Hva gjøre med ekstremt negative foreldre?

[AnonymBruker]

Jeg er på kanten til å eksplodere, på kanten til å gi opp hele livet. Jeg er virkelig virkelig drit lei mine foreldre. Og ja, selvfølgelig, det er mine foreldre og man må respektere de, men det er faktisk slik at ikke alle foreldre har respekt for sine barn, så trist som det er. 

Jeg har lenge slitt med depresjon, men det har nå bare blitt verre. Som følge av det så sitter jeg for det meste i rommet mitt og er ganske stille. Det er ikke ofte jeg slår av en prat med mine foreldre eller er så mye til "stede", men kommer for å spise middag, og da sitter jeg bare som regel helt stille og bare spiser. Jeg har hatt det veldig tungt i flere måneder og har virkelig ikke hatt det bra. 

Dette ser ut til at det plager mine foreldre. De vet ikke at jeg er deprimert og ikke har det bra, men det vises tydelig på meg at det er noe som ikke stemmer (i forhold til hvordan utstrålingen min var før). Jeg blir for eksempel beskyldt for å være en ekstremt lat person, som ikke orker å rydde rommet, hjelpe til i hjemmet, og bare rett og slett sitter og slapper av dagen lang. Det eneste jeg blir fortalt er at jeg skal gjøre husarbeid - ingenting annet. Det ser ut til at jeg eksisterer for de kun for å være en vaskedame. Jeg har for eksempel aldri blitt spurt om det går bra med meg, om hvordan livet mitt ellers er. Nei - det er bare "gjør det" og "gjør det". De ser åpenbart at jeg ikke har det bra, men spør meg aldri om det? Nesten som om de ikke kunne brydd seg mindre? 

Nå er jeg blitt litt syk og har feber, som har ført til at jeg sover enda lengre. Dette førte til at min mor klikket fullstendig og fikk nok av min latskap. Men..jeg er jo syk? Jeg føler litt at det er veldig mye egoistiske tanker som florerer rundt i hodet hennes, at hun kun ser situasjonen på som at ingen hjelper henne og at hun blir sliten, men glemmer at jeg faktisk er syk og ikke har energi til å gjøre noe..? 

Det er så utrolig mye mer som har foregått, jeg får daglige stygge kommentarer mot meg, som at jeg er stygg, har stygt hår, stygg ansikt, stygg stil - rett og slett alt med meg er bare feil. Det er overhodet ingenting jeg gjør som er riktig. Hjelper jeg til i kjøkkenet, får jeg aldri noe som helst "takk". Da får jeg bare kritikk: "nei du gjør det feil!", "nei, hva er det du driver på med?" o.l. Det skal alltid være hennes vei. 

Det har gått så langt på min mentale helse at jeg flere ganger i løpet av noen uker har tenkt tanken på jeg ikke vil leve. Det er myyye mer jeg kunne fortalt som skjer, men det blir rett og slett for langt innlegg. Konklusjonen av det er at jeg rett og slett har noe innmari masete foreldre som konstant er negative og virkelig ødelegger meg og psyken min. Jeg mister håpet for hver dag og virkelig lever i en boble full av negativitet og konstant dritt. Jeg blir nedtrykt hver eneste dag, mister selvtilliten hver eneste dag - virkelig så ille at jeg ikke ser noe som helst verdi i meg selv. Er jo ikke rart at jeg aldri har klart å skape selvrespekt når jeg har datet gutter - med den type oppvekst jeg har fått fra hjemmet. 

Er det noen andre som opplever det samme? Jeg føler meg ofte alene.. 
Jeg er jo ofte redd for at alt dette de gjør mot meg kan føre til at jeg utvikler noe form for sosial angst, PTSD, traumer osv.. Er det noen som har fått det av slik oppvekst? 

Anonymkode: 038e0...87a

[AnonymBruker]

Du sitter på rommet hele tida og kommer kun ut for å få SERVERT middag, og du synes det er rart foreldrene dine ber deg bidra med husarbeid…..

Anonymkode: 86249...a24

[AnonymBruker]

Hvor gammel er du?

Jeg ville snakket med legen, og jeg ville flyttet. 

Anonymkode: f35a2...097

[AnonymBruker]

DU MÅ JO FORTELLE AT DU ER DEPRIMERT! 

