Flytte til kjæresten

[Gjest Lilleulv]

Jeg må bare skrive inn her om mitt problem, selv om jeg muligens kommer til å få litt pes...

Jeg har bodd i Kristiansand i 4 år, de 3 første årene var jeg i et studentmiljø og gikk stort sett bare med folk som ikke var sørlendinger. Jeg merket det ganske tidlig selv at jeg ikke hadde så mye til felles med de fra Kristiansand og hadde inntrykk av at de i min gjeng følte det på samme måte. Da studiet var over, reiste de fleste vennene mine, og jeg var igjen med kjæresten min og hans venner fra Kristiansand. Jeg har bodd mange steder i mitt liv, og alltid trivdes med stedene og folkene rundt meg, men dette året mistrivdes jeg faktisk! Vi hadde stor omgangskrets med sørlendinger, men jeg har aldri følt meg så ensom som jeg gjorde det året. Jeg var syk i tillegg, og det var ikke en kjeft som stilte opp for oss. i steden var det masse baksnakking og pes fra "vennene" vår fordi jeg ikke orket å stille opp på alle sammenkomstene deres. Min kjæreste hadde 2 forskjellige gjenger, og jeg hadde noen venner fra jobb som også var sørlendinger. jeg synes liksom at samtlige var så overfladiske, og jeg hadde det aldri spesielt kult på sosiale ting.

Da jeg flytta til Østlandet igjen så ble alt så knall. Jeg har fått masse venner, noen gamle og noen nye, og vi har det så moro sammen. jeg trodde en stund at jeg ikke kunne ha noen venninner jeg, men der jeg bor nå har jeg jo masse jentevenner som jeg har det gøy med. i tillegg stiller de så utrolig opp for meg, merker at de bryr seg. flere av de har satt seg inn i tilstanden min, og hvis jeg bryter avtaler fordi jeg ikke orker så forstår de det så utrolig godt og sier de er stolt av meg og imponert fordi jeg jobber fullt. hun ene kom til og med med mat til meg på døra da jeg var syk. jeg ble så rørt!! *sniff*

Da jeg var på tur i Kristiansand igjen, var jeg på en sammenkomst med dissa vennene til typen. Det var INGEN som spurte hvordan det gikk med meg (sånn helsemessig), og de prøvde å mase om at vi skulle bli med å drikke. Det kan jeg jo ikke, og da var reaksjonene "kan du ikke drikke ENDA??" sånn oppgitt liksom... beklager at jeg skuffer dere tenkte jeg, men tenker dere på hvordan det er for meg tro, å ikke kunne gjøre det jeg vil? De tok det bare for gitt at jeg var helt frisk... Da jeg var syk opplevde jeg stadig at problemene mine ble bagatalliserte av den gjengen, jeg følte meg bare kjip, hypokonder og lat rett og slett. Blant min omgangskrets her hjemme føler jeg meg forstått, og at folk er opptatt av mitt eget beste. Jeg kunne være med på byen et par ganger for å glede gjengen, men da jeg var helt knekt i 1-tia og ville hjem, sa vennene våre til typen min :men DU skal vel ikke hjem fordet??"

Måtte bare ha med litt bakgrunnshistorie... Problemstillingen er nemlig at kjæresten har bedt meg om å flytte ned til han igjen i Kristiansand. Jeg savner han så utrolig, og vanligvis ville jeg ikke nølt med å gjøre noe sånt for han, men nå er jeg skikkelig i tvil... Jeg har fått tilbud om en bedre jobb der nede, vi har sett på flotte leiligheter til priser som er mye billigere enn her i oslo og omegn. det er jo masse som trekker meg dit, men jeg er redd!! jeg har gått på en smell når det gjelder sørlendinger, og jeg klarer ikke å se for meg at jeg kommer til å få meg noen flere venner, eller trives noe bedre nå enn sist. For meg så er sørlendinger og østlendinger så utrooolig forskjellige mennesker. Jeg lurer på om vi bare var uheldig med vår omgangskrets der nede, eller er alle sørlendinger sånn? det var så sykt mye baksnakking av folk som ikke var til stede, jeg synes de var så overfladiske og ikke brydde seg oppriktig om andre mennesker, og at enkelte var skikkelig egoistiske og bare var opptatt av ting som ble til egen fordel. i tillegg hadde jeg det sjelden kult på sosiale ting liksom, det var bare koselig og sånn, men det var jo så lite liiiiv. Hadde han bedt meg om å flytte til finnmark liksom, så hadde jeg heller gjort det, men jeg har så mye som nesten "byr meg i mot" når det gjelder sørlandet. jeg har jo bodd der i 4 år, og jeg ga stedet en skikkelig sjanse!! men det funka ikke synes jeg... herregud å mye mer jeg trives på østlandet eller vestlandet for den saks skyld (har bodd der også).

