Hvordan har din kjærest som er deprimert oppført seg mot deg?

[AnonymBruker]

Hei. Min kjæreste er deprimert. Vi bor sammen og dette går virkelig utover forholdet. Jeg vet ikke hva jeg må skulle tolerere, hva som er greit og ikke. 

Han er så opp og ned. Noen dager er forferdelig tunge for han, der han isolerer seg og er totalt uinteressert i alt. Han kan sitte oppe til langt på natt, klarer ikke ta beslutninger og all kjærlighet er borte. Virker som om han unngår meg, setter seg unna meg og slikt. Kysser meg aldri, sier ingenting fint til meg, og hele pakka. Veldig kort i samtaler. Andre dager kan han gi litt av seg selv og vise at han er glad i meg. Han kan tulle og ordne ting. Men det er minimalt i forhold til hva som er normalt, han gir veldig lite, men jeg blir selvfølgelig glad av å endelig føle meg sett og ønsket noen øyeblikk når det er så lite av det. Dette er en berg og dalbane som jeg er kjempesliten av å være med på. Selvtilliten min forsvinner gradvis når han gir så lite, men vet at det er slik det er når man er deprimert. 

Han kan slå opp, skylde på meg om det meste, ta opp bagateller som plager han ved meg, kritisere, samtidig som han ikke tåler at jeg måtte ta opp noe jeg synes er vanskelig. I tillegg nekter han å snakke om dette med meg. Han sier bare at ting ikke er bra, og henviser til selvmordstanker. Han nekter å ta imot hjelp. Blir sint hvis jeg prøver å nevne det. Det meste kan krangles om, og da bare stikker han av hvis det blir for vanskelig for han å takle. Altså ingen ordentlig kommunikasjon. 

Jeg ble helt brutt ned. Hva kan jeg forvente her? Skal jeg bare godta alt slik jeg gjør nå? Jeg er redd for å si eller gjør noe galt, for det er så fort gjort for å si det sånn. Kjenner jeg er helt utslitt. 

Hvordan har deres kjæreste oppført seg når de har vært deprimert? Noen som kjenner seg igjen? Er dette slik folk blir? 

Hilsen ei som trenger å høre at hun ikke er alene!

Anonymkode: dbb96...32b

[Sofakona]

Får han hjelp? Psykolog? Medisin?

Om ikke ville jeg krevd at han fikk hjelp ..du skal ikke gå igjennom dette om han ikke vil ha hjelp. Du kan støtte han...men da må han også ta imot hjelp

[AnonymBruker]

Tenker du kan si at han har valget mellom å skaffe hjelp eller avslutte relasjonen.

Du blir jo syk selv av dette i lengden. 

Anonymkode: dae92...89e

[AnonymBruker]

Min deprimerte eks slo opp med meg og var sykt vanskelig og ufin mot meg. Hjelp skulle han heller ikke ha. Jeg nærmest tvang ham i terapi, så slikket jeg sårene mine og gikk videre i livet uten ham.

Anonymkode: 49b9e...d59

[AnonymBruker]

Samboeren min er deprimert. Vi har et barn på 1 år sammen. Holder på å pusse opp 2 hus. Svært trangt økonomisk (jeg er student) og jeg har hatt en del helseplager og forbigående fødselsdepresjon etter graviditet/fødsel. Barnet hadde også kolikk i starten og det har vært lite egentid. Depresjonen hans startet vel i graviditeten, og ble gradvis verre.

Jeg har seriøst begynt å hate, faktisk hate han, pga hvordan han oppfører seg. Jeg går rundt med konstant klump i magen. 

Han kan plutselig bare bryte sammen. Da blir han frekk og ekkel. Gråter og skylder på alle andre enn seg selv. Små bagateller og ting som ikke en gang er et problem, blir giga problemer som han skjeller meg ut for. Og jeg kan ikke si noen ting, for han tåler ingenting, og jeg vil ikke at 1 åringen vår skal høre på voksne som kjefter (han).