Herlighet... Prøv å se det fra deres side. Deres datter sover hele dagen, bidrar minimalt, kommer kun ned til middag og sier da ikke et kløyva ord! Verre oppførsel finnes jo knapt

Anonymkode: adb88...e83

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Hvor gammel er du?

Jeg ville snakket med legen, og jeg ville flyttet. 

Anonymkode: f35a2...097

Jeg er 23 år. 

Anonymkode: 038e0...87a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

DU MÅ JO FORTELLE AT DU ER DEPRIMERT! 

Herlighet... Prøv å se det fra deres side. Deres datter sover hele dagen, bidrar minimalt, kommer kun ned til middag og sier da ikke et kløyva ord! Verre oppførsel finnes jo knapt

Anonymkode: adb88...e83

Jeg sover ikke hele dagen ellers, det gjorde jeg nå ettersom at jeg er blitt syk. Og ja, jeg er enig med at jeg oppfører meg kanskje dumt, men jeg sliter veldig med depresjon og vet ikke hva jeg skal gjøre. Hver gang jeg bidrar med arbeid så blir jeg bare kritisert og ropt til, som har ført til at jeg ikke orker å hjelpe til. 

Anonymkode: 038e0...87a

[BobbySocks]

På tide å flytte hjemmefra. Å sitte på jenterommet og forvente oppvartning er du for gammel til. Skjønner at foreldrene dine forventer mer. Spesielt siden du ikke har fortalt dem at du faktisk er deprimert. De leser ikke tanker.

Skaff deg hybel. Start å leve.

[AnonymBruker]

Jobber du, eller studerer du? Du kan ikke forandre foreldrene dine dessverre. Måten de snakker til deg på er åpenbart ikke greit, men den eneste som kan forandre denne situasjonen er deg. Du burde jo flytte ut så fort som mulig. 

Anonymkode: e0ab9...873

[AnonymBruker]

Hei, jeg har bare lyst til å minne deg på at dine foreldre er i bunn og grunn bare mennesker. De er ikke synske, eller fagpersonell. De har muligens 0 insikt iht psykisk helse, og tror at din oppførsel er pga tenåring periode. Så det de ser er ei jente som kronisk avviser dem, og ikke gidder å bidra med noe hjemme. 

Så min anbefaling er at du først og fremst må snakke med dem å fortelle dem hva du sliter med. Snakk gjerne med helsesøster på skolen først og be om råd. Mulig hun også kan hjelpe deg å snakke med dem. 

Når du er deprimert er det vanskelig å finne motivasjon. Men lite skjer om ikke du selv dytter ballen til å rulle. Du må prøve å sette ord på det du føler, og prøve å forstå hvorfor. 

Å lære noe nytt, eller sette seg små mål som gir de små gleder i hverdagen kan på sikt hjelpe deg til å finne glede igjen. Se på Sandra lyng haugen for eksempel. Hun har mange fine inspill på det. Og hun har vært skikkelig langt nede lenge. 

Jeg har også en deprimert datter. Men kjenner at det er veldig vanskelig å hjelpe ofte, når jeg ikke får vite hva som skjer. Da jeg ikke er tankeleser. 

Det er mye press for unge i dag, så vil bare si, at får du til litt er det bedre enn ingenting. Hvis du får til en fast ting hver dag, er det ett skritt i riktig retning. 

Og ikke glem at du er du, og du er faktisk bra nok som du er. Be om hjelp på veien, så blir det bedre etterhvert 

Anonymkode: ce9b7...9cc

[AnonymBruker]

mine foreldre var sånn at hvis jeg for eksempel forsøkte å sitte sammen med dem  stua og følge med på TV, så begynte de umiddelbart å klage og sutre over hvor "elendig" dette TV-programmet var. Forbanna idioti / søppel / dritt, og så videre. Bare umodne drittunger som gidder å følge med på dette, og mange andre lignende kommentarer. Jeg hadde jo selvfølgelig aldri noen mulighet til å ta hele TV-apparatet under armen (med alt som hører med av ledninger og dill dall) for å sette meg en helt annen plass - i fred og ro. Men dersom hele TV-programmet virkelig var så "forferdelig" som de påstod, så kunne de jo selvfølgelig bare ha gått sin vei - i steden for å sitte der i ett par timer, bare for å ha noe å klage og sutre over.       

derfor orket jeg ikke å sitte der lenger, selv om det var noen TV-programmer jeg faktisk kunne ha lyst til å følge med på. Rett og slett fordi jeg aldri orket det maset deres. Men da overhørte jeg dem klage over at jeg bare satt på rommet mitt hele forbanna tiden, og at det ikke var noe "positivt" å isolere seg på denne måten. Jeg burde heller tilbrakt mye mer tid sammen med dem, liksom.  

