Føle dyp kjærlighet ovenfor foster?

[AnonymBruker]

Jeg er gravid nå. Er halvveis i svangerskapet mitt og begynner alvorlig å lure litt på meg selv men jeg føler ingen kjærlighet ovenfor barnet i magen? 
 

Jeg kan feks «se for meg» at min samboer eller mor dør og kjenner på dyp sorg og lett panikk bare tanken men absolutt ingenting ovenfor barnet/foster. 
 

har ikke kjent bevegelser enda men har absolutt begynt å få en tydelig kulemage. 
 

er dette normalt eller er det noe gale med meg? 😅

Anonymkode: d50a4...408

[Kakaoen]

Tror du er ganske normal. Om dette er første barn så vet du på en måte ikke hvordan en slik kjærlighet føles. 
Jeg har ikke følt en ekstremt dyp kjærlighet til noen av mine før etter de ble født. Da falt liksom alle brikkene på plass.

Selv nå med nr 3 så vet jeg jo hva følelsen går i. Men den er ikke helt der enda. Vet den kommer. For min del handler det om å se hvem jeg er glad i. Men vi er nok alle forskjellige der. 
Prøv å ikke sammenligne deg for mye med andre. Jeg gikk i den fella, fordi venninner snakket om den ekstreme morskjærligheten så ble jet utrolig skuffet da jeg ikke opplevde den med en gang babyen var født. Men skjønte etterhvert at det ikke er unormalt at det tar litt tid før denne følelsen viser seg.

[AnonymBruker]

Kjente den ikke før et par måneder etter at babyen var født jeg 😅😅😅

Anonymkode: d1c6d...999

[Lilletrille79]

Det er helt normalt😀jeg kjente den da barnet ble født. Husker at jeg lå ved siden av henne på sykehuset og tenkte: hvordan skal jeg noen gang få sove igjen? 😅

[AnonymBruker]

Veldig normalt! Jeg tror helt ærlig det er mer normalt å ikke føle så voldsom kjærlighet for fosteret enn omvendt. Jeg husker jeg tenkte at jeg ikke hadde blitt lei meg om barnet hadde dødd inni magen hvis det ikke måtte ut igjen, men at jeg hadde blitt helt traumatisert hvis jeg måtte ha født en dødfødt baby, DA hadde jeg nok virkelig fått kjenne på at jeg var glad i barnet! Man tenker mye rart som gravid. De første dagene etter fødselen stresset jeg også med at jeg sammenlignet hvor glad jeg var i babyen med andre, og kom frem til at jeg hadde ofret babyen for flere av mine nærmeste. Det tok allikevel ikke mange ukene før den enorme kjærligheten for barnet kom, og hun endte opp med å bety alt. 

Det er vanskelig å bli ordentlig glad i noen du ikke har møtt, og i hvert fall som førstegangs. Som andregangs vet du jo mer hva du går til. Du er mao helt normal og har ingenting å bekymre deg for.

Anonymkode: fc42b...503

[AnonymBruker]

Helt normalt. Det er for mange vanskelig å forholde seg til noe du ikke har sett eller holdt fysisk. Du har en voksende mage og ultralydbilde som «bevis», men hjernen henger ikke alltid med  å det er ikke noe galt med det. Noen får ikke den store wow følelsen før babyen er både en og to mnd, å det er like normalt. 

Anonymkode: d514c...288

[AnonymBruker]

Puh, dette var betryggende lesning skal jeg innrømme 😅 

 

har alvorlig lurt på meg selv når jeg leser om andre på termingruppen som er helt opphengt i lillen i magen og hvor høyt de elsker han/hun allerede. 
 

takk! -TS

Anonymkode: d50a4...408

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Puh, dette var betryggende lesning skal jeg innrømme 😅 

 

har alvorlig lurt på meg selv når jeg leser om andre på termingruppen som er helt opphengt i lillen i magen og hvor høyt de elsker han/hun allerede. 
 

takk! -TS

Anonymkode: d50a4...408

Det er gjerne folk som har prøvd lenge og/eller hatt et voldsomt sterkt ønske om barn lenge som føler det slik. 

Anonymkode: fc42b...503

[AnonymBruker]

Jeg var veldig redd for å miste barnet. Men jeg følte ikke kjærlighet akkurat. Kjente på kjærlighet og beskyttelsesinnstinkt når barnet var født og kjærligheten vokser stadig.  Med nr 2 var jeg også redd for å miste men kjente heller ikke direkte kjærlighet da, men jeg vsste at det ville komme  

 

Anonymkode: 1eba5...4f3

[AnonymBruker]

Jeg er i uke 38 og føler liten tilknytning 🤣 stresset tidligere, men nå er jeg helt avslappa. Også med tanke på at det kan ta dager, uker eller måneder før den enorme kjærligheten for barnet kommer. Man sparer seg nok for mye nedstemthet/depresjon ved å tenke sånn. Du skal jo plutselig møte en person du aldri har møtt før 😅

Anonymkode: d8f4c...c59

[AnonymBruker]

Folk er forskjellige, jeg følte DYP kjærlighet med en gang.. og etter hjertelyd og ultra i uke 7 var det ekstra magisk.. slik ble det og slik er det fremdeles etter 20 år.. barnet har ALLTID vært nr 1 i hele mitt liv, høyt elsket, respektert og verdsatt.💜

Anonymkode: 2a051...e3a

[Anonym6789]

Jeg følte ingenting for fosteret. Var kvalm og ukomfortabel og hatet hele graviditeten. Var redd jeg kom til å linke de negative følelsene til babyen når han kom ut, men følte kjærlighet for han umiddelbart. 

