Hva hadde måttet til for at du skulle kuttet all kontakt med dine foreldre?

[AnonymBruker]

Jeg sliter med en familiekrise som har resultert av årevis med konflikt. Jeg vil ikke gå inn i detaljer, men jeg føler at jeg snart når et endelig bristepunkt. Jeg synes det er leit, men vurderer sterkt å kutte all kontakt med min næreste familie. Dere som har gjort dette, hvordan kommer dere over sorgen? Det føles allerede ut som om jeg har mistet noen jeg har kjent siden jeg var liten. Er noen i samme båt som jeg akkurat nå? Ikke del hvis du ikke føler deg komfortabel med det.

Anonymkode: a5f2e...43b

[AnonymBruker]

For meg var det enkelt. 

Meldte biologisk far til barnevernet for å ha kost med lillesøsteren min. 

2 dager senere kom han og politiet som endevendte boligen min. I følge dem hadde jeg en mindreårig hos meg som hadde tatt overdose. 

Jeg solgte boligen å flyttet til en annen by med hemmelig tlf og adresse. 

Ikke ofret personen en tanke. 

Jeg var 18 da dette skjedde. Nå er jeg voksen med 2 små barn, hund og stasjonsvogn. Adressen er fortsatt hemmelig. Og jeg tar alltid forhåndsregler. Under fødselen til begge ungene sa jeg fra til sykehuset at ingen er invitert og ingen skal få besøke oss. Barnehagen vet at det er kun meg som kan hente ungene i barnehagen og at de har ikke besteforeldre. Skulle noen spørre er det bare å ringe politiet. 

Anonymkode: 6084c...d8c

[AnonymBruker]

Ja det er bare jeg som kan hente i barnehagen. 

(Enkemann etter komplisert fødsel)

Anonymkode: 6084c...d8c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (58 minutter siden):

Ja det er bare jeg som kan hente i barnehagen. 

(Enkemann etter komplisert fødsel)

Anonymkode: 6084c...d8c

Så trist 💙

Anonymkode: 426d1...577

[AnonymBruker]

Har vurdert det, mange ganger. Jeg har ikke klart det, men ser foreldrene mine ca 1 gang i året. Av og til sjeldnere. Har overfladisk kontakt på telefon. De kjenner ikke barnet mitt.

For meg er det bedre å ha det sånn. Å kutte dem helt ut ville gjort vondt, selv om de hadde fortjent det. Jeg tenker at de er skada, og har problemer og nok med seg selv. Å ta telefonen en gang av og til kan jeg heller gjøre. Å ha en overfladisk samtale, der de helst vil prate om seg selv. Orker ikke mer drama i livet. 

Men, bare du kjenner din situasjon, og hva som er rett for deg. Tar de for mye energi og påvirker deg veldig negativt kan jeg tenke meg det beste kan være å kutte kontakten. 

Anonymkode: 0ba77...735

[Noname55]

Faren min er alkoholiker og har valgt flaska over meg så lenge jeg kan huske. Etter jeg selv fikk barn ble det enklere å ta et endelig valg på null kontakt, men sluttet kontakten med han da jeg var 25 (20 år siden).

Moren min er verdens største manipulator, og når jeg har gått gjennom tøffe tak har hun fortalt det jeg har sagt i fortrolighet til gud og hvermann. I det lengste har jeg håpet vi kunne ha en helt overfladisk relasjon slik at mine barn kunne treffe henne dann og wann. Men, det er bare å innse at det ikke fungerer, det er viktigere for henne å få frem hvor kjip og vanskelig jeg er (fordi jeg bl.a har lært å sette grenser), så nå er jeg endelig helt ferdig etter vingling de siste 25 årene. Hun kontakter mine barn pr sms og forsøker å manipulere med ting hun vil kjøpe til dem, for at de skal komme til henne.. men, selv om gavene i seg selv lokker har de ikke ønske om å være hos henne. Lang historie, men men. 
 

Jeg har lært meg - blod er IKKE tykkere enn vann. Når de som liksom skal stå en nærmest tapper mer energi enn de gir over lang lang tid, vel da må en virkelig gjøre opp regnskap. Etter alt jeg har stått i selv skulle en tro de ville stille opp betingelsesløst, en nyttig lærepenge å erfare at så ikke skjer. Det er viktigere med gode og sunne vennskapsrelasjoner enn det jeg har hatt med min familie.

