HJELP - Ser på samboer mer som en venn enn en kjæreste

[AnonymBruker]

Advarsel; dette blir et langt innlegg!

Jeg er ei jente i slutten av 20-årene som har vært sammen med samboer i nærmere 10 år. Han er den "ideelle" kjæreste og svigermors drøm; omtenksom, snill, forståelsesfull, ikke overdrevent sjalu, veldig kjekk, god humor, har en god og stabil økonomisk situasjon, sosialt smart og lista bare fortsetter. Problemet er at jeg over en lengre periode, ja, egentlig av og på gjennom hele forholdet har slitt med å føle det samme for han som han føler for meg. Han er veldig hengiven og forsikrer meg titt og ofte om at jeg er den eneste jenta for han, men hvis jeg skal si tilbake at han er mannen i mitt liv så kjenner jeg at det er fremtvunget. Vi har hatt våre perioder med opp- og nedturer, men det siste året har ting vært stabilt bra, men samtidig så utvikler ikke følelsene mine seg sånn som jeg hadde håpet på. Jeg gremmes når jeg må skrive at jeg fantaserer mye om singellivet, jeg har til og med nesten blitt positivt overrasket de gangene jeg har fattet den minste mistanke om at han kanskje snakker med andre jenter - for så å bli skuffet når jeg finner ut at han likevel ikke har gjort noe galt.

Han er fantastisk i senga, mye kapasitet og godt utstyrt, men jeg klarer ikke å tenne på han seksuelt. Det går kanskje måneder mellom hver gang jeg gjør det, men vi har sex ukentlig - det er stort sett på hans initiativ eller fordi jeg føler at jeg burde ta initiativ for at han ikke skal stille spørsmål ved hvorfor jeg ikke gjør det. Når han tar tak i meg og kysser meg så tar jeg meg selv i å kysse tilbake et ekstra par ganger fordi jeg vil gjøre han fornøyd, ikke nødvendigvis fordi det er det jeg ønsker å gjøre. Når det er sagt er hverdagen fin, vi ler mye sammen og har det generelt bra. Men jeg føler mer at han er som en veldig god venn for meg enn noe annet. 

Det hele toppet seg vel da jeg var ute på fest og danset med noen ukjente gutter, og jeg kjente på en spenning i kroppen som jeg ikke har kjent på de årene jeg har vært med samboer. Da ble jeg litt trist over at jeg har gått glipp av den følelsen så lenge (hvor egoistisk det enn høres ut). Samtidig føler jeg at det er egoistisk å bli i forholdet også, fordi samboeren min er en så fantastisk fyr som jeg vet mange er interessert i, og jeg vet at han har et større kjærlighetsbehov enn hva jeg klarer å dekke. Jeg er overbevist om at han kunne hatt et bedre og mer givende forhold med ei dame som føler det samme tilbake for han. 

Noen som har opplevd det samme? Noen råd om hvor veien bør gå videre? Jeg har jo en mistanke, men jeg føler meg litt alene oppi det hele. 

Anonymkode: 8600f...4c7

[AnonymBruker]

Du er vel lei ham da. 

Anonymkode: f4270...20a

[AnonymBruker]

Evt aldri har likt ham noe særlig, og nå liker du ham mindre. 

Anonymkode: f4270...20a

[AnonymBruker]

Et godt råd er å lære seg å sette pris på det man har; det er mange som i fellen der man tror at gresset er grønnere på den andre siden og vil "leve livet", før man en dag sitter der og stirrer i veggen, vel vitende om at livet er et kaos og man nærmer seg 40.

Jeg forstår at ting kan føles for hverdagslige og ikke er så spennende lenger dersom man har vært sammen siden tenårene, men gode, langvarige forhold bygger nettopp på vennskap som grunnpilar i forholdet; den glødende romantikken er noe man kan lese om i bøker eller se på film, men fungerer ikke i virkeligheten i et lengre perspektiv; alt blir hverdagslig dersom man opplever det dag etter dag.

Kjenner personlig til et tilfelle der en mann hadde en trofast, god kone og barn. Men nei da - tilværelsen som fri og frank singel fristet tydeligvis mer, så han måtte "leve livet", og fant seg en elskerinne. Gjett hvordan det gikk. Og han er ikke den eneste som har kjørt livet sitt i grøfta i håp om selvrealisering.

