Dere som har vært/er stemor, og har dårlig erfaring med det.

[AnonymBruker]

Kan dere fortelle litt i denne tråden om det? 
Hva som ikke fungerte i forholdet for deg og hva som gjorde at du ikke orket mer? 

Jeg for min del var sammen med en mann som oppførte seg som om det var han og datteren mot meg og sønnen min. 
Forsvant det ting feks mobil ladere var det alltid sønnen min som hadde tatt de selv om datteren hans var den som alltid tok de. 
Og sånn gikk det… 

Han behandlet sin tenåringsdatter som et barn, skjærte opp middagen hennes feks. 

Det var andre ting som gjorde at jeg til slutt valgte å flytte ut, men jeg har inntrykk av at dette er et vanlig problem blant «mine,dine,våre» familier?

Klarer liksom ikke se for meg å sette meg i denne situasjonen igjen… mann med barn fra før altså.

Anonymkode: 52c18...771

[AnonymBruker]

her var det bare postivt, hvis man er så negativ gå ikke inn i et forhold med barn, rett og slett

Anonymkode: f1de1...cca

[AnonymBruker]

Her slet far med dårlig samvittighet over å gått pga ett svært usunt forhold som han følte ville skadet barna på sikt.

Hver gang barna var hos hos var han tivoli-pappa.

Han forandret seg helt når de kom og var spydig og frekk mot meg og behandlet meg som fienden sin.

Det ble forventet at jeg sto på pinne for hans barn med langt høyere forventninger enn det var til barna som bodde fast hos oss.

Eldstebarnet snakket konsekvent ikke til meg, svarte ikke på noe jeg spurte om, likte ingenting av maten jeg lagde og klagde og gråt høylytt om at h*n ville være alene med far.

Han forventet jeg skulle påkoste alt ekstra når hans barn var hos oss og at jeg gjorde det meste av det praktiske med dem.

Jeg hadde overhodet ingen bestemmelsesrett når hans barn var hos oss og satt gjerne med dem i vår seng frem til kl 02 å så på tv og sa jeg var vanskelig som ville legge meg.

I tillegg kom eks-kona på kjøpet som ville dirigere våre regler og som alltid sa at jeg ikke hadde noenting jeg skulle ha sagt over barna men som samtidig forventet at jeg stilte opp som en mor både økonomisk og praktisk.

Aldri kommer jeg noengang til å bli sammen med en mann med barn fra før.

Anonymkode: 2052e...df4

[AnonymBruker]

Tivolipappa med dårlig samvittighet, hårsår når jeg prøver å behandle likt mellom barna og være like streng med alle. Viser jeg skepsis eller negativitet til minste lille rundt barnet så blir jeg omtrent halshugget (som f.eks at barnet er veldig overvektig og har et ekstremt dårlig kosthold og en far som lar barnet spise som h*n vil pga dårlig samvittighet). Jeg prøver å gjøre det som er best for barnet men får ikke lov. Jeg skal gå rundt å være solskinn og alltid positiv så fort barnet er her eller prates om. Gudene vet at jeg er dritt lei våre barn til tider og jeg klager jo over de også når de har vært utagerende men jeg får ikke lov til å lufte meg angående hans barn selvom jeg har vært alene med barnet en hel dag. 

Med andre ord: jeg forventes å stille opp som en mor, gi bunnløst med kjærlighet, ta vare på barnet, kjøre på treninger, til venner, osv. Men gud nåde meg om jeg mener noe om oppdragelsen eller barnet. 

Jeg gruer meg til den dagen våre barn innser den enorme forskjellsbehandlingen som pågår og jeg håper at når de blir gamle nok at de ser hvor mye dritt jeg har tatt imot for å prøve å gjøre det mer jevnt mellom de. 
 

Anonymkode: 747c9...d5e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (44 minutter siden):

Her slet far med dårlig samvittighet over å gått pga ett svært usunt forhold som han følte ville skadet barna på sikt.

Hver gang barna var hos hos var han tivoli-pappa.

Han forandret seg helt når de kom og var spydig og frekk mot meg og behandlet meg som fienden sin.

Det ble forventet at jeg sto på pinne for hans barn med langt høyere forventninger enn det var til barna som bodde fast hos oss.