Akkurat nå er jeg der at jeg må sørge for at barnet vårt har en stabil plass å bo. Evnt bo 50% eller et eller annet i fremtiden. For dette orker jeg ikke. Jeg er redd om han knekker skikkelig så mister vi hus og hjem. 

Hadde vi ikke hatt barn sammen hadde jeg flyttet tilbake til foreldrene mine. Det har jeg fått tilbud om. 

Må nevnes at det eneste som virker å muntre han litt opp til tider er barnet. Han har ikke vært utagerende mot hn.

 

 

 

Anonymkode: 07867...50d

[AnonymBruker]

Tja... Han var noen dager likegyldig til alt og sov hele dagen. Andre dager hadde han vanvittig dårlig samvittighet for alt.. Han hadde kort lunte, både meg meg og barna.

Satte hardt mot hardt: Få hjelp eller flytte ut. 

Stod på medisiner i 1 år, bytter jobb og stort sett seg selv nå heldigvis 

Anonymkode: 8d5d7...8ed

[AnonymBruker]

Sofakona skrev (1 time siden):

Får han hjelp? Psykolog? Medisin?

Om ikke ville jeg krevd at han fikk hjelp ..du skal ikke gå igjennom dette om han ikke vil ha hjelp. Du kan støtte han...men da må han også ta imot hjelp

Får ingen hjelp. Har tatt medisin, men tror ikke han tar de lengre. Blir sint om jeg spør. Kjenner jeg ikke gjør noe annet enn å late som om jeg er blid og fornøyd for at jeg ikke skal utløse helvette. Sannheten er jo at jeg er dypt ulykkelig! Men elsker denne mannen så høyt, og lar han tråkke på meg for at han skal være litt fornøyd på en måte. 

Ts

Anonymkode: dbb96...32b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Tenker du kan si at han har valget mellom å skaffe hjelp eller avslutte relasjonen.

Du blir jo syk selv av dette i lengden. 

Anonymkode: dae92...89e

Ja, jeg kunne krevd det. Men da hadde det blitt avsluttet, det er jeg sikker på. Han er et stabeist og veldig opptatt av at han bestemmer selv. Jeg skal ikke mase får jeg beskjed om. 

Ja, det blir jeg. Rett og slett syk. 

Ts

Anonymkode: dbb96...32b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (30 minutter siden):

Min deprimerte eks slo opp med meg og var sykt vanskelig og ufin mot meg. Hjelp skulle han heller ikke ha. Jeg nærmest tvang ham i terapi, så slikket jeg sårene mine og gikk videre i livet uten ham.

Anonymkode: 49b9e...d59

Da er vi i samme båt med hvordan han oppførte seg. Vet ikke hvordan jeg skal få tvingt en som absolutt ikke vil....?

Ts

Anonymkode: dbb96...32b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Samboeren min er deprimert. Vi har et barn på 1 år sammen. Holder på å pusse opp 2 hus. Svært trangt økonomisk (jeg er student) og jeg har hatt en del helseplager og forbigående fødselsdepresjon etter graviditet/fødsel. Barnet hadde også kolikk i starten og det har vært lite egentid. Depresjonen hans startet vel i graviditeten, og ble gradvis verre.

Jeg har seriøst begynt å hate, faktisk hate han, pga hvordan han oppfører seg. Jeg går rundt med konstant klump i magen. 

Han kan plutselig bare bryte sammen. Da blir han frekk og ekkel. Gråter og skylder på alle andre enn seg selv. Små bagateller og ting som ikke en gang er et problem, blir giga problemer som han skjeller meg ut for. Og jeg kan ikke si noen ting, for han tåler ingenting, og jeg vil ikke at 1 åringen vår skal høre på voksne som kjefter (han).

Akkurat nå er jeg der at jeg må sørge for at barnet vårt har en stabil plass å bo. Evnt bo 50% eller et eller annet i fremtiden. For dette orker jeg ikke. Jeg er redd om han knekker skikkelig så mister vi hus og hjem. 

Hadde vi ikke hatt barn sammen hadde jeg flyttet tilbake til foreldrene mine. Det har jeg fått tilbud om. 

