AnonymBruker Skrevet 13. april 2022 #1 Skrevet 13. april 2022 Jeg er i 40-årene, samboer, venner og god jobb. Min livssorg er at etter xx antall ivf kom det ingen barn. Mannen min er 10år eldre enn meg. Jeg lever igrunn et godt liv, selv om sorgen oven barn stikker dypt. Jeg tenker at jeg lever til mannen er død. Da tar jeg og kvelden. Da er jeg alene i verden og ingen vil savne meg. En sår tanke, men allikevel slik jeg ser livet. Andre som tenker slik? Anonymkode: c86a7...d10 3
AnonymBruker Skrevet 13. april 2022 #2 Skrevet 13. april 2022 Har dere tenkt på å bli fosterforeldre? Anonymkode: fa373...cf2 1
AnonymBruker Skrevet 13. april 2022 #3 Skrevet 13. april 2022 Høres trist ut, men det kan jo være du endrer mening når du kommer dit. Men kan forstå hva du mener. Likevel tror jeg at det å få barn ikke nødvendigvis er nok til å få et godt og innholdsrikt liv som eldre og gammel. Tror det skal mer til egentlig. Jeg har en sønn som er nesten voksen og er jo veldig glad for at jeg fikk han. Men jeg tror ikke at han er nok til at jeg er sikret mot ensomhet ettersom jeg blir eldre. Jeg har veldig liten familie ellers så jeg er litt bekymret for akkurat det. Ikke noen trøst kanskje, men vi er mange som er redd for å bli alene og ensom når vi blir eldre. Anonymkode: b499a...eb0 3
AnonymBruker Skrevet 13. april 2022 #4 Skrevet 13. april 2022 AnonymBruker skrev (37 minutter siden): Jeg er i 40-årene, samboer, venner og god jobb. Min livssorg er at etter xx antall ivf kom det ingen barn. Mannen min er 10år eldre enn meg. Jeg lever igrunn et godt liv, selv om sorgen oven barn stikker dypt. Jeg tenker at jeg lever til mannen er død. Da tar jeg og kvelden. Da er jeg alene i verden og ingen vil savne meg. En sår tanke, men allikevel slik jeg ser livet. Andre som tenker slik? Anonymkode: c86a7...d10 Du har jo suicidale tanker og de må du få hjelp for💛 Anonymkode: fa373...cf2 1
AnonymBruker Skrevet 13. april 2022 #5 Skrevet 13. april 2022 Selvsagt skal du ikke ta kvelden den dagen mannen din går bort . Og det kan være 40 år til. Men jeg forstår sorgen over at dere ikke fikk barn . Jeg fikk barn - et multihandikappet. Så min slekt,føres ikke videre. Mitt barn er nå tenåring. Aner ikke hvor lenge hen vil leve. Det er en ventesorg ❤ Over milepæler som aldri nås og kampen og utfordringene det bærer med seg. Jeg er sliten fysisk og psykisk. Men kjærligheten er massiv. Er alenemamma. Så jeg har også sørget over tapet av et normalt famiieliv. Jeg bekymrer meg mye for fremtiden til barnet mitt som voksen . Om jeg var deg,så ville jeg søkt mulighetene i barn du kan gjøre en forskjell for 🙂❤ De er der ! Anonymkode: cbb05...de2 8
AnonymBruker Skrevet 13. april 2022 #6 Skrevet 13. april 2022 Jeg tenker som deg og jeg har tre barn. Tror ikke disse tankene handler om å ha barn eller ikke. Men om man har noe i livet utover barn som er godt nok for at livet skal gå i pluss i sum. Mitt yngste barn er 5 år bare. Men når han har flyttet og er voksen ut ønsker jeg å ende livet mitt. Jeg har hatt nok motgang og prøvelser med påfølgende arr på sjelen til at jeg ser poenget i å fortsette etter at foreldreoppgaven med hjemmeboende barn er overstått. Lar meg ikke rokke av dem som måtte mene det er egoistisk. Det er jeg ikke enig i. Kanskje endrer tankene seg med tiden, det kan ingen vite. Men per i dag er min kontrakt med meg selv at jeg får lov til å dø når alle er ute av redet. Gruer meg til selve prosessen med å dø, å gjennomføre, men den tid den sorg. Anonymkode: 12066...871 1
AnonymBruker Skrevet 13. april 2022 #7 Skrevet 13. april 2022 Jeg tenker også sånn på en måte, jeg har barn og barnebarn, men likevel er det uten mening. Tenker jeg skal holde meg i live bare på grunn av dem. Er det noe bedre? Anonymkode: 64677...46f
Baktus2024 Skrevet 13. april 2022 #8 Skrevet 13. april 2022 AnonymBruker skrev (55 minutter siden): Du har jo suicidale tanker og de må du få hjelp for💛 Anonymkode: fa373...cf2 har du hørt om metafora , billedlig språkbruk og andre språkvirkemidler, stemningsleier som ikke er alvorlige , som vi alle har ? det ville vært veldig rare mennesker hvis vi gikk rundt med et steinhardt fast stemningsleie hele tiden, gjennom livets mangen utfordringer.. du får prøve å leve deg litt inn i andre folk før du hopper over til det desperate behovet enkelte har for å diagnostisere andre folk.
