Hvordan redde samlivet, føler meg så alene.

[AnonymBruker]

Jeg vet egentlig ikke hva jeg vil med innlegget.. Vil vel bare ha noen å snakke med dette om, da jeg ikke har noen jeg kan snakke  med dette om og jeg føler meg ekstremt alene.

Jeg er ulykkelig i forholdet mitt, og har vært det en stund. Jeg har prøvd å få tilbake gnisten,  prøvd å foreslå ting jeg og mannen kan gjøre sammen og gjøre som familie. Mannen er ekstremt negativ til alt , og har alltid noen innvendinger,  men kommer aldri med egne forslag. Jeg føler at han ignorerer mine følelser totalt , og at han ikke bryr seg. F.eks 

- Han kommenterer omtrent alt jeg gjør , og pirker. 

- Kommenterer alle mine negative sider. 

- Sier aldri at han er glad i meg , og gir ikke kos/kyss osv. Med mindre han vil ha sex.

- Hvis jeg er lei meg , bryr han seg ikke om å fikse det mellom oss. Jeg har grått meg til søvn utrolig mange ganger  , mens han bare har lagt seg til å sove. Selv om han vet at jeg er lei meg.

- Hvis jeg tar initiativ til nærkontakt i løpet av en dag blir jeg bare møtt med at jeg er 

- Vært stygg mot meg i fylla gjentatte ganger. Mest verbalt. Har vært en gang han tok tak i meg og dyttet meg mot bakken , slik at jeg fikk holdemerker på begge armene. Dette førte til at jeg ba han velge mellom meg/familien og alkoholen. Han valgte da vekk alkoholen.

Jeg har tatt opp dette utrolig mange ganger med han  , og han unnskylder seg hver gang og sier han skal bli bedre,  men det skjer ikke.. Jeg har spurt om han virkelig vil være sammen med meg , og det påstår han at han vil..  Det ble så ille for en stund siden at jeg sa at jeg ville forlate han , og tok med meg  barna. Da la han seg helt flat og sa alle de tingene jeg har ventet at han skal si. 

Likevel så er det nå tilbake til det samme gamle. Jeg prøvde å snakke til han i stad om noe som omhandlet barna. Han svarte halvveis , før han bare meldte seg ut av samtalen og sluttet å svare for å se på tv. Jeg ble da såret , og sa at han behandlet meg som en han ikke respekterer og er glad i, når han ikke bryr seg om hva jeg sier ( dette skjer ofte ). Han svarte  bare " javel, men det stemmer ikke. Si det på nytt da ". Det var hele responsen som jeg fikk..  Så prøver jeg å si at jeg trenger at han lytter til meg når jeg forsøker å snakke til han , men da fikk jeg bare som svar at det jeg sa om barna ikke interesserte han nå, siden det jeg snakket om var noe som handlet om noe som skulle skje noen uker fram i tid. Han blir så helt taus og sitter på tlf sin i en time før han sier til meg at vi godt kan snakke nå. Da kjenner jeg at jeg ikke orker å snakke med han akkurat nå   ,hvor han svarer med å bli sur på meg som først vil snakke og så ikke.. Han gikk da og la seg bare,  mens jeg gråt siden jeg er så sliten av alt. Han så dette , men gikk fortsatt. 

Jeg kjenner at jeg er så langt nede mentalt,  og sliten av å føle meg lite verdt. Jeg har ikke lyst å være med barna 50% da de betyr alt for meg , og virkelig er alt jeg lever for og er villig til å ofre alt for. Derfor er egentlig håpet mitt at noen kan gi meg noen råd om hvordan jeg kan nå gjennom og endre dynamikken mellom oss. Jeg er jo sikkert ikke den enkleste å leve med , og hver gang jeg blir såret og lei meg svarer jeg med å stenge han helt ute. 

Anonymkode: 07c98...b8f

[Gjest ABM]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg vet egentlig ikke hva jeg vil med innlegget.. Vil vel bare ha noen å snakke med dette om, da jeg ikke har noen jeg kan snakke  med dette om og jeg føler meg ekstremt alene.