Må nevnes at det eneste som virker å muntre han litt opp til tider er barnet. Han har ikke vært utagerende mot hn.

 

 

 

Anonymkode: 07867...50d

Høres fælt ut! Føler med deg! Jeg skulle virkelig ønske jeg kunne hate og forakte min kjæreste, for da hadde jeg gått! Men det gjør jeg ikke. Samme hvor jævlig han er. 

Ts

Anonymkode: dbb96...32b

[AnonymBruker]

Når du selv blir syk som følge av hans sykdom, så har du tålt ALT for mye!

Han skal ta ansvar for sin egen sykdom. Du skal støtte han, du skal ikke la han skubbe hele sykdommen over deg og la den knuse deg. Det er ikke slik et forhold fungerer. ❤️

Han trenger profesjonell hjelp, eller så må du bare gå fra han før du trenger hjelp også.

Anonymkode: 02f87...25f

[AnonymBruker]

Jeg er den som er deprimert og jeg kan godt forstå at du må ha det veldig vanskelig. Han bør ta imot hjelp hvis det er mulig å få. Når det er sagt er det ingen som knipser i fingrene og så er han frisk. Det kan ta tid.  Jeg har valgt å bo alene for å ikke gjøre skade på en eventuell samboer. For jeg skjønner at det er vanskelig. Når jeg er deprimert er jeg null interessert i å tilbringe tid med andre og kjenner knapt noe som helst følelser for de jeg er glad i. Det kan gjøre at partner mister fullstendig selvfølelsen. Dere må snakke om det. Du må nok innse at han ikke har noe å gi nå siden han er syk og det er sånn sykdommen kommer til uttrykk. Men det er viktig at han forstår det selv og at han forteller deg. Det blir jo ofte sånn at man tviler både på seg selv og forholdet når alt føles dritt. Man leter etter en forklaring. 

Anonymkode: 4acc8...e37

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Da er vi i samme båt med hvordan han oppførte seg. Vet ikke hvordan jeg skal få tvingt en som absolutt ikke vil....?

Ts

Anonymkode: dbb96...32b

Du kan ikke tvinge andre. Men du kan beskytte deg selv.

Anonymkode: 49b9e...d59

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Høres fælt ut! Føler med deg! Jeg skulle virkelig ønske jeg kunne hate og forakte min kjæreste, for da hadde jeg gått! Men det gjør jeg ikke. Samme hvor jævlig han er. 

Ts

Anonymkode: dbb96...32b

Du trenger ikke hate kjæresten for å ta vare på deg selv. Jeg har aldri hatet min eks, gjør det fortsatt ikke. Men jeg måtte sette en del grenser for å ikke bli ødelagt mentalt. 

Anonymkode: 49b9e...d59

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Da er vi i samme båt med hvordan han oppførte seg. Vet ikke hvordan jeg skal få tvingt en som absolutt ikke vil....?

Ts

Anonymkode: dbb96...32b

Du kan ikke tvinge noen til behandling, han må ville det selv.

Som en som har vært dypt deprimert selv, kan jeg virkelig ikke forstå at noen velger å ikke få behandling, så jævlig som det er å være deprimert.

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Høres fælt ut! Føler med deg! Jeg skulle virkelig ønske jeg kunne hate og forakte min kjæreste, for da hadde jeg gått! Men det gjør jeg ikke. Samme hvor jævlig han er. 

Ts

Anonymkode: dbb96...32b

Man behøver ikke å hate noen for å forlate vedkommende. Ved å bli værende sammen med noen som ikke vil ha hjelp og som gjør at du selv blir utslitt, er bare dumt. I verste fall ender du opp med en depresjon selv.

Anonymkode: 21579...8f4

[AnonymBruker]

Da min mann var deprimert (han ble det da vi fikk barn) ble han hissig og aggressiv. Jeg prøvde i åresvis å holde ham oppe men oppførselen hans gjorde at mine følelser forsvant. Det verste for meg var at han ikke oppsøkte hjelp enda jeg ba på mine knær om å få slippe å være terapauten hans.

