Dere som har vært usikker på å få nr.2, men gjorde det

[AnonymBruker]

Hei! Har en sønn på 2 år som jeg (/vi) elsker over alt på jord, samtidig som jeg for min egen del overhodet ikke kan tenke meg en til akkurat nå. Den eneste motivasjonen for å få en til er at vi blir en familie på fire (som jeg ser for meg gir en annen dynamikk), og at barnet vi allerede har da får et søsken. Om vi skal forsøke å få et til barn, så ønsker jeg at det skal være maks fire år mellom dem. Samtidig lurer jeg på om det er best å bare hoppe i det, for jeg vet jo at barnet vil bli elsket, og at den tunge småbarnsperioden vil gå over. Dere som har hatt like tanker, men gikk for nr. 2, hva tenker dere i dag? Og hvor mange år ble det mellom barna?

Kan jo nevne litt grunnen til at jeg for min egen del egentlig ikke ønsker flere barn. Både jeg og mannen min personer som blir veldig overveldet av stressede situasjoner, type komme seg ut på morgenen eller barnet som gråter av frustrasjon. Jeg ser for meg at vi blir å takle evt. trassalder på barnet vi allerede har, veldig dårlig, når det kommer til indre stress. Vil selvfølgelig aldri la det gå utover barnet. Og vi er typer som tenker å droppe å dra på ferie i mange år også fremover, fordi vi blir stresset av bare tanken på å skulle reise på ferie med fly, og alt det som ferie vil innebære som som ikke er kos. Vi synes begge det per i dag er slitsomt å være på eller ha besøk, samtidig som vi må passe på gutten vår. Vi er så fryktelig fokusert på han, og har vanskelig for å være avslappet. Klarer rett og slett ikke  å se for meg at vi skal ha TO stk å passe på. Tanken på å skulle kle på to stk vinterklær for å komme seg ut for å leke synes jeg er slitsomt, eller tanken på at de to skal krangle mye. Skulle ønske vi var litt mer avslappet, synes det er trist om personlighetene våre skal gjøre at det ikke blir et barn nr. 2. 

Anonymkode: 118cb...705

[AnonymBruker]

Vi er litt som dere. Vi gikk for nummer to, men ventet til første var skolestarter 😛 hadde virkelig ikke orket to små, men 6-åringen vår er veldig enkel å ha med å gjøre, og blir ikke stressa av henne på samme måte som med småbarn. Nå er ikke nummer 2 født ennå, da, så kan ikke si om det var en suksess eller ikke 😛 men, ja, barn med 3 års mellomrom (som kanskje er mest standard) er ikke for alle. 

Anonymkode: 48db3...139

[AnonymBruker]

Vi er også litt som dere. Nr 1 var helt overveldende og vi var usikre på om vi ville ha en til. Ble tilslutt en til, som nå er 3 år. 8 års aldersforskjell på dem 🙈 Det har virkelig ikke vært noe problem å få en til. Vi har tilogmed barnevakt i huset 😅 Den eldste er skikkelig flink med den lille, det er så koselig å se dem leke sammen. Den store har koset seg med babytiden sammen med oss voksne. Vi har så mye latter og glede i huset nå! Helt annen dynamikk.

Har ei venninne med 3 åring og 1,5 åring, og hun sliter veldig psykisk nå pga all jobben og stresset med barna. Hun og mannen går fra hverandre nå. To tette er hovedårsaken. 

Anonymkode: 2796e...beb

[AnonymBruker]

Nr 2 er ikke dobbelt så mye arbeid som 1. Det er trippelt så mye arbeid. 
 

Å ha ett barn er en lek. Om dere blir stresset av å dele på ansvaret for ETT barn så ikke få et til. 

Anonymkode: a111b...f65

[AnonymBruker]

Har en på fire og en på ett. Akkurat tre år mellom. Hvis dere føler dere overveldet av en ville jeg ikke fått en til. Det er øker stresset betraktelig. Men det gir jo også mye. Er bra for ungen med et søsken. 