Jeg er ulykkelig i forholdet mitt, og har vært det en stund. Jeg har prøvd å få tilbake gnisten,  prøvd å foreslå ting jeg og mannen kan gjøre sammen og gjøre som familie. Mannen er ekstremt negativ til alt , og har alltid noen innvendinger,  men kommer aldri med egne forslag. Jeg føler at han ignorerer mine følelser totalt , og at han ikke bryr seg. F.eks 

- Han kommenterer omtrent alt jeg gjør , og pirker. 

- Kommenterer alle mine negative sider. 

- Sier aldri at han er glad i meg , og gir ikke kos/kyss osv. Med mindre han vil ha sex.

- Hvis jeg er lei meg , bryr han seg ikke om å fikse det mellom oss. Jeg har grått meg til søvn utrolig mange ganger  , mens han bare har lagt seg til å sove. Selv om han vet at jeg er lei meg.

- Hvis jeg tar initiativ til nærkontakt i løpet av en dag blir jeg bare møtt med at jeg er 

- Vært stygg mot meg i fylla gjentatte ganger. Mest verbalt. Har vært en gang han tok tak i meg og dyttet meg mot bakken , slik at jeg fikk holdemerker på begge armene. Dette førte til at jeg ba han velge mellom meg/familien og alkoholen. Han valgte da vekk alkoholen.

Jeg har tatt opp dette utrolig mange ganger med han  , og han unnskylder seg hver gang og sier han skal bli bedre,  men det skjer ikke.. Jeg har spurt om han virkelig vil være sammen med meg , og det påstår han at han vil..  Det ble så ille for en stund siden at jeg sa at jeg ville forlate han , og tok med meg  barna. Da la han seg helt flat og sa alle de tingene jeg har ventet at han skal si. 

Likevel så er det nå tilbake til det samme gamle. Jeg prøvde å snakke til han i stad om noe som omhandlet barna. Han svarte halvveis , før han bare meldte seg ut av samtalen og sluttet å svare for å se på tv. Jeg ble da såret , og sa at han behandlet meg som en han ikke respekterer og er glad i, når han ikke bryr seg om hva jeg sier ( dette skjer ofte ). Han svarte  bare " javel, men det stemmer ikke. Si det på nytt da ". Det var hele responsen som jeg fikk..  Så prøver jeg å si at jeg trenger at han lytter til meg når jeg forsøker å snakke til han , men da fikk jeg bare som svar at det jeg sa om barna ikke interesserte han nå, siden det jeg snakket om var noe som handlet om noe som skulle skje noen uker fram i tid. Han blir så helt taus og sitter på tlf sin i en time før han sier til meg at vi godt kan snakke nå. Da kjenner jeg at jeg ikke orker å snakke med han akkurat nå   ,hvor han svarer med å bli sur på meg som først vil snakke og så ikke.. Han gikk da og la seg bare,  mens jeg gråt siden jeg er så sliten av alt. Han så dette , men gikk fortsatt. 

Jeg kjenner at jeg er så langt nede mentalt,  og sliten av å føle meg lite verdt. Jeg har ikke lyst å være med barna 50% da de betyr alt for meg , og virkelig er alt jeg lever for og er villig til å ofre alt for. Derfor er egentlig håpet mitt at noen kan gi meg noen råd om hvordan jeg kan nå gjennom og endre dynamikken mellom oss. Jeg er jo sikkert ikke den enkleste å leve med , og hver gang jeg blir såret og lei meg svarer jeg med å stenge han helt ute. 

Anonymkode: 07c98...b8f

Du kan ikke endre dette...trolig blir han bare enda verre om du bøyer av enda mer!

På tide å se sannheten i øynene og se deg om etter en plass å bo...og ikke minst bør du gjøre det for barna..

