Pappaperm og fødselsdepresjon

[AnonymBruker]

Synes denne kronikken var god og et fint bidrag i debatten som har gått i det siste angående permisjonsdelingen. Vil trekke frem dette her:

Sitat

Videre synes jeg også at argumentasjonen om at vi kvinner må være lengre hjemme for å bli mindre stresset, er for unyansert. Enkelte trekker også frem at det er viktig at kvinner får være lenge hjemme for å forebygge fødselsdepresjon.

Jeg undrer meg litt over at når det gjelder depresjon i befolkningen ellers, så er det stor faglig enighet om at en viktig del av tilfriskningen handler om å være på jobb, føle tilhørighet og kjenne på sosial deltakelse.

Uansett mener jeg at det ikke er utenkelig at det for enkelte mødre oppleves som ivaretagende og positivt å komme tilbake til jobb. Videre har jeg svært vanskelig for å tro at det alltid er det beste for kvinners stressnivå å gå hjemme med en liten baby.

 

Jeg kan i alle fall skrive under på at for min fødselsdepresjon så var det å dra tilbake på jobb redningen. Jeg holdt på å drukne hjemme. Det var så utrolig godt å dra på jobb og på slutten av arbeidsdagen kjenne at jeg gledet meg litt til å treffe babyen igjen. Det var for meg beviset på at jeg faktisk var litt glad i ungen, at jeg ikke var helt følelsesløs og kald.

 

Du som også hadde fødselsdepresjon, hva er din erfaring mtp. permisjon og det å dra tilbake på jobb?

Anonymkode: c36ec...04b

[AprilLudgate]

Jeg hadde VELDIG motsatt effekt dessverre. Ble markant forverring for meg. 
 

Mye fordi ting endelig begynte å føles bittelitt overkommelig, og fordi det var for tøft helsemessig å kombinere jobb/kun se barnet mitt 1 time daglig pluss fortsatt ekstrem søvnmangel (som ble helt grusom etter jobbstart og lenge etter). 

 

[AnonymBruker]

Mye mulig deltakelse i arbeidslivet kan være positivt, men svangerskap og babytid er tilstander som ikke er helt sammenlignbart med «vanlig depresjon». Jeg slet med alvorlig depresjon, suicidalitet, angst og ocd for 10 år siden. Den gang var det ikke måte på press fra lege, psykolog og nav om hvor viktig jobb/skole var for tilfriskningen. Den gangen stemte det og det var helt riktig at jeg kom raskt tilbake i normal hverdag med skole/jobb etter de verste kneikene.

Nå under svangerskapet har jeg merket at symptomene på psykiske plager har begynt å røre på seg igjen etter mange år i fin form. Ble sykemeldt øyeblikkelig og er under nøye oppfølging for å unngå å forverre psyken. Som lege og jordmor sier så er det jeg og barnet som er viktig nå. Regner med at riktig fokus (hvertfall for meg) etter at barnet er kommet til verden er først og fremst å være mamma med god psykisk helse, jobb kommer sekundært.

For meg kan det nok være sånn at fokus på babyen er det som holder meg i balanse frem til rutinene er på plass. Får jeg forpliktelsene jobb medfører på toppen, vil jeg tro at det kan utløse et snøskred. Kommer derfor til å ta en del ulønnet perm da det er der beste for vår lille familie.

Anonymkode: 17fa9...b44

[AnonymBruker]

De kalte det fødselsdepresjon hos meg, selv om jeg hadde sterk tilknytning til barnet og "kun" slet med alvorlig søvnmangel og en mann som ikke gadd å være far, utenom et par timer i helgene. Det ble verre for meg å dra tilbake på jobb, for da måtte jeg ha forpliktelser to steder og bekymret meg masse for det slette jobben mannen gjorde som far mens jeg var borte. Han var ikke slem eller noe, men barnet fikk null stimuli og måtte aktiveres noe voldsomt av meg når jeg endelig kom hjem. Jeg måtte fortsatt ha barnet hele tiden mens jeg var hjemme og ta all nattevåk, så jeg hadde vært mindre stresset om jeg hadde vært i permisjon og bare trengte å forholde meg til det. Jeg har i tillegg en jobb hvor man må påregne litt hjemmearbeid, så ofte hadde jeg ikke fri etter at barnet var lagt heller.