Dersom et forhold begynner å føles litt for trygt og vennskapelig, er det mye man kan finne på for å skape spenning i hverdagen, men tro meg - drømmen om at gresset er grønnere på den andre siden, er en gedigen illusjon. Hvis du har funnet en type som ham, har du skutt gullfuglen; mange ville ha misunt deg det livet du lever nå med en trygg partner man kan stole på.

Bruk fantasien og finn på noe; reis sammen, opplev spennende ting, begynn med kreative prosjekter innenfor kunstens verden, eksperimenter i sexlivet; det er tusen ting man kan gjøre, men jeg vil råde deg til å ikke gjøre den feilen altfor mange andre har gjort, for gresset er faktisk ikke grønnere på den andre siden, selv om det frie singellivet kan virke forlokkende. Før man til slutt sitter der og stirrer i veggen, vel vitende om at livet er et kaos og man nærmer seg 40.

Lykke til videre ...!

Anonymkode: cc951...dbc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Et godt råd er å lære seg å sette pris på det man har; det er mange som i fellen der man tror at gresset er grønnere på den andre siden og vil "leve livet", før man en dag sitter der og stirrer i veggen, vel vitende om at livet er et kaos og man nærmer seg 40.

Jeg forstår at ting kan føles for hverdagslige og ikke er så spennende lenger dersom man har vært sammen siden tenårene, men gode, langvarige forhold bygger nettopp på vennskap som grunnpilar i forholdet; den glødende romantikken er noe man kan lese om i bøker eller se på film, men fungerer ikke i virkeligheten i et lengre perspektiv; alt blir hverdagslig dersom man opplever det dag etter dag.

Kjenner personlig til et tilfelle der en mann hadde en trofast, god kone og barn. Men nei da - tilværelsen som fri og frank singel fristet tydeligvis mer, så han måtte "leve livet", og fant seg en elskerinne. Gjett hvordan det gikk. Og han er ikke den eneste som har kjørt livet sitt i grøfta i håp om selvrealisering.

Dersom et forhold begynner å føles litt for trygt og vennskapelig, er det mye man kan finne på for å skape spenning i hverdagen, men tro meg - drømmen om at gresset er grønnere på den andre siden, er en gedigen illusjon. Hvis du har funnet en type som ham, har du skutt gullfuglen; mange ville ha misunt deg det livet du lever nå med en trygg partner man kan stole på.

Bruk fantasien og finn på noe; reis sammen, opplev spennende ting, begynn med kreative prosjekter innenfor kunstens verden, eksperimenter i sexlivet; det er tusen ting man kan gjøre, men jeg vil råde deg til å ikke gjøre den feilen altfor mange andre har gjort, for gresset er faktisk ikke grønnere på den andre siden, selv om det frie singellivet kan virke forlokkende. Før man til slutt sitter der og stirrer i veggen, vel vitende om at livet er et kaos og man nærmer seg 40.

Lykke til videre ...!

Anonymkode: cc951...dbc

Dette! Jeg kunne ikke sagt det bedre selv.

Men jeg kjenner meg så sykt igjen i det du skriver, ts. Jeg skulle nesten tro at jeg hadde skrevet det selv. Er i nøyaktig samme situasjon. Men tanken på å gå ifra mannen min, og angre når jeg er 40 og kanskje fortsatt singel, skremmer meg nok til å bli. Mannen min er fantastisk på alle områder, utenom at han kjeder meg. Men selv verdens mest spennende mann vil bli kjedelig etter nok hverdager sammen. Og jeg kunne aldri tenke meg å bli gammel alene.

Anonymkode: 50de0...6a1

[Anonyyyyyyyym]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Et godt råd er å lære seg å sette pris på det man har; det er mange som i fellen der man tror at gresset er grønnere på den andre siden og vil "leve livet", før man en dag sitter der og stirrer i veggen, vel vitende om at livet er et kaos og man nærmer seg 40.

Takk for langt og godt svar!

Jeg er både enig og uenig. Jeg er helt enig i at jeg har skutt det mange vil se på som gullfuglen, og at jeg må sette pris på han - og det gjør jeg. 

Dette er som sagt et problem som egentlig har vedvart gjennom hele forholdet, og ikke noe som har kommet den siste tiden. Det er ikke nødvendigvis sånn at jeg tror gresset er grønnere på den andre siden, men at gresset på den andre siden kanskje passer meg bedre. 

