ikke🙂 Ville brukt tiden nå på hobbyer, venner og turgåing. Reist på helgeturer og slikt. 
 

Det er ingen fasit på hva som er best av å få barn tidlig eller sent i livet. Jeg fikk et barn som 19 åring og nestemann er på vei nå som 35 åring. Fordeler og bakdeler med begge aldre. Men å få barn så sent som i oppi 40 åra tror jeg de færreste orker? Da er man jo fort 56 år når man har konfirmant, og rundt 60 år i den skumleste ungdomsfasen. Må være tungt å ha en 18-19 åring som fester og kjører bil og tester grenser når man selv er 60 år. Ser for meg at å holde seg våken halve/hele natta da må være tøft. Men jeg er jo og 35 nå, så blir bare 6-7 år yngre, så vi får se🙈😆 Man klarer vel det man må.

Anonymkode: b739f...d38

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Jeg  hadde lyst på barn tidlig, allerede som 17 åring ville jeg og følte jeg meg klar for barn . Hadde ønske om å ta vare på og elske et barn, følte meg moden og ansvarsfull.  Så ble jeg da gravid og fikk min eldste som 18 åring. Jeg elsket  å være mor og ta meg av det fantastiske lille mennesket og følte meg flink og at jeg mestret det godt . To år etter kom nr 2 , så fikk jeg tvilllinger , deretter en til Så innen jeg var 25 hadde jeg fått fem barn.  Det var travelt og dagene gikk jo i ansvar og plikter, men jeg følte en så enorm kjærlighet for disse skjønningene mine.  Jeg følte ikke at jeg gikk glipp av noe når det gjaldt uteliv og festing og reising.  Jeg ble skilt da yngste var 4 år.  Jeg hadde alt av ansvar alene, barnefar hjalp ikke til med noe, og ville såvidt treffe barna sine.  Det var en lettelse å bli skilt siden jeg fra før hadde alt ansvar alene og mannen min var bare en irritasjon, han hjalp ikke til og skulle leve livet sitt som han var singel. Alltid en fest og reise uten meg.  Nå er jeg 47 år og barna mine har flyttet ut.   Og jeg har ikke bodd med noen mann etter barnefar og jeg ble skilt, har ikke turd. Jeg kjenner på en ensomhet og føler livet er blitt litt pensjonisttaktig siden jeg er her alene . Savner så inderlig tiden da jeg hadde alle hjemme og vi gjorde kjekke ting sammen.  Ungene var mitt liv og livsoppgave . Har flere bekjente som har fått barn i 40 årene og er i stabile forhold. På en måte misunner jeg dem, de trenger ikke føle på ensomhet og har mye gleder i årene som kommer.    De har ofte en utdannelse og gode jobber. Mens jeg jobber i et lavtlønns yrke og  ser for meg at jeg er der i neste 20 år. Er det best å få barn sent eller tidlig i livet.? Noen tanker om dette?

Anonymkode: e327a...56c

Jeg fikk 4 barn 2 tidlig og 2 sent, med samme mann de 2 største guttene er nå 16 og 18, fikk de som 18 og 20åring,mens brødrene som er tvillinger kom når jeg var 34, så de er 2år

Anonymkode: 8a4a8...721

[AnonymBruker]

var 16 og 18 når de største kom, pappan som var 18 og 20 når de kom

Anonymkode: 8a4a8...721

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker said:

var 16 og 18 når de største kom, pappan som var 18 og 20 når de kom

Anonymkode: 8a4a8...721

…og din erfaring er? 
 

Jeg venter første nå som 32-åring. Har opplevd verden, mennesker, studier og masse spennende i arbeidslivet i 20-åra, så hadde ikke lyst på barn før nå. Men nå har jeg et stabilt forhold, hus, bil, dyr, god økonomi og mange venner med småbarn, så gleder meg til å oppleve noe nytt. 

Anonymkode: 2fd13...b53

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

…og din erfaring er? 
 

Jeg venter første nå som 32-åring. Har opplevd verden, mennesker, studier og masse spennende i arbeidslivet i 20-åra, så hadde ikke lyst på barn før nå. Men nå har jeg et stabilt forhold, hus, bil, dyr, god økonomi og mange venner med småbarn, så gleder meg til å oppleve noe nytt. 

Anonymkode: 2fd13...b53

Jeg synes det var postivt begge deler, eneste var kanskje at jeg var flinkere og finne på ting med de største. Jeg gikk jo på skolen så de var med til de var ca 6mnd ,så tok min mor dem frem til 1 år og bhg, mens de 2 yngste har jeg valgt og være hjemme med da min mann har god jobb, så det går fint og gå hjemme ulønnet, begynner igjen i August og tvillingene skal i bhg da

Anonymkode: 8a4a8...721

[AnonymBruker]

Jeg var nesten 27 når jeg fikk barn. For meg var det perfekt siden jeg hadde rukket å bo og jobbet mange år i utlandet før familielivet startet. 
Jeg har troen på at det å ha opplevd litt før man får barn er viktig slik at man ikke føler at livet kun består av morsrollen.