Anonymkode: d5e60...b40

[AnonymBruker]

Jeg har vært sammen med en deprimert mann i 11 år. Depresjonen går litt opp og ned, verst på vinteren. I tillegg har vi hatt tre perioder hvor han har minnet om din, men han har aldri slått opp da. Den siste perioden hadde vi fått barn, da ble jeg med ham til fastlegen og forklarte hvordan det sto til. Fastlegen fikk overtalt ham til å gå til psykolog.

Hvordan er han når han ikke er deprimert? Og hvor lenge er han vanligvis så deprimert at han sier stygge ting og slår opp? Dette høres egentlig ganske ekstremt ut, kan du snakke med foreldrene hans eller søsken eller noe sånt? 

Anonymkode: cacb1...919

[AnonymBruker]

12 hours ago, AnonymBruker said:

Samboeren min er deprimert. Vi har et barn på 1 år sammen. Holder på å pusse opp 2 hus. Svært trangt økonomisk (jeg er student) og jeg har hatt en del helseplager og forbigående fødselsdepresjon etter graviditet/fødsel. Barnet hadde også kolikk i starten og det har vært lite egentid. Depresjonen hans startet vel i graviditeten, og ble gradvis verre.

Jeg har seriøst begynt å hate, faktisk hate han, pga hvordan han oppfører seg. Jeg går rundt med konstant klump i magen. 

Han kan plutselig bare bryte sammen. Da blir han frekk og ekkel. Gråter og skylder på alle andre enn seg selv. Små bagateller og ting som ikke en gang er et problem, blir giga problemer som han skjeller meg ut for. Og jeg kan ikke si noen ting, for han tåler ingenting, og jeg vil ikke at 1 åringen vår skal høre på voksne som kjefter (han).

Akkurat nå er jeg der at jeg må sørge for at barnet vårt har en stabil plass å bo. Evnt bo 50% eller et eller annet i fremtiden. For dette orker jeg ikke. Jeg er redd om han knekker skikkelig så mister vi hus og hjem. 

Hadde vi ikke hatt barn sammen hadde jeg flyttet tilbake til foreldrene mine. Det har jeg fått tilbud om. 

Må nevnes at det eneste som virker å muntre han litt opp til tider er barnet. Han har ikke vært utagerende mot hn.

 

 

 

Anonymkode: 07867...50d

Oj, kjære deg, dette høres skikkelig trasig ut! Riktignok litt anderledes enn ts sin situasjon, med mindre hun har barn hun ikke har fortalt om. Jeg har en fireåring nå med en mann som ble veldig deprimert i slutten av graviditeten og utover barseltiden, og jeg slet også med fødselsdepresjon. Jeg tillater meg å komme med noen forsiktige råd, selv om du ikke har bedt om det, om det er det siste du trenger i dag så slutt å lese nå. Råd man ikke har bedt om kan være noe av det verste jeg vet på feil dag...

Du skriver at din mann ble deprimert først da du var gravid, og at det gradvis har blitt verre, og at du også har hatt fødselsdepresjon. Fødselsdepresjon kan forresten også treffe menn, kan det være aktuelt å snakke med fastlege eller helsestasjon om dette? 

Du skriver også at dere pusser opp to hus mens dere har en ettåring, helseplager og dårlig økonomi. Jeg antar mye av byrden med husene og oppussingen, men også inntekten i familien ligger på ham? Dette kan jo bli for mye for de fleste, går det an å lette på noe her? Pusse opp kun ett hus, eller kanskje tilogmed ingen? Få noe mer hjelp fra familie, enten med barn, hus eller helst begge deler?

Det er veldig trist at du kjenner på hat for ham, om du uansett tenker at forholdet ikke er liv laga så er det kanskje ikke så mye å jobbe videre på. Men dere står i en situasjon som kan bli for mye for den beste, så jeg tenker at dere begge fortjener å få kjenne litt på både forholdet og den nye familietilværelsen i en litt mindre pressa situasjon.