Eldstebarnet snakket konsekvent ikke til meg, svarte ikke på noe jeg spurte om, likte ingenting av maten jeg lagde og klagde og gråt høylytt om at h*n ville være alene med far.

Han forventet jeg skulle påkoste alt ekstra når hans barn var hos oss og at jeg gjorde det meste av det praktiske med dem.

Jeg hadde overhodet ingen bestemmelsesrett når hans barn var hos oss og satt gjerne med dem i vår seng frem til kl 02 å så på tv og sa jeg var vanskelig som ville legge meg.

I tillegg kom eks-kona på kjøpet som ville dirigere våre regler og som alltid sa at jeg ikke hadde noenting jeg skulle ha sagt over barna men som samtidig forventet at jeg stilte opp som en mor både økonomisk og praktisk.

Aldri kommer jeg noengang til å bli sammen med en mann med barn fra før.

Anonymkode: 2052e...df4

 

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Tivolipappa med dårlig samvittighet, hårsår når jeg prøver å behandle likt mellom barna og være like streng med alle. Viser jeg skepsis eller negativitet til minste lille rundt barnet så blir jeg omtrent halshugget (som f.eks at barnet er veldig overvektig og har et ekstremt dårlig kosthold og en far som lar barnet spise som h*n vil pga dårlig samvittighet). Jeg prøver å gjøre det som er best for barnet men får ikke lov. Jeg skal gå rundt å være solskinn og alltid positiv så fort barnet er her eller prates om. Gudene vet at jeg er dritt lei våre barn til tider og jeg klager jo over de også når de har vært utagerende men jeg får ikke lov til å lufte meg angående hans barn selvom jeg har vært alene med barnet en hel dag. 

Med andre ord: jeg forventes å stille opp som en mor, gi bunnløst med kjærlighet, ta vare på barnet, kjøre på treninger, til venner, osv. Men gud nåde meg om jeg mener noe om oppdragelsen eller barnet. 

Jeg gruer meg til den dagen våre barn innser den enorme forskjellsbehandlingen som pågår og jeg håper at når de blir gamle nok at de ser hvor mye dritt jeg har tatt imot for å prøve å gjøre det mer jevnt mellom de. 
 

Anonymkode: 747c9...d5e

Mennene dere beskriver her er både dårlige fedre og dårlige partnere. Hvorfor gidder dere å bli behandlet slik?? 

Anonymkode: 9f0b8...8bf

[AnonymBruker]

Veldig kjekke bonusbarn som dessverre har en sprø mamma. Hun var grunnen til at jeg gikk.

- Hun kom alltid inn i huset og inspiserte huset, barnerommene og åpnet tilogmed kjøleskapet. Jeg var helt rystet.

- Hun møtte opp på samme hotell som oss i London når vi var på ferie med ungene. Jeg ble helt kvalm når jeg traff på henne i heisen. 

- Hun baksnakket meg og far til hele bygda. 

Anonymkode: 4a556...671

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

 

Mennene dere beskriver her er både dårlige fedre og dårlige partnere. Hvorfor gidder dere å bli behandlet slik?? 

Anonymkode: 9f0b8...8bf

Man har ikke sett det før man bor sammen. Man har kanskje vært på ferie sammen, men da er det jo lov å være litt tivoli-forelder. 

Disse tivoli-pappaene sier jo gjerne de riktige tingene. Jeg tror faktisk de selv tror at de er gode på grensesetting etc. 

Så har man flyttet sammen, det begynner å gå opp for en at mannen er håpløs. Man tror det skal bli bedre. 

Kanskje er man allerede da gravid med felles barn. 

Og så ble det bare sånn. 

Anonymkode: c4d0f...932

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (59 minutter siden):

Man har ikke sett det før man bor sammen. Man har kanskje vært på ferie sammen, men da er det jo lov å være litt tivoli-forelder. 

Disse tivoli-pappaene sier jo gjerne de riktige tingene. Jeg tror faktisk de selv tror at de er gode på grensesetting etc. 

Så har man flyttet sammen, det begynner å gå opp for en at mannen er håpløs. Man tror det skal bli bedre. 

Kanskje er man allerede da gravid med felles barn. 

Og så ble det bare sånn. 

Anonymkode: c4d0f...932

Dere flyttet sammen altfor fort. 

Dere burde forsøkt å leie hus i utlandet sammen i to uker. Det er en fin test for forholdet. 
 

