Anniken Jørgensen

[Gjest Newroz]

4 timer siden, Jegskulleønskeat skrev:

https://www.vg.no/nyheter/meninger/i/On9dMw/forlaget-reagerer-vg-har-rigget-opp-en-skikkelig-drittpakke-for-anniken-joergensen

Virker som et særdeles uproft forlag. 

[Gjest Jegskulleønskeat]

På 30.9.2018 den 17.40, wintergirl skrev:

Det er noe som heter å ta seg selv i nakken . Det må vi alle innimellom. Annijor sine opplevelser i livet er ikke noe unikt. Mange har hatt det verre.  Ikke for at sånt skal måles. Alle tar sine sørger forskjellig, men det må være måte på. Ser også at hun  trenger hjelp. Når jeg så henne første gang i vg ,tror jeg det var, for noen år siden, så var der om kjærligjetsorgen hennes og hun sammenlignet det med dødsfall og at det er verre.  Jeg leste ikke innlegget hennes da, men trodde hun hadde vært i et forhold i et par år og at han bedro henne. Trodde også det var for 1- 2 år tidligere fra den dagen hun opplevde bruddet, men nei, det var enda lenger siden og hun var 15 år og forholdet varte i 6mnd. Da begynner det å bli sykelig. Hun viser også lite medfølelse for andre, noe som viser at hun har lært lite og er meget selvsentrert. Det siste hun trenger er mer stryk på ryggen. Kjærligheten er ærlig og innimellom må den være brutal også. Hun må virkelig skjerpe seg og slutte å syns så forbanna synd på seg selv. Men hun trenger en å snakke med. 

Har som sagt selv en bekjent som dyrker motgangen h*n har opplev i livet. Kan få seg til å si; hvis de hadde vært gjennom alt det jeg har vært igjennom så hadde ikke de levd i dag. ; det er ikke normalt å stå på beina etter alt jeg har vært igjennom. " Meg meg meg meg meg meg meg meg meg. Alle er fæle!" Man kan kan også i blant få lange meldinger om hvor fæl jeg er. Sier ikke fæl, men at jeg sa sånn og mente det sånn. Nå får alle bekjente av denne personen gjennomgå, så jeg tar det ikke personlig lenger. Før så la jeg meg flat å ba om unnskyldning for ting jeg ikke hadde gjor for å holde fred. Sist jeg fikk en sånn stygg mld så ble jeg forbanna. La meg ikke flat i det hele tatt. Skal ikke ta på meg falske beskyldninger lenger. Da kutter jeg vedkommende ut. Jeg har vært mer enn nok tålmodig i flere år, men nå er det nok. Det er flere som ikke orker for mye tid med h*n nettopp fordi man ikke kan si noe uten at det er galt. Skal også sies at vedkommende her heller ikke har hatt det verre en veldig mange andre, men h*n dyrker motgangen sin og alt det h*n har opplevd er verre enn andres. 

Er ellers veldig til å tillegge seg spesielle evner. Skal også vise folk på fb hvor flink eller tøff h*n er. 

Det siste denne personen trenger er mer forståelse for sine tanker. For det har h*n fått mer enn nok av fra før. Det er på høy tid at alle rundt sier ifra på en bestemt måte at sånt kan ikke tolereres lenger. H*n trenger også noen å snakke med.

Det er som du sier en slags personlighetforstyrrelse, uten av vi skal gi andre en diagnose. Men noe er det jo. Eller? For det er ikke  normalt å sette seg over alle andre. Arroganse er det. Ingen vet hva andre har gått igjennom i livet. Og når personer som Annijor snakker lite ydmykt til andre så har hun lært lite. For alt hun vet kan anmelderen av boka ha opplevd mye mer enn henne. Mister mye sympati for lite ydmyke mennesker som dyrker seg selv. 

Jeg har ingen rett til å være dommer over hvem som har hatt det verst. Jeg har ikke hatt det verst. Jeg har hatt det vondt, og jeg har rett til å dele egne erfaringer. Det jeg ikke kan gjøre derimot er å si at jeg har hatt det vondere enn andre. Jeg er meg. Andre er seg. Man vet aldri alt om en annen. Man blir ikke engang utlært på seg selv. 