Prata med noen venner av meg som har sørlendinger på jobben sin, og de sier det samme som meg. at de ikke har noe til felles med sørlendinger...

Er østlendinger og sørlendinger virkelig såå forskjellige, eller er det bare i hodet mitt? Har jeg vært uheldig med vår omgangskrets, eller er sørlendinger stort sett sånn? Det skulle ikke være så vanskelig for meg å flytte til kjæresten min, og ofre for han, men jeg har en eller annen sperre. jeg vet ikke om jeg klarer det... er så glad i vennene mine her, tar ikke så gode venner for gitt lengre jeg. (har kanskje gjort det før, før min tid på sørlandet). Jeg føler jeg aldri kunne falt for en sørlending. min gutt er opprinnelig fra tromsø, selv om han har bodd i kristiansand fra han var 12 eller noe...

Bør jeg la være å flytte tro?

[Gjest Lilleulv]

Må bare legge til at jeg føler meg nesten litt intolerant når jeg sier dette her... Jeg har prøvd å tenke griseoptimistisk, og tenke at denne gangen skal jeg gi masse av meg selv og få meg gode venner der nede. men akkurat i det jeg skal ta beslutningen og faktisk flytte, så får jeg helt noia.

[Gjest Gjest]

Jeg tror "mentaliteten" på folk kan ha utrolig mye å si for trivselen, så eg blåser på ingen måte av dine følelser. Selv har jeg forsøkt å bo på vestlandet og misstrivdes veldig. Nå har jeg derimot flyttet til en av Mjøsbyene og har det myyye bedre.. Føler at folks mentalitet/hodninger osv matcher meg bedre.

Men...

Jeg tror at PERSONLIGE EGENSKAPE er og blir det viktigste for mellommenneskelige forhold. At det er de enkelte personene selv som passer deg eller ei, ikke hvor de kommer fra osv.

At du ikke kommer godt over ens med en eller to vennegjenger betyr ikke at du ikke kan komme godt over ens med "sørlendinger"!

Husk også på at om du flytter tilbake til Kristiansand, kan du likevel flytte derifra igjen..

[Gjest Lilleulv]

Ja, du er kanskje inne på noe. Men jeg trodde jeg gikk overens med alle mennesker før disse årene i Kristiansand, det som er så rart. Bodd på rom med ei fra toten som var HEEELT annerledes enn meg på folkehøgskole, men vi hadde det gøy sammen allikevel. jeg er så utadvendt og liker de fleste mennesker, så det pleier liksom aldri å være noe problem. derfor er det rart at jeg har fått nesten litt avsmak for så mange mennesker på ett sted... Jeg føler bare at jeg ikke kommer til å stole på en sørlending og at jeg ikke kommer til å gi noe særlig av meg selv i noe vennskap med noen. i hvert fall så kommer det til å ta tid å bygge opp tillit, og det ser jeg ikke for meg at noen sørlending kommer til å anstrenge seg for å få til..........

[Gjest Lilleulv]

vennene mine her forstår meg så godt når jeg snakker med dem om å flytte. jeg hadde gjort det samme selv, sier de. og så skryter de av kjæresten min og at han virker verdt å satse på. vennene til typen min der nede prøver bare å overtalte han til å bli i Kristiansand, for det er jo det DE vil...