Ønsker deg alt godt🥰

 

[AnonymBruker]

Jeg kutta ut moren min en stund fordi hun var så intens, fikk meg til å føle meg dårlig og tok ikke seriøst at jeg hadde blitt kronisk syk. Nå har jeg mye kontakt med begge foreldrene mine igjen og ville aldri kutte dem ut igjen! De har hjulpet meg masse når jeg har trengt dem og alltid stilt opp selv om jeg kanskje ikke har fortjent det. 

Anonymkode: b7d0f...1f9

[AnonymBruker]

Jeg har i hele min voksne alder slitt med forholdet til min mor i forskjellig grad. Så lenge jeg holdt følelsene mine tilbake og ikke sa noe tilbake så var forholdet greit, med en gang jeg ble provosert over hennes negative bemerkninger så ble det full krig og moren min ble verre og verre. Hun kunne ringe og ødelegge humøret mitt totalt og snakket stygt om alle og enhver. Jeg kunne begynne å skjelve og fikk skyhøy puls HVER gang jeg snakket med henne. Svarte jeg ikke meldinger med en gang, eller tok telefonen fikk jeg kjeft og 10talls flere meldinger om å ta telefonen og for en datter jeg var. Reiste jeg hjem på ferie så forventet hun full oppvartning hele tiden og hadde masse arbeidsoppgaver til meg. Reiste jeg på ferie til utlandet eller svigers så skulle hun få meg til å få dårlig samvittighet, at jeg kom aaaldri hjem osv. I det hele tatt hun var en narsissist og er en narsissist.

Vi hadde en stor krangel som eskalerte og hun prøvde å slå meg ned og klep meg helt blå i armen. Jeg trodde hun skulle drepe meg, og for meg var dette dråpen. Dagen etter prøvde hun late som ingenting selv etter det hun hadde gjort og sagt til meg(hun sa de styggeste ting...).

Hun trodde utrolig nok at jeg skulle glemme det som skjedde og ikke si noe til noen. Hun ble enda mer rasende etter hun fant ut at jeg hadde sagt noe til mine søsken om det som skjedde. I over en måned trodde hun ikke de visste noe og hadde latt som ingenting. Og med en gang hun fant ut av det så har hun begynt å si sin egen versjon av det som skjedde, altså en versjon der jeg er den skyldige og hun er offeret.. det verste er at jeg tror mange synes synd i henne og tror på henne.

Selv med denne svertekampanjen gående så prøver hun å gjenoppta kontakten. Men nei takk, jeg orker ikke den dama mer. Og jeg er ikke trist en gang for å slippe å snakke med henne. Hun er en grusom person..

Anonymkode: 02717...10f

[AnonymBruker]

Min mor døde - heldigvis, har ikke savnet hun en dag. Min far ser jeg kanskje 1 eller 2 ganger i året, og det er nok. Synest han er patetisk, og han har sluttet å ta kontakt etter at jeg klarte å stå i mot den manipulerende oppførselen hans - da gadd ikke han mer😆

Anonymkode: 2f760...507

[17.11]

Jeg har ikke kuttet kontakten helt, men kunne sikkert like gjerne gjort det, kanskje jeg hadde hatt mindre dårlig samvittighet da. Det jeg syns er vanskelig er at jeg av og til får følelsen av å være veldig løsrevet og alene, som en øy der alle broer er brent. Røttene mine er på en måte borte, og jeg har ikke lenger noe sted å dra dersom jeg skulle havne i en krise. Jeg føler meg ikke knyttet til det stedet jeg vokste opp, til menneskene som var der eller noe som helst, det er som et annet liv, og det har gjort at jeg sliter litt med identitet og hvem jeg egentlig er innerst inne. Heldigvis er jeg i ferd med å få bedre kontakt med et av mine søsken, så det hjelper litt på.

Det jeg kanskje sliter aller mest med er det å overbevise meg selv om at det ikke er min feil at vi ikke har kontakt. Selv om jeg er voksen nok nå til at jeg kanskje burde ta ansvar for relasjonen vår, så har det ikke blitt lagt nok grunnlag i oppveksten min til at det føles naturlig for meg. Jeg vet at et søsken av meg har samme opplevelse. De har fått meg til å føle meg så utrolig ensom og alene hele oppveksten min, og nå sitter de kanskje med den følelsen selv. Det er trist, men de har på en måte lagt opp til det selv også.