Du beskriver jo worst case scenario med at man sitter og stirrer i veggen ensom og alene når man nærmer seg 40 - men det er jo ikke fasiten på hvordan det måtte blitt . Etter å ha lest mange forum her om det samme så er det mange som sier at både de og deres ekser er i langvarige og mer passende forhold etter at de turte å gjøre det slutt. Det er jo som regel ikke så svart-hvitt som at det enten går fantastisk eller rett til helvete. 

[AnonymBruker]

Du er opptatt av om han ytre sett er et catch. Vet du i det hele tatt hva du personlig ønsker i en kjæreste? 

Anonymkode: f4270...20a

[AnonymBruker]

Her skal du få tilbakemelding fra en person i en helt annen situasjon enn både deg og de andre som har svart.

Jeg er 34 år og singel. Savner ofte å ha en partner og ha den tryggheten rundt meg som du beskriver. Men jeg ville fortsatt aldri hatt lyst til å være i ditt forhold. Hele poenget for meg med å ha en kjæreste, er å ha noen rundt seg som man elsker og tenner på seksuelt. Jeg er ikke interessert i å bo i kollektiv med en kompis, da vil jeg heller bo alene. 

Du skriver at du egentlig aldri har hatt de store følelsene for ham? At du har pliktsex nesten ukentlig! For meg høres det ut som et helvete å leve i. 

Men folk er veldig forskjellige sånn sett. Noen blir engstelige av tanken på å være alene, mens andre (som meg) blir mer engstelig av tanken på å være fastlåst og bundet til en person man bare synes er irriterende. Jeg forstår virkelig ikke hvorfor de over meg råder deg til å bli i forholdet. Jeg mener absolutt du bør gjøre det slutt. Å kysse noen tilbake bare for å være høflig - er dette liksom et bra forhold som mange misunner? Nope... uansett hvor kjekk mannen er og hvor bra forholdet ser ut på papiret. Slike ting er det for øvrig bare kjipe statusjegere som bryr seg om, resten av oss ser etter the real deal i et forhold.

Jeg kan forresten bekrefte at å være singel er på ingen måte ensbetydende med "å sitte og stirre i veggen".. ærlig talt!

Anonymkode: 5e72c...cee

[Anonyyyyyyyym]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Du er opptatt av om han ytre sett er et catch. Vet du i det hele tatt hva du personlig ønsker i en kjæreste? 

Anonymkode: f4270...20a

Nei, det stemmer ikke, for det er ingen tvil om at han ytre sett er et catch. Jeg kan ikke svare på nøyaktig hva jeg personlig ønsker meg i en kjæreste, men kanskje en som utfordrer meg litt mer. Jeg tror kanskje jeg trenger en som ikke alltid er så snill og forståelsesfull (misforstå meg rett, ønsker ikke noen slem fyr som er en drittsekk, men kanskje en som står litt mer imot meg på enkelte saker og ting). 

[AnonymBruker]

Anonyyyyyyyym skrev (Akkurat nå):

Nei, det stemmer ikke, for det er ingen tvil om at han ytre sett er et catch. Jeg kan ikke svare på nøyaktig hva jeg personlig ønsker meg i en kjæreste, men kanskje en som utfordrer meg litt mer. Jeg tror kanskje jeg trenger en som ikke alltid er så snill og forståelsesfull (misforstå meg rett, ønsker ikke noen slem fyr som er en drittsekk, men kanskje en som står litt mer imot meg på enkelte saker og ting). 

Det spiller da ingen rolle om han er populær, om du må tvinge deg til å ligge med ham.

En kjæreste som har egne meninger, vil nok nesten alle ha. Mener du at han er en pushover? 

Anonymkode: f4270...20a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Her skal du få tilbakemelding fra en person i en helt annen situasjon enn både deg og de andre som har svart.

Jeg er 34 år og singel. Savner ofte å ha en partner og ha den tryggheten rundt meg som du beskriver. Men jeg ville fortsatt aldri hatt lyst til å være i ditt forhold. Hele poenget for meg med å ha en kjæreste, er å ha noen rundt seg som man elsker og tenner på seksuelt. Jeg er ikke interessert i å bo i kollektiv med en kompis, da vil jeg heller bo alene. 

Du skriver at du egentlig aldri har hatt de store følelsene for ham? At du har pliktsex nesten ukentlig! For meg høres det ut som et helvete å leve i. 