[AnonymBruker]

Nope, du kommer ikke til å endre denne mannen. Min var helt lik. I mange år følte jeg at hans oppførsel var mitt ansvar, at jeg ikke var en bra nok kjæreste gjorde at han ikke ga meg det jeg trengte. Det er ikke sånn. Han manipulerer deg, og har ikke den emosjonelle modenheten eller evnen eller viljen til å gi deg det du trenger i forholdet. Det får ikke du gjort noe med. Et forhold skal ikke dra deg ned mentalt. Jeg ville heller ikke se barna 50% og hadde det fælt i mange år, til slutt bare rant det over og jeg klarte ikke "holde ut" lenger. Det var godt å komme seg unna. Nå holder jeg på å finne igjen meg selv, og så lenge barna har det bra er det det viktigste, viktigere enn at de er meg med hver dag. Jeg tror de har godt av å se en mamma som ikke er helt i kjelleren dag ut og dag inn.

Anonymkode: 3ed7d...5d7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Nope, du kommer ikke til å endre denne mannen. Min var helt lik. I mange år følte jeg at hans oppførsel var mitt ansvar, at jeg ikke var en bra nok kjæreste gjorde at han ikke ga meg det jeg trengte. Det er ikke sånn. Han manipulerer deg, og har ikke den emosjonelle modenheten eller evnen eller viljen til å gi deg det du trenger i forholdet. Det får ikke du gjort noe med. Et forhold skal ikke dra deg ned mentalt. Jeg ville heller ikke se barna 50% og hadde det fælt i mange år, til slutt bare rant det over og jeg klarte ikke "holde ut" lenger. Det var godt å komme seg unna. Nå holder jeg på å finne igjen meg selv, og så lenge barna har det bra er det det viktigste, viktigere enn at de er meg med hver dag. Jeg tror de har godt av å se en mamma som ikke er helt i kjelleren dag ut og dag inn.

Anonymkode: 3ed7d...5d7

Hvor gamle var barna da du gikk ? Og hvordan tok mannen det ?

TS

Anonymkode: 07c98...b8f

[AnonymBruker]

Sånne menn gjør ar du råtner på rot, når det er ingenting igjen av deg så går de videre til neste.

Ikke sett fyr på deg selv for å holde ham varm. 

Anonymkode: 2f808...0f8

[AnonymBruker]

Jeg er alltid for å prøve å jobbe hardt for å bli i forhold når det er barn inkluderer, men han her høres virkelig ubrukelig ut. Jeg hadde krevd parterapi for å fortsette i denne relasjonen. Hvis han ikke blir med på det så må du bare flytte. Når han uansett er så uinteressert i ting får du mest sannsynlig det meste av samværet og tiden med barna, og bidrag fra han. 

Anonymkode: 5cc47...e20

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Jeg er alltid for å prøve å jobbe hardt for å bli i forhold når det er barn inkluderer, men han her høres virkelig ubrukelig ut. Jeg hadde krevd parterapi for å fortsette i denne relasjonen. Hvis han ikke blir med på det så må du bare flytte. Når han uansett er så uinteressert i ting får du mest sannsynlig det meste av samværet og tiden med barna, og bidrag fra han. 

Anonymkode: 5cc47...e20

Han er egentlig flink til å finne på ting med eldste barnet , og leker masse med det.  Så jeg er ganske sikkert på at han kommer til å kreve 50.  Den yngste er snart 1 og er utrolig mammadalt og vil stort sett bare amme.. Så der bidrar han lite. 

Ts

Anonymkode: 07c98...b8f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Hvor gamle var barna da du gikk ? Og hvordan tok mannen det ?

TS

Anonymkode: 07c98...b8f

 

De var 12 og 14. Det var naturlig nok vanskelig for de å få vite det, særlig i begynnelsen, men alt i alt føler jeg at de har det bra nå. Jeg tror det har vært godt for dem at det har vært lite konflikt, og at vi bor nær hverandre. Å fortelle mannen de og se han reaksjon var en vekker for meg. Han ble overrasket og litt skuffet, men viste svært lite følelser - som han har gjort i alle år. Det ble en bekreftelse for meg på at han egentlig ikke var så glad i meg, han likte bare å ha noen å bo med og noen å ha en familie med. Så han var skuffet, men jeg har aldri sett han ordentlig lei seg eller ha det vanskelig. Jeg tror innerst inne at jeg ikke var det beste for han heller, og at han vil få det bedre nå. Han har heldigvis oppført seg bra og redelig i alt det praktiske som fulgte.

