Takler ikke offerrolle etter brudd med mann

[AnonymBruker]

Jeg takler ikke å få sympati fra andre, å føle med meg og det å være offer. Jeg missliker det.

Jeg sier at det går bra, at jeg har sørget i forholdet og har lært mye og t det var positive år sammen. Men at det ikke utviklet seg mer. Jeg spiller tøff og at jeg klarer meg jeg.

Hvorfor frykter jeg å få sympati og være offer?  En veninne trengte hele tiden bekreftelse når hun gikk fra mannen sin tidligere, da var det så tungt for henne og ingen forstår osv osv..

Men hvorfor vil ikke jeg ha den sympatien?

Anonymkode: 2bfde...3a3

[AnonymBruker]

Det kommer av det som skjedde da du var på ferie med Tarjei og Lisbet i Happaranda i 1995.  Det vet alle her, vi kjenner deg jo såpass.

Anonymkode: df31a...12d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg takler ikke å få sympati fra andre, å føle med meg og det å være offer. Jeg missliker det.

Jeg sier at det går bra, at jeg har sørget i forholdet og har lært mye og t det var positive år sammen. Men at det ikke utviklet seg mer. Jeg spiller tøff og at jeg klarer meg jeg.

Hvorfor frykter jeg å få sympati og være offer?  En veninne trengte hele tiden bekreftelse når hun gikk fra mannen sin tidligere, da var det så tungt for henne og ingen forstår osv osv..

Men hvorfor vil ikke jeg ha den sympatien?

Anonymkode: 2bfde...3a3

Folk er ulike.

Da min eksmann gikk fra meg, kjente jeg mye på begge deler- ingen forsto meg/det var tungt, og samtidig ville jeg heller ikke ha særlig sympati eller være et offer. Jeg følte meg hudløs og ribbet, og litt paranoid tom. Det som hjalp, var å rett og slett isolere meg en del i starten. Da ble det færre spørsmål og kommentarer. Jeg spilte vel litt tøff også. Ville ikke gråte foran andre f.eks. Det tok flere år før jeg delte det kjipeste ved bruddet. 

Anonymkode: 10387...8e8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Men hvorfor vil ikke jeg ha den sympatien?

Du må egentlig spørre deg selv om det.

Jeg hater å få sympati på den måten selv, for min del handler det om at jeg forbinder det med svakhet og at jeg tenker at slik sympati er det samme som å bli sett ned på og stakkarsliggjort. Det gjør meg sint og trassig. Det er en måte å beskytte seg selv på.

Kanskje har du tidligere opplevd at mennesker ikke er til å stole på? At du har bedt om hjelp, men ikke fått det? At tårene dine har utløst sinte utbrudd fra andre istedenfor klem og forståelse? 

Anonymkode: 95bd3...e0f

[AnonymBruker]

Du er helt normal 🤗 alle sørger på forskjellig måte, og du er ikke mer eller mindre lei deg om du får sammenbrudd i offentlighet, enn inn i din trygge hule.

Dersom du har litt igjen å sørge for, så er det uansett viktig å få utløp for det, gråt, knus, og hyl om der er så mye som noe tvil til såre og vonde følelser igjen. Grumset må ut, men du trenger ikke falle sammen i armene på venninner for å sørge normalt. Noen av oss trenger ikke de trøstende ordene og vi klarer oss veldig bra.  Vi er sterke 💪🏻 - men, sørg for å kakk hull på byllen om der er mer verk igjen, så den ikke sprekker ukontrollert 🙌🏻

Anonymkode: 1bec8...f70

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Vi er sterke

Må bare kommentere dette. Ikke sikkert du mente det sånn, men man er ikke sterkere om man sørger ved å knuse og bli sint enn om man legger seg ned og gråter. 

Anonymkode: 95bd3...e0f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Må bare kommentere dette. Ikke sikkert du mente det sånn, men man er ikke sterkere om man sørger ved å knuse og bli sint enn om man legger seg ned og gråter. 

Anonymkode: 95bd3...e0f

Beklager, det var litt klumsete skrevet! Helt enig med deg, jeg har selv lagt i fosterstilling å gråt, selv om jeg er av den personligheten som klassifiseres som sterk. Vi får bare utløp for følelsene våres på forskjellige måter i forskjellige fora. 
Jeg som har vokst opp uten noen ansvarsfulle rundt meg, har på en måte blitt formet til å bli selvstendig og sterk, jeg har aldri hatt noe særlig trygghet rundt meg, så for meg er vanen å ta slike kamper alene, og dette kommer egentlig av instinkt og survival of the fitest. Sier ikke at noen er bedre enn andre, men adferdsmønsteret er forskjellig fra person til person. 

Alt godt til deg TS ❤️
 

Anonymkode: 1bec8...f70

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Beklager, det var litt klumsete skrevet! Helt enig med deg, jeg har selv lagt i fosterstilling å gråt, selv om jeg er av den personligheten som klassifiseres som sterk. Vi får bare utløp for følelsene våres på forskjellige måter i forskjellige fora. 
Jeg som har vokst opp uten noen ansvarsfulle rundt meg, har på en måte blitt formet til å bli selvstendig og sterk, jeg har aldri hatt noe særlig trygghet rundt meg, så for meg er vanen å ta slike kamper alene, og dette kommer egentlig av instinkt og survival of the fitest. Sier ikke at noen er bedre enn andre, men adferdsmønsteret er forskjellig fra person til person. 

Alt godt til deg TS ❤️
 

Anonymkode: 1bec8...f70

Jeg har ganske lik oppvekst som deg utifra det du sier her. At vanen var å ta kampene alene og ingen trygghet rundt seg. Hilsen Ts

Anonymkode: 2bfde...3a3

[lillevill]

Det 👏 er 👏 sterke 👏 mennesker 👏 som 👏 gråter 👏

Man er ikke sterk om man er redd for å vise hva man føler. Om man skjuler følelser tanker og meninger for andre. Da blir man syk og ensom. 

Kansje du ikke har noe sorg å fortelle om ts. Men å takle avvisning, følelser og motgang og kritikk og konflikt på en sunn og reflektert måte, det er sterkt. Det handler ikke om hvem som forteller minst eller deler minst, men bearbeidelse. Man kan bearbeide inni seg, og sortere ting, men ofte hjelper det folk å dele. 

Og at du ikke forstår at din veninne bearbeider ved å fortelle ting, sier meg T du kansje er litt umoden og at du ikke forstår dette. 

[lillevill]

 

 

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jeg har ganske lik oppvekst som deg utifra det du sier her. At vanen var å ta kampene alene og ingen trygghet rundt seg. Hilsen Ts

Anonymkode: 2bfde...3a3

Aha så du fikk ikke dette som barn av mor og far. Kansje de ikke heller viste sympati for hverandre. Så ble det fremmed og rart nàr andre prøver å se deg i dine følelser i dag?

Husk at dette er normalt i forhold, altså å vise sympati og omtanke.Ingen er lagd av sten. Vi trenger å bli sett, også som voksne.