Dere som ikke vil ha barn, stresser dere mye med dette i hverdagen?

[AnonymBruker]

For meg har det blitt altoppslukende, jeg tar hvert minste forsøk på spørsmål om barn som et direkte angrep på meg og hvor feil jeg er som menneske. Nå har jeg ødelagt mine sjanser hos drømmemannen fordi det eneste jeg gikk og tenkte på var at han helt sikkert vil ha unger fordi han kommer fra en gigantisk familie og en kultur hvor det er vanlig å få masse unger. Moren min kommer stadig med stikk om at hun hadde gjort ditten og datten hadde hun bare hatt barnebarn. Ofte handler det om ting hun ville ha gjort bedre. Jeg er så sliten, kveles av disse tankene om barn! Jeg er 35, har ikke funnet meg en mann, og om jeg hadde funnet en mann hadde det vært helt uaktuelt å bare presse ut unger i løpet av det første året som kjærester, fordi jeg er helt overbevist om at jeg kommer til å ende opp som alenemor. For meg er det verre enn døden. Hva gjør dere frivillig barnløse for å holde dere "sane" og gode i sinnet? Jeg føler at jeg lar det ødelegge alt, når livet kunne vært så fint. Jeg har ingen gode grunner heller, har bare null klokke som tikker og absolutt ingen interesse for unger. Jeg blir ingen god mor.

Anonymkode: 45295...152

[AnonymBruker]

Stresser ikke over det i det hele tatt. Er jo ikke som om det er noe klokke som går fra meg eller noe spesielt mål som skal nås. 

Høres ut som du overtenker og har noen frykter og irritasjoner du sitter med? 

Anonymkode: 4edde...28c

[AnonymBruker]

har du skyldfølelse pga dette? 

Hver og én har rett til å leve det livet han/hun vil.

Hvis du ikke vil har barn så er det vel helt ok. 

 

Anonymkode: 4aa4d...442

[AnonymBruker]

Tenker aldri over det der. Hvis familie spør så ler jeg bare av det og sier at de får være fornøyde med hunden min, og de skjønner at det ikke er noe mer å snakke om. Samboer og jeg har vært sammen i maaaaange år og ingen av oss ønsker barn. Vi snakker kun om det når vi ser utslitte småbarnsforeldre stresse seg bortover butikkhyllene på rema mens vi handler inn til luksusmiddag og gleder oss til å spise sammen bare oss, etterfulgt av film og kos og sex. 

Anonymkode: 9218e...a06

[AnonymBruker]

Ts her, jeg har skyldfølelse, føler meg som verdens største egoist og en som bare aldri kommer til å "vokse opp". Jeg har hatt skikkelig uflaks med kjærligheten, og vet ikke lenger om jeg virkelig ikke vil ha barn, selv om jeg faktisk virkelig ikke vil ha barn, eller om det er fordi jeg aldri treffer menn som føles som trygge partnere. Jeg tror helt ærlig jeg er stressa over alderen og skikkelig forvirra. Selv om jeg innerst inne ikke vil ha barn, så er jeg så redd for at jeg om ti år endelig er klar for å bli mor.

Anonymkode: 45295...152

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Tenker aldri over det der. Hvis familie spør så ler jeg bare av det og sier at de får være fornøyde med hunden min, og de skjønner at det ikke er noe mer å snakke om. Samboer og jeg har vært sammen i maaaaange år og ingen av oss ønsker barn. Vi snakker kun om det når vi ser utslitte småbarnsforeldre stresse seg bortover butikkhyllene på rema mens vi handler inn til luksusmiddag og gleder oss til å spise sammen bare oss, etterfulgt av film og kos og sex. 

Anonymkode: 9218e...a06

Det hjalp å lese dette! Takk❤️

Anonymkode: 45295...152

[AnonymBruker 42]

Stresser meg ikke i det hele tatt! Hvorfor skulle jeg det

Har jo kanskje bittelitt "dårlig samvittighet" ovenfor mamma (teoretisk sett) som gjerne kunne tenke seg uendelig med barnebarn, men hun har jo noen, og flere kjÆm det sikkert også- bare ikke ifra meg. 