Anonymkode: 3ed7d...5d7

[AnonymBruker]

Hørtes ut som andre siden av ost og kjekstråden

Anonymkode: 58997...842

[AnonymBruker]

Dette høres ut som en mann uten empati. Det blir bare verre av at du gråter og maser. Men så skriver du at du stenger han helt ute. På hvilken måte?

Anonymkode: f9ac3...c92

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Jeg vet egentlig ikke hva jeg vil med innlegget.. Vil vel bare ha noen å snakke med dette om, da jeg ikke har noen jeg kan snakke  med dette om og jeg føler meg ekstremt alene.

Jeg er ulykkelig i forholdet mitt, og har vært det en stund. Jeg har prøvd å få tilbake gnisten,  prøvd å foreslå ting jeg og mannen kan gjøre sammen og gjøre som familie. Mannen er ekstremt negativ til alt , og har alltid noen innvendinger,  men kommer aldri med egne forslag. Jeg føler at han ignorerer mine følelser totalt , og at han ikke bryr seg. F.eks 

- Han kommenterer omtrent alt jeg gjør , og pirker. 

- Kommenterer alle mine negative sider. 

- Sier aldri at han er glad i meg , og gir ikke kos/kyss osv. Med mindre han vil ha sex.

- Hvis jeg er lei meg , bryr han seg ikke om å fikse det mellom oss. Jeg har grått meg til søvn utrolig mange ganger  , mens han bare har lagt seg til å sove. Selv om han vet at jeg er lei meg.

- Hvis jeg tar initiativ til nærkontakt i løpet av en dag blir jeg bare møtt med at jeg er 

- Vært stygg mot meg i fylla gjentatte ganger. Mest verbalt. Har vært en gang han tok tak i meg og dyttet meg mot bakken , slik at jeg fikk holdemerker på begge armene. Dette førte til at jeg ba han velge mellom meg/familien og alkoholen. Han valgte da vekk alkoholen.

Jeg har tatt opp dette utrolig mange ganger med han  , og han unnskylder seg hver gang og sier han skal bli bedre,  men det skjer ikke.. Jeg har spurt om han virkelig vil være sammen med meg , og det påstår han at han vil..  Det ble så ille for en stund siden at jeg sa at jeg ville forlate han , og tok med meg  barna. Da la han seg helt flat og sa alle de tingene jeg har ventet at han skal si. 

Likevel så er det nå tilbake til det samme gamle. Jeg prøvde å snakke til han i stad om noe som omhandlet barna. Han svarte halvveis , før han bare meldte seg ut av samtalen og sluttet å svare for å se på tv. Jeg ble da såret , og sa at han behandlet meg som en han ikke respekterer og er glad i, når han ikke bryr seg om hva jeg sier ( dette skjer ofte ). Han svarte  bare " javel, men det stemmer ikke. Si det på nytt da ". Det var hele responsen som jeg fikk..  Så prøver jeg å si at jeg trenger at han lytter til meg når jeg forsøker å snakke til han , men da fikk jeg bare som svar at det jeg sa om barna ikke interesserte han nå, siden det jeg snakket om var noe som handlet om noe som skulle skje noen uker fram i tid. Han blir så helt taus og sitter på tlf sin i en time før han sier til meg at vi godt kan snakke nå. Da kjenner jeg at jeg ikke orker å snakke med han akkurat nå   ,hvor han svarer med å bli sur på meg som først vil snakke og så ikke.. Han gikk da og la seg bare,  mens jeg gråt siden jeg er så sliten av alt. Han så dette , men gikk fortsatt. 