Anonymkode: a3562...273

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Nr 2 er ikke dobbelt så mye arbeid som 1. Det er trippelt så mye arbeid. 
 

Å ha ett barn er en lek. Om dere blir stresset av å dele på ansvaret for ETT barn så ikke få et til. 

Anonymkode: a111b...f65

Enig her😂

Anonymkode: a3562...273

[AnonymBruker]

Her var eldste 5 år før nr. 2 kom, og vi er veldig fornøyd med det. Hadde absolutt ikke taklet to småbarn, da jeg er veldig som dere ift indre stress. Mannen min takler det på en helt annen (og bedre) måte, men han jobber slik at mesteparten av ansvaret for hus og hjem faller på meg - og da var det mine følelser som styrte det (det var vi begge enige om). Ungene blir jo selvsagt ikke ''lekekamerater'' på samme måte som tettere barn blir, men de krangler, sloss og plager ikke hverandre på samme måte heller! Nå som nr. 2 er 3 år og i en fryktelig selvhevdende ''skalbestemmeselv''-fase er 8-åringen voksen og moden nok til å velge sine kamper og ikke gå inn i det. Utrolig befriende. De har et godt samspill og leker godt sammen nå, men jeg kan selvsagt ikke regne med at en 15-åring finner en 10-åring så utrolig spennende. Dette tror jeg dog oppstår uansett aldersforskjell, altså. For en 16-åring er jo en 14-åring en liten plagsom drittunge også feks 🤣

Jeg tror at ungene har det mye bedre med større aldersforskjell og foreldre med hodet over vann, enn liten aldersforskjell og utmattede, utslitte foreldre. Noen foreldre takler selvsagt tette unger på strak arm, men vi som ikke gjør det må også ta hensyn til oss selv og ikke bare gjøre det samfunnet forventer. 

Anonymkode: e99e8...044

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Her var eldste 5 år før nr. 2 kom, og vi er veldig fornøyd med det. Hadde absolutt ikke taklet to småbarn, da jeg er veldig som dere ift indre stress. Mannen min takler det på en helt annen (og bedre) måte, men han jobber slik at mesteparten av ansvaret for hus og hjem faller på meg - og da var det mine følelser som styrte det (det var vi begge enige om). Ungene blir jo selvsagt ikke ''lekekamerater'' på samme måte som tettere barn blir, men de krangler, sloss og plager ikke hverandre på samme måte heller! Nå som nr. 2 er 3 år og i en fryktelig selvhevdende ''skalbestemmeselv''-fase er 8-åringen voksen og moden nok til å velge sine kamper og ikke gå inn i det. Utrolig befriende. De har et godt samspill og leker godt sammen nå, men jeg kan selvsagt ikke regne med at en 15-åring finner en 10-åring så utrolig spennende. Dette tror jeg dog oppstår uansett aldersforskjell, altså. For en 16-åring er jo en 14-åring en liten plagsom drittunge også feks 🤣

Jeg tror at ungene har det mye bedre med større aldersforskjell og foreldre med hodet over vann, enn liten aldersforskjell og utmattede, utslitte foreldre. Noen foreldre takler selvsagt tette unger på strak arm, men vi som ikke gjør det må også ta hensyn til oss selv og ikke bare gjøre det samfunnet forventer. 

Anonymkode: e99e8...044

Ja, dette med søskenkrangling er viktig å ta hensyn til for oss som lett opplever indre stress. En ting er jo selve jobben to småbarn krever, men så kommer dynamikken dem imellom også inn i bildet og gjør det hele enda mer komplisert. 

Å bli fanget i et søskenkrangelmareritt, hvor jeg må være konstant megler hadde tatt knekken på meg 😱 

Anonymkode: 48db3...139

[AnonymBruker]

Vi er også som dere. Det var viktig for oss at vi begge følte oss klare for en til. Vi har også vært frem og tilbake om vi i det hele tatt skal ha en til, men nå er sønnen vår straks 4, ting har roet seg mye, og vi føler oss begge klar for en til, så akkurat startet prøvinga :-) Vi klarte liksom ikke helt slå oss til ro med tanken på å bare ha han.. Har følelsen av at det er noe som mangler, og at familien ikke er komplett enda. 

