Jeg brukes som en mental søppelkasse

[Gjest Gjest]

Opplever hele tiden at andre bruker meg i sine nedgangstider for å letter på trykket i vanskelige situasjoner. Vel og bra dette, jeg vil jo gjerne være til støtte. Det jeg heller føler som et problem er at jeg kun er interessant når de har en nedtur (slutt med kjæresten el). Når det går bra med dem (feks ny kjæreste, nye venner), hører jeg ikke like mye fra dem, og jeg blir iallefall ikke bedt med på noe gøy. Jeg sliter veldig selv med mine problemer, og hver gang dette skjer, føler jeg at jeg avlaster dem for deres problemer, mens jeg blir sittende igjen med enda mer depresjon. Har prøvd selv å fortelle at jeg ikke har det så lett, men min søster mente jeg bare var selvmedlidende.

Jeg vet altså ikke helt hva jeg skal gjøre...Jeg vil jo gjerne stille opp for andre, men er det ikke grenser hvor ofte jeg skal måtte gjøre dette, uten å også kreve at andre kan stille opp for meg?

jeg er alltid reservevennina. Nå til helga hadde jeg egentlig en avtale om å finne på noe med en av dem, men så viser det seg at hun skal reise bort med noen andre. Da blir jeg sittende igjen alene.. Slik er det altfor ofte. Får typisk telefon sent fredag kveld, når de ikke har funnet på noe annet, så da er jeg bra nok.

Noen sier kanskje at jeg skal "dumpe" slike venniner, men det er tross alt de eneste venninene jeg har. Synes også det er vanskelig å få nye venner, nettopp pga lav selvtillitt etter tidligere vennskap. Dessuten blir folk så skeptiske når de skjønner at jeg ikke har noen ordentlige venner, at jeg bare er en reserve-veninne. Men innimellom føles det som slike vennskap gjør vondt verre, pg at jeg tross alt hadde hatt det bedre uten å måtte overta alle andres sorger i tillegg til mine egne.

Noen råd der ute?

[Gjest Hel]

Jeg vet akkurat hvordan du har det. Har hatt det sånn mesteparten av livet. Og det er ikke så lett å bare kutte ut sånne venner når det er det eneste man har.

Har derfor egentlig ikke noen råd men du er ihvertfall ikke alene.

[Gjest Gjest]

Så kjipe folk!

Jeg har vel egentlig ikke noe råd jeg heller, men hva med å prøve å ta litt plass? Ring og hør om dere skal ta en tur på cafe etc, push de litt

[Gjest Varg-Menja]

Jeg har også hatt et sånn at jeg først og fremst har vært reservevenninne, og du har min medfølelse. Det jeg gjorde var å ta initiativ på mine premisser nokså ofte og lenge, for å se om det gikk an å snu situasjonen. Du kan også si nei noen av de gangene de spør deg om noe, slik at de forstår at de må anstrenge seg litt for å være venner med deg også.

Da det ikke fungerte valgte jeg å kutte dem ut etterhvert, og greier meg mye bedre uten. Å ha slike venninner er ikke bra for selvtilliten, så det er fort slik at man letere finner noen nye venner, dersom man først har tatt sjangsen på å kutte ut de gamle.

[Gjest Milah]

Jeg vet også akkurat hvordan du har det! Har/har hatt det på samme måten selv. Og jeg har virkelig prøvd å snu situajsonen, men har innsett nå at det ikke fungerer. defor har jeg nå bestemt meg for å kutte ut den personen det gjelder! Greier meg uten slike "venner"

[Frida Frosk]

Jeg har også en slik venninne. Men det er stort sett i perioder hun har kjæreste som dette gjelder. Da hører jeg aldri fra henne. Hun har vært sammen med kjæresten sin i et halvt år nå, og jeg har knapt sett henne. De eneste gangene hun ringer er det fordi hun har problemer med et eller annet.

Har nå bestemt meg for at jeg ikke gidder dette lengre, så har sluttet og ta kontakt med henne. Tror ikke det blir det samme mellom oss igjen, selv om det skulle bli slutt med kjæresten, og hun "kommer tilbake" til meg.

Det har skjedd litt for mange ganger, og jeg orker ikke bruke tid og energi på en person som ikke har noe å gi tilbake.

Hvis du føler det sånn med alle venninnene dine, forstår jeg at du synes dte er vanskelig å kutte kontakten, men tror du ikke at du får det bedre uten dem uansett?

[Gjest filosofia]

Jeg tror at man først og frems må kunne stå støtt alene i sine egne bukser!