Anonymkode: be5f4...30c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

mine foreldre var sånn at hvis jeg for eksempel forsøkte å sitte sammen med dem  stua og følge med på TV, så begynte de umiddelbart å klage og sutre over hvor "elendig" dette TV-programmet var. Forbanna idioti / søppel / dritt, og så videre. Bare umodne drittunger som gidder å følge med på dette, og mange andre lignende kommentarer. Jeg hadde jo selvfølgelig aldri noen mulighet til å ta hele TV-apparatet under armen (med alt som hører med av ledninger og dill dall) for å sette meg en helt annen plass - i fred og ro. Men dersom hele TV-programmet virkelig var så "forferdelig" som de påstod, så kunne de jo selvfølgelig bare ha gått sin vei - i steden for å sitte der i ett par timer, bare for å ha noe å klage og sutre over.       

derfor orket jeg ikke å sitte der lenger, selv om det var noen TV-programmer jeg faktisk kunne ha lyst til å følge med på. Rett og slett fordi jeg aldri orket det maset deres. Men da overhørte jeg dem klage over at jeg bare satt på rommet mitt hele forbanna tiden, og at det ikke var noe "positivt" å isolere seg på denne måten. Jeg burde heller tilbrakt mye mer tid sammen med dem, liksom.  

Anonymkode: be5f4...30c

Det er nøyaktig slik jeg har det, når jeg først er med de og velger å faktisk bruke 1-2 timer ut i stuen med de og prate, så er det det eneste jeg får mot meg negativitet. Hvor stygg jeg er, hvor mye klær jeg kjøper, hvor stygt håret mitt er osv osv. Men en gang jeg entreer kjøkkenet er det første moren min sier til meg «Åherreguuuud! Slutt å røre på ansiktet ditt, se hvor stygg du er!» så jeg snur og går rett tilbake til rommet mitt igjen:) Det verste er at jeg har veldig fin hud, men at når jeg får en kvise så klikker det mentalt for henne. Legit: 1 kvise:) 

Spør aldri hvordan dagen min har vært, hvordan jeg har det, ingenting. Det er konstant negativitet, nesten som om de ikke har følelser. Har faktisk aldri i mitt liv hørt min mor si til meg «skal vi sette oss ned å prate litt? Om hvordan du har det?». 

Ser at flere kommenterer at jeg skal nevne at jeg er deprimert. Jeg har faktisk sagt før at jeg er trist (ikke deprimert) og da begynte kokepannen i hjernen koke enda mer enn før hos foreldrene mine. Jeg ble beskyldt for å overreagere eller at jeg er slik fordi jeg er dårlig menneske, dårlig mot de, og at jeg trenger en ren helbredelse siden jeg egentlig er en ond person:) 

TS. 

Anonymkode: 038e0...87a

[AnonymBruker]

Mine foreldre var der aldri for meg emosjonelt, kun praktisk.

Fra noen som har slitt med depresjon hele livet; jeg ser deg. Jeg forstår deg. 

Du og dine foreldre er ikke en god match. Gå til fastlegen og vær helt og totalt ærlig om hva du sliter med. Ikke hold tilbake. 

Har du jobb? Om ikke, gå til NAV. Du kan får arbeidsavklaringspenger- nok til å leie noe lite og enkelt (en liten hybel), mens du går til psykolog. Når du kjenner deg klar, så kan du søke om jobb eller studieplass. 

Det viktigste nå er å komme deg ut av barndomshjemmet. Kanskje foreldrene dine er greie folk som ikke vet hva som foregår med deg, men det trenger ikke å bety at de er god for din mentale helse. Kom deg ut, så vil du ganske kjapt føle deg bedre. 

Anonymkode: 3ec5c...e02

[AnonymBruker]

Hvis jeg hadde hatt en 23-åring som bodde hjemme og kun var på rommet, ikke snakket eller bidro så kan jeg love deg at jeg også hadde blitt sur og masete. 

Du må jo snakke og fortelle at du er deprimert.

Går du på skole eller er du i jobb?