Men folk er veldig forskjellige sånn sett. Noen blir engstelige av tanken på å være alene, mens andre (som meg) blir mer engstelig av tanken på å være fastlåst og bundet til en person man bare synes er irriterende. Jeg forstår virkelig ikke hvorfor de over meg råder deg til å bli i forholdet. Jeg mener absolutt du bør gjøre det slutt. Å kysse noen tilbake bare for å være høflig - er dette liksom et bra forhold som mange misunner? Nope... uansett hvor kjekk mannen er og hvor bra forholdet ser ut på papiret. Slike ting er det for øvrig bare kjipe statusjegere som bryr seg om, resten av oss ser etter the real deal i et forhold.

Jeg kan forresten bekrefte at å være singel er på ingen måte ensbetydende med "å sitte og stirre i veggen".. ærlig talt!

Anonymkode: 5e72c...cee

Tusen takk for svaret ditt!

Jeg føler du skjønner konteksten av hva jeg skriver. Jeg har det på ingen måte dårlig med han, og lider ingen nød, men det er samtidig ikke det jeg ønsker å få ut av et forhold. Jeg savner jo den spenningen og følelsen av å virkelig ville kaste meg over han, og jeg skjønner at den kan dabbe av med årene, men jeg synes jeg er for ung til å skulle leve i et forhold som dette i mange herrens år til. Jeg er heller ikke redd for å være alene, jeg trives godt i eget selskap og ville ikke hatt noe problem med å bo for meg selv. Tanken på det er faktisk nesten befriende. 

Det jeg er redd for er å såre et så fantastisk menneske, men jeg tror helt ærlig talt at det finnes noen der ute han kunne hatt det bedre med enn meg, uten at han selv innser det akkurat nå.

Anonymkode: 8600f...4c7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Det spiller da ingen rolle om han er populær, om du må tvinge deg til å ligge med ham.

En kjæreste som har egne meninger, vil nok nesten alle ha. Mener du at han er en pushover? 

Anonymkode: f4270...20a

Litt av problemene ligger nok i at han veldig lenge var en pushover. Til den grensa hvor jeg ble og fikk lov til å være respektløs ovenfor han uten at han satte seg opp mot meg. Det har bedret seg med årene, men jeg føler fortsatt ikke jeg utfordres på den måten som jeg hadde hatt godt av (nå høres jeg ut som en komplett bitch - jeg er ikke det, men jeg er et stabeist uten like og trenger at noen ikke lar alt fare). 

Anonymkode: 8600f...4c7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Advarsel; dette blir et langt innlegg!

Jeg er ei jente i slutten av 20-årene som har vært sammen med samboer i nærmere 10 år. Han er den "ideelle" kjæreste og svigermors drøm; omtenksom, snill, forståelsesfull, ikke overdrevent sjalu, veldig kjekk, god humor, har en god og stabil økonomisk situasjon, sosialt smart og lista bare fortsetter. Problemet er at jeg over en lengre periode, ja, egentlig av og på gjennom hele forholdet har slitt med å føle det samme for han som han føler for meg. Han er veldig hengiven og forsikrer meg titt og ofte om at jeg er den eneste jenta for han, men hvis jeg skal si tilbake at han er mannen i mitt liv så kjenner jeg at det er fremtvunget. Vi har hatt våre perioder med opp- og nedturer, men det siste året har ting vært stabilt bra, men samtidig så utvikler ikke følelsene mine seg sånn som jeg hadde håpet på. Jeg gremmes når jeg må skrive at jeg fantaserer mye om singellivet, jeg har til og med nesten blitt positivt overrasket de gangene jeg har fattet den minste mistanke om at han kanskje snakker med andre jenter - for så å bli skuffet når jeg finner ut at han likevel ikke har gjort noe galt.

Han er fantastisk i senga, mye kapasitet og godt utstyrt, men jeg klarer ikke å tenne på han seksuelt. Det går kanskje måneder mellom hver gang jeg gjør det, men vi har sex ukentlig - det er stort sett på hans initiativ eller fordi jeg føler at jeg burde ta initiativ for at han ikke skal stille spørsmål ved hvorfor jeg ikke gjør det. Når han tar tak i meg og kysser meg så tar jeg meg selv i å kysse tilbake et ekstra par ganger fordi jeg vil gjøre han fornøyd, ikke nødvendigvis fordi det er det jeg ønsker å gjøre. Når det er sagt er hverdagen fin, vi ler mye sammen og har det generelt bra. Men jeg føler mer at han er som en veldig god venn for meg enn noe annet. 