Jeg kjenner at jeg er så langt nede mentalt,  og sliten av å føle meg lite verdt. Jeg har ikke lyst å være med barna 50% da de betyr alt for meg , og virkelig er alt jeg lever for og er villig til å ofre alt for. Derfor er egentlig håpet mitt at noen kan gi meg noen råd om hvordan jeg kan nå gjennom og endre dynamikken mellom oss. Jeg er jo sikkert ikke den enkleste å leve med , og hver gang jeg blir såret og lei meg svarer jeg med å stenge han helt ute. 

Anonymkode: 07c98...b8f

Dette er ikke en omsorgsfull omtenksom måte å snakke til kjæresten sin på. Han sier rett ut, at jeg er ikke interessert. Mine følelser er viktigst, så jeg ignorerer, fordi det omhandler noe som skjer i fremtiden. Dette er så egoistisk og provoserende, att jeg blir helt matt. Hadde han snakket til en kompis slik? en venninne? moren sin? En kollega? Nei? Bare til deg? eller evt til sin fiende kanskje? 

Jeg var sammen med en narc som bare var irritert, sur, og misfornøyd med meg. På sikt ble jeg også skadet av det, fordi det tråkket min selvtillit ned i jorden. Du lever i dette hver dag, hver dag er han sånn med deg, ignorerende fordi "det ikke er interessant" 

Jeg lever alene nå, og har barnet 50%. Ikke optimalt, men tror eksen er en bedre pappa uten meg der..Han bor med en kompis nå, så tror han er i bedre humør, generelle sett.

Anonymkode: 81da6...dd9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Dette høres ut som en mann uten empati. Det blir bare verre av at du gråter og maser. Men så skriver du at du stenger han helt ute. På hvilken måte?

Anonymkode: f9ac3...c92

At han noen ganger kommer for å snakke til meg etter at jeg føler meg ignorert , eller at han ikke har brydd seg. Jeg vet at det blir verre av at jeg begynner å gråte, og hans reaksjon blir mer avvisende når jeg gråter også. Prøver så godt jeg kan og ikke gråte , og klarer det bedre for hver gang noe skjer. 

Jeg mener at jeg stenger meg inne når han først kommer for å prate til meg. Da kan jeg tidvis svare avvisende,  eller si at jeg trenger tid for meg selv. Dette er som regel etter at jeg har prøvd å snakke med han og blitt avvist , så kommer han tilbake for å snakke siden han innser at han var avvisende. Men da orker jeg ikke snakke med han , eller åpne meg , siden jeg vet at jeg kommer til å gråte og situasjonen blir verre. Skulle sikkert vært flinkere til å snakke når han først kommer til meg.

Ts

Anonymkode: 07c98...b8f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

At han noen ganger kommer for å snakke til meg etter at jeg føler meg ignorert , eller at han ikke har brydd seg. Jeg vet at det blir verre av at jeg begynner å gråte, og hans reaksjon blir mer avvisende når jeg gråter også. Prøver så godt jeg kan og ikke gråte , og klarer det bedre for hver gang noe skjer. 

Jeg mener at jeg stenger meg inne når han først kommer for å prate til meg. Da kan jeg tidvis svare avvisende,  eller si at jeg trenger tid for meg selv. Dette er som regel etter at jeg har prøvd å snakke med han og blitt avvist , så kommer han tilbake for å snakke siden han innser at han var avvisende. Men da orker jeg ikke snakke med han , eller åpne meg , siden jeg vet at jeg kommer til å gråte og situasjonen blir verre. Skulle sikkert vært flinkere til å snakke når han først kommer til meg.

Ts

Anonymkode: 07c98...b8f

Kjære Ts, jeg står i samme situasjon selv nå. Reagerte med gråt, frustrasjon og en enorm trang til å ordne opp med han, særlig for barnas skyld. Ville så gjerne unngå den dårlige stemningen. Selv om jeg forsøkte å være den som ordnet opp kunne han fortsette å være sur i lang tid, enkelte ganger i uker av gangen.