Anonymkode: cacb1...919

[AnonymBruker]

Du er ikke alene TS. 
 

Jeg er gift (nå separert) med en mann som sliter med depresjon og angst. Han har aldri vært voldelig, høylytt og kranglete, men veldig konfliktsky, har trekt seg unna meg osv. Jeg har følt meg mye avvist.

Han gjorde det slutt med meg da jeg var gravid, men angret like etterpå. Han flyttet likevel ut rett før fødsel, men nå vil han være sammen med barnet. Det er en berg- og dalbane av følelser hele tiden. Jeg greier ikke å gå, fordi jeg elsker ham og ønsker at vi som familie skal komme oss gjennom dette sammen.

Men jeg kjenner veldig på at hans depresjon drar meg ned. Jeg føler jeg går litt på tå rundt ham, redd for å gjøre ting verre for ham. Han kan komme inn døra helt utslitt, lei og «tung», og da er det veldig vanskelig for meg å holde humøret oppe.

Jeg er redd han ikke får den hjelpen han trenger, skulle ønske han fikk mer intensiv hjelp enn det han gjør nå. 
 

Når ting er slik som dette, vil hans behov alltid komme før mine, og det er umulig å si hvor lang tid det tar før ting blir bedre. Det ville vært lettere å «holde ut» dersom jeg visste at han «ble seg selv igjen» om 2 mnd feks.

 

Anonymkode: 43ba7...498

[AnonymBruker]

Takk for svar folkens! 

Dette er svært vanskelig! Nå er han på det punkte der han ønsker at vi skal gå fra hverandre. Han er svært vanskelig å få i tale, derfor er jeg ikke helt sikker på alle grunnene. Men jeg har fått ut av han at han mener jeg får det bedre med noen andre enn han og at han får det bedre alene. Han mener han ikke blir bedre av å være i et forhold, for da må han ta hensyn til andre enn seg selv. Noe han da sliter med. Han sier det er tungt å gi meg bekreftelse, vise kjærlighet og være med meg. Det er liksom et ork. I tillegg så er det at jeg synes dette er hardt og vanskelig noe han ikke takler og legger til at det gjør alt verre. Han har det absolutt ikke bra med seg selv. 

Det jeg ser er jo at han har nok med seg selv. Men her er det en del i spill, fordi vi har nylig kjøpt bolig. Jeg er egentlig sint, fordi jeg mener at han burde tenkt på alt dette før. Med det så burde jeg legge til at han har depresjoner som kommer å går, noe han vet. Derfor burde han ha forbredt meg på dette slik at jeg kanskje hadde taklet det bedre i starten (jeg har spurt flere ganger før depresjonen kom om hvordan det kom til å bli, hva jeg skulle gjøre, osv, uten å få gjenspeilet noe som dette)  og han burde ha tenkt seg litt lengre før han valgte å gå inn i et forpliktende forhold når han visste at han ikke klarer å ta hensyn til andre enn seg selv under disse periodene. Føler meg lurt egentlig, for ting har endret seg raskt og hvis jeg sier noe som helst i negativ retning rundt det så er jeg ikke støttende eller ønske for mye. Svært lite forståelse og null empati for at andre enn han kan ha det vanskelig. 

Etter MYE om og men gikk han med på å fortsette å prøve. Skjønner at hans følelser for meg er skjøvet unna og det stort sett er det negative ved meg som blir tenkt på, på lik linje som resten av livet hans for øyeblikket. Prøvde meg på at han må skaffe seg hjelp, men det vil han ikke i det heletatt. 

Jeg kan ikke hjelpe han. Jeg ønsker bare å gjøre de riktige tingene, men føler at et hvert steg jeg tar i positiv retning hjelper ikke, fordi alle de negative sakene jeg har gjort (ifølge han) ikke blir lagt bort, men ligger å ulmer i hode på han. 

Å, dette er fælt, føler meg absolutt ikke verdsatt eller ønsket. Men vil jo bare være sammen med denne mannen, så hva gjør man vel ikke for det? 

Ts

Anonymkode: dbb96...32b