Ikke fortell andre at reaksjonen av sorgen dems er basert på hvordan man har det!

[AnonymBruker]

Jeg er 22 år gammel og går igjennom min største kjærlighetssorg frem til nå. Jeg kommer fra en familie hvor det å snakke om følelser ikke er helt naturlig, man skal ikke fremstille seg selv som «svak». Jeg har på en annen side alltid følt meg veldig annerledes enn dem, på den måten at jeg mener man ikke bør undergrave følelsene sine. Likevel har jeg en forsvarsmekanisme i meg som fungerer på den måten at når relasjoner blir brutt og jeg møter veggen, da lager jeg meg et strengt regime med rutiner som skal følges. Jeg står opp kl 7, jeg spiser sunt, jeg trener og jeg gjør de tingene som jeg vet er bra for meg. Jeg får kommentarer som «herregud du kom deg fort videre, det er så bra å se du trener» osv - og det for meg er som å bli slått med en knyttneve i magen. Hver dag er en indre kamp, jeg skulle ønske jeg var en av de som klarte å ligge i sengen en dag med isboksen og gråte meg ferdig - men jeg klarer det ikke, det gir meg en følelse av angst nærmest. Likevel er det sånn at de som drar ned persiennen og tar den isboksen er de som folk tror har det verst. Jeg tror ikke det er noe fasit på hva som er mer riktig enn andre, men den indre kampen man har hver dag med at man MÅ følge disse rutinene vil jeg si skaper enda mer stress og fører til enda mindre støtte av folk rundt. Er det flere som føler det som meg? Hva gjorde dere under bruddet? Har dere noen tips til å klare å slappe av? Er det i det hele tatt sunt å ha en sånn angst over at man må opp tidlig og gjøre noe ut av dagen? Det er jo ikke sånn at jeg føler meg lykkelig, griner en god del inne på doen på treningssenteret jeg. 

 

Takk for at du leste. 

Anonymkode: 9b139...15c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Jeg er 22 år gammel og går igjennom min største kjærlighetssorg frem til nå. Jeg kommer fra en familie hvor det å snakke om følelser ikke er helt naturlig, man skal ikke fremstille seg selv som «svak». Jeg har på en annen side alltid følt meg veldig annerledes enn dem, på den måten at jeg mener man ikke bør undergrave følelsene sine. Likevel har jeg en forsvarsmekanisme i meg som fungerer på den måten at når relasjoner blir brutt og jeg møter veggen, da lager jeg meg et strengt regime med rutiner som skal følges. Jeg står opp kl 7, jeg spiser sunt, jeg trener og jeg gjør de tingene som jeg vet er bra for meg. Jeg får kommentarer som «herregud du kom deg fort videre, det er så bra å se du trener» osv - og det for meg er som å bli slått med en knyttneve i magen. Hver dag er en indre kamp, jeg skulle ønske jeg var en av de som klarte å ligge i sengen en dag med isboksen og gråte meg ferdig - men jeg klarer det ikke, det gir meg en følelse av angst nærmest. Likevel er det sånn at de som drar ned persiennen og tar den isboksen er de som folk tror har det verst. Jeg tror ikke det er noe fasit på hva som er mer riktig enn andre, men den indre kampen man har hver dag med at man MÅ følge disse rutinene vil jeg si skaper enda mer stress og fører til enda mindre støtte av folk rundt. Er det flere som føler det som meg? Hva gjorde dere under bruddet? Har dere noen tips til å klare å slappe av? Er det i det hele tatt sunt å ha en sånn angst over at man må opp tidlig og gjøre noe ut av dagen? Det er jo ikke sånn at jeg føler meg lykkelig, griner en god del inne på doen på treningssenteret jeg. 

 

Takk for at du leste. 

Anonymkode: 9b139...15c

Det er vondt å ha kjærlighetssorg og det er tøft å være ung. Heldigvis går nok dette over og du møter nok større hindre i livet. Når man er ung føles slike ting veldig traumatiserende....Livet er ikke for pyser.... 

Anonymkode: 2fb3f...553

[AnonymBruker]

Men da forteller du familien din hvordan du har det og hvordan du takler sorg. 
Du kan ikke bruke deres uvitenhet om hva som foregår inne i deg mot dem så lenge du ikke forklarer hva som skjer. 
Du fremstår som kul og  tøff og det rimer sikkert litt dårlig i deres øyne når de vet at du nettopp har gått  gjennom et brudd. 
Det er jo ironisk nok du som ikke greier å snakke om følelser i denne omgangen 

Anonymkode: fb7e1...df0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Men da forteller du familien din hvordan du har det og hvordan du takler sorg. 
Du kan ikke bruke deres uvitenhet om hva som foregår inne i deg mot dem så lenge du ikke forklarer hva som skjer. 
Du fremstår som kul og  tøff og det rimer sikkert litt dårlig i deres øyne når de vet at du nettopp har gått  gjennom et brudd. 
Det er jo ironisk nok du som ikke greier å snakke om følelser i denne omgangen 

Anonymkode: fb7e1...df0

Det er ikke slik at jeg ikke snakker med familien om følelser, det gjør jeg - og det er derfor jeg som sagt føler meg annerledes enn dem. Men jeg føler meg samtidig lik med den forsvarsmekanismen som jeg har når jeg møter motstand. Så selv om jeg snakker om mine følelser med mine nærmeste så gjør jeg de strenge tingene, og det for meg kan virke som at andre tenker jeg tar lettere på det vonde fordi jeg følger de rutinene.  Var interessert i å høre om flere hadde det slik med at de følte en angst av å ikke følge rutinene, ikke å fremstille meg robust eller motsiende  

Anonymkode: 9b139...15c

[AnonymBruker]

Det er ofte sånn med kjærlighetssorg at det lett oppleves som at ingen forstår, alle sier helt feil ting osv. 

Folk mener det godt, de synes det er fint at du klarer å opprettholde noen normale ting som trening etc. Det betyr nok ikke at de tror du er helt over alt som har skjedd, men at de tenker at å trene kan være bra for deg. Ikke sikkert det er det du vil høre men. Har du lyst til at de skal si at du sikkert er knust inni deg? 

Jeg har aldri fulgt rutiner etter et brudd, men jeg har gjerne kasta meg inn i masse, masse jobbing eller brukt mye tid på venner/ hobby. En gang etter et brudd fikk jeg meg et dyr som jeg fortsatt har mye glede av ❤

Med tida blir ting ofte lettere❤

 

Anonymkode: 18976...486