Jeg har gått ganske mange runder meg meg selv nå og jeg innser at det ikke er meg det er noe feil med, men at han uansett vil være misfornøyd, ha noe å pirke på, noe å kjefte på, noe å være furt og sur over. Jeg måtte skru av følelsene mer og mer for å klare å leve med det. Helt sikkert ikke riktig, men det er en overlevelsestaktikk. Jeg sier ikke lenger unnskyld for ting jeg ikke har gjort. Jeg ber ikkw lenger om at vi skal ordne opp.

Jeg tror mannen min vet at han er gjennomskuet. Han får ikke lenger reaksjonene han håper på. Dette har gjort at han oppfører seg enda mer jævlig enn vanlig. Jeg er nå på vei ut, planlegger mye i skjul. Er bekymret for barna våre. Håper han ikke skal kreve 50 prosent. 

Anonymkode: 062b7...8b5

[AnonymBruker]

Har dere prøve fast skjermfri tid der dere kan snakke sammen uten distraksjoner? Avtal at det er skjermfri tid f.eks. 1 time etter middag. Bruk tiden sammen: gå en tur, spill brettspill, les avisen sammen eller bare sitt og prat sammen.
Sett gjerne av litt tid hver søndag til å planlegge uken sammen slik at begge er klar over hva som skal skje og ta ansvar for evt. forberedelser som må gjøres.  

Anonymkode: 260f2...7a2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Har dere prøve fast skjermfri tid der dere kan snakke sammen uten distraksjoner? Avtal at det er skjermfri tid f.eks. 1 time etter middag. Bruk tiden sammen: gå en tur, spill brettspill, les avisen sammen eller bare sitt og prat sammen.
Sett gjerne av litt tid hver søndag til å planlegge uken sammen slik at begge er klar over hva som skal skje og ta ansvar for evt. forberedelser som må gjøres.  

Anonymkode: 260f2...7a2

Det har jeg foreslått mange ganger.. Han sier først at han kan bli med på det , men når det kommer til når vi skal gjøre det så har han alltid en unnskyldning til hvorfor det ikke passer.

Ts

Anonymkode: 07c98...b8f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Det har jeg foreslått mange ganger.. Han sier først at han kan bli med på det , men når det kommer til når vi skal gjøre det så har han alltid en unnskyldning til hvorfor det ikke passer.

Ts

Anonymkode: 07c98...b8f

Når han sier "Jeg har ikke tid til å snakke med deg i dag for jeg må …. på mobilen" Hvordan reagerer du da? 

Anonymkode: 260f2...7a2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

At han noen ganger kommer for å snakke til meg etter at jeg føler meg ignorert , eller at han ikke har brydd seg. Jeg vet at det blir verre av at jeg begynner å gråte, og hans reaksjon blir mer avvisende når jeg gråter også. Prøver så godt jeg kan og ikke gråte , og klarer det bedre for hver gang noe skjer. 

Jeg mener at jeg stenger meg inne når han først kommer for å prate til meg. Da kan jeg tidvis svare avvisende,  eller si at jeg trenger tid for meg selv. Dette er som regel etter at jeg har prøvd å snakke med han og blitt avvist , så kommer han tilbake for å snakke siden han innser at han var avvisende. Men da orker jeg ikke snakke med han , eller åpne meg , siden jeg vet at jeg kommer til å gråte og situasjonen blir verre. Skulle sikkert vært flinkere til å snakke når han først kommer til meg.

Ts

Anonymkode: 07c98...b8f

Dette er jo ikke å stenge han ute. Dette er en forsvarsmekanisme fordi han er skikkelig slem mot deg. Jeg skjønner godt at du ikke står med åpne armer og jubler når han omsider finner det for godt å ikke være et rasshøl. Det er helt naturlig å trenge tid for å samle seg etter at han møter deg på denne måten. 
 

Ta vare på deg selv. Det høres så ødeleggende ut å leve med en som har så lite omsorg og empati. Han er jo på krigsstien høres det ut. 