Fosteret som var i magen og babyen som er utenfor føles som to helt forskjellige ting for meg 

[AnonymBruker]

Folk er forskjellige. Jeg følte ikke kjærlighet til fosteret i mitt første svangerskap. Syntes det barr var ekkely å ha noe som vokste i magen og tok alle kreftene, litt som en alienni magen. Kjente ikke morsfølelse eller kjærlighet foor barnet da jeg fikk det på brystet. Morsfølelsen kjente jeg første gang tre dager etter fødsel, og kjærligheten vokste litt etter litt.

Anonymkode: ac4bf...69c

[Heln]

Helt normalt. Det er jo et vidt fremmed menneske, det tar tid å bli kjent og føle kjærlighet. Når du har født er du så full av hormoner at du instinktivt vil beskytte denne skapningen og holde den i live, men den der enorme kjærligheten kan fort la vente på seg da også uten at det er noe unormalt ved det

[Kakaoen]

Tipper at noen av de som skriver at de elsker fosteret så høyt allerede også skriver det fordi at de føler at de må.. Man får jo dytta inn et bildet om at svangerskapet er rosenrødt og skal nytes. Selv om dette ikke er tilfelle for mange! Fort å føle noe er galt med seg selv om man kjenner på andre følelser..

[AnonymBruker]

Jeg føler kjærlighet og fascinasjon for fosteret, men ikke på det nivået jeg «forventer» av morskjærlighet. Er innstilt på at det kommer når jeg finner ut hvem denne personen faktisk er. Skjønner godt at det er lett å sammenligne seg med andre, men tror du er heeelt normal.

Anonymkode: 1ec5f...e7e

[AnonymBruker]

Elsker 6-åringen min helt sinnsykt høyt, og hadde ofret liv og lemmer for henne uten å blunke. 

Men føler det ikke sånn for baby i magen. Er i uke 30 nå, og hadde jeg fått valget mellom min egen overlevelse, eller baby, hadde jeg valgt meg selv 😬 og det er ikke kun pga 6-åringen, altså. 

Men jeg vet det kommer, kjærligheten og beskytterinstinktet. Akkurat når husker jeg ikke, men det kom nok gradvis etter fødsel en gang. 

 

Anonymkode: 4945a...90c

[Kakaoen]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Elsker 6-åringen min helt sinnsykt høyt, og hadde ofret liv og lemmer for henne uten å blunke. 

Men føler det ikke sånn for baby i magen. Er i uke 30 nå, og hadde jeg fått valget mellom min egen overlevelse, eller baby, hadde jeg valgt meg selv 😬 og det er ikke kun pga 6-åringen, altså. 

Men jeg vet det kommer, kjærligheten og beskytterinstinktet. Akkurat når husker jeg ikke, men det kom nok gradvis etter fødsel en gang. 

 

Anonymkode: 4945a...90c

Har hatt samme tanken her. At dersom det stod mellom å redde meg eller baby i magen hadde jeg valgt meg. Vil heller at jeg skal leve med den sorgen enn at de to andre barna skulle oppleve å miste mamman sin. Ville bare dele det så vet du at du ikke er den eneste med den følelsen. ❤️

[AnonymBruker]

Jeg skal absolutt innrømme at det er ufattelig beroligende å lese andres erfaringer om å føle på mye av det samme som meg. 
Blir jo veldig usikker og absolutt veldig deilig å kunne «gjemme meg bak» AnonymBruker 😅

 

TS

Anonymkode: d50a4...408

[AnonymBruker]

Jeg følte absolutt ingenting for fosteret frem til jeg kjente bevegelser. Da jeg begynte å kjenne bevegelser følte jeg egentlig litt avsmak for fosteret, for jeg syntes det var så innmari ekkelt å kjenne at noen bevegde seg inni meg og ble helt kvalm av tanken på at dette skulle jeg bare kjenne mer og mer i mange måneder. Da det oppsto komplikasjoner under fødselen var jeg ikke bekymret for baby og ville heller at han skulle dø enn at han og/eller jeg skulle få skader. Da baby ble født og kom opp på brystet gråt jeg ikke fordi jeg var glad, men fordi jeg ikke ville være med på det her. De fem første ukene var jeg bare kald og tok hånd om baby som en robot. Men plutselig skjedde det et eller annet, og morsfølelsen og kjærligheten for baby kom nærmest ut av det blå. Det var sinnsykt overveldende, men samtidig veldig godt.

Skulle ønske jeg torde å fortelle jordmoren min om tankene jeg gikk med under graviditeten, men jeg var så redd for at det var noe alvorlig galt med hodet mitt fordi jeg tenkte sånn og løy heller når hun spurte. Jeg tror jeg hadde hatt det bedre med meg selv i barseltida om jeg hadde blitt beroliget om at det ikke var noe galt med meg.

Anonymkode: 8a1e4...3fd