Gå til innhold

Hvor smertefullt skal det være å være med foreldre i voksen alder?


Anbefalte innlegg

AnonymBruker
Skrevet

Jeg spør meg selv ofte om familien min er helt normal eller verre enn andre. Jeg er 29, og er en av flere søsken. Jeg og en annen besøker iblant foreldrene våre hjemme, som oftest er jeg der på besøk alene.

Jeg blir ekstremt sliten av å være rundt de. Pappa har ingen venner, syns alle andre enn nærmeste familie er masete og irriterende, er maksimalt kontrollfrik og sier kun ting vi andre gjør feil. Han har dårlig helse og tar ikke til seg noen råd eller forsøk på å hjelpe han med å få bedre fysisk eller mental helse. Han liker at jeg kommer på besøk, men jeg klarer ikke være lenge rundt han, og når jeg må dra igjen så prøver han å få meg til å bli og jeg sitter da bare igjen med dårlig samvittighet og er sliten etter et opphold med han. Jeg går egentlig helt i kjelleren og begynner å lage forholdsregler på hvordan forholde seg til han, som jeg prøver etter beste evne å følge neste besøk, men så sklir det ut likevel.

Mamma er forsåvidt grei nok, hun sliter med sine ting men har en positiv innstilling og prøver å gjøre det beste ut av det hun har. Aller viktigst er det kanskje at hun har gode venner og sosiale egenskaper, og hun tilpasser seg oss like mye som vi tilpasser oss henne.

Jeg vet ærlig talt ikke hva som er vanlig. Føler vennene mine stort sett har gode forhold med foreldrene sine. Jeg er glad i pappa og han har gitt meg mye, men han har det siste tiåret falt ned i et tilsynelatende empatiløst mørke og bruker all tiden sin på å klage på klimasvindelen og innvandrere, eller hva vi i familien gjør feil. Han tilpasser seg aldri oss andre.

Er det noen måte å forandre slike folk på? Jeg erfarer at han ikke ser problemet selv og ikke vil endre seg, så jeg tror egentlig jeg bare må omgås de mindre. Samtidig så gjør det vondt, da jeg er glad i de begge og vet jeg ikke kommer til å ha de i livet mitt i all tid.

Anonymkode: b23ef...df9

Videoannonse
Annonse
AnonymBruker
Skrevet

Kutte ut? 

Hvis relasjonen ikke gjør deg glad, hva er poenget? Uansett om det er familie eller ei. 

Anonymkode: 7ecc1...a62

AnonymBruker
Skrevet

💛

Anonymkode: 87784...0ab

AnonymBruker
Skrevet

Høres ut som om korte besøk er godt nok :) 

Anonymkode: 5a354...02c

Skrevet

Nei, du får ikke forandret foreldrene dine. Godta at det er sånn, så holder du ut noen ganger i året når du syns du må besøke dem.  Jeg tenker også at mange andre har sånne forhold til familie, men utenfra kan det se annerledes ut. 

AnonymBruker
Skrevet

Man får ikke endret sine foreldre, kun hvordan man selv håndterer de. Jeg blir uvel av å være hjemme og må holde bånd på meg selv for å ikke irritere meg høyt. Jeg har blitt bedre på det etterhvert som jeg har blitt eldre. Du er ikke alene om «vanskelige» foreldre.   Klarer du ikke å være diplomatisk og bare overse ting, så dra mindre på besøk…. Jeg bruker egne barn og hvor ekstremt opptatt vi er i helger for at vi ikke kan komme på besøk. Dro fra mine foreldre i går og idag har jeg ligget rett ut for å komme meg etter noen anspente dager. Jeg piner meg selv for at mine barn og mine foreldre skal få et hyggelig forhold, men hadde det vært opp til meg hadde jeg blitt hjemme, men jeg har helse til å holde ut og lært meg å holde kjeft og aldri motsi foreldrene og bare smile med.

Anonymkode: 8d649...7a6

  • Liker 1
AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (28 minutter siden):

Man får ikke endret sine foreldre, kun hvordan man selv håndterer de. Jeg blir uvel av å være hjemme og må holde bånd på meg selv for å ikke irritere meg høyt. Jeg har blitt bedre på det etterhvert som jeg har blitt eldre. Du er ikke alene om «vanskelige» foreldre.   Klarer du ikke å være diplomatisk og bare overse ting, så dra mindre på besøk…. Jeg bruker egne barn og hvor ekstremt opptatt vi er i helger for at vi ikke kan komme på besøk. Dro fra mine foreldre i går og idag har jeg ligget rett ut for å komme meg etter noen anspente dager. Jeg piner meg selv for at mine barn og mine foreldre skal få et hyggelig forhold, men hadde det vært opp til meg hadde jeg blitt hjemme, men jeg har helse til å holde ut og lært meg å holde kjeft og aldri motsi foreldrene og bare smile med.

Anonymkode: 8d649...7a6

Jeg skjønner virkelig ikke at folk foretrekker dette framfor å kutte ut kontakten 

Anonymkode: 7ecc1...a62

AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Jeg skjønner virkelig ikke at folk foretrekker dette framfor å kutte ut kontakten 

Anonymkode: 7ecc1...a62

Fordi det er meg som like mye er problemet, andre hadde kanskje irritert meg over det jeg irriterer meg over. Mine foreldre og mine barn har det jo veldig hyggelig. Jeg er også enebarn så jeg tar hensyn til andre.

Anonymkode: 8d649...7a6

  • Liker 1
Gjest supernova_87
Skrevet

Jeg tror ikke det er en måte å forandre slike folk om de ikke ønsker å forandre seg selv. 

Jeg tror mange har gode relasjoner til foreldrene sine, og familen, men at det likevel er noe vanskelig der, i de fleste familier. Men så er det noen der det meste er vondt. Har selv et vanskelig forhold til min familie. Men jeg har bestemt meg for å ha kontakten med dem. Men innsett at de ikke kommer til å forandre seg, og vet hva jeg går til. Det er selvsagt vondt fremdeles. Sørger over at ting ikke er som de er. Men det er også en del fine ting. Men jeg får plass til det fine med å ha erkjent det vonde i forkant, og å anerkjenne det som blir vondt. 

Virker det som din far sliter psykisk? Kan du gjøre noe for at han skal få det bedre med seg selv? 

AnonymBruker
Skrevet

Har dere tenkt på at det sikkert ikke bare var en dans på roser å oppdra dere heller? Man må bare godta hverandre som man er,prøve å finne en positiv aktivitet sammen i stedet for å styre livet til hverandre. Og man trenger ikke være så lenge på besøk. Å opprettholde kontakt med foreldre ser jeg som en selvfølge uansett. 

Anonymkode: 8946c...331

  • Liker 1
AnonymBruker
Skrevet

Du er ikke alene. Jeg klarer ikke være lange tider sammen med mine foreldre, korte besøk med lange mellomrom er mer enn nok. De er rett og slett ikke «min type», de tåler lite og vi har ingenting til felles. Begge har slitt litt med psyken, og begge er litt i offerrollen. Helt motsatt av meg, og derfor blir jeg irritabel i nærheten av de hvis det går for lang tid. 

Anonymkode: 00f00...dd2

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Opprett en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...