Hilsen særboer (tross mas fra alle rundt om å bli samboer)

Anonymkode: 530d6...0ac

[AnonymBruker]

Viss du ikke har bar så er det bare negativt. 

Anonymkode: 879bb...e46

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Man har ikke sett det før man bor sammen. Man har kanskje vært på ferie sammen, men da er det jo lov å være litt tivoli-forelder. 

Disse tivoli-pappaene sier jo gjerne de riktige tingene. Jeg tror faktisk de selv tror at de er gode på grensesetting etc. 

Så har man flyttet sammen, det begynner å gå opp for en at mannen er håpløs. Man tror det skal bli bedre. 

Kanskje er man allerede da gravid med felles barn. 

Og så ble det bare sånn. 

Anonymkode: c4d0f...932

Men hvorfor la det fortsette da? 

Anonymkode: 9f0b8...8bf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Dere flyttet sammen altfor fort. 

Dere burde forsøkt å leie hus i utlandet sammen i to uker. Det er en fin test for forholdet. 
 

Hilsen særboer (tross mas fra alle rundt om å bli samboer)

Anonymkode: 530d6...0ac

Det er jo ferie! Kan ikke sammenlignes med hverdagen når begge voksne har fri og alle barna får lov til å spise litt usunt, ha mer skjermtid og aldri trenger å stresse noe sted. 

Anonymkode: c4d0f...932

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

Men hvorfor la det fortsette da? 

Anonymkode: 9f0b8...8bf

Fordi man nå har felles barn, og heller ikke vil la det gå inn i tivolikarusellen. 

Barn med slike pappaer får utrolig dårlige forutsetninger når overskuddet går ut på å tilpasse seg ulike hverdager istedenfor å fokusere på skole, venner og fritidsaktiviteter. 

Anonymkode: c4d0f...932

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

 

Mennene dere beskriver her er både dårlige fedre og dårlige partnere. Hvorfor gidder dere å bli behandlet slik?? 

Anonymkode: 9f0b8...8bf

Skjønner ikke jeg heller. Er så utrolig glad for at jeg gikk! 

Anonymkode: 52c18...771

[AnonymBruker]

Ingen menn med barn under 16 år ! Med store eller voksne barn slipper du unna eks koner 

Anonymkode: d0e69...6f8

[AnonymBruker]

Jeg er stemor nå og har en bra mann som heldigvis ikke minner om mennene som er nevnt over her. Han er fullstendig klar over at det kan være krevende for meg. En mann som fungerer som far og partner er alfa og omega. Det er egentlig det det står på. 

Vi var sammen veldig lenge før jeg traff hans barn. Det var for å gi dem ro etter skilsmissen og tid til å vende seg til sine to hjem. Dette er jo i utgangspunktet en god tanke, men det medførte også to ting; de ble godt vant med å ha pappa for seg selv, og de ble også markant større barn i denne perioden. For min del betød det også at jeg egentlig visste enda mindre av hva jeg gikk til, for vi var nærmest etablert og klare for neste steg før jeg overhodet ble kjent med barna. Jeg kunne ikke snu i døren da.

Jeg skal være brutalt ærlig siden dette er anonymt; de fleste barn slutter å være søte (for andre enn sine foreldre) rundt 6-7 års alderen. Når de blir 9-10 så begynner de fleste å få noen forventninger til at de klarer å sitte ved bordet, kle på seg selv og være hakket mer selvdrevne. Du slipper ikke unna med å mase på voksne med babystemme, og med mindre du ser barnet gjennom et slør av kjærlighet som mor eller far, så er det rett og slett ekstremt irriterende.

Mannen min har et barn som er ekstremt lite modent for alderen. Dette er ikke bare min observasjon, men noe vi har fått tilbakemeldinger på utenfra, og som far også anerkjenner selv. Han er lite selvdreven og veldig tregt utviklet. I tillegg er han ganske hyperaktiv og impulsiv, og må aktiviseres nesten hele tiden. Han tar alt fokus, og skal ha oppmerksomhet absolutt hele tiden. Ferier handler egentlig bare om ham og minimere sutring og klaging. Jeg teller som regel dagene til det er over. Kan legge til at han har vært utredet og at noen av problemene er tatt tak i, men det er fortsatt en prøvelse.