AnonymBruker Skrevet 13. april 2022 #9 Skrevet 13. april 2022 Jeg synes det virker litt tidlig å gi opp. Finnes det ingen mulighet for å ta tak slik at man opplever livskvalitet? Til TS: Det kan virke som om det å ikke få barn har gjort at du opplever stor maktesløshet og at du opplever at du ikke lenger sitter med makten til å bli «lykkelig». Jeg skjønner premisset om å oppleve livet som så meningsløst og vondt at man ser for seg at man i alle fall har en løsning hvis man kommer til punktet og det kan gi en følelse av å ha en mulighet til å fjerne smerte og sorg. Men jeg mener at man frem til den dagen skylder seg selv å jobbe for å finne verdi på en eller annen måte. Anonymkode: 48549...83b 1
AnonymBruker Skrevet 13. april 2022 #10 Skrevet 13. april 2022 Svinet skrev (10 minutter siden): har du hørt om metafora , billedlig språkbruk og andre språkvirkemidler, stemningsleier som ikke er alvorlige , som vi alle har ? det ville vært veldig rare mennesker hvis vi gikk rundt med et steinhardt fast stemningsleie hele tiden, gjennom livets mangen utfordringer.. du får prøve å leve deg litt inn i andre folk før du hopper over til det desperate behovet enkelte har for å diagnostisere andre folk. Hva med de som ikke engang har barn, samboer, venner eller jobb da? Jeg synes du høres litt patetisk ut. Barn er ikke alt er i livet, og jeg synes du skal sette pris på det du har i livet ditt! Anonymkode: fa373...cf2
Matas Skrevet 13. april 2022 #11 Skrevet 13. april 2022 Kjære trådstarter, Vi ønsker ikke å vurdere og tolke ordbruk når det kommer til vanskelige livssituasjoner hvor vi opplever at man befinner seg i en sårbar tilstand, og det er umulig for oss å vite hva den enkelte legger i ordene som brukes. Vi kan ikke vite om det er en generell følelse av å ville dø - i den forstand at man er nedbrutt og sliten, og ønsker å slippe - eller om det involverer en tanke om selvmord hvor man ønsker å utføre en handling som fører til døden for den som utfører det. Vi ønsker på ingen måte å tabubelegge de følelsene du har, men vi må stenge denne tråden med bakgrunn i det ovennevnte, samt at vi ikke har mulighet til å overvåke tråden din og vite hva slags kompetanse som ligger bak svarene du vil få. Du kan lese mer om hvorfor vi har denne regelen her. Hvis du sliter med slike tanker vil vi oppfordre deg til å ta kontakt med din fastlege/lege for samtale eller henvisning videre. Hvis du opplever at situasjonen er akutt, oppfordrer vi deg til å ta kontakt med legevakt på tlf.: 116 117 eller ringe nødnummer 113. Alternativt kan du også ta kontakt med en hjelpetelefon hvor du vil treffe mennesker du kan prate med, som ønsker å hjelpe deg og som kan gi råd i den situasjonen du er i. Mental Helse: 116 123 Røde Kors: 800 33 321 (man-fre 14-22 for de under 18 år) Kirkens SOS: 22 40 00 40 Med vennlig hilsen, Matas, moderator.
Anbefalte innlegg