Prøvde å snakke med moren min ang partneren min

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke om dette passer i denne tråden, men ja, siden det er angående han jeg er sammen med så håper jeg det går greit...

Jeg hadde en traumatisk opplevelse med han i dag som gjorde at jeg løp hjemmefra. Krangelen vår eskalerte såpass (Han kalte meg mye stygt) og når jeg skal gå for å komme meg ut, så går jeg ned i 1 etasje for å ta på meg sko, og da heler han kaffe på meg fra 2. etasje. Når jeg kom meg ut var jeg så i sjokk, og ikke minst helt knust... De siste ukene har det vært turbulent, han har vært mye sint og jeg har gått mye på tå og hev for å "please" han. Jeg har rett og slett ikke orket å snakke tilbake til han når han er sint, men i dag klarte jeg ikke mer når han begynte å kalle meg dum, hjernedød, ubrukelig... 

Når jeg da gikk ute, tok jeg på meg hetta, siden hestehalen min var dekt i kaffe. Jeg gråt så mye at jeg ikke klarte å stoppe tårene... Det var for vondt. 

Og jeg er ikke den typen som bruker å ringe venninner eller moren min, og det kan komme av at jeg har vokst opp med en mor som har vært veldig .... ja, hun har ikke hatt omsorg for meg kan man si. Følelsesmessig borte, aldri snakket med meg om hvordan jeg har det. Det har vært mer motsatt, at jeg tok vare på henne... Men jeg kjente at jeg måtte prøve å ringe henne for å snakke om dette, men det eneste jeg fikk høre var en lang prat om hvor dum jeg var. Jeg var dum som var sammen med han, jeg var dum som ikke skjønte bedre, jeg var ikke til å forstå, jeg var vanskelig, hun skjønte seg ikke på meg.... Dette var som å strø salt i såret, og jeg spurte henne "mamma, kan du vær så snill ikke kritisere meg, jeg trenger bare å snakke med deg om dette" og da svarte hun bare "herregud, jeg kommer ikke til å si at du er smart som er sammen med han hvis det er det du ønsker" også lo hun....

Jeg la på.... Og gråt videre... Jeg tenkte på noe som en sa til meg for ikke lenge siden, at mennesker som bare går å legger seg når de vet de har såret noen eller at noen har det skikkelig tøft og vondt, så bryr de seg ikke... Og dette er noe jeg har vokst opp med, og det har fortsatt til jeg i dag er 25 år gammel og sammen med en som ikke er særlig ålreit mot meg... 

Det verste er at det er mer vondt å bli behandlet og snakket til sånn av sin egen mor, enn han jeg er sammen med. 

Jeg er hos en venninne nå. Når jeg ringte henne kom hun å hentet meg, hun fant frem håndklær til meg slik at jeg kunne ta en dusj, også klemte hun meg... Da følte jeg meg endelig mer "trygg" og at noen brydde seg. 

Det jeg lurer på oppi dette er hva jeg skal gjøre angående moren min? For angående han jeg er sammen med så ønsker jeg at det blir slutt mellom oss. Jeg har sendt han melding om at jeg ikke ønsker mer kontakt. Verken han eller moren min har ringt meg utover kvelden... Jeg kjenner jeg har det skikkelig vondt. Føler meg som en liten lort som ikke klarer å gjøre ting riktig, at jeg ikke er bra nok, skammer meg over forholdet og ikke minst meg selv.. var ikke slik jeg så for meg at påsken skulle begynne. 

Anonymkode: c264c...e48

[Silva Pluvialis]

Wow. Kjære gode deg 

Dette gjorde vondt å lese. Ingen, absolutt ingen, skal måtte tåle å bli behandlet på denne måten. Verken av kjæreste eller mor. Det er bare ikke greit. Du har på ingen måte gjort noe feil her. Du har blitt urettferdig behandlet av de som skulle vært dine nærmeste. Du fortjener mye, mye, bedre enn dette. Så godt at du har venninnen din å lene deg på når de andre svikter.

Ta vare på deg selv. Du har ingenting å skamme deg over. Du er ikke dum. Ikke i det hele tatt. Du virker som en godhjertet person som dessverre har opplevd mye vondt. 

[NiceOrNothing]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg vet ikke om dette passer i denne tråden, men ja, siden det er angående han jeg er sammen med så håper jeg det går greit...

Jeg hadde en traumatisk opplevelse med han i dag som gjorde at jeg løp hjemmefra. Krangelen vår eskalerte såpass (Han kalte meg mye stygt) og når jeg skal gå for å komme meg ut, så går jeg ned i 1 etasje for å ta på meg sko, og da heler han kaffe på meg fra 2. etasje. Når jeg kom meg ut var jeg så i sjokk, og ikke minst helt knust... De siste ukene har det vært turbulent, han har vært mye sint og jeg har gått mye på tå og hev for å "please" han. Jeg har rett og slett ikke orket å snakke tilbake til han når han er sint, men i dag klarte jeg ikke mer når han begynte å kalle meg dum, hjernedød, ubrukelig... 

Når jeg da gikk ute, tok jeg på meg hetta, siden hestehalen min var dekt i kaffe. Jeg gråt så mye at jeg ikke klarte å stoppe tårene... Det var for vondt. 