Anonymkode: cae9a...b97

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Jeg er på kanten til å eksplodere, på kanten til å gi opp hele livet. Jeg er virkelig virkelig drit lei mine foreldre. Og ja, selvfølgelig, det er mine foreldre og man må respektere de, men det er faktisk slik at ikke alle foreldre har respekt for sine barn, så trist som det er. 

Jeg har lenge slitt med depresjon, men det har nå bare blitt verre. Som følge av det så sitter jeg for det meste i rommet mitt og er ganske stille. Det er ikke ofte jeg slår av en prat med mine foreldre eller er så mye til "stede", men kommer for å spise middag, og da sitter jeg bare som regel helt stille og bare spiser. Jeg har hatt det veldig tungt i flere måneder og har virkelig ikke hatt det bra. 

Dette ser ut til at det plager mine foreldre. De vet ikke at jeg er deprimert og ikke har det bra, men det vises tydelig på meg at det er noe som ikke stemmer (i forhold til hvordan utstrålingen min var før). Jeg blir for eksempel beskyldt for å være en ekstremt lat person, som ikke orker å rydde rommet, hjelpe til i hjemmet, og bare rett og slett sitter og slapper av dagen lang. Det eneste jeg blir fortalt er at jeg skal gjøre husarbeid - ingenting annet. Det ser ut til at jeg eksisterer for de kun for å være en vaskedame. Jeg har for eksempel aldri blitt spurt om det går bra med meg, om hvordan livet mitt ellers er. Nei - det er bare "gjør det" og "gjør det". De ser åpenbart at jeg ikke har det bra, men spør meg aldri om det? Nesten som om de ikke kunne brydd seg mindre? 

Nå er jeg blitt litt syk og har feber, som har ført til at jeg sover enda lengre. Dette førte til at min mor klikket fullstendig og fikk nok av min latskap. Men..jeg er jo syk? Jeg føler litt at det er veldig mye egoistiske tanker som florerer rundt i hodet hennes, at hun kun ser situasjonen på som at ingen hjelper henne og at hun blir sliten, men glemmer at jeg faktisk er syk og ikke har energi til å gjøre noe..? 

Det er så utrolig mye mer som har foregått, jeg får daglige stygge kommentarer mot meg, som at jeg er stygg, har stygt hår, stygg ansikt, stygg stil - rett og slett alt med meg er bare feil. Det er overhodet ingenting jeg gjør som er riktig. Hjelper jeg til i kjøkkenet, får jeg aldri noe som helst "takk". Da får jeg bare kritikk: "nei du gjør det feil!", "nei, hva er det du driver på med?" o.l. Det skal alltid være hennes vei. 

Det har gått så langt på min mentale helse at jeg flere ganger i løpet av noen uker har tenkt tanken på jeg ikke vil leve. Det er myyye mer jeg kunne fortalt som skjer, men det blir rett og slett for langt innlegg. Konklusjonen av det er at jeg rett og slett har noe innmari masete foreldre som konstant er negative og virkelig ødelegger meg og psyken min. Jeg mister håpet for hver dag og virkelig lever i en boble full av negativitet og konstant dritt. Jeg blir nedtrykt hver eneste dag, mister selvtilliten hver eneste dag - virkelig så ille at jeg ikke ser noe som helst verdi i meg selv. Er jo ikke rart at jeg aldri har klart å skape selvrespekt når jeg har datet gutter - med den type oppvekst jeg har fått fra hjemmet. 

Er det noen andre som opplever det samme? Jeg føler meg ofte alene.. 
Jeg er jo ofte redd for at alt dette de gjør mot meg kan føre til at jeg utvikler noe form for sosial angst, PTSD, traumer osv.. Er det noen som har fått det av slik oppvekst? 

Anonymkode: 038e0...87a

Ja jeg har hatt en dårlig oppvekst med alkoholiker mor, fæl stefar og en ikke-eksiterende far som skaffet ny familie.. men ærlig talt, ta litt ansvar selv også da, jeg flyttet ut da jeg var 17år fordi min mor var helt jævlig å forholde seg til.. du aner ikke de jævlige historiene jeg har fra mitt hjem og jeg kom meg fint ut av det, med god jobb, hus osv. (jeg er 29). men du er 23år, du er voksen, ta ansvar for ditt eget liv, slutt å selvdiagnoser deg selv, slutt å let etter problemer og lidelser.