[Superlammet]

Jeg har opplevd at enkelte sørlendinger er slik du beskriver, mens det er de som virkelig er gode venner. Har heldigvis opplevd mest av det siste. Sørlendinger er mennesker de også. Og vi er stort sett forskjellige alle som en.

[Gjest Lilleulv]

Jeg har opplevd at enkelte sørlendinger er slik du beskriver, mens det er de som virkelig er gode venner. Har heldigvis opplevd mest av det siste. Sørlendinger er mennesker de også. Og vi er stort sett forskjellige alle som en.

←

ja... jeg vil tenke sånn, vil være optimistisk og ikke føle sånn som jeg gjør, men klarer ikke det har liksom vært så mye...

[Superlammet]

Jeg skjønner deg godt, men er det virkelig kun "problemet" med sørlendinger som holder deg tilbake?

[Gjest Vindelspev]

Det er verken politisk korrekt eller et reelt bilde du tegner av sørlendingene. Like fullt er det følelser du sitter med og erfaringer du har gjort deg. Jeg tenker som så at da er utgangspunktet ditt for å kunne trives allerede vanskelig å nå? Det kan jo (kanskje har det blitt det?) bli en selvoppfyllende profeti dette...

Har du snakket med kjæresten din om det da?

[Gjest Lilleulv]

Jeg skjønner deg godt, men er det virkelig kun "problemet" med sørlendinger som holder deg tilbake?

←

ja men det går på trivsel da... vil jo trives der jeg skal bo! tviler ikke på at jeg vil flytte sammen med gutten, og har også mulighet til å få bra jobb...

[Gjest Gjest]

Dersom du flytter dit med de holdningene og følelsene du har nå er det jo uansett dømt til å misslykkes.. Du må jo selv tørre å ta en risiko og åpne deg opp for å kunne få venner og trives.

Hva med at han flytter til deg i steden?

Eller ennå bedre.. hva med å flytte til et helt nytt sted sammen?

[tommeline]

Jeg har vel litt vanskelig for å tro at det er sørlendingene i seg selv som er problemet. Det finnes hyggelige og minder hyggelige sørlendinger, som blant alle andre folk...

Men å være ferdig med studier og skulle skaffe seg ny bekjentskapskrets er ikke alltid bare bare, uansett hvor man er. Og sånn du beskriver det så virker det som de dere er med på sørlandet for det meste er venner av kjæresten din. Selv om man passer godt sammen med kjæresten, er det ingen selvfølge at man går godt sammen med hans kompiser og kompisenes damer.

Og ikke er det så lett å få nye venner sånn uten videre.

I Oslo (var det det?) har du gamle venner som du trives med. Det er naturlig at du ikke har lyst til å dra fra dem.

Kan deseverre ikke gi deg noe konkret råd, men hvis du velger å flytte til sørlandet igjen tror jeg du bør jobbe med å få "egne" venner gjennom jobb eller fritidsinteresser.

[Gjest Lilleulv]

takk for råd må bare si at jeg vanligvis ikke redd for sånne her ting. jeg har flytta til 4 steder helt alene etter at jeg fylte 18 og stortrivdes over alt Jeg er ikke redd for å satse, det er bare det at jeg har jo bodd her før og jeg trivdes ikke. det er den delen der...

Gjest, det er en veldig god idé å flytte til et helt nytt sted sammen, det kunne jeg tenke meg, men det er bare tull at begge 2 skal si opp sine jobber. vanskelig nok at en av oss må det liksom.

Hvis jeg bestemmer meg for å flytte ned, så skal jeg være kjempepositiv, skal ikke gjøre noe halvveis...

[*M*]

Hadde samme erfaringer som deg da jeg flyttet til Oslo. Jeg holdt ut i 2 år, men da så både psyken og vennene mine hjemme stopp. Jeg hadde sikkert flyttet tilbake nå (for å gi byen og menneskene en sjanse til)

Jeg ser jo at du har prøvd å gi sjanser, så jeg vet ikke helt hvilket råd jeg skal gi.

