Dere som har bodd nærme og langt fra familie.. hva var best

[AnonymBruker]

Jeg opplever en mer ro når vi er hjemme uten storfamilien rundt. Tenker når det bare er meg, samboer og barnet.

Det er absolutt mer kaos og ting som skjer når vi er i hjembyen min, men får jo mye mer hjelp også. Tenker på å flytte dit, men vi vet ikke helt.

 

Dere som har erfart begge deler, hva trivdes dere best med? Storfamilien rundt dere, eller bo litt unna?

Anonymkode: 2a6a6...1e1

[AnonymBruker]

Laaangt unna, så man slipper stresset. Konsekvensen blir lite avlastning såklart, men det går fint for meg.

Anonymkode: fbe4e...e4d

[AnonymBruker]

Kommer helt an på personligheten din.   Liker du mye liv så bo nærme, liker du mer fred og ro så bo langt unna.   Jeg ville hatt mer familie nærme når barna var små. Da bodde vi då langt borte og vi flyttet nærmere, men ikke så nærme at det ble ukentlig, så ville gjerne bodd enda nærmere da.   Nå er det 1 time når ungene er tenåringer og vi slipper så mye mas.

Anonymkode: ce358...f89

[AnonymBruker]

Å flytte tilbake til byen hvor familiene våres er har vært den beste avgjørelsen vi har tatt. Men så har vi ikke familie som renner ned dørene våres i tide og utide heller. Ingen som maser på oss. Og det kan gå fint 2-3 uker mellom besøkene i perioder. Ellers er det koselig med søndagsmiddager iblant, det inviteres ofte til grilling på vår/sommer og besteforeldrene henter gjerne i barnehagen 1 gang i uka og ellers ved behov. Så liker jeg å ha søsteren min m/barn i nærheten. Vi treffes ofte og har filmkveld. Så er det selvfølgelig også kjekt at besteforeldre kan spørre spontant om barnet vil tilbringe en lørdag og/eller søndag hos dem. 

Anonymkode: 79f37...57a

[AnonymBruker]

Bedre alene. Man blir ikke så avhengig av hverandre. Man har lett for å regne med andre når de bor rett ved. 

Anonymkode: c2e17...575

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Bedre alene. Man blir ikke så avhengig av hverandre. Man har lett for å regne med andre når de bor rett ved. 

Anonymkode: c2e17...575

Ihvertfall jeg da.. 

Anonymkode: c2e17...575

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg opplever en mer ro når vi er hjemme uten storfamilien rundt. Tenker når det bare er meg, samboer og barnet.

Det er absolutt mer kaos og ting som skjer når vi er i hjembyen min, men får jo mye mer hjelp også. Tenker på å flytte dit, men vi vet ikke helt.

 

Dere som har erfart begge deler, hva trivdes dere best med? Storfamilien rundt dere, eller bo litt unna?

Anonymkode: 2a6a6...1e1

Jeg har bodd langt unna familie i alle år, men bor nå veldig nærme dem. Jeg trodde det skulle bli mye mas når jeg flyttet til den byen familien min bor i, men føler tvert om egentlig. Jeg er veldig introvert, har en sykdom som tar mye energi av meg, men familien er veldig flinke til å gi meg rom. 
Jeg blir med på sammenkomster om jeg orker/vil, de renner ikke ned dørene hjemme hos meg heller…faktisk så kunne de gjerne kommet oftere på besøk også

Tenker det kommer helt an på familien din om du vil trives med å flytte nærmere dem. Du kjenner de jo best

Anonymkode: d5ec9...6c2

[AnonymBruker]

Det er stor forskjell på å være på besøk og å bo en plass. Når dere er på besøk så føler nok familien at de må gjøre mest mulig og være ilag når dere er der. Bor man der så er ikke det noe man stresser med. Samtidig som man enklere får hjelp når man trenger det. 

Anonymkode: fd780...644

[AnonymBruker]

For oss er det fordeler og ulemper.

Det vi går glipp av med å bo i annen by er jo hyppigere sammenkomster.

Men ulempen er langt større for oss å bo der da mannen er enebarn og har mye ansvar for veldig syk forelder.

Denne forelderen tar ikke ansvar i form av å søke omsorgsbolig/søke hjelp for dine psykiske plager - selv om vi i åresvis har bedt om det.

Så den eventuelt ekstra avlastningen vi kumme fått med barn innimellom fra ene side av familie (og det hadde vært lite for oss) hadde en kunne ganger med 100 for den ekstra omsorgsbelastningen vi hadde fått. 
 

Mannen har i noen år vært den som har holdt igjen på flytting, og jeg skjønner jo hvorfor. 

Anonymkode: fdb8e...5be

[AnonymBruker]

Vi er nabo til svigers. Det går utrolig bra, men det skyldes nok at både de og vi lever våre egne liv med stor respekt for hverandre. Vi ringer på når vi kommer på besøk, hvis det ikke er avtalt på forhånd, og selv om vi har nøkler til hverandres hus så går vi aldri inn uten avtale. 
 

Vi sees mer om sommeren enn vinteren når vi alle oppholder oss mer i hagen, men treffes stort sett uansett minst en gang i uka til middag eller kaffe. 

Anonymkode: 351cb...bdb

[AnonymBruker]

Trivest med å ha hele storfamilien i nærheten. Har også prøvd det totalt motsatte, bodd i utlandet med over 10 timers flytur unna. 
 

Mine foreldre er og såpass gamle nå at det er naturlig å hjelpe til en del. Hadde ikke føltes riktig å overlate alt det innebærer på min søster. Nå er vi to naboer (dvs. ikke nabohus, men rett i nærheten), og hjelper hverandre med barna samt tar hver vår del av byrden med eldre foreldre.

Anonymkode: 34569...027

[Frøken Sofia]

Bor i en annen kant av landet enn familien min, savner å bo nærmere!

[AnonymBruker]

Bor ca 2 timer med bil unna mesteparten av familien. Synes det er helt perfekt. Man unngår uønskede overraskelsesbesøk, men har samtidig muligheten til å ta en helgetur eller 2-dagers på kort varsel uten altfor mye planlegging.

Anonymkode: d628c...b4c

[Mamajune11]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Jeg opplever en mer ro når vi er hjemme uten storfamilien rundt. Tenker når det bare er meg, samboer og barnet.

Det er absolutt mer kaos og ting som skjer når vi er i hjembyen min, men får jo mye mer hjelp også. Tenker på å flytte dit, men vi vet ikke helt.

 

Dere som har erfart begge deler, hva trivdes dere best med? Storfamilien rundt dere, eller bo litt unna?

Anonymkode: 2a6a6...1e1

Langt langt langt borte.