Hvorfor sørger jeg ikke?

[AnonymBruker]

Dette blir langt - beklager! 

 

Moren min fikk påvist kreft i desember, og det viste seg at det ikke var stort som kunne gjøres med det. Hun døde for tre uker siden. Jeg var endel lei meg før hun døde, for vi ante jo veien det gikk, men ikke helt hvor raskt. 

Var hos henne da hun døde, og det var grusomt og godt på en gang. Dagen etter hun døde dukket det opp en helt ny energi, og jeg var klar til å hjelpe til med å rydde ut tingene hennes e.l. med en gang. På ingen måte for å "få henne ut", men jeg gikk i en merkelig modus. Selvfølgelig begynte jeg ikke med noe som helst da, og vi har enda ikke gjort noe med dette. Men hjemme klarte jeg ikke sitte stille, jeg vasket huset, gjorde ferdig små oppussingsprosjekter, osv osv. Var helt på høygir og klarte ikke helt lande. 

Merket at tankene rundt det som hadde skjedd ikke fikk komme frem - merket jeg det dukket opp, så ble det skjøvet rett ur igjen, helt ubevisst.

Jeg gråt nesten ikke mellom dagen hun døde og begravelsen. Så for meg at min store reaksjon ville komme denne dagen, da det ble helt reelt. Jeg gråt noe, og kjente på en tristhet, men på ingen måte som jeg hadde sett for meg. Jeg merket at jeg følte på at jeg ikke var lei meg nok, med tanke på at jeg var i begravelsen til min egen mor. 

Etter begravelsen har jeg heller ikke tenkt noe mer spesielt rundt dette. Det kjennes litt som om jeg tenker "Jaja, da var det over", og livet går videre. Ingen sorg og ingen savn. Jeg var forholdsvis nær moren min, men ikke noe mer enn hva som er vanlig, vil jeg tro.

Og nå går jeg og grubler så fælt på dette her. Var jeg ikke glad i henne? Bryr jeg meg ikke? Er det noe galt med meg?

Kan legge til at jeg hadde noe av samme opplevelse da jeg ble mamma selv for noen år siden. Fikk ungen ut og på brystet, og kjente ingen store følelser, annet enn "Ja, der var du, ja!". Nå elsker jeg jo den ungen høyere enn noe som helst annet, så det løste seg jo heldigvis med tiden.

Kan dette skje med å ha mistet mamma også? Klarer jeg ikke kjenne slike store følelser når det skjer? Ser på meg selv som generelt flat i følelsesregisteret, har lite store topper og dype daler, tror det bare er personligheten min. Men skulle tro at et slikt dødsfall kunne påvirke meg mer enn det gjorde..

Hvis du har lest helt ned hit - takk! Og jeg ønsker meg innspill og tanker rundt dette, for jeg synes det er vanskelig selv.

Anonymkode: 530f3...d19

[powerpuffen]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

 

Og nå går jeg og grubler så fælt på dette her. Var jeg ikke glad i henne? Bryr jeg meg ikke? Er det noe galt med meg?

Anonymkode: 530f3...d19

Det er ingenting galt med deg. ❤️

Det finnes like mange måter å sørge på som det finnes mennesker på jorden. Vi sørger så forskjellig - og du fikk din tunge periode før hun døde. Noen av oss får ikke disse kraftige følelsesmessige reaksjonenen, og det handler på ingen måte om at du ikke var glad i henne. Andre av oss får kanskje en slags "ute av seg selv"-opplevelse når slike voldsomme ting skjer i livet, og opplever i etterkant at minnene fra den tiden er ganske tåkete. Kanskje du følte en slags lettelse over at hun ikke lider lengre? Du visste jo hvilken vei det gikk. Kanskje du vil oppleve en periode senere hvor du føler ekstra på denne sorgen, eller kanskje ikke. Uansett er begge deler like greit. Du skal på ingen måte behøve å sitte med disse tankene.