Trives i sitt eget selskap, nyte roen og freden, bruke tiden til noe matnyttig. Lese gode bøker, gå lange turer i marka, dra i svømmehallen.

Og ikke gå rundt og hele tiden tenke "jeg er alene, ingen vil være med meg".

Lær deg å sette grenser, si ifra at du er lei av å bli brukt når det passer andre! Mister du dem som "venner" da, ja så var ikke tapet særlig stort.

Når du har tegnet opp grensene rundt deg, og viser deg som en kreativ og sdyktig person uten behov for evig bekreftelese fra andre, ja da treffer du plutselig nye mennesker som SER deg. Og så kan du bygge relasjoner på DINE betigelser.

[Gjest filosofia]

Og filosofia lover å ta et stavekurs...

[hjertesukka]

-Åjah, kjente toner............sukk.

Jeg har begynt med en ny taktikk overfor slike venninner.Når jeg føler meg overkjørt eller brukt som søppelkasse, eller de ringer meg KUN for å prate i detaljer om den siste flammen, så gjør jeg meg litt kostbar.

Jeg orker ikke sitte i telefonen og bare si "åja", "nei, sier du det" osv- jeg spør om vi heller kan snakkes en annen gang, eller jeg skifter tema. De fleste tar hintet, hvis dette skjer flere gg.

I begynnelsen føles det kanskje litt merkelig å si neitakk til ei venninne som ber deg med på tur, kafe etc- men hvis du har mistanke om at det er for å "bruke" deg, så si nei på en hyggelig måte. De som er noe å "samle på", kommer igjen, vær sikker!

[Gjest Gjest]

Neoen mennesker er nok sånn at de bruker andre til det som passer dem. Andre igjen klarer kanskje ikke helt å se hvordan det føles for deg. Kanskje de setter pris på deg fordi du er støttende og god til å lytte, mens de ikke har oppfattet at du også vil delta i de MORSOMME tingene. Jeg kjenner for eksempel folk som i en periode ikke har vært særlig interessert i å delta på fester, reiser o.l - kanskje fordi de var sjenerte eller hadde en dårlig periode, som jeg ikke visste om. Derfor tolket jeg det mer som manglende interesse eller avvisning, og sluttet kanskje å invitere (ikke at jeg er den store arrangøren, da...).

Mitt beste råd er at du er aktiv selv, ta initiativ til ting o.l. Prøv også å skaffe deg andre venner på andre premisser enn dine nåværende har "valgt deg utfra", men det er kke sikkert vennene dine bevisst velger å bruke deg som søppelkasse!

[Gjest Gjest]

Been there done that. Ikke gøy!!! Er overbevist om at det er veldig viktig med balanse - over alt egentlig, og også i et vennskapsforhold. Når kommunikasjon (og/eller "fortjeneste" hvis man kan bruke et såpass upassende uttrykk) går så overveiende én vei, så hoper ting seg fort opp og blir veldig usunt! Er ikke lett å endre på det heller, når man føler at den eneste grunnen til at du har venner, er en grunn du helst vil bli kvitt (eller, i hvert fall tone ned)... Uansett så er det nok du som må stå for endringen (selv om det både er ubetenksomt og egoistisk (?) av omgivelsene dine å bruke deg slik).

Jeg hadde den rollen du har, veldig, før. Men ikke så mye nå. Vet ikke nøyaktig når eller hvordan det forandret seg - mest sannsynlig fordi det ikke skjedde på et særlig nøyaktig tidspunkt, men gikk over tid.. Mitt mønster før var: Pliktoppfyllende, dyktig, sterk utad, si lite/ingenting om meg selv, hjelpe andre, snill jente, få venner.. Når noen kom og tømte problemene sine, følte jeg meg for én gangs skyld litt beæret, litt viktig, at noen faktisk viste meg tillit, at jeg var god til noe ("hobbypsykolog"-rollen), at jeg var litt nær noen. Så hadde jeg kjempeproblemer med å ta plass selv. Og så var det så mye som skulle ut - så veldig veldig mye som hadde bygget seg opp over år og som aldri hadde sett dagens lys- så hvordan skulle folk forstå meg, de få gangene jeg prøvde å forklare noe? Ikke så lett når alt de så var en behersket jente med toppkarakterer i alle fag..