Det hele toppet seg vel da jeg var ute på fest og danset med noen ukjente gutter, og jeg kjente på en spenning i kroppen som jeg ikke har kjent på de årene jeg har vært med samboer. Da ble jeg litt trist over at jeg har gått glipp av den følelsen så lenge (hvor egoistisk det enn høres ut). Samtidig føler jeg at det er egoistisk å bli i forholdet også, fordi samboeren min er en så fantastisk fyr som jeg vet mange er interessert i, og jeg vet at han har et større kjærlighetsbehov enn hva jeg klarer å dekke. Jeg er overbevist om at han kunne hatt et bedre og mer givende forhold med ei dame som føler det samme tilbake for han. 

Noen som har opplevd det samme? Noen råd om hvor veien bør gå videre? Jeg har jo en mistanke, men jeg føler meg litt alene oppi det hele. 

Anonymkode: 8600f...4c7

Jeg syntes det er svært egoistisk av deg, hvis du ikke går fra han nå etterhvert. Han fortjener noen som elsker han like mye..

Anonymkode: 82a75...fe2

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Anonyyyyyyyym said:

Takk for langt og godt svar!

Jeg er både enig og uenig. Jeg er helt enig i at jeg har skutt det mange vil se på som gullfuglen, og at jeg må sette pris på han - og det gjør jeg. 

Dette er som sagt et problem som egentlig har vedvart gjennom hele forholdet, og ikke noe som har kommet den siste tiden. Det er ikke nødvendigvis sånn at jeg tror gresset er grønnere på den andre siden, men at gresset på den andre siden kanskje passer meg bedre. 

Du beskriver jo worst case scenario med at man sitter og stirrer i veggen ensom og alene når man nærmer seg 40 - men det er jo ikke fasiten på hvordan det måtte blitt . Etter å ha lest mange forum her om det samme så er det mange som sier at både de og deres ekser er i langvarige og mer passende forhold etter at de turte å gjøre det slutt. Det er jo som regel ikke så svart-hvitt som at det enten går fantastisk eller rett til helvete. 

Det har du rett i - man kjenner ikke fremtiden, og du kunne godt ha funnet en ny partner av en annen verden.

Problemet er at når en pokerspiller bestemmer seg for å kaste kortene i håp om å få utdelt bedre kort, vet han at det alltid kommer et nytt spill; en ny sjanse, og skulle han tape alle pengene, kan han vinne dem igjen. Gode pokerspillere gjør dette, de tar sjanser, vinner og taper, men ser man på livshistoriene deres, er det sjeldent noe å se opp til.

I livet er det slik at årene går fortere enn man aner, og avstanden fra slutten av 20-årene til slutten av 30-årene er ikke så lenge som man skulle tro; tiden går fort. Men med tanke på forhold og barn, er forskjellen enorm.

Så selv om man har en teoretisk mulighet for å få bedre kort dersom man kaster kortene man allerede har, er livet noe helt annet enn poker, og tidsperspektivet gir langt mer begrensede muligheter; det tar faktisk tid å bygge opp et forhold.

Og hvis man drømmer om et liv som singel, anbefales det nesten å lese datingforumet her på KG, der kvinner godt oppe i årene slenger rundt seg med begreper som "rødt flagg", samt et dusin amerikanske begreper, går fra Tinder-date til Tinder-date, og man får inntrykk av at de føler at de er med i en episode av "Sex og singelliv". Alle får leve sitt eget liv, men spørsmålet er om ikke det blir litt rart å oppføre seg som en sorgløs 20-åring når man er en hel del år eldre.

For min del har jeg alltid vært singel, og lært meg å leve med dette, men når jeg ser bakover på livet mitt, og kunne skru klokken tilbake, hadde jeg egentlig foretrukket å ta andre valg. Samtidig - hadde jeg tatt disse valgene, hadde jeg ikke blitt kjent med menneskene jeg kjenner idag, og man skal ikke nekte for at det finnes eksempler på mennesker som har klart virkelig store ting etter å ha valgt en annen vei her i livet. Men i forhold til alle som har klart å vikle seg inn i et evig rot av eks-er, drama, mine, dine og våre barn, samt utroskap, er disse eksemplene få.