[AnonymBruker]

Lacuna skrev (14 minutter siden):

Det er ingenting galt med deg. ❤️

Det finnes like mange måter å sørge på som det finnes mennesker på jorden. Vi sørger så forskjellig - og du fikk din tunge periode før hun døde. Noen av oss får ikke disse kraftige følelsesmessige reaksjonenen, og det handler på ingen måte om at du ikke var glad i henne. Andre av oss får kanskje en slags "ute av seg selv"-opplevelse når slike voldsomme ting skjer i livet, og opplever i etterkant at minnene fra den tiden er ganske tåkete. Kanskje du følte en slags lettelse over at hun ikke lider lengre? Du visste jo hvilken vei det gikk. Kanskje du vil oppleve en periode senere hvor du føler ekstra på denne sorgen, eller kanskje ikke. Uansett er begge deler like greit. Du skal på ingen måte behøve å sitte med disse tankene.

Takk ❤

Anonymkode: 530f3...d19

[AnonymBruker]

Det er straks 2 år siden faren min døde av kreft, og jeg tenkte det samme som deg følte jeg sørget lite og gikk videre i livet fort. Men det er først nå jeg gråter mer og tenker tilbake på fine opplevelser, og kommer på at han aldri mer vil være her. Så jeg er vel bare treig i oppfattelsen 🙈

Anonymkode: fdf50...6b1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Det er straks 2 år siden faren min døde av kreft, og jeg tenkte det samme som deg følte jeg sørget lite og gikk videre i livet fort. Men det er først nå jeg gråter mer og tenker tilbake på fine opplevelser, og kommer på at han aldri mer vil være her. Så jeg er vel bare treig i oppfattelsen 🙈

Anonymkode: fdf50...6b1

Kondolerer ❤

Kanskje det blir sånn for meg senere også. 🙂

Anonymkode: 530f3...d19

[AnonymBruker]

Du skriver du var en del lei deg før hun døde, kanskje det var din sorgprosess? 

Jeg mistet faren min til kreft i fjor , han fikk også en diagnose hvor det var ingenting å gjøre og han døde innen 7 måneder. I begynnelsen hadde jeg flere gråteanfall og sørget mye, og da han ble lagt inn på sykehus og vi forsto det gikk mot slutten, da hadde jeg det største gråteanfallet. Følte jeg ikke hadde flere tårer igjen etter det. Han levde cirka en måned etter, og det var en utrolig lang og vond prosess. Da han døde følte jeg en stor lettelse, nærmest glede, for jeg visste han var fri for smerter og jeg visste også denne unntakstilstanden hvor livet mitt sto på vent var over. Jeg kunne gå videre. Etter han døde har jeg kun hatt 1-2 tilfeller der jeg virkelig gråt og var trist , da fordi jeg tenkte på et godt minne eller så et eller annet han hadde skrevet til meg. 

Jeg tror folk reagerer forskjellig på sorg. Når man får vite at noen skal dø på forhånd innen ganske kort tid, så sørger man på en måte på forhånd. Kanskje det er det du har gjort. Man trenger ikke nødvendigvis gråte for å sørge.. 

Anonymkode: 3f32a...04e

[AnonymBruker]

Du gjør ingenting feil, alle sørger ulikt.

Jeg følte det litt på samme måte da svigermordøde. Vi hadde fulgt henne tett fra hun ble syk og kom på sykehjem.  Besøkt henne der flere ganger i uken og sett henne svinne mer og mer bort.  For oss var den største sorgen før hun døde, å se en person vi satte utrolig høyt bli mer og mer borte er en påkjenning.  Jeg og min mann følte nesten på en slags lettelse eller kanskje mer ro, da hun døde og i begravelsen.  Min svoger som ikke var tilstede mens hun var syk, kjeftet på min mann fordi han ikke var lei seg nok.  Jeg vet det er hans sorg som snakker og bærer ikke nag. Det viser at vi takler sorg veldig ulikt, det finnes ikke noe rett og galt.  

Anonymkode: b7231...d3b

[AnonymBruker]

Kondolerer❤

Du har et slags sjokk tenker jeg. Det har ikke synket inn enda det som har skjedd.

Anonymkode: 9e61c...12d

[Karma91]

Min far døde akutt får ca 6mnd siden. 

Jeg har det ganske likt deg, bortsett fra at jeg vet jeg sørger på min måte gradvis. Jeg Gråt å var veldig lei meg da jeg fikk beskjeden forde det kom veldig brått på.. absolutt ikke forventet så fikk det som et slag i magen. Men så gikk jeg bare rundt som deg egentlig. Når morfar døde av kreft noen år tidligere så var det forventet å jeg gikk rundt på damme måte. Var litt lei meg får at jeg var på vei får å treffe han da han døde men rakk ikke frem. Men thats it. Jeg savner dem. Noen ganger som. på bursdagen min nå sist ble jeg sint forde jeg på en måte gikk å venta på at pappa skulle ringe å ble skuffa hver gang tlf ringte å.det ikke var han... så slo den av tilslutt. Annet en det har jeg ikke kjent så mye på det. Det er helt normalt. 

