Føler jeg ikke hører hjemme noen plass

[AnonymBruker]

Nå har jeg tenkt å skrive dette en stund, men har liksom ikke helt klart å sette fingeren på hva det er jeg føler og tenker. 

Lang historie kort så har jeg ikke hatt en veldig fin oppvekst med skilsmisse og ond stemor som drev både psykisk og fysisk vold. Pluss en mor som ikke var tilstede. Derav var mitt liv en del mer drama enn mange av mine barndomsvenninner. Jeg flyttet ut av landet så tidlig som jeg kunne og har bodd i en del land og tatt utdannelse der. I den tiden er det meg som holdt kontakt med mine venninner og siden jeg har vært mye på flyttefot både i utdannelse og byttet jobb litt for ofte etter endt utdannelse så har jeg ikke egentlig fått meg veldig gode venner som ikke er barndomsvenninner. De har ikke nødvendigvis alltid vært like snille mot meg og jeg har vært nok mer en pleaser sånn sett. 

Nå flyttet jeg tilbake til hjembyen min for 12 år siden og angrer på en måte veldig. Føler jeg ikke hører hjemme noen vei. Jeg er alenemamma til en på 10 år, har en veldig god jobb. Men klarer liksom ikke helt å falle til ro. Jeg tenker så annerledes enn mange av mine venner, tar hensyn osv. Men er så redd for å bryte opp på ny. 

Familien min er heller ikke så mye å skryte av. I alle år jeg har bodd alene har aldri mine foreldre kommet innom meg uten at jeg har invitert de (siste 20 årene). De gjør det til min søster, men aldri meg. Føler at jeg må alltid gi noe for at de skal bry seg. Eller at de trenger noe for å tenke meg på. De har mange meninger om livet mitt hele tiden og jeg er aldri bra nok. Det har resultert i at jeg ikke tar kontakt lenger omtrent. Jeg går ikke på besøk til de. Det gjør at jeg faktisk ikke har sett mine foreldre på et par mnd. 

Når det kommer til venninnene mine så er de også opptatt med sitt eget og jeg har stor forståelse for det og det er ikke sånn at jeg krevet at de er sammen med meg hele tiden. Jeg har veldig sjeldent barnefri og det er ikke alltid jeg vet lenge før når jeg har barnefri så noen ganger får de kanskje litt dårlig tid på seg til å finne på noe og det skjønner jeg. Men det skjer liksom hver eneste gang. Får bare tilbake at det var et godt initiativ kan vi ikke gjøre det neste helg. Da sier jeg nei for da har jeg ikke barnevakt. Sånn fortsetter det stadig vekk. Til og med når jeg har spurt i god tid. Skjønner jo at de ikke kan droppe noe selv om jeg er alene, men det er så kjipt å føle hele tiden på at jeg ikke hører hjemme noen plass. 

Eneste stedet jeg har følt meg hjemme er nå jeg er konstant på farten i utlandet. Se nye kulturer prate med nye mennesker. Eller da jeg bodde i en storby hvor det var mye å finne på alene også. 

JEg er nok i overkant sosial og vet jeg har andre behov enn mine venninner som har familie på et annet nivå enn det jeg har. Men jeg stiller alltid opp for de, men jeg er alltid alene. 

Vet at jeg var litt mye mer drama for 20 år siden, men jeg er ikke det nå lenger. Fått vite av en som har blitt veldig nær meg nå om hva min da bestevenninne sa om meg så jeg har fått et litt annet syn på venninnegjengen. At jeg var mer drama var jo naturlig da jeg ikke hadde det noe bra hjemme og jeg var den eneste med skilte foreldre. Nå er jeg den eneste som er alenemamma. Før kunne jeg nok være litt sjalu på de for at de hadde alt jeg ikke hadde, men det er jeg heller ikke lenger. Trives veldig godt med å være alene. Savner bare så å ha en tilhørighet en plass. 

Ville ikke så mye med dette innlegget, men bare en liten sukk og for å skrive det ned så jeg klarte å sette noen ord på det. 

Anonymkode: b91c7...db2