Jeg hadde det såpass dårlig at jeg måtte gjennom veldig mye terapi - for meg var det gruppeterapi. Det var IKKE lett, og spes ikke når det var slik der at man selv måtte sørge for å ta sin plass, for å snakke om seg selv. Var nesten aldri noen som hjalp en, de fleste satt og snakket om seg selv.. Men etter hvert lærte jeg å selv komme på banen - og å "stå litt på krava". At mitt er like viktig som ditt. Osv. Det var ikke lett for en som hadde veldig angst mht til å ta plass - og sosial angst generelt. Men det må ha gjort noe bra - for utenom terapien så skjedde det også en forandring med meg - jeg ble mye åpnere til venner om det meste. Det kan fort være vondt å være åpen, men noen ganger kan det også gjøre ting veldig mye lettere. Tror det er lurt å slippe ut litt og litt av gangen - nærmest snakke ganske "jevnt" om hvordan du har det, hva du tenker osv, til dine omgivelser. Slik bygger ikke ting seg så veldig opp, og folk blir kanskje heller ikke så overrasket over ting du forteller - som de kan bli hvis du kjemper som en helt for å holde fasaden, mens ting bygger seg opp inni deg og du sprekker/får nervesammenbrudd/etc. Og så unngår du å slite dem helt ut/snu nåværende situasjon helt på hodet (men hvis jeg har tolket rett, så er jeg vel ikke så redd for at du begynner å misbruke vennene dine?!!?). Kanskje du kan prøve å si noe i noen små drypp til folk som ellers ikke vet noe om hvordan du har det? Litt forsiktig? Så slipper du vrenge hele sjela på en gang (kan jo fort bli vondt hvis du vrenger den til feil person, det gjorde jeg en gang, i et brev, fikk bare spm tilbake om jeg hadde blitt gal, røyka gress eller hva det var, så fortsatte hun å skrive om sine analyser av sin egen dagbok (!) - jaja..). Kanskje du vil oppdage at personen faktisk er interessert i deg - kanskje til og med ønsker å hjelpe, men ikke visste at du trengte. Eller hvordan hjelpe. Kan jo hende?? Hvis det ikke funker på første forsøk, så prøv litt.. Hos litt ulike mennesker? Kanskje noen av dem viser seg å bli verdifulle venner, mens andre bare forblir slike som du kun kan oppsøke når du selv har mye overskudd..?

Som en her over sa - å lære seg å ta plass er nok rett og slett nødvendig.. Og hvis du er sånn som helst bare vil si noe klokt og gjennomtenkt å lurt og perfekt, så prøv å slakk litt på kravene.. Bedre å si nitti overflødige ord og ti viktige, enn å lete og lete etter ti kloke ord og aldri finne noe fordi man holder kjeft..!

Det jeg også opplevde da jeg åpnet meg mer opp, var at folk faktisk ble mer kjent i og glad i meg. Man byr jo da mer på seg selv.

Andre folk har jeg blitt skuffet over - folk som BARE bryr seg om hva de kan bruke en til og ikke at ting skal gå to veier. Disse vennene kan gjerne være helt hyggelige, artige folk og alt, men for å se disse kreves overskudd og godt humør.. De treffer jeg når jeg har det bra. Og ser på dem mer som "en slags venner" enn virkelige venner.. Men hvem som var hvem hadde jeg kanskje aldri funnet ut hvis jeg ikke hadde gitt dem sjansen til å være der for meg!

Ikke gi deg.. Jeg sier som NSB: Ta plass!

Lykke til.

[Gjest Restart]

Jeg tror at man først og frems må kunne stå støtt alene i sine egne bukser!

Trives i sitt eget selskap, nyte roen og freden, bruke tiden til noe matnyttig. Lese gode bøker, gå lange turer i marka, dra i svømmehallen.

Og ikke gå rundt og hele tiden tenke "jeg er alene, ingen vil være med meg".

Lær deg å sette grenser, si ifra at du er lei av å bli brukt når det passer andre! Mister du dem som "venner" da, ja så var ikke tapet særlig stort.

Når du har tegnet opp grensene rundt deg, og viser deg som en kreativ og sdyktig person uten behov for evig bekreftelese fra andre, ja da treffer du plutselig nye mennesker som SER deg. Og så kan du bygge relasjoner på DINE betigelser.

←

Denne må jeg si meg enig i!!

[Smella]

Dette var velkjent for meg.Er alltid sett på som "for snill".Er blid og humoristisk..Virker nesten som folk tror jeg kan tåle alt..Selv om jeg har sagt det motsatte.Er en sånn hobbypsykolog selv jeg.Enda jeg sliter voldsomt selv.

Blir kontaktet når jeg trengs jeg å.Men nå har jeg altså "kastet" flere sånne venner på dør...Og om jeg blir utnytta alt for lenge igjen,blir "venninder" skjøvet bort og helle brukt som "ekstra venninne" selv!! Har en venninne nå som ikke er sånn..Heldigvis..Verd mer en hundre "venninner"(i gåsetegn) :grine2:

[Gjest Gjest]

Har det akkurat sånn jeg også.