Jeg vet at barn er barn og ikke kan noe for situasjonen de er i, og det er derfor slike diskusjoner er så vanskelige. Far har t.o.m. sagt at det er bra for barna at jeg er der, siden jeg stiller litt mer krav (og det er mye dulling hos mor). Jeg kommer ikke til å gå fra mannen, for vi har det kjempebra ellers og nå har jeg valgt dette. Men jeg skal være ærlig og si at jeg ikke så det helt komme, spesielt siden jeg alltid har vært en tålmodig og sindig person. 

Anonymkode: e1f85...418

[fru Alving]

Tror det er utrolig mye lettere å få det til å fungere med bonusbarn om foreldrene til bonusbarna samarbeider og har sånn omtrent felles oppfatning av oppdragelse, verdier og det rundt barna. Problemet er vel at det svært ofte ikke er slik.

Det er gjerne en grunn til at folk skiller seg🤣

[fru Alving]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Jeg er stemor nå og har en bra mann som heldigvis ikke minner om mennene som er nevnt over her. Han er fullstendig klar over at det kan være krevende for meg. En mann som fungerer som far og partner er alfa og omega. Det er egentlig det det står på. 

Vi var sammen veldig lenge før jeg traff hans barn. Det var for å gi dem ro etter skilsmissen og tid til å vende seg til sine to hjem. Dette er jo i utgangspunktet en god tanke, men det medførte også to ting; de ble godt vant med å ha pappa for seg selv, og de ble også markant større barn i denne perioden. For min del betød det også at jeg egentlig visste enda mindre av hva jeg gikk til, for vi var nærmest etablert og klare for neste steg før jeg overhodet ble kjent med barna. Jeg kunne ikke snu i døren da.

Jeg skal være brutalt ærlig siden dette er anonymt; de fleste barn slutter å være søte (for andre enn sine foreldre) rundt 6-7 års alderen. Når de blir 9-10 så begynner de fleste å få noen forventninger til at de klarer å sitte ved bordet, kle på seg selv og være hakket mer selvdrevne. Du slipper ikke unna med å mase på voksne med babystemme, og med mindre du ser barnet gjennom et slør av kjærlighet som mor eller far, så er det rett og slett ekstremt irriterende.

Mannen min har et barn som er ekstremt lite modent for alderen. Dette er ikke bare min observasjon, men noe vi har fått tilbakemeldinger på utenfra, og som far også anerkjenner selv. Han er lite selvdreven og veldig tregt utviklet. I tillegg er han ganske hyperaktiv og impulsiv, og må aktiviseres nesten hele tiden. Han tar alt fokus, og skal ha oppmerksomhet absolutt hele tiden. Ferier handler egentlig bare om ham og minimere sutring og klaging. Jeg teller som regel dagene til det er over. Kan legge til at han har vært utredet og at noen av problemene er tatt tak i, men det er fortsatt en prøvelse.

Jeg vet at barn er barn og ikke kan noe for situasjonen de er i, og det er derfor slike diskusjoner er så vanskelige. Far har t.o.m. sagt at det er bra for barna at jeg er der, siden jeg stiller litt mer krav (og det er mye dulling hos mor). Jeg kommer ikke til å gå fra mannen, for vi har det kjempebra ellers og nå har jeg valgt dette. Men jeg skal være ærlig og si at jeg ikke så det helt komme, spesielt siden jeg alltid har vært en tålmodig og sindig person. 

Anonymkode: e1f85...418

Håper dere får til noen ferier kun dere voksne da, det må være mulig å finne løsninger for familielivet. Dele seg opp litt noen ganger osv

[AnonymBruker]

Her er far veldig god til å sette krav, behandle likt, og først at jeg er bonusordninger og ikke mor.

Problemer her er 100% barnas mor. Hos oss har de faste rammer, god dialog og vi er veldig beviste på medbestemmelse, krav og begrensninger. Barna trives veldig med dette, fordi de vet at de får det de trenger, vi strekker oss langt for at alle skal ha det greit men de vet også hvor grensen går. 