Skjønner ikke hva du stresser med når du ikke vil ha barn uansett?    

[Gereon Rath]

Nei hvorfor skulle det stresse meg?

Jeg vil ikke ha barn, så jeg ofrer det aldri en tanke.

[AnonymBruker]

Jeg overtenkte også masse, på tross av langvarig forhold. Det som kurerte det var at jeg steriliserte meg 😂 Tok noen måneder etter det igjen + et par graviditetstester før jeg sluttet å tenke på det. 

Tanker er veldig vanskelig å unnslippe. Eller kanskje bare for enkelte mennesker... 

Anonymkode: aa78e...026

[AnonymBruker]

Stresser ikke i det hele tatt. Litt irriterende når folk spør omatt og omattatt om man ikke har ombestemte seg, men i hverdagen er det ikke noe problem. Har verken dårlig samvittighet (hvorfor i all verden skulle man det) eller føler meg egoistisk (hvorfor i all verden skulle jeg det). 

Anonymkode: b1707...0b5

[AnonymBruker]

Samme situasjon, men stresser ikke. Jeg lar livet utfolde seg slik det er naturlig for meg. Alt kan skje. En dag om gangen..

Hva grunner stresset ditt egentlig i, TS, det virker delt.
1. Omverdnens forventninger til at du skal få barn?
2. Stress over at du ikke har rukket å funne den riktige, så du kan rekke å komme i en langvarig stabil relasjon og kjenne på føelsen om dere skull blit foreldre?

Anonymkode: 3bb6e...85c

[AnonymBruker]

Problemet ditt er vel heller det at du ikke er 100% sikker.

Når det kommer til dating, bør du jo date menn som er ferdig med barn, eller de som ikke vil ha. Da menn over 40 hvertfall, så de ikke ombestemmer seg.

 

Anonymkode: 1ddd9...ba9

[Gjest AprilRyan]

Nei, ikke sånn, men kanskje litt i forhold til det å finne en kjæreste. Mange menn ønsker seg barn og er like verpesyke som kvinner, men merket kanskje mer til det i de første årene da jeg ble singel. Sikkert siden jeg da var i passende alder for mange som ønsket seg barn.

Nå er jeg 40 og da går jeg nok under 'for gammel til å få barn' for mange.

Så det er nok det å finne en partner som jeg ser på som mest utfordrende, men det er jo utfordrende uansett så hvorfor ikke legge til noe som gjør det enda mer utfordrende liksom Men nå er jeg såpass gammel at jeg kan satse på menn som er ferdig med barn.

Forventninger fra omverdenen har jeg vel kun merket litt fra min mor som tydeligvis fortsatt håper på at jeg skal få barn, men det opptar ikke hverdagen slik at det blir altoppslukende.

[AnonymBruker]

Jeg tror dette kommer fra din mor, du har skyldfølelse fordi hun ikke aksepterer valget, og det å bli anerkjent av foreldrene våre er et ganske grunnleggende behov. Tror du bør prøve å frigjøre deg fra dette, siden hun ikke har ditt beste som motiv, kan anbefale kognitiv terapi for å lære hvordan man kan snu slike tanker. 

Jeg er frivillig barnløs, og har stresset lite med det. Er priviligert med foreldre som aksepterer dette og ikke har behov for å leve gjennom barna sine, så jeg er veldig trygg på avgjørelsen. Det mest stressende har vært partnere som har forsøkt å få meg til å bytte mening, selv om jeg har vært åpen om det fra start. Så hadde jeg en fase da jeg var i midten av tredveåra, hvor jeg var i et opprivende samlivsbrudd, og innså at i neste forhold ville jeg måtte ta en endelig avgjørelse for resten av livet. Med en gang jeg var ferdig med denne prosessen har jeg stått støtt i det.

Så er det selvsagt litt irriterende med disse bedreviterne som skal fortelle meg at jeg kommer til å ombestemme meg, men jeg har prøvd å set som at det er deres problem. Og det har også blitt veldig få av dem, etter at jeg passerte førti. 