 

Anonymkode: e0faa...1b6

[AnonymBruker]

Jeg fikk mine relativt tidlig, 20,22 og 28. tok utdannelse mellom Nr 2 og 3 og har en bra jobb med relativt god lønn. Dessverre ble det slutt mellom ungdomskjæresten og meg. Nr 3 er med min nåværende mann. 
Ingen garanti at et forhold holder uansett alder, men kanskje litt større sjanse om man er eldre? Når det kommer til energi kan jeg knapt huske at jeg var sliten med mine to første. Ganske mye mer sliten med Nr 3, tåler lite søvn dårligere enn da jeg var veldig ung. 

Anonymkode: fdf34...372

[AnonymBruker]

Jeg personlig kunne aldri tenke meg å få barn før 30. Selv nå når jeg er gravid og vil være 30 når barnet kommer, føler jeg det er litt tidlig. 

Jeg vet ikke om jeg er klar til å utsette reising, gi opp friheten min osv. Men man føler seg vel sjeldent helt klar. 

Anonymkode: 0f5a2...687

[AnonymBruker]

Vanskelig å si hva som er mest positvt. Det spørs jo helt hva du vil med livet. Jeg personlig var alt for umoden i 20-årene til å få barn, og under 20? Nei da var jeg bare barnet jo. Det viktigste for meg var å reise ofte og mye, studere, reise på utveksling, og ikke minst feste og være sosial hele tiden. Årene 18-25 var kanskje de mest aktive, og personlig ville jeg aldri ha byttet det mot å fått barn på den tiden. Eneste fordelen jeg kan se med å få barn tidlig, er at du har større muligheter for å få barnebarn før du blir veldig gammel, noe som sikkert er positivt for barna dine. Men det er jo aldri en garanti for at man får barn som vil ha barn selv, eller får barn veldig tidlig. 

Det å få barn bør uansett ikke være din hoved syssel i livet, de kommer alltid å flytte ut, uansett hvor gammel/ung du er når du får barn. Har du levd å åndet for barn i 20-25 år så blir det sikkert tomt når alle har flyttet ut. 

Jeg venter første barn nå, og er i midten av 30-årene. Vært i fast forhold siden jeg var 24 og gift i mange år, jeg har fått mange gode år med drømmemannen "alene" og vi har reist og gjort masse gøy i lag. Nå føler vi oss begge klare for å få barn og gleder oss veldig. Er nok ansett som en eldre mor, men jeg tenker det er ganske normalt i dag at folk får barn delvis opp til 40-årene. Det er i alle fall veldig normalt her i området jeg bor. Føler også det er en ekstra trygghet å ha hele livet på "stell", at vi begge har jobber og gode inntekter, utdannelse og eier egen bolig og bil og har nok sparepenger dersom noe ekstra utgifter kommer. Hadde ikke orket tanken å bo på et barn på studentbolig og samtidig ha dårlig råd, mangle fast jobb og leve delvis på lån, det er ikke for meg men folke er forskjellige. 

Du er 47 år da, det er ikke eldgammelt. Så du har alle muligheter til å kunne reise, til og med studere dersom du ønsker det. Er selvfølgelig ikke helt som i 20-årene, men du må bare bli aktiv selv og finne på noe å gjøre. Barna dine setter sikkert pris på også å vite at de har en mor som ikke bare sitter å venter på at de skal komme på besøk. 

Anonymkode: f66b3...0a5

[-Missi-]

Det er nok veldig ulikt. Jeg fikk barn når jeg var 18. Hadde alltid gledet  meg til å få barn og egen familie. Når jeg var 18 hadde jeg allerede vært samboer med barnefar i 2 år. Vi holdt sammen til jeg var 22. Fikk ingen russetid da jeg jo var gravid siste året på vgs. Har nok tenkt i ettertid at vi skulle hatt det mindre travelt. Nå røk jo forholdet etter 6 år også med barnefar.  Men man har aldri noen garanti for noe.  Mor er nok min identitet ja og føles som jeg har vært det hele livet. Sønnen min er 15 nå og konfirmeres i mai. Vi blir ofte tatt for å være søsken veldig lik i utseendet og personlighet. Elsker han over alt på jord og er glad jeg fikk han. Vi hadde nok ikke hatt samme relasjon om jeg var eldre. Har noen ganger tenkt på at jeg ville hatt mer ungdomstid samtidig har jeg nå mer fritid og en snart voksen sønn. Er 34 og ble først nå tante så nå kan jeg legge mye energi der i niesen min😊

Før syntes sønnen min det var litt kleint at vi ble tatt for søsken men nå har vi så mye intern humor på det og han synes det bare er morsomt😁

Barn er livets lykke og jeg hadde ikke vært den jeg er i dag uten ham❤når du har et menneske å fighte for vær dag så gir du deg ikke. Han har reddet meg på mange vis selv om han ikke vet det selv😊

 

Eneste minuset er vell at jeg aldri blir kvitt barnefar 🤣😑ble en livslang relasjon det og🤷‍♀️