Endret 3. desember 2018 av Jegskulleønskeat

[Raven.Writingdesk]

7 timer siden, Jegskulleønskeat skrev:

Ja, jeg må si at det er spesielt å dyrke sorgen slik. Hun sa jo at hun ville ha det vondt, at hun måtte tilbake dit, at tristheten var trygg og det var der hun forstod at hun levde. Hvis man vil ha det sånn så er det jo klart at man ikke gjør noe for å bli kvitt det, og da graver man seg selv ned mer og mer. 

Det finnes flere som har vært åpen om sorg. 

Jeg tenker på mannen til Karla,  hvor hun døde i ung alder og han satt igjen med deres små barn:

https://www.dagbladet.no/mat/karla-ville-vaert-kjempestolt-og-litt-brydd/63956182

Magne som mister datteren Ylva;

http://www.kagge.no/index.cfm?tmpl=butikk&a=product_inline&b_kid=1044807&b_id=1384246

Det er spesielt å se hvordan de som står i en tsunami av krise er opptatt av å finne alle former for lysglimt å klamre seg fast til for å overleve, i kontrast til de som er så privilegert at de har luksusen av å dypdykke i egen (relativt overfladiske) sorgprosess.

Endret 30. september 2018 av veggteppe

[Gjest Jegskulleønskeat]

8 minutter siden, veggteppe skrev:

Det finnes flere som har vært åpen om sorg. 

Jeg tenker på mannen til Karla,  hvor hun døde i ung alder og han satt igjen med deres små barn:

https://www.dagbladet.no/mat/karla-ville-vaert-kjempestolt-og-litt-brydd/63956182

Magne som mister datteren Ylva;

http://www.kagge.no/index.cfm?tmpl=butikk&a=product_inline&b_kid=1044807&b_id=1384246

Det er spesielt å se hvordan de som står i en tsunami av krise er opptatt av å finne alle former for lysglimt å klamre seg fast til for å overleve, i kontrast til de som er så privilegert at de har luksusen av å dypdykke i egen (relativt overfladiske) sorgprosess.

Ufff😞😞 det der var hjerteskjærende. 29 år og død av eggstokkkreft og 7 år død av hjernesvulst. Stakkars gjenlevende mennesker. 

Har også hørt talen til en far og ei datter om hvordan tida var etter mor/kone gikk bort av kreft. De har skrevet en bok sammen som heter "elsket hele veien til himmelen". Der forteller de om kampen og sorgen, men også om at mor er på vei til himmelen, og at de også er på vei dit ei gang- at mora var og er elsket- og venter på dem i himmelen. Fryktelig rørende historie. 

[Leselusa]

20 minutter siden, Jegskulleønskeat skrev:

Jeg forstår ekstremt godt hva du mener. Det er selvsagt ikke godt å bade seg i selvmedlidenhet, tro man har det verst i verden, klage konstant og være selvsentrert. Noen mennesker er kroniske ofre. 

Jeg prøver selv å ikke være negativ og klage. Jeg jobber med å vise glede, positivitet og takknemlighet hver dag overfor de menneskene jeg har rundt meg. Jeg er overhodet ikke et perfekt menneske, ei har jeg rett til å si at jeg har hatt det verst. Fakta er at jeg ikke har det. Det finnes mennesker som har kjempet hardere kamper enn meg, selv om min også var og har vært beintøff. Jeg ble utsatt for masse traumer over år, og ble forlatt av begge biologiske foreldre (som omtrent har vært borte 14 år av livet mitt) som et lite barn som ikke forstod noe. Så ble jeg diagnostisert med tilpasningsforstyrrelse, så Asperger syndrom jeg hadde i 8 år. Det var tårer, oppkast, selvskading (rundt 1 år), utmattelse og relasjonsutfordringer preget av sterk separasjonsangst. Skyldfølelse ut av en annen verden. Skam, alvorlig angst for å vise kroppen. Behandling. Kompleks PTSD. Venter nå på innleggelse hos Modum bad. 