Anonymkode: ae866...432

[AnonymBruker]

Jeg skjønner at tanken på å se barna bara halvparten av tiden, føles vond. Men for å være helt ærlig, tror jeg både du og barna vil få det bedre hvis du skiller deg fra deres far.  Gitt at han er snill mot barna, tror jeg de vil ha det bedre i to hjem uten konflikt, enn i et hjem med foreldre som ikke bare trives ikke sammen, men hvor den ene også driver med fysisk/psykisk vold. For det er akkurat det din mann driver med når han snakker deg ned, snakker stygt til deg, ignorerer deg, dytter deg på bakken o.s.v...

Anonymkode: 09020...f02

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Kjære Ts, jeg står i samme situasjon selv nå. Reagerte med gråt, frustrasjon og en enorm trang til å ordne opp med han, særlig for barnas skyld. Ville så gjerne unngå den dårlige stemningen. Selv om jeg forsøkte å være den som ordnet opp kunne han fortsette å være sur i lang tid, enkelte ganger i uker av gangen.

Jeg har gått ganske mange runder meg meg selv nå og jeg innser at det ikke er meg det er noe feil med, men at han uansett vil være misfornøyd, ha noe å pirke på, noe å kjefte på, noe å være furt og sur over. Jeg måtte skru av følelsene mer og mer for å klare å leve med det. Helt sikkert ikke riktig, men det er en overlevelsestaktikk. Jeg sier ikke lenger unnskyld for ting jeg ikke har gjort. Jeg ber ikkw lenger om at vi skal ordne opp.

Jeg tror mannen min vet at han er gjennomskuet. Han får ikke lenger reaksjonene han håper på. Dette har gjort at han oppfører seg enda mer jævlig enn vanlig. Jeg er nå på vei ut, planlegger mye i skjul. Er bekymret for barna våre. Håper han ikke skal kreve 50 prosent. 

Anonymkode: 062b7...8b5

Kjenner meg igjen i mye. Men mannen min er egentlig ikke sur lenge når noe skjer. Det bare virker som konflikter / små krangel påvirker han i like stor grad som meg. Han sier selv at han bare tenker på det i det øyeblikket  , også tenker han at situasjonen er over av seg selv når det har gått litt tid og han er ferdig med det. 

Kjenner meg igjen med det å skru av følelsene. Jeg gjør også det , og i perioder fungerer det bra , men plutselig så sprekker det for meg og jeg klarer ikke holde tilbake. Eller så har vi det fint en periode  , så tenker jeg at dette forholdet kan fungere, men så blir det dårlig igjen. 

Hvor gamle er barna Deres? Og hvordan planlegger du ?

Jeg begynte for et år siden og spare opp en hemmelig buffer,  som er beskyttet fra han. Har 100 k på den , så er jo ikke all verden man får for det nå i dag.. Men jeg håper jo at jeg ikke må bruke den , og jeg vil jo at det skal fungere mellom oss.

Ts

Anonymkode: 07c98...b8f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Når han sier "Jeg har ikke tid til å snakke med deg i dag for jeg må …. på mobilen" Hvordan reagerer du da? 

Anonymkode: 260f2...7a2

Han sier det ikke akkurat sånn. Han kan si han er sliten , føler seg dårlig osv. Men oftest så "glemmer " han at vi har en avtale om å gjøre noe , snakke sammen, planlegge helgen , handlelisten osv.  Så han begynner bare å gjøre noe annet , og da orker jeg bare ikke å mase en gang til når kvelden kommer. Jeg vil jo at han  også skal ville det. Men skulle sikkert stått hardere på og presset litt mer på. 

De få gangene vi f.eks har prøvd å planlegge helgen i fellesskap før helgen kommer har han kritisert og pirket på forslagene jeg har kommet med. Det har endt med at emnet for samtalene har blitt hvorfor ikke jeg har tenkt ut noen forslag i forkant , siden det tross alt er jeg som ønsker disse samtalene. 

Ts

Anonymkode: 07c98...b8f