Jeg tror nok du bør snakke godt ut med kjæresten din om hvordan du opplever å bo der og hvordan du oppfatter vennene hans (kan jo være vanskelig, men noen ganger må man si fra)

[Gjest Lilleulv]

Det er verken politisk korrekt eller et reelt bilde du tegner av sørlendingene. Like fullt er det følelser du sitter med og erfaringer du har gjort deg. Jeg tenker som så at da er utgangspunktet ditt for å kunne trives allerede vanskelig å nå? Det kan jo (kanskje har det blitt det?) bli en selvoppfyllende profeti dette...

Har du snakket med kjæresten din om det da?

←

Jeg har det. Jeg tror han forstår, ikke helt sikker... Eller han forstår at det er et problem, men kanskje ikke at det er et såå stort problem liksom. Han er kjempepositiv og tror at ting blir knall nå. Dessuten har han kutta ut de som behandla oss skikkelig dårlig da jeg var syk.

[gaja]

Hva skjer hvis du flytter og mistrives? er du låst for alltid? -sannsynligvis ikke.

Kan du ikke gjøre en avtale med typen? Hvis du ikke trives i løpet av 1-2 år skal han flytte dit du vil? Da har du prøvd å jenke deg etter han, det funka ikke, så nå må han jenke seg etter deg.

Jeg mistrives virkelig i oslo. Vi har bodd her i 6 år, kjenner ingen, har ingen omgangskrets, hater klimaet, han mistrives mer og mer på jobben, osv. Heldigvis er vi nå blitt enige om at vi må komme oss hjem igjen dit vi kan se havet, slippe å knote for å gjøre oss forstått, være i nærheten av gamle venner, familie og andre folk med lik humor og likt lynne.

Nesten de eneste vennene jeg har fått her i byen har vært nordlendinger, og de har flyttet hjem igjen når de er ferdige med å studere østlendinger er ikke noe for meg

Endret 3. november 2005 av gaja

[Gjest Lilleulv]

Hva skjer hvis du flytter og mistrives? er du låst for alltid? -sannsynligvis ikke.

Kan du ikke gjøre en avtale med typen? Hvis du ikke trives i løpet av 1-2 år skal han flytte dit du vil? Da har du prøvd å jenke deg etter han, det funka ikke, så nå må han jenke seg etter deg. 

Jeg mistrives virkelig i oslo. Vi har bodd her i 6 år, kjenner ingen, har ingen omgangskrets, hater klimaet, han mistrives mer og mer på jobben, osv. Heldigvis er vi nå blitt enige om at vi må komme oss hjem igjen dit vi kan se havet, slippe å knote for å gjøre oss forstått, være i nærheten av gamle venner, familie og andre folk med lik humor og likt lynne. 

Nesten de eneste vennene jeg har fått her i byen har vært nordlendinger, og de har flyttet hjem igjen når de er ferdige med å studere  østlendinger er ikke noe for meg

←

dakar! Men bra dere kan flytte. Vi har allerede den avtalen at han blir med meg tilbake igjen etter 1-2 år hvis jeg ikke trives. så det er vel bare å hoppe i det Jeg orker ikke å være mer borte fra han uansett....

Men den forskjellen med østlendinger og sørlendinger har jeg fortsatt ikke fått noe oppklarende svar på her altså.

[Gjest Gjest]

Flyttingen kommer nok til gå greit denne gangen. Jeg er sikker på at grunnen til at du hadde det så kjipt der var at du var syk, og sikker tsvært selvsentrert. Nå som du er frisk blir det sikkert bedre.

[Gjest Gjest]

Jeg skal snart flytte fra sørlandet, og gleder meg som et lite barn!

Har bodd her i over 3år, og sitter igjen med EN venninne som er sørlending her nede,....jeg har akkurat samme erfaring som deg, jeg føler sørlendinger er en egen rase (hvertfall jentene,....)..

Jeg kommer aldri til å flytte tilbake hit,.....

utlogget clea

[Shoegal]

Synes det er veldig trist å høre hvordan enkelte har oppført seg, og skjønner forsåvidt godt at du reagerer og spør slik du gjør.

Jeg håper og tror at dette har å gjøre med at du har truffet mennesker som ikke har de samme verdiene som deg, og ikke fordi de er sørlendinger...