Ja, vi lever i en verden der nytelse er målet, og man fra alle alle kanter får høre hvor flott det er med selvrealisering og frihet. Med Tinder ligger hele verden for ens føtter, og det er bare å velge og vrake. Tilsynelatende. Men når man ser litt rundt seg, og hører om alle problemene folk har, kan man virkelig spørre seg: Er denne evige drømmen om noe bedre egentlig veien til lykke ...?

I gamle dager var det slik at mange barn var fattige, og hadde få, enkle leker å leke med. Men jammen kunne de leke, og flittig brukte fantasien til å få kjedelige, hverdagslige ting de hadde rundt seg til å bli en del av leken. Idag sitter barn alene i rom fulle av leker, og vet ikke hva de skal finne på.

Slik at jeg vil anbefale både deg og andre å prøve å gjøre det beste ut av dagens situasjon før man eventuelt går et skritt videre; det er ikke grenser for hva man kan gjøre med litt kreativitet og fantasi, og lære å leke igjen; livet er ikke et pokerspill - hvis man kaster kortene, får man ikke ubegrensede sjanser til å få nye kort, og årene går og går, fortere enn man aner.

Anonymkode: cc951...dbc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Det har du rett i - man kjenner ikke fremtiden, og du kunne godt ha funnet en ny partner av en annen verden.

Problemet er at når en pokerspiller bestemmer seg for å kaste kortene i håp om å få utdelt bedre kort, vet han at det alltid kommer et nytt spill; en ny sjanse, og skulle han tape alle pengene, kan han vinne dem igjen. Gode pokerspillere gjør dette, de tar sjanser, vinner og taper, men ser man på livshistoriene deres, er det sjeldent noe å se opp til.

I livet er det slik at årene går fortere enn man aner, og avstanden fra slutten av 20-årene til slutten av 30-årene er ikke så lenge som man skulle tro; tiden går fort. Men med tanke på forhold og barn, er forskjellen enorm.

Så selv om man har en teoretisk mulighet for å få bedre kort dersom man kaster kortene man allerede har, er livet noe helt annet enn poker, og tidsperspektivet gir langt mer begrensede muligheter; det tar faktisk tid å bygge opp et forhold.

Og hvis man drømmer om et liv som singel, anbefales det nesten å lese datingforumet her på KG, der kvinner godt oppe i årene slenger rundt seg med begreper som "rødt flagg", samt et dusin amerikanske begreper, går fra Tinder-date til Tinder-date, og man får inntrykk av at de føler at de er med i en episode av "Sex og singelliv". Alle får leve sitt eget liv, men spørsmålet er om ikke det blir litt rart å oppføre seg som en sorgløs 20-åring når man er en hel del år eldre.

For min del har jeg alltid vært singel, og lært meg å leve med dette, men når jeg ser bakover på livet mitt, og kunne skru klokken tilbake, hadde jeg egentlig foretrukket å ta andre valg. Samtidig - hadde jeg tatt disse valgene, hadde jeg ikke blitt kjent med menneskene jeg kjenner idag, og man skal ikke nekte for at det finnes eksempler på mennesker som har klart virkelig store ting etter å ha valgt en annen vei her i livet. Men i forhold til alle som har klart å vikle seg inn i et evig rot av eks-er, drama, mine, dine og våre barn, samt utroskap, er disse eksemplene få.

Ja, vi lever i en verden der nytelse er målet, og man fra alle alle kanter får høre hvor flott det er med selvrealisering og frihet. Med Tinder ligger hele verden for ens føtter, og det er bare å velge og vrake. Tilsynelatende. Men når man ser litt rundt seg, og hører om alle problemene folk har, kan man virkelig spørre seg: Er denne evige drømmen om noe bedre egentlig veien til lykke ...?

I gamle dager var det slik at mange barn var fattige, og hadde få, enkle leker å leke med. Men jammen kunne de leke, og flittig brukte fantasien til å få kjedelige, hverdagslige ting de hadde rundt seg til å bli en del av leken. Idag sitter barn alene i rom fulle av leker, og vet ikke hva de skal finne på.

Slik at jeg vil anbefale både deg og andre å prøve å gjøre det beste ut av dagens situasjon før man eventuelt går et skritt videre; det er ikke grenser for hva man kan gjøre med litt kreativitet og fantasi, og lære å leke igjen; livet er ikke et pokerspill - hvis man kaster kortene, får man ikke ubegrensede sjanser til å få nye kort, og årene går og går, fortere enn man aner.