Anonymkode: fba02...336

[AnonymBruker]

Tusen takk for at dere deler erfaringer og tanker! Og selv om det ikke hadde noe med saken å gjøre, så var det utrolig befriende å høre at det er flere som kjenner på denne følelsen av å være overveldet i enkeltsituasjoner. 
Jeg synes det høres ut som en veldig god løsning å gå for flere år mellom barna, så skal absolutt tenke mer på det, så slipper vi forhåpentligvis å legge fra oss tanken om et til barn. Og jeg skal absolutt høre på rådet om at man bør føle seg klar for å få en til, det er kanskje ikke så lurt å bare følge strømmen og håpe på det beste. 

Anonymkode: 118cb...705

[AnonymBruker]

Har nettopp blitt gravid med nummer to og jenta vår fylte ett for to måneder siden. Var ikke planlagt gravid denne gang og denne tråden skremmer vettet av meg. Aner ikke hva jeg skal gjøre. 

Anonymkode: 3a31c...f08

[Neix4]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Har nettopp blitt gravid med nummer to og jenta vår fylte ett for to måneder siden. Var ikke planlagt gravid denne gang og denne tråden skremmer vettet av meg. Aner ikke hva jeg skal gjøre. 

Anonymkode: 3a31c...f08

Ei venninne av meg ble gravid mens hun fortsatt var i mammaperm ved uhell. Det ordnet seg greit. Det ble bare mer hektisk i en periode. 

[AnonymBruker]

Når dere blir fort stresset og overveldet hadde jeg ventet til barn nr 1 var litt mer selvstendig. Det går helt fint å ha noen år mellom barna, de har jevnaldrende i barnehage/skole uansett og er ikke avhengig av hverandre for lek. 

Anonymkode: 1973e...ce9

[AnonymBruker]

Jeg har en på 3 år og har termin om 8 uker.

 

Tenker at jeg ønsker max 3 år mellom de, ønsker ikke å begynne helt på nytt om 10 år liksom..

Anonymkode: 96950...a36

[AnonymBruker]

Har 8 år i mellom mine. De er veldig gode mot hverandre, men fy fader som de krangler også!🤯 Ble veldig overraska over det siden aldersforskjellen er så stor🙈.  En ting jeg syns er litt vanskelig med stor aldersforskjell er å gjøre aktiviteter som faller i smak for begge. 

Anonymkode: 58f3e...c92

[AnonymBruker]

Jeg skjønner ikke dere som argumenterer med at søsken har mer glede av hverandre om de er tette i alder. Jeg kjenner utrolig få som har veldig gode bånd til sitt søsken som er tettere enn 3 år. For min del var det et helvete å få en bror som 2.5-åring. Han hadde astma, allergi, separasjonsangst, og hvert måltid var skrik og leven da han var ekstremt kresen. Jeg var et pliktoppfyllende og "lett" barn som gjorde at jeg da ikke ble sett, og jeg skulle virkelig ønske at jeg ikke hadde hatt den lillebroren, for mine foreldre, spesielt min mor, taklet det ekstremt dårlig, og det gikk utover meg... Hadde det vært 5 år i mellom oss hadde det kanskje vært bedre. Som 2.5-åring var jeg ikke klar for å bli emosjonelt tilsidesatt slik jeg ble. Jeg fikk også et ekstremt dårlig forhold til min mor. Jeg legger all skyld på henne, for jeg synes selvfølgelig synd på min bror. Han sliter fortsatt. 

Min samboer hadde heller ikke særlig godt forhold til sin søster. De kranglet konstant frem til han var 18 år og flyttet ut. 2.5 år mellom dem også. 

De jeg kjenner som har 5+ år i mellom seg er mye bedre venner, da aldersforskjellen stort sett gjorde at den minste så opp til den store, og den store brydde seg om å ta vare på den mindre. 