Anonymkode: bf089...5c8

[Frøkenfryden]

Nei, det er i veldig liten grad et tema i mitt liv, jeg kan selv spøke om det innimellom. Det høres slitsomt ut slik det er for deg. Kan det være at det ikke er avklart helt i deg selv?

Livet er fint uten syns jeg. Har ikke ansvar for noen. God økonomi. Styrer livet mitt selv. Mye tålmodighet og lekenhet når jeg er med andre barn. Ferier når jeg vil og jobbe en søndag om det trengs, slik jeg skal i dag, 

[AnonymBruker]

Stresser ikke nei.

Anonymkode: 4f367...998

[AnonymBruker]

Nei, stresser ikke med det.

Tenker det er bra at du har såpass selvinnsikt, at du ser at det blir feil for deg å ha barn. Alt for mange burde aldri fått barn, men ser det ikke selv. Den dumme mora di må bare settes på plass. Du vil ikke ha barn, og om du hadde fått barn, hadde det vært ditt barn. Ikke hennes!

Det er heller ingen rett å bli bestemor. Hvis hun er så barnesyk, kan hun heller melde seg som frivillig, og avlaste andre som barnevakt?

Anonymkode: 0cd17...80a

[AnonymBruker]

Jeg har barn (voksne barn). Da jeg var ung, var jeg også veldig i tvil. Jeg fikk første da jeg var 30 år gammel, og brukte 5 år på å bestemme meg for nr 2. Og da mest av alt for at yngste ikke skulle bli uten søsken.

Så jeg forstår deg ts, og den tvilen man kan føle. Ikke alle har dette "mamma"-genet. Jeg for min del trivdes best som mor da barna mine kom opp i skolealder. 

Nå har eldste min erklært at barn er uaktuelt. Jeg tenker at det er en avgjørelse jeg må og vil respektere. Ja, det kan tenkes at jeg hadde sett for meg barnebarn. Men samtidig, når jeg treffer andre besteforeldre, eller foreldre med små barn, så er jeg veldig glad for at det ikke er mitt ansvar. Jeg blir faktisk så drittlei etter 1 minutt av besteforeldersnakk at jeg planlegger unnskyldninger for å kunne gå videre når jeg ser de i mitt nabolag som er veldig sånn "Å, nå skal du høre hva lille Ole gjorde i går."

Så vi er alle ulike. Noen ønsker barn, andre ikke. Noen er tvilende. Men vi lander der vi gjør, og gjør det beste ut av det. Du bestemmer over ditt liv. Din mor får heller melde seg inn i Røde Kors og hjelpe barnefamilier der, om hun har slikt behov for å omgås småbarn.

Anonymkode: 38b2b...d0f

[AnonymBruker]

Jeg var også de at jeg ikke skulle ha barn. Absolutt ikke, og alle skjønte det - så jeg slapp unna mas. Men så ble jeg gravid da, prevensjonssvikt. Hadde ikke samvittighet til abort, da det hadde vært vanskelig å leve med i etterkant. Så nå har jeg verdens beste datter. Alene med henne, ja, men det er absolutt ikke verdens undergang. Vi koser oss sammen og lever fint i vår lille familie. Angrer bare på at jeg ikke fikk barn før.... 

Dersom moren din er så gira på å bli bestemor, vil hun vel avlaste deg mye også.... 

Anonymkode: d1ddd...f66

[AnonymBruker]

Husker selv da jeg var i barneskolealder. Vi gikk gjennom spørsmålene i ei minnebok. «Hva har du lyst til å bli?»

«oldemor», svarte bestemora mi da. Jeg reagerte med avsky. Tenkte tidlig at jeg ikke ville ha barn, men der og da, tenkte jeg at hvis jeg ombestemte meg, skulle i hvert fall ikke hun få holde dem. For hun brukte klissete lebestift, og luktet «bæsj» i munnen. Husker jeg hatet å gi henne klem, for det var noe man måtte. Uansett hvor ekkelt det var å få hennes klissete lebestift på kinnet, og kjenne den vonde lukta, måtte man gi de ekle klemmene.

Anonymkode: 0cd17...80a