Er dere redde for å ødelegge barna?

[AnonymBruker]

Jeg er så redd for at jeg skal ødelegge barnet mitt. Oppdra henne feil, overføre mine dårlige greier til henne, kanskje skape nye problemer. Problemer med følelsesregulering, dårlig kroppsbilde, forstyrret spising, osv. Jeg hadde vel en nokså normal barndom med foreldre som gjorde så godt de kunne, men jeg har jo mine greier og en del av det kommer kanskje fra dem.

Jeg vet jo egentlig at mennesker har en medfødt psyke, at mye er genetisk og ikke alt man kan forebygge og forhindre. Men tenker at jeg kommer til å bebreide meg selv om hun ender med å ha noe rusk. Jeg gjør så godt jeg kan men ikke alltid jeg klarer å være pedagogisk korrekt. Ikke alltid jeg klarer å være til stede mentalt, møte henne på det hun føler, reagere riktig.

Noen flere som kjenner på det?

Anonymkode: 96f0a...636

[AnonymBruker]

Du skal ikke være pedagogisk korrekt. Du skal være MAMMA!

Pedagogisk korrekt kan lærere og andre pedagoger være.

Anonymkode: 0cb45...d99

[AnonymBruker]

Jeg har en vanskelig barndom bak meg. Mitt mål hele livet var å lage «den perfekte» oppveksten for mine barn.

La lokk på mine egne følelser, var en robot nærmest, som aldri kjente på eller viste mine egne følelser.

Barna opplevde mye pedagogisk korrekthet, la opp masse fine ting for dem i høytider. Skjulte alt som hadde med meg og mine følelser.

De har aldri opplevd noe traumatisk i livet. Likevel sliter de psykisk på hver sin måte nå alle tre. 
 

Så, mitt råd: Vær deg selv! Vis hvem du et. Det er bra nok! 

Anonymkode: 2e918...ea9

[AnonymBruker]

Tror det beste man kan gjøre er å møte de med forståelse på deres følelser og være tilstede. Alltid ha tid til å sitte på fanget en kos og nærhet. 

Anonymkode: 1f1bf...001

[AnonymBruker]

Ja, hver dag

Anonymkode: 8dbf4...bdf

[AnonymBruker]

Ingen er 100% normale uansett, litt svinn må man regne med. En gang dytta jeg ikke 10 åringen på huska, det husker hun fortsatt.

Anonymkode: 8f8dd...563

[AnonymBruker]

Tja, alle er vel det, til en viss grad. Sånn gjør vi det: snakker ikke stygt om verken oss selv eller andre, nevner aldri vekt, men snakker om hva som er bra for kroppen og ikke. Møter barna på følelser og de får masse kos og nærhet. Roser og skryter. Og vi hever stemmen, er strenge, gråter. Og vi ber om unnskyldning når det er på sin plass. Alt dette pedagogisk riktige greiene bare blåser jeg i, jeg gjør det jeg føler er riktig. 

Anonymkode: a664f...b94

[tussi84]

er mer redd for å skade barnet mitt slik at det blir ødelagt. Har ikke noen planer om å skade det da, men tenk om jeg en dag ikke klarer å kontrollere sinnet og gjør noe jeg ikke skal gjøre i affekt. 

[AnonymBruker]

Jeg tenker jo av og til på hvordan ungene vil huske barndommen sin, om de vil huske meg som en god mamma. Jeg har prøvd å være bevisst egne svakheter og ikke videreføre dem, og føler jeg til en viss grad har klart det, mye fordi jeg ble kvitt en del av dem da jeg ble mor. Det er også ting min mor gjorde som jeg ikke vil gjenta, bl.a. var hun i et rimelig giftig samboerskap i store deler av min oppvekst, som kulminerte i at jeg flyttet ut da jeg var 16.  

Samtidig er ingen perfekt, og det er garantert ting de vil huske som negativt. I tillegg er jo 50% av genene deres fra far (hver sin), og det er interessant å se hvordan det slår ut. De har begge fått fine egenskaper fra den siden også, og gener trumfer miljø så vidt jeg har skjønt.

De får hvert fall masse kjærlighet, både fysisk og ved at jeg forteller hvor glad og stolt jeg er av dem. De er mine to store kjærligheter i livet. Jeg er nok ikke helt A4 sammenlignet med foreldrene til mange av vennene, samtidig som jeg har alt på stell (økonomi, jobb, bolig ol.), det er jo ikke sikkert de synes det er like lett alltid. 

Anonymkode: df141...fc3

[Rucula]

ja,,, hver dag

Det er så mye jeg kunne blitt bedre på

[AnonymBruker]

Men det ER jo du som kommer til å gi dine barn de største psykologiske arrene de kommer til å få. De ferreste kommer igjennom en hel barndom uten psykiske mén. 