[AnonymBruker]

Far min er gått bort og moren min kastet meg ut når jeg var 16 fordi hun støttet min stefar og ikke meg i det som hendte oppigjennom årene, så jeg ba moren min dra til helvette og lenger enn det. Er 35 nå og klarer meg fint uten henne 🙂

Anonymkode: 276a6...c06

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Jeg sliter med en familiekrise som har resultert av årevis med konflikt. Jeg vil ikke gå inn i detaljer, men jeg føler at jeg snart når et endelig bristepunkt. Jeg synes det er leit, men vurderer sterkt å kutte all kontakt med min næreste familie. Dere som har gjort dette, hvordan kommer dere over sorgen? Det føles allerede ut som om jeg har mistet noen jeg har kjent siden jeg var liten. Er noen i samme båt som jeg akkurat nå? Ikke del hvis du ikke føler deg komfortabel med det.

Anonymkode: a5f2e...43b

En som tapper deg for energi, en som sliter deg ut eller tror de alltid vet best. En som sårer folk og bare bryr seg om seg selv. En som stikker deg i ryggen eller gjør ting gang på gang som ikke er greit. 

Det kan være tungt med en gang.  Men etterhvert blir det godt. Du er fri. Endelig!

Ikke alltid foreldre er verdt å beholde!

Anonymkode: 508f8...7ae

[AnonymBruker]

når foreldrene er såpass elendige, så går det faktisk helt naturlig å fortsette med sitt eget liv på egen hånd - uten dem. 

Anonymkode: c909e...2f6

[AnonymBruker]

Jeg hadde faktisk planer om å gjøre det, men slik ble det ikke. Tenkte jeg kunne ha dem så lenge jeg fremdeles kunne få noe utav det, i tilfelle jeg ville trenge noen. Hadde jeg sittet bedre i det den gangen, hadde jeg kuttet alle bånd. Heldigvis gjorde jeg ikke det, og endret innstilling etter hvert. Om jeg nå skulle sitte bedre i det i framtiden, vil jeg ikke lenger kutte dem, men jeg vil sette sunne grenser.

Når det er sagt, kunne jeg nok kuttet dem, hvis det skjedde virkelig store ting. Som landsforæderi eller terror, eller at de ga bort svimlende summer til en viss tv kanal f.eks. Men det kommer heldigvis aldri til å skje. Men jeg har ingen garanti for at det ikke kommer opp noe annet som kan ødelegge senere.

Anonymkode: d90f0...43c

[AnonymBruker]

Kuttet ut faren min for over 5 år siden. Etter mange år med konflikt tok jeg avstand. Kun fordi man står som biologisk far på papiret så er det handlingene man gjør som virkelig gjør en til en pappa. Jeg har det mye bedre uten, og han har fortsatt kontakt med søskenet mitt uten at det plager meg. Jeg har det rett og slett mye bedre med meg selv nå som jeg har stått opp for meg selv og tatt et valg. 

 

Anonymkode: 1b114...e39

[AnonymBruker]

Den dagen mine nevøer ble gammel nok til å være på sosiale medier og ikke ville ikke legg meg til og svarte ikke meldinger som f eks god jul og godt nyttår ol. Jeg prøvde å lage ett par ganger felles melding med foreldre som jeg hadde som venner på Facebook, min bror og kona hans gadd ikke en gang å gå inn på melding for å lese. 

 

Når jeg flyttet ut begynte min far og oppføre seg som resten av familien, 3 ganger ved avtale kom jeg på besøk hvor han ikke lukket opp, og jeg måtte dra hjem. På bursdagen min hadde de tydeligvis et avtalt spill, for første gang på lenge var verken nevøene mine og Simba der.  Under selskapet ser jeg plutselig bort på bokskapet, alle bilder av meg hadde blitt tatt ut av rammene og blitt erstattet med kun bilder av brødrene mine. 

Min bror Thomas satt med ryggen til meg under hele selskapet og vært 5 min dro opp mobilen og gjorde en big deal ut av å "kjøpe" parkering. Han er parkert gratis i gjesteparkering i garasjen. 

 

Jeg kuttet ut kontakten et halvt år senere fordi pappa stjal 30 tusen fra meg og det var den siste dråpen. 

Mamma og pappa har enn ca 10 mill på bok, så det var ikke sånn at de trengte pengene. 

 

Anonymkode: b30f2...c00