Anonymkode: 9c528...170

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Vi er også litt som dere. Nr 1 var helt overveldende og vi var usikre på om vi ville ha en til. Ble tilslutt en til, som nå er 3 år. 8 års aldersforskjell på dem 🙈 Det har virkelig ikke vært noe problem å få en til. Vi har tilogmed barnevakt i huset 😅 Den eldste er skikkelig flink med den lille, det er så koselig å se dem leke sammen. Den store har koset seg med babytiden sammen med oss voksne. Vi har så mye latter og glede i huset nå! Helt annen dynamikk.

Har ei venninne med 3 åring og 1,5 åring, og hun sliter veldig psykisk nå pga all jobben og stresset med barna. Hun og mannen går fra hverandre nå. To tette er hovedårsaken. 

Anonymkode: 2796e...beb

Uff, dette er min store bekymring ang. å få et barn til. Om forholdet ryker er det ikke verdt det for meg.

Anonymkode: 63eff...6d4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg skjønner ikke dere som argumenterer med at søsken har mer glede av hverandre om de er tette i alder. Jeg kjenner utrolig få som har veldig gode bånd til sitt søsken som er tettere enn 3 år. For min del var det et helvete å få en bror som 2.5-åring. Han hadde astma, allergi, separasjonsangst, og hvert måltid var skrik og leven da han var ekstremt kresen. Jeg var et pliktoppfyllende og "lett" barn som gjorde at jeg da ikke ble sett, og jeg skulle virkelig ønske at jeg ikke hadde hatt den lillebroren, for mine foreldre, spesielt min mor, taklet det ekstremt dårlig, og det gikk utover meg... Hadde det vært 5 år i mellom oss hadde det kanskje vært bedre. Som 2.5-åring var jeg ikke klar for å bli emosjonelt tilsidesatt slik jeg ble. Jeg fikk også et ekstremt dårlig forhold til min mor. Jeg legger all skyld på henne, for jeg synes selvfølgelig synd på min bror. Han sliter fortsatt. 

Min samboer hadde heller ikke særlig godt forhold til sin søster. De kranglet konstant frem til han var 18 år og flyttet ut. 2.5 år mellom dem også. 

De jeg kjenner som har 5+ år i mellom seg er mye bedre venner, da aldersforskjellen stort sett gjorde at den minste så opp til den store, og den store brydde seg om å ta vare på den mindre. 

Anonymkode: 9c528...170

Huff, så kjipt Mannen min har en tanke om at tett i alder er bra for da blir de sikkert nære, men det er fordi han og broren hadde 3,5 år mellom og et dårlig forhold i oppveksten. Tror ikke det er så enkelt å si, tror det handler mer om personlighet og tilleggsfaktorer som hos din bror.

Anonymkode: 63eff...6d4

[boblevann]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Huff, så kjipt Mannen min har en tanke om at tett i alder er bra for da blir de sikkert nære, men det er fordi han og broren hadde 3,5 år mellom og et dårlig forhold i oppveksten. Tror ikke det er så enkelt å si, tror det handler mer om personlighet og tilleggsfaktorer som hos din bror.

Anonymkode: 63eff...6d4

Tja.. Er drøye 2 år mellom meg og min bror, og vi taklet ikke trynet på hverandre før vi passerte 20 år 😛 Vi kranglet og sloss fra den dagen han ble født omtrent. 

Har et mye bedre forhold den dag i dag, til minste bror som er 8 år yngre enn meg  Dette har man aldri noen garantier for - uavhengig av alder.

[AnonymBruker]

Jeg er også i tenkeboksen angående barn nr. 2. Ulempen her er at jeg har veldig dårlig tid på å bestemme meg. Eggstokkene mine holder på å stenge ned. Har tenkt på å fryse egg eller embryo, men på grunn av komplikasjoner under fødselen så får jeg helt panikk under underlivsundersøkelser. Greier ikke å få meg til å gjøre det. 

Uansett er barnet bare 1,5 år. Men det har vært (og er fremdeles) så overveldende for meg at jeg orker ikke å se for meg en til. Slet også med fødselsdepresjon, den er nok ikke helt bearbeidet. 

Anonymkode: b9827...a18