Har en venninne, har sett på hun som en meget god venninne.

for en tid tilbake var hun ofte syk, det var alltid noe som feilet henne. Men feilene hennes var det som vi andre så som bagateller, ingen er jo i hundre hver dag, vi blir alle slitne iblandt. Hun kontaktet meg hele tiden, klagde og klagde, alt var så fælt. Jeg syns hun var en hypokonder. HUn var hjemme fra jobb for ingenting.

Jeg er sjelden syk, og er ikke syk før jeg faktisk er syk, om dere skjønner.

Så en gang fant jeg ut, jeg lå med feber, hadde halsbetennelse, og mellomørebetennelse. Hadde jobbet veldig mye, var fysisk sliten, og denne runden slo meg totalt ut. Jeg lå på sofaen i ei uke.

Syns jo jeg hadde grunn til å klage litt da, og få litt medlidenhet..

Men eneste jeg fikk var bare, 'stakkars deg, alle blir syke iblandt, legg deg under et teppe å se en god film, god bedring..'

det var da jeg innså, at hun KUN tenker på seg selv.

Dette har jeg hatt flere episoder på siden..

Jeg hadde også type på gang, hun var missunnelig, å følte seg som femte hjul på vogna. Jeg prioriterte henne isteden for typen i blandt, Ikke veldig lurt. Men som sagt, jeg så på henne som en meget god venninne.

det skar seg mellom meg å typen, jeg hadde kjærlighetssorg, har det enda.

Hun ble sammen med en fyr like før det skar seg med oss..

Å Nå, har hun noen medlidenhet og tar noe hensyn til meg fordi jeg er singel?? NEI..

Føler meg så 'misbrukt'. Rett og slett.

Nå er det bare kjærlighetsting. De har vært sammen i godt over et år, bor sammen, og hun kan knapt dra på jentetur. Ser henne nesten aldri lenger.

Å hun VET jo alt.

Jeg har henne så høyt oppi halsen som mulig.

Før i helgene, så festet vi og hadde det gøy sammen. Det var en selvfølge og fårse sammen hvertfall.

Nå får jeg ikke alltid være med på fårspill en gang, fordi hu er med vennene hans.

Men når hun er 'syk', sliten, whatever. Da hører jeg fra hu, da tikker det inn meldinger.

Sier jeg noe lignendes tilbake, så svarer ho ikke. Bare begynner på noe annet..

Jeg liker ikke denne situasjonen.

[Gjest Nickeline]

Dårlige venner spør du meg.

Hvis de bare kan dele dårlige tider med deg, og ikke gode, så er de ikke skikkelige venner.

Du kan jo ta en prat med dem. Si rett ut hva du føler. At du gjerne vil være en støtte når de har det vondt, men at du også vil være med i beregningen når de finner på noe gøy. Si at hvis de ikke ønsker å forandre på dette, vil du heller finne andre venner. Tror ikke du har noe å tape på dette, det virker som sagt ikke som skikkelige venner likevel, men de kan kanskje bli det hvis de vet hvordan du føler det. (Kanskje er de ikke onde, bare tankeløse. Og kanskje vil de få en oppvekker som de faktisk setter pris på at du ga dem. Mulig at de ikke oppfatter at du ønsker å være blant dem heller, det kommer jo litt an på hvilke signaler du gir dem også.)

Hvis å ta dette opp med dem ikke hjelper, ville jeg satt alle krefter inn på å skaffe meg "min egen" nye vennekrets. Kommer litt an på hvor stor plass du bor på, men det er mye som kan gjøres. Finn noe som interesserer deg, en hobby f.eks. der du kan melde deg på et kurs, melde deg som frivillig i et styre eller en organisasjon. Evt. kan du reise til andre steder og bli kjent med nye mennesker, enten på en gruppetur eller ved å sette inn annonse der du søker etter reisepartnere. Reis/gå på festivaler og arrangementer som interesserer deg, og der du kommer i kontakt med andre mennesker (i motsetning til f.eks. en kino der man blir sittende alene og ikke snakker med noen.) Har du en usosial jobb, kan det kanskje være inspirerende og sosialt å lete etter en ny jobb, eller en tilleggsjobb. Mange muligheter, og slik situasjonen din høres ut, tror jeg at jeg ville brukt en del ressurser på dette akkurat nå. Ellers risikerer du å bli sittende som en reservevenninne altfor lenge.

Ønsker deg lykke til!