Som noen nevner, så må du SI IFRA hvis du føler du trenger oppmerksomhet. Eks. Ingen liker den personen på facebook som bare skriver statusen som "åh, noen ganger så er livet så kjipt" slik at de kan fiske etter kommentarer som spør hva som foregår.. Du sier de burde kunne se det på deg, da får jeg inntrykk av at du går rundt og gjør deg til for at du vil de skal spørre. I såfall slutt med slikt.. Si ifra, hvis de ikke bryr seg, flytt.

Du får ikke  PTSD eller traumer fordi foreldrene dine er frekke.. Du anerkjenner at du tar i mot dritt fra menn, da vet du at det er et problem, ikke skyld på oppveksten din da, hvis du vet hva du gjør så er du i full stand til å endre oppførsel. Det første du kan gjøre er å flytte ut, skaffe deg en jobb, skaff deg et nytt nettverk med ordentlige folk og jobb med DEG SELV. Ikke søk etter medlidenhet.. trøst deg selv, du tar vare på deg nå. Stol på deg selv, fiks ting SELV. Det er det ærligste svaret jeg kan komme med, selv om det er litt skarpt.. du kommer aldri deg videre i livet ved å skylde på dårlige foreldre for ting du gjør nå som voksen.

Anonymkode: 8ab46...326

[AnonymBruker]

Hadde du vært 16 eller 17 hadde jeg syntes synd på deg. Men er du 23 og ikke jobber, ikke studerer bare bort der gratis så må du forstå at foreldrene dine setter krav. Du kan flytte ut. Ikke sunt at en 23 åring bor hjemme, når du ikke en gang klarer å si du er deprimert. Muligens dette er en påsketrolletråd, virker sånn. 

Anonymkode: bf574...6c3

[AnonymBruker]

Du kan ikke forandre dem og i dine sko ville jeg flyttet ut så fort som mulig. Du må gjøre en endring selv om det kan oppleves krevende. Jo lengre du blir i det der jo tyngre blir det. 
 

Å være rundt veldig negative mennesker er ikke sunt rett og slett og man ende opp med å bli alvorlig syk. Det er som en gift som sprer seg i kroppen og skaper angst og depresjon. Legger man til en kritisk indre stemme som kronisk snakker en selv ned og er bestevenn med skammen så blir det en oppskrift på en perfekt indre storm.
 

Du har hele livet foran deg og du kan få det bra om du tar noen valg. Som sagt: kom deg ut slik at du slipper å forholde deg til dette på daglig basis. Om du ikke har det så skaff deg en jobb eller ta en utdanning slik at du blir selvhjulpen med penger og helt uavhengig av alle andre når det kommer til penger.

Er viktig å omgi seg med positive mennesker og ha noe som gir mening på fritiden. Du kan få et nytt liv om du tar noen grep.

Anonymkode: c871f...cc4

[lillevill]

Det du merker, er at de ikke ser på deg som en ansvarlig voksen, men et barn. Det du trenger, er å bli respektert. Som ansvarlig voksen. 

Du er voksen, men tar du ansvar? For din mentale helse og ditt liv ?

Endret 16. april 2022 av lillevill

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Jeg er 23 år. 

Anonymkode: 038e0...87a

Tenker du får ta tak i ditt eget liv. Hvorfor i all verden bor du hjemme og lever på dine foreldre?

Anonymkode: ba12b...a60

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Tenker du får ta tak i ditt eget liv. Hvorfor i all verden bor du hjemme og lever på dine foreldre?

Anonymkode: ba12b...a60

fordi tråd-starter sliter veldig med depresjon? 

Anonymkode: be5f4...30c

[AnonymBruker]

Har selv slitt med depresjon, uten at noen andre egentlig visste noe. Det er vanskelig å ta tak i ting lår man er deprimert. Jeg måtte nesten bli frisk for å ha energi til å be om hjelp. 

Klarer du å mobilisere krefter og komme deg i egen leilighet? Har du noen som kan hjelpe deg? Du må bare komme i gang, tipper det vil hjelpe på depresjonen også. Det er hardt å komme ut av depresjon, men pass på at du ikke "dyrker den". 

Din mor ville jeg bare distansert meg fra, men da må du nesten ut av huset. Så kan dere heller jobbe med å komme nærmere hverandre senere. Virker nesten som din mor ikke har det så godt hun heller.

 

Anonymkode: f3e7d...cf2