[AnonymBruker]

Du beskriver akkurat hvordan dette var for meg. Jeg tror jeg var i sjokk den første tiden. I mitt tilfelle døde mamma brått og uventet, så det var ingen prosess i forkant. Den praktiske siden tok over - enten alt som måtte ordnes, jeg stupte rett ut i full jobb igjen, og tok tak i prosjekter på hjemmebane. Og forstod ikke hvorfor alle skulle være så trist på mine vegne. Det kom ikke en tåre i begravelsen. Så fulgte en periode med sinne på ting som ikke hadde vært ok i relasjonen, og det tok all fokus, og jeg var sikker på at det var derfor jeg ikke sørget. Etterhvert begynte jeg å kjenne på den rå sorgen, og tanker om hva som ikke kom til å skje mer. Mange måneder etterpå kommer det fortsatt bølger av sorg.

Jeg tror det er en forsvarsmekanisme for enkelte. At følelsene kanaliseres mot andre ting enn sorg. 

Anonymkode: 512b0...1de

[AnonymBruker]

Tusen takk for alle fine svar! ❤️ Og jeg kondolerer så mye til dere som også har gått gjennom å miste noen..

Det føles litt godt å se at det ikke er helt unormalt å ha det som jeg har det nå. At hverdagen går videre, nesten som om ingenting har skjedd, uten at det er "feil" på noe vis. Jeg kan nok se for meg at det vil komme situasjoner hvor savnet blir nærmere, når jeg kjenner mer på at det er noen som mangler. Men kanskje det blir litt godt, å kunne få frem de følelsene litt også?

Takk igjen ❤️

Anonymkode: 530f3...d19

[Blomsterpotta]

Jeg mistet mamma i November og er som deg ts. Jeg gråt og grudde meg mye mens hun fremdeles levde. Jeg prøvde å være postitv, men gråt hjemme hos meg selv. Da kreften hadde spredd seg for mye og hun ble lagt inn på sykehus gikk det bare noen timer før hun døde og hun var helt klar for det. Det hjelper meg en del trur jeg, at hun var klar for døden. Vi nærmeste var tilstede da hun døde og hun ble holdt i begge hender helt til siste slutt.

Etter dødsfallet ordnet jeg med begravelsen og ett møte på byrået med pappa og søsken. Alt var fint og helt sånn mamma ville ha det. Bare oss nærmeste i kapellet på sykehuset.

Så hjalp jeg papp med å tømme for klær og toalettartikler. Alt dette gikk fint.

Det er fremdeles litt rart å besøke pappa uten mamma tilstede, men det går seg til. På graven kan jeg få litt tårer i øynene og snakker litt med henne. Er det maks 5 minutter, så rekker å tenne ett lys.

Jeg trudde jeg skulle gå rett i kjelleren og bli skikkelig deprimert. Jeg var utrolig glad i mamma og var henne veldig nær. Allikevel så sørger jeg ikke mye, jeg trur heller ikke det kommer som en bombe senere heller. Det er vel bare sånn jeg reagerer.

Ikke føl skam eller skyld for at du ikke gråter og sørger det halvt fordervet. Den avdøde ville ikke ønsket det uansett.

[AnonymBruker]

Blomsterpotta skrev (På 20.4.2022 den 19.32):

Jeg mistet mamma i November og er som deg ts. Jeg gråt og grudde meg mye mens hun fremdeles levde. Jeg prøvde å være postitv, men gråt hjemme hos meg selv. Da kreften hadde spredd seg for mye og hun ble lagt inn på sykehus gikk det bare noen timer før hun døde og hun var helt klar for det. Det hjelper meg en del trur jeg, at hun var klar for døden. Vi nærmeste var tilstede da hun døde og hun ble holdt i begge hender helt til siste slutt.

Etter dødsfallet ordnet jeg med begravelsen og ett møte på byrået med pappa og søsken. Alt var fint og helt sånn mamma ville ha det. Bare oss nærmeste i kapellet på sykehuset.