Jeg tror folk har ulike måter å takle smerte på. Jeg vet at jeg er født med en viljestyrke som jeg aldri har mistet. Kun et par timer etter et selvmordsforsøk troppet jeg opp på skolen. Jeg skjønner ikke hva i helvete jeg gjorde der, hvorfor jeg ikke ble innlagt. Men jeg trengte å få livet til å gå rundt igjen. Dra meg opp av sengen, tvinge meg på skolen og smile til folk. Ironisk nok (vet ikke om jeg skal le eller gråte av tilfeldigheten) fikk jeg kommentar akkurat denne dagen, "Det er mange i din situasjon som kanskje ikke hadde vært i live" uten at jeg hadde fortalt om noe selvmordsforsøk. Jeg bare gråt ustoppelig og klarte ikke ha gym. Samme uke presset jeg meg også til å lese lekser på kveldene, uten at foreldrene mine ante hva som foregikk, og jeg fikk en 6-er et par dager etter. 

Så kan jeg tenke. Det finnes mennesker som har hatt flere selvmordsforsøk enn de kan telle. Det finnes mennesker som har blitt misbrukt hele barndommen (mens jeg kun husker et par episoder jeg fortvilt prøver å fortrenge). Eller mennesker som har levd i krig, mens jeg stor sett har hatt det trygt. Jeg har ingen rett til å være dommer over hvem som har hatt det verst. Jeg har ikke hatt det verst. Jeg har hatt det vondt, og jeg har rett til å dele egne erfaringer. Det jeg ikke kan gjøre derimot er å si at jeg har hatt det vondere enn andre. Jeg er meg. Andre er seg. Man vet aldri alt om en annen. Man blir ikke engang utlært på seg selv. 

Du beskriver mange gode poenger.  Man har det aldri verst, man har det vondt. Veldig vondt,  til tider føles det ekstremt. 

Men man kan ikke sammenligne smerte og sorg. Forskjellige mennesker opplever ulike situasjoner på ulikt vis. Og vi har ulike strategier for å takle det vonde. 

Jeg tror ikke løsningen er  å vifte bort og bagatellisere følelsene. Ei heller er det en løsning å grave seg ned og kun fokusere på det som er vondt. 

En balanse mellom å akseptere at man har det vondt, akseptere egne følelser rundt situasjonen men også forstå at andre kan ha opplevd både lignende og verre situasjoner.  

Sorg og smerte kan ikke sammenlignes, men vi kan akseptere at alle reagerer ulikt.

Det er noe med det gamle ordtaket "det er den som har skoen på som kjenner hvor den trykker". 

Inntrykket mitt er at A. ikke har tatt høyde for den biten der man aksepterer at man ikke er den eneste i verden som har opplevd noe...

[Gjest Jegskulleønskeat]

18 minutter siden, Leselusa skrev:

Du beskriver mange gode poenger.  Man har det aldri verst, man har det vondt. Veldig vondt,  til tider føles det ekstremt. 

Men man kan ikke sammenligne smerte og sorg. Forskjellige mennesker opplever ulike situasjoner på ulikt vis. Og vi har ulike strategier for å takle det vonde. 

Jeg tror ikke løsningen er  å vifte bort og bagatellisere følelsene. Ei heller er det en løsning å grave seg ned og kun fokusere på det som er vondt. 

En balanse mellom å akseptere at man har det vondt, akseptere egne følelser rundt situasjonen men også forstå at andre kan ha opplevd både lignende og verre situasjoner.  

Sorg og smerte kan ikke sammenlignes, men vi kan akseptere at alle reagerer ulikt.

Det er noe med det gamle ordtaket "det er den som har skoen på som kjenner hvor den trykker". 

Inntrykket mitt er at A. ikke har tatt høyde for den biten der man aksepterer at man ikke er den eneste i verden som har opplevd noe...

Kunne ikke vært mer enig! Veldig riktig det du sier.

[Kk47463kkkkkkkkkkk]

3 timer siden, veggteppe skrev:

Det finnes flere som har vært åpen om sorg. 