Og jeg er ikke den typen som bruker å ringe venninner eller moren min, og det kan komme av at jeg har vokst opp med en mor som har vært veldig .... ja, hun har ikke hatt omsorg for meg kan man si. Følelsesmessig borte, aldri snakket med meg om hvordan jeg har det. Det har vært mer motsatt, at jeg tok vare på henne... Men jeg kjente at jeg måtte prøve å ringe henne for å snakke om dette, men det eneste jeg fikk høre var en lang prat om hvor dum jeg var. Jeg var dum som var sammen med han, jeg var dum som ikke skjønte bedre, jeg var ikke til å forstå, jeg var vanskelig, hun skjønte seg ikke på meg.... Dette var som å strø salt i såret, og jeg spurte henne "mamma, kan du vær så snill ikke kritisere meg, jeg trenger bare å snakke med deg om dette" og da svarte hun bare "herregud, jeg kommer ikke til å si at du er smart som er sammen med han hvis det er det du ønsker" også lo hun....

Jeg la på.... Og gråt videre... Jeg tenkte på noe som en sa til meg for ikke lenge siden, at mennesker som bare går å legger seg når de vet de har såret noen eller at noen har det skikkelig tøft og vondt, så bryr de seg ikke... Og dette er noe jeg har vokst opp med, og det har fortsatt til jeg i dag er 25 år gammel og sammen med en som ikke er særlig ålreit mot meg... 

Det verste er at det er mer vondt å bli behandlet og snakket til sånn av sin egen mor, enn han jeg er sammen med. 

Jeg er hos en venninne nå. Når jeg ringte henne kom hun å hentet meg, hun fant frem håndklær til meg slik at jeg kunne ta en dusj, også klemte hun meg... Da følte jeg meg endelig mer "trygg" og at noen brydde seg. 

Det jeg lurer på oppi dette er hva jeg skal gjøre angående moren min? For angående han jeg er sammen med så ønsker jeg at det blir slutt mellom oss. Jeg har sendt han melding om at jeg ikke ønsker mer kontakt. Verken han eller moren min har ringt meg utover kvelden... Jeg kjenner jeg har det skikkelig vondt. Føler meg som en liten lort som ikke klarer å gjøre ting riktig, at jeg ikke er bra nok, skammer meg over forholdet og ikke minst meg selv.. var ikke slik jeg så for meg at påsken skulle begynne. 

Anonymkode: c264c...e48

Kjære deg. Bli hos venninnen din. Å vær KUN med mennesker som henne. Drit i både samboer og moren din. De blir ikke bedre , å de er ikke riktig skrudd sammen . Fokuser på å holde deg langt unna folk som ikke gir støtte og kjærlighet . Finn deg en god psykolog , og bygg deg gradvis opp . God påske og lykke til med bedre dager fremover . For det BLIR det❤️

[AnonymBruker]

Det er kanskje en sammenheng her, mellom ei mor som ikke er snill mot deg og en kjæreste som er stygg mot deg.

Fokuser på deg selv og vennene dine, og prøv å heles uten fokus på mamma eller eksen. 

Anonymkode: a449d...740

[AnonymBruker]

Først og fremst slå opp med fyren. Ikke gjør det til en konkurranse om hvem du liker minst av han og moren din. Ja, kanskje hun burde ha sagt andre ting, men utifra det du sier så en han en piece of shit. Fint at du har hun venninnen din. Jeg ville ha roa meg med og ikke fokusert på moren din. Du har en krise med kjæresten din akkurat nå, og moren din og du har ikke hatt et bra forhold. Bare vit hvor du har henne litt, men ikke lag noe mer oppstyr enn det. Det beste er ofte å ikke lage mer drama enn nødvendig. Ta å slå opp med han fyren, og heng med venner i påska. 

Anonymkode: 89c98...617

[AnonymBruker]

Så gode dere er, takk! Ble rørt når jeg leste svarene her... og mye nyttige svar, som at jeg bør slå opp, henge med venner... Jeg vet at det er vanskelig å også være sosial med venner når ting er som det er, men det må være mye bedre enn å skulle sitte å ha det vondt sammen med han.... Jeg har kommet til et sted hvor jeg kjenner at jeg ikke makter mer, verken mentalt eller følelsesmessig, det har blitt for mye for meg å takle.

Også må jeg prøve å legge dette med mamma til side.... Det har alltid vært slik med henne, og det forandrer seg dessverre ikke selv om jeg trenger den omsorgen jeg så sterkt søker etter.... Fysj så vondt det er, det stikker dypt i hjertet

Hjertelig takk for at dere minner meg på at jeg fortjener så mye bedre enn dette, det skal jeg huske på !
 

Anonymkode: c264c...e48

[AnonymBruker]

Det kan være utrolig ødeleggende for et barn å bli møtt slik moren din møter deg. Håper du klarer å ikke ha kontakt med henne på en stund, og jeg vil anbefale deg å prate med en terapeut. Det vil hjelpe deg å reparere selvbildet ditt, og så kanskje du ser verdien din neste gang du møter noen. For du er verdt uendelig mye.  Moren din høres utrolig giftig ut! 

Anonymkode: 64eab...6bf

[Trolltunge]

Jeg synes du burde slå opp med dem begge. 

Finn din egen familie. Blod er ikke alltid tykkere enn vann. 

Jeg ønsker deg alt godt. ❤

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Føler meg som en liten lort som ikke klarer å gjøre ting riktig, at jeg ikke er bra nok, skammer meg over forholdet og ikke minst meg selv.. var ikke slik jeg så for meg at påsken skulle begynne. 

Jeg synes det høres ut som at du har gjort det helt riktig. Du klarte både å gå fra en voldelig mann og å avslutte samtalen med en mor som overhodet ikke respekterte deg. Du setter grenser for deg selv! 

Det høres veldig vondt ut å ha opplevd dette. Håper du får være litt hos venninna di som er glad i deg og at påsken ikke blir så gale, likevel. 

Anonymkode: 8744a...2e9