Så hjalp jeg papp med å tømme for klær og toalettartikler. Alt dette gikk fint.

Det er fremdeles litt rart å besøke pappa uten mamma tilstede, men det går seg til. På graven kan jeg få litt tårer i øynene og snakker litt med henne. Er det maks 5 minutter, så rekker å tenne ett lys.

Jeg trudde jeg skulle gå rett i kjelleren og bli skikkelig deprimert. Jeg var utrolig glad i mamma og var henne veldig nær. Allikevel så sørger jeg ikke mye, jeg trur heller ikke det kommer som en bombe senere heller. Det er vel bare sånn jeg reagerer.

Ikke føl skam eller skyld for at du ikke gråter og sørger det halvt fordervet. Den avdøde ville ikke ønsket det uansett.

Kondolerer ❤️

Det høres ut som om vi har en ganske lik historie, og en lik tilnærming til hele situasjonen - takk for innlegget ditt ❤️

Anonymkode: 530f3...d19

[Druid]

AnonymBruker skrev (På 12.4.2022 den 19.49):

Og nå går jeg og grubler så fælt på dette her. Var jeg ikke glad i henne? Bryr jeg meg ikke? Er det noe galt med meg?

Nei.

Sorgreaksjoner kommer i mange former, og din ble nok kanalisert ut mye mens hun var syk.

Sorgreaksjoner er en form for sjokk; jo mer plutselig og uventet det er, jo vanskeligere er det å takle.

Det ligger en faktor om mentalt avhengighet her også, men heller ikke det er mål på hvor mye man elsker noen.

[powerpuffen]

Druid skrev (På 17.5.2022 den 15.03):

Nei.

Sorgreaksjoner kommer i mange former, og din ble nok kanalisert ut mye mens hun var syk.

Sorgreaksjoner er en form for sjokk; jo mer plutselig og uventet det er, jo vanskeligere er det å takle.

Det ligger en faktor om mentalt avhengighet her også, men heller ikke det er mål på hvor mye man elsker noen.

Noen likte plutselig kommentaren min i dette innlegget, så da dukket tråden opp igjen under varslinger. Når jeg kommenterte i 2022, hadde jeg ingen personlige erfaringer som grunnlag for hva jeg skrev. Nå har jeg det.

I fjor mistet jeg pappa brått. Det var et knips, så var han borte. Og jeg kan nå verifisere både min egen og andres kommentarer her. Jeg har grått mye mindre enn forventet. Greide nesten ikke gråte i begravelsen engang. Felte ikke en tåre under talen jeg holdt. Det handler ikke om at jeg ikke sørger. Det handler om at jeg er sint. 

Jeg har så dårlig samvittighet - og jeg vet det ikke handler om at jeg ikke var glad i pappa - han var den viktigste mannen i mitt liv. Det har snart gått et år. Det føles som kun et par måneder, og jeg har ennå ikke innsett at han er borte. Vet ikke hva som skjer den dagen det går opp for meg. 
 

[AnonymBruker]

Vil tro du har sørget og hatt en del tanker og følelser før hun døde. Når det er ventet har man ofte hatt en ventesorg. Ofte skyver man sorgen bort også for å overleve og stå oppreist og for å ikke kjenne på det. 

Anonymkode: 07c57...539

[Chiubi]

Du hadde ventesorg. Du sørget før hun døde fordi du visste at hun var syk og hvilken vei det gikk. Da er det ikke unormalt å føle en slags lettelse når det er over. 

Kondolerer 

[AnonymBruker]

Jeg mistet mamma for snart 4 år siden, og hun var syk lenge og vi trodde vi mistet henne mange ganger siste året. Men jeg var lei meg og knust når hun døde, så gikk det over ganske fort. Jeg savner henne selvfølgelig men sørger ikke typ. Man føler jo en liten skam på det og sier det ikke så høyt men samtidig tror jeg det også er helt normalt. Jeg har masse gode minner med mamma og jeg var glad i henne så det er det som teller. Kansje det kommer, kanskje  ikke og tenk heller at du var glad i mammaen din og ikke straff deg selv i og tenke at du burde ha sørget skikkelig. Tror mange har det som oss men som ikke folk tørr og snakke høyt om og derfor føler man på det også 

Anonymkode: dc675...6ae