Jeg tenker på mannen til Karla,  hvor hun døde i ung alder og han satt igjen med deres små barn:

https://www.dagbladet.no/mat/karla-ville-vaert-kjempestolt-og-litt-brydd/63956182

Magne som mister datteren Ylva;

http://www.kagge.no/index.cfm?tmpl=butikk&a=product_inline&b_kid=1044807&b_id=1384246

Det er spesielt å se hvordan de som står i en tsunami av krise er opptatt av å finne alle former for lysglimt å klamre seg fast til for å overleve, i kontrast til de som er så privilegert at de har luksusen av å dypdykke i egen (relativt overfladiske) sorgprosess.

DETTE 👏

[Gjest Jegskulleønskeat]

På 1.10.2018 den 1.06, Kk47463kkkkkkkkkkk skrev:

DETTE 👏

 

Endret 3. desember 2018 av Jegskulleønskeat

[wintergirl]

11 timer siden, Jegskulleønskeat skrev:

Jeg forstår ekstremt godt hva du mener. Det er selvsagt ikke godt å bade seg i selvmedlidenhet, tro man har det verst i verden, klage konstant og være selvsentrert. Noen mennesker er kroniske ofre. 

Jeg prøver selv å ikke være negativ og klage. Jeg jobber med å vise glede, positivitet og takknemlighet hver dag overfor de menneskene jeg har rundt meg. Jeg er overhodet ikke et perfekt menneske, ei har jeg rett til å si at jeg har hatt det verst. Fakta er at jeg ikke har det. Det finnes mennesker som har kjempet hardere kamper enn meg, selv om min også var og har vært beintøff. Jeg ble utsatt for masse traumer over år, og ble forlatt av begge biologiske foreldre (som omtrent har vært borte 14 år av livet mitt) som et lite barn som ikke forstod noe. Så ble jeg diagnostisert med tilpasningsforstyrrelse, så Asperger syndrom jeg hadde i 8 år. Det var tårer, oppkast, selvskading (rundt 1 år), utmattelse og relasjonsutfordringer preget av sterk separasjonsangst. Skyldfølelse ut av en annen verden. Skam, alvorlig angst for å vise kroppen. Behandling. Kompleks PTSD. Venter nå på innleggelse hos Modum bad. 

Jeg tror folk har ulike måter å takle smerte på. Jeg vet at jeg er født med en viljestyrke som jeg aldri har mistet. Kun et par timer etter et selvmordsforsøk troppet jeg opp på skolen. Jeg skjønner ikke hva i helvete jeg gjorde der, hvorfor jeg ikke ble innlagt. Men jeg trengte å få livet til å gå rundt igjen. Dra meg opp av sengen, tvinge meg på skolen og smile til folk. Ironisk nok (vet ikke om jeg skal le eller gråte av tilfeldigheten) fikk jeg kommentar akkurat denne dagen, "Det er mange i din situasjon som kanskje ikke hadde vært i live" uten at jeg hadde fortalt om noe selvmordsforsøk. Jeg bare gråt ustoppelig og klarte ikke ha gym. Samme uke presset jeg meg også til å lese lekser på kveldene, uten at foreldrene mine ante hva som foregikk, og jeg fikk en 6-er et par dager etter. 

Så kan jeg tenke. Det finnes mennesker som har hatt flere selvmordsforsøk enn de kan telle. Det finnes mennesker som har blitt misbrukt hele barndommen (mens jeg kun husker et par episoder jeg fortvilt prøver å fortrenge). Eller mennesker som har levd i krig, mens jeg stor sett har hatt det trygt. Jeg har ingen rett til å være dommer over hvem som har hatt det verst. Jeg har ikke hatt det verst. Jeg har hatt det vondt, og jeg har rett til å dele egne erfaringer. Det jeg ikke kan gjøre derimot er å si at jeg har hatt det vondere enn andre. Jeg er meg. Andre er seg. Man vet aldri alt om en annen. Man blir ikke engang utlært på seg selv. 

Trist å høre om dine opplevelser.  Håper du får det enda bedre med tiden.