Her på KG er det tydelig at vi er mange som har menn som viser seg å svikte totalt når de blir fedre, eventuelt "bare" i småbarnsperioden. I en slik situasjon blir det mer stress å forholde seg til to steder, og spesielt når man også må jobbe etter at barnet er lagt og er bekymret for hvordan det går hjemme når man er på jobb.

Anonymkode: 76f91...35c

[AnonymBruker]

Samme her. Gikk fra å være suicidal til å bli nesten helt bra da jeg begynte på jobb.

Anonymkode: 2581c...de8

[AnonymBruker]

Jeg ble verre av jobb og endte med sykemelding. Som man ser på denne tråden er det veldig delte meninger og erfaringer rundt dette. Jeg tror ikke det finnes en fasit, men jeg tror løsningen er at hver familie får velge og styre dette selv ut i fra hva som passer de.

Anonymkode: 87b0e...3de

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

De kalte det fødselsdepresjon hos meg, selv om jeg hadde sterk tilknytning til barnet og "kun" slet med alvorlig søvnmangel og en mann som ikke gadd å være far, utenom et par timer i helgene. Det ble verre for meg å dra tilbake på jobb, for da måtte jeg ha forpliktelser to steder og bekymret meg masse for det slette jobben mannen gjorde som far mens jeg var borte. Han var ikke slem eller noe, men barnet fikk null stimuli og måtte aktiveres noe voldsomt av meg når jeg endelig kom hjem. Jeg måtte fortsatt ha barnet hele tiden mens jeg var hjemme og ta all nattevåk, så jeg hadde vært mindre stresset om jeg hadde vært i permisjon og bare trengte å forholde meg til det. Jeg har i tillegg en jobb hvor man må påregne litt hjemmearbeid, så ofte hadde jeg ikke fri etter at barnet var lagt heller.

Her på KG er det tydelig at vi er mange som har menn som viser seg å svikte totalt når de blir fedre, eventuelt "bare" i småbarnsperioden. I en slik situasjon blir det mer stress å forholde seg til to steder, og spesielt når man også må jobbe etter at barnet er lagt og er bekymret for hvordan det går hjemme når man er på jobb.

Anonymkode: 76f91...35c

Det skjønner jeg veldig godt er en merbelastning, ja! Huff Sånn skal det jo ikke være, men det er ikke så lett å vite på forhånd hvordan folk takler og fungerer i foreldrerollen. 

Anonymkode: c36ec...04b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (55 minutter siden):

Det skjønner jeg veldig godt er en merbelastning, ja! Huff Sånn skal det jo ikke være, men det er ikke så lett å vite på forhånd hvordan folk takler og fungerer i foreldrerollen. 

Anonymkode: c36ec...04b

Nei, det er sikkert og visst! Jeg har valgt en mann som jeg trodde var typisk godt farsemne; veldig monogam, lite interessert i fest etc, trives best hjemme, veldig rolig og sindig. Tydeligvis kan slike menn også svikte, når de ser hvor mye arbeid det er med barn.

Anonymkode: 76f91...35c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Nei, det er sikkert og visst! Jeg har valgt en mann som jeg trodde var typisk godt farsemne; veldig monogam, lite interessert i fest etc, trives best hjemme, veldig rolig og sindig. Tydeligvis kan slike menn også svikte, når de ser hvor mye arbeid det er med barn.

Anonymkode: 76f91...35c

Det samme skjedde her ❤️ 

Anonymkode: 2581c...de8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Det samme skjedde her ❤️ 

Anonymkode: 2581c...de8

Trist å høre at vi er flere. 💔

Anonymkode: 76f91...35c