Etter litt kaos i oppstart fikk jeg et veldig godt forhold til barna. De ble trygg på meg og ser på meg som en ressurs. De vet så klart at jeg nok er "den strenge", men også den som er med på turn og fotball. Barna vet at de kan snakke med meg om alt. Og DA gikk alt til rett vest. Bio-mor syns samtaler om hygiene, seksualitet og kropp er ubehagelige. Hos meg får de tips, blir med for å kjøpe deodoranter og bind, får svar på ting de lurer på og skjønner at alt er naturlig. Mor bestemte seg da for at jeg tok hennes rolle, hadde snudd barna mot henne og startet krig.

Det er visst mye bedre at barna blir mobbet for å lukte svette enn at noen hjelper dem.  For de burde Google eller snakket med venner. 

Vi har ALDRI snakket om mor når barna er der, aldri snakket ned mor på noen måte og kommer heller ikke til å gjøre det. Men ene barnet har trukket seg bort fordi mor kryssforhører om alle samtaler når det kommer tilbake dit. Vi har hatt masse møter, og saksbehandler sier selv at jeg overhode ikke tråkker over grenser, men at vi burde se på hverandre som ressurser og alle er en del av støttenettverket rundt barna. 

Hun nektet meg å bli med på nest siste møte nå, og da endte det opp med at far eksploderte over løynene hun fortalte og forlot møtet. 

Nytt møte nå i morgen etter at barna deres har sagt til barna mine at jeg er syk og pervers fordi jeg har bind og tamponger i en boks i badeskapet..  For det har mammaen deres sagt..

Og hun forstår ikke hvor mye dette sliter på barna!!!!!!! 

Det er hardt for min mann som er utslitt og snart deprimert. Det er hardt for forholdet og for mine barn. Men hardest er det for bonusbarna mine og det knuser hjertet mitt å se dem slik. De kom hit i går og i natt sovnet begge i armkroken min, for å så få meg til å love å ikke si det til mammaen deres. Som om at det er feil at de har følt seg trygge og sovet godt. Jeg elsker pappaen deres, og jeg elsker barna. Jeg har svelget 1000 kameler og tatt minst like mange baklengs salto for biomor. Men jeg klikker snart. 

Anonymkode: e07ee...63e

[AnonymBruker]

35 minutter siden, AnonymBruker said:

Dette er jo i utgangspunktet en god tanke, men det medførte også to ting; de ble godt vant med å ha pappa for seg selv, og de ble også markant større barn i denne perioden. For min del betød det også at jeg egentlig visste enda mindre av hva jeg gikk til, for vi var nærmest etablert og klare for neste steg før jeg overhodet ble kjent med barna. Jeg kunne ikke snu i døren da.

Dette er jeg enig i. Man skal jo eventuelt bo med barna også, man må bli kjent med dem også. 

Skal man liksom være klar for boligkjøp før man møter barna? Hva om man ikke går overens? 

37 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg skal være brutalt ærlig siden dette er anonymt; de fleste barn slutter å være søte (for andre enn sine foreldre) rundt 6-7 års alderen. Når de blir 9-10 så begynner de fleste å få noen forventninger til at de klarer å sitte ved bordet, kle på seg selv og være hakket mer selvdrevne. Du slipper ikke unna med å mase på voksne med babystemme, og med mindre du ser barnet gjennom et slør av kjærlighet som mor eller far, så er det rett og slett ekstremt irriterende.

Her er jeg enig. Å vente til barna ikke er barn lenger gjør relasjonen vanskeligere. Det hjelper å bli kjent med dem før de blir pre teens eller tenåringer, da er de liksom ikke så søte lenger. De kan også ha litt mer motstand mot endringer og å godta et nytt voksent menneske. 

Om man planlegger å dele livet sitt med noen, hvorfor vente med å bli kjent til det blir vanskeligere skape relasjon? 

Anonymkode: 090e0...f69

[AnonymBruker]

Hos oss er eldste stebarnet i midten av 20 åra fått seg samboer og et barn.

Men like fuckings så er den her lille familien et evig betent tema i hos oss.

Så for meg har det nå bygd seg så stort at jeg ønsker å flytte fra kommunen vi alle bor, i for å skille seg er ikke et alternativ når vi har mindreårige barn sammen.

Flytter vi slipper jeg å se eller høre om dem og all dumskap som hender der(både stebarn og samboeren er like lite voksne i hode), men likevel mener barnevernet det er godt nok.

Så nå fortsetter det å humpe å gå i vertfall 1 år til desverre. 

Anonymkode: 2d55c...4ad