Jeg skjønner at noen tar sine smerter hardere enn andre, men det er ikke til å legge under en stol at det fins dem som dyrker sorgen sin heller. Annijor må jo også nevne at hennes type motgang er verre en andres. Da mister jeg sympatien for henne. Hun som har hatt så mye motgang burde ha lært at andre også sliter med sitt. Og generelt andre som henne. Hun har så mange muligheter, men ser kun det vonde.  Hun henger heller ikke ut en daværende  15 år gammel gutt fordi han var utro. Ja, dårlig gjort av han det, men han var 15 år. 15 år! Hun har ingen rett til å bruke andre eller manipulere dem for egen vinning. 

Det hun trenger er hjelp, men også at noen sier klart ifra at nok er nok, og at det er på tide å komme seg videre.

[Gjest Jegskulleønskeat]

På 1.10.2018 den 8.48, wintergirl skrev:

Trist å høre om dine opplevelser.  Håper du får det enda bedre med tiden.

Jeg skjønner at noen tar sine smerter hardere enn andre, men det er ikke til å legge under en stol at det fins dem som dyrker sorgen sin heller. Annijor må jo også nevne at hennes type motgang er verre en andres. Da mister jeg sympatien for henne. Hun som har hatt så mye motgang burde ha lært at andre også sliter med sitt. Og generelt andre som henne. Hun har så mange muligheter, men ser kun det vonde.  Hun henger heller ikke ut en daværende  15 år gammel gutt fordi han var utro. Ja, dårlig gjort av han det, men han var 15 år. 15 år! Hun har ingen rett til å bruke andre eller manipulere dem for egen vinning. 

Det hun trenger er hjelp, men også at noen sier klart ifra at nok er nok, og at det er på tide å komme seg videre.

Ja, absolutt helt enig. Det hjelper ikke å sette seg i offerrollen. Det jeg la merke til, som jeg syntes var rart, var at det var hun som først slo opp. Da sa hun at hun likte makta, at hun likte følelsen av kontroll. Men da han slo opp med henne gikk hun i grus og ville at han skulle komme tilbake slik at det var hun som kunne slå opp. 

Virker jo egentlig som om hun skjønte selv at det ikke fungerte, men at hun var så redd for å bli forlatt at det var hun som måtte gjøre det slutt. Men selv om det var hun som gjorde det slutt, så mister hun han jo. Det må jo være en form for psykologisk mekanisme

Endret 3. desember 2018 av Jegskulleønskeat

[Gjest Jegskulleønskeat]

slettet

Endret 3. desember 2018 av Jegskulleønskeat

[Gjest Jegskulleønskeat]

På 29.9.2018 den 17.39, CecilieX skrev:

Forlaget argumenterer med at exen  + han som ikke ble spurt er med i Broiler og utgjør en duo. Da holdt det at exen som del av duoen godkjente manuset. 

 

 

 

 

Synes de ble så til de grader utlevert.

[wintergirl]

2 timer siden, Jegskulleønskeat skrev:

Ja, absolutt helt enig. Det hjelper ikke å sette seg i offerrollen. Det jeg la merke til, som jeg syntes var rart, var at det var hun som først slo opp. Da sa hun at hun likte makta, at hun likte følelsen av kontroll. Men da han slo opp med henne gikk hun i grus og ville at han skulle komme tilbake slik at det var hun som kunne slå opp. 

Virker jo egentlig som om hun skjønte selv at det ikke fungerte, men at hun var så redd for å bli forlatt at det var hun som måtte gjøre det slutt. Men selv om det var hun som gjorde det slutt, så mister hun han jo. Det må jo være en form for psykologisk mekanisme, med så de grader mye manipulasjon

Det visste jeg ikke, at det var hun som slo opp først. Reagerer også på at hun mener kjærlighetssorg er verre enn å miste foreldrene sine. Da har hun dårlige foreldre. Jeg opplevde nok dritt i fjor i mitt forhold som vi har klart å jobbe oss ut av, men bare denne ene gangen. Men må si foreldrene mine hadde vært langt verre å miste. Kan ikke sammenlignes. Det samme med at det er verre at partneren går enn at partneren dør. Det er der nok også individuelt. Faktisk flere kvinner som sier det samme. Skjønner at de som mister mannen får mer oppmerksomhet enn hvis han går og at de også kunne trengt den nærheten og forståelsen av å bli forlatt. Men jeg syns aldri man skal sammenligne. Å miste mannen til kreft eller annet er en mareritt. Da ser jeg han aldri mer og familien hans vil også lide. 