Anonymkode: 317a7...f7b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Tja, alle er vel det, til en viss grad. Sånn gjør vi det: snakker ikke stygt om verken oss selv eller andre, nevner aldri vekt, men snakker om hva som er bra for kroppen og ikke. Møter barna på følelser og de får masse kos og nærhet. Roser og skryter. Og vi hever stemmen, er strenge, gråter. Og vi ber om unnskyldning når det er på sin plass. Alt dette pedagogisk riktige greiene bare blåser jeg i, jeg gjør det jeg føler er riktig. 

Anonymkode: a664f...b94

Det høres ut som en fin filosofi. Skulle ønske jeg klarte å ha roen på det.

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Men det ER jo du som kommer til å gi dine barn de største psykologiske arrene de kommer til å få. De ferreste kommer igjennom en hel barndom uten psykiske mén. 

Anonymkode: 317a7...f7b

Ja, det er det jeg synes er leit  At jeg ikke strekker til på et eller annet område, så blir det problem utav det.

Anonymkode: 96f0a...636

[Embla Othea]

Senk skuldrene.

Barn har ikke alltid godt av å bli behandlet med en psykologisk gullfot.

Det viktigste er kjærlighet, trygghet og omsorgsfulle rammer.

Endret 16. april 2022 av Embla Othea

[AnonymBruker]

Hvordan barna opplever barndommen sin er helt personavhengig, og som forelder kan man rett og slett ikke gjøre noe med det. 

 

Jeg har strålende barndomsminner, en barndom full av frihet hvor mine foreldre stolte på meg. Jeg hadde stor frihet, men alltid en trygg havn hjemme. Jeg følte jeg fikk lov til det meste - men at grensene kunne bli skjerpet inn ved behov. Dørene hjemme var alltid åpne, for meg og alle venner. Alltid. Og dersom jeg trengte foreldrene mine, så var de der. De fantes alltid i bakgrunnen, på en slik måte at jeg aldri følte meg overvåket, men derimot følte jeg meg fri og trygg. De var ikke dem som spurte og grov om hvem jeg var med og hva vi gjorde, men de lyttet når jeg ville fortelle. Eller når de så at noe var galt. 

Hvis jeg løp på rommet og ikke ville snakke, så fikk jeg fred. Frem til jeg kom tuslende inn i stua og ville være nær. Da var de alltid klare for å høre.

 

Jeg kunne ikke hatt en bedre barndom. Og jeg prøver å gi ungene mine noe liknende.

 

Min søster derimot. Hun oppfattet våre foreldre som uengasjerte. At de ikke brydde seg. Det at vår far var trener på hennes fotballag, og min mor var med på omtrent alle hennes skoleturer teller ikke. For henne var våre foreldre totalt uengasjerte i  egne barn. Hun oppfattet friheten som manglende omsorg. Og den manglende utspørringen som manglende interesse. 

 

Så det som jeg verdsetter høyest i min barndom, var totalt feil for henne. 

Så som mor har hun gått helt andre veien. Hun spør ut ungene om ALT. Hun følger alltid etter dem når de stormer inn på rommet. Selv når de brøler "gå ut", så skal hun prate med ungene - fordi det var det som var hennes ønske som barn. 

Om dette er rett eller ikke for hennes barn blir spennede å se når de er store nok til  å se på sin barndom i retrospekt. 

Anonymkode: 36b7a...4b0

[Gjest BethD]

Ja. Hver eneste dag…. Hele dagen… det er utrolig slitsomt..

[AnonymBruker]

Hjelp ja. De aller fleste foreldre er vel redd for å ikke være god nok/gjøre noe feil? Jeg, f.eks tenker mye på hvordan jeg skal gi mitt barn bedre selvtillit, da lav selvtillit er noe jeg har slitt med selv. Hun er selvkritisk og når hun merker at hun ikke får noe til 100%, så er hun ikke så motivert for å øve, og jeg tenker at det er min feil. Andre barn faller på ski, hun føler seg mislykket når hun faller selv om jeg sier at alle faller. Jeg prøver jo å være pedagogisk korrekt, men gjør også feil. (Tar meg innimellom i å kalle henne flink f.eks, selv om tomt skryt ikke er bra). Prøver å tenke at mye er genetisk. Folk har ulik personlighet, at noen får problemet skyldes ikke nødvendigvis  oppdragelsen. Vi gjør så godt vi kan. ♥️

Anonymkode: e3807...936

[PetterKanin]

Ja. Plutselig står man der med en tenåring som ikke er i stand til å være hjemme alene en natt.

[Skalperud]

Nei, ikke kjent veldig på det. Jeg har i hvert fall troen på at barna får se at vi voksne bare er mennesker med masse følelser. Tror ikke det er farlig at ungene får se de voksne viser hele spekteret av følelser. 
 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Det høres ut som en fin filosofi. Skulle ønske jeg klarte å ha roen på det.

Ja, det er det jeg synes er leit  At jeg ikke strekker til på et eller annet område, så blir det problem utav det.

Anonymkode: 96f0a...636

Ingen gjør det, og barn har godt av foreldre som er mennesker, med både feil og mangler. 

Anonymkode: 317a7...f7b

[AnonymBruker]

Bekymring og engstelse er det mest skadelige for barn. 

Anonymkode: 0b4b5...a87