Høres noe narrsistisk ut hun der Annijor. Måten hun er overfor andre på. 

Endret 1. oktober 2018 av wintergirl

[Gjest Jegskulleønskeat]

1 minutt siden, wintergirl skrev:

Det visste jeg ikke, at det var hun som slo opp først. Reagerer også på at hun mener kjærlighetssorg er verre enn å miste foreldrene sine. Da har hun dårlige foreldre. Jeg opplevde nok dritt i fjor i mitt forhold som vi har klart å jobbe oss ut av, men bare denne ene gangen. Men nå si foreldrene mine hadde vært langt verre å miste. Kan ikke sammenlignes. Det samme med at det er verre at partneren går enn at partneren dør. Det er der nok også individuelt. Faktisk flere kvinner som sier det samme. Skjønner at de som mister mannen får mer oppmerksomhet enn hvis han går og at de også kunne trengt den nærheten og forståelsen av å bli forlatt. Men jeg syns aldri man skal sammenligne. Å miste mannen til kreft eller annet er en mareritt. Da ser jeg han aldri mer og familien hans vil også lide. 

Høres noe narrsistisk ut hun der Annijor. Måten hun er overfor andre på. 

Enig. 

Jeg tror også dødsfall er verre. Da er jo personen borte for godt, og ingenting kan gjøres for å opprettholde en OK relasjon. Er personen i live kan man hvertfall snakke sammen.

[wintergirl]

38 minutter siden, Jegskulleønskeat skrev:

Enig. 

Jeg tror også dødsfall er verre. Da er jo personen borte for godt, og ingenting kan gjøres for å opprettholde en OK relasjon. Er personen i live kan man hvertfall snakke sammen.

Ja, akkurat. Og selv om man er aldri så forbanna og skulle likt å rive de i stykker selv😋 Så vet du jo at de har det bra. Du bestemmer selv hva du skal gjøre videre uansett. Men skal virkelig ikke nekte for at det er utrolig vondt, spesielt hvis man har vært sammen lenge. Ikke lest boka hennes. Men hvis du gjør det så vis til noen få linjer da 😊

[Escape]

Var hun fortsatt forelsket i / hadde kjærlighetssorg over Mikkel når hun ble sammen med Anders?

[Gjest Jegskulleønskeat]

56 minutter siden, Escape skrev:

Var hun fortsatt forelsket i / hadde kjærlighetssorg over Mikkel når hun ble sammen med Anders?

Ja. Tror det

[Viking-girl]

56 minutter siden, Escape skrev:

Var hun fortsatt forelsket i / hadde kjærlighetssorg over Mikkel når hun ble sammen med Anders?

Alt tyder på at hun aldri har kommet over hverken Mikkel eller «Broilerlivet». 

[My <3]

1 time siden, Escape skrev:

Var hun fortsatt forelsket i / hadde kjærlighetssorg over Mikkel når hun ble sammen med Anders?

Virket sånn. Hun oppførte seg jo helt ufordragelig mot han. Som om hun "straffet" han fordi hun ikke kunne være med Mikkel.

[Gjest BethD]

5 minutter siden, My <3 skrev:

Virket sånn. Hun oppførte seg jo helt ufordragelig mot han. Som om hun "straffet" han fordi hun ikke kunne være med Mikkel.

Ikke sant?! Skjønner ikke at den herlige gutten der (hva vet jeg, har bare sett han på TV) gjorde med henne. Hun behandlet han jo ikke særlig bra ut ifra hva vi såg på TV. 

 

Noen som hører podcasten hennes btw ?