Anonymkode: cc951...dbc

Jeg er nok litt uenig her. Om man alltid skal prøve å gjøre det beste ut av dagens situasjon og motsette seg endring, kan man fort gå glipp av muligheter, progresjon og opplevelser som gjør livet mer innholdsrikt både på kort sikt og lang sikt. Oppbrudd og vanskelige tider er springbrett for utvikling. Som regel ender man opp på et bedre sted etterpå selv om veien kan være vond å gå på mens det står på. Skal man liksom finne seg i å leve i en utilfredsstillende og småkjip situasjon til man dør bare fordi man er redd for hvordan livet på andre siden ser ut? Selv foretrekker jeg i hvert fall å leve i en "opp og ned"-tilværelse fremfor "statisk og nesten OK".

Én ting er å gå ut av et forhold bare fordi man kjeder seg litt en periode. Det vil nok ikke være et klokt valg. Men dette er jo ikke TS sin situasjon. TS trives ikke i forholdet med mannen, og har egentlig aldri gjort det. Da må det vel være lov til å gå, selv om de er gode venner? Samboerskap og vennskap er to forskjellige ting. Det må være lov å ønske seg mer enn vennskap fra en ektemann.

Jeg mener at når man kaster kortene, har man umiddelbart fått utdelt nye kort. Det er ikke sånn at kort = mann&barn. Man lever ikke i et vakuum av ingenting selv om man ikke har kjæreste. Som singel sitter man også med en håndfull kort som man spiller med, akkurat slik de med partnere gjør.

Anonymkode: 5e72c...cee

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det har du rett i - man kjenner ikke fremtiden, og du kunne godt ha funnet en ny partner av en annen verden.

Problemet er at når en pokerspiller bestemmer seg for å kaste kortene i håp om å få utdelt bedre kort, vet han at det alltid kommer et nytt spill; en ny sjanse, og skulle han tape alle pengene, kan han vinne dem igjen. Gode pokerspillere gjør dette, de tar sjanser, vinner og taper, men ser man på livshistoriene deres, er det sjeldent noe å se opp til.

I livet er det slik at årene går fortere enn man aner, og avstanden fra slutten av 20-årene til slutten av 30-årene er ikke så lenge som man skulle tro; tiden går fort. Men med tanke på forhold og barn, er forskjellen enorm.

Så selv om man har en teoretisk mulighet for å få bedre kort dersom man kaster kortene man allerede har, er livet noe helt annet enn poker, og tidsperspektivet gir langt mer begrensede muligheter; det tar faktisk tid å bygge opp et forhold.

Og hvis man drømmer om et liv som singel, anbefales det nesten å lese datingforumet her på KG, der kvinner godt oppe i årene slenger rundt seg med begreper som "rødt flagg", samt et dusin amerikanske begreper, går fra Tinder-date til Tinder-date, og man får inntrykk av at de føler at de er med i en episode av "Sex og singelliv". Alle får leve sitt eget liv, men spørsmålet er om ikke det blir litt rart å oppføre seg som en sorgløs 20-åring når man er en hel del år eldre.

For min del har jeg alltid vært singel, og lært meg å leve med dette, men når jeg ser bakover på livet mitt, og kunne skru klokken tilbake, hadde jeg egentlig foretrukket å ta andre valg. Samtidig - hadde jeg tatt disse valgene, hadde jeg ikke blitt kjent med menneskene jeg kjenner idag, og man skal ikke nekte for at det finnes eksempler på mennesker som har klart virkelig store ting etter å ha valgt en annen vei her i livet. Men i forhold til alle som har klart å vikle seg inn i et evig rot av eks-er, drama, mine, dine og våre barn, samt utroskap, er disse eksemplene få.

Ja, vi lever i en verden der nytelse er målet, og man fra alle alle kanter får høre hvor flott det er med selvrealisering og frihet. Med Tinder ligger hele verden for ens føtter, og det er bare å velge og vrake. Tilsynelatende. Men når man ser litt rundt seg, og hører om alle problemene folk har, kan man virkelig spørre seg: Er denne evige drømmen om noe bedre egentlig veien til lykke ...?

I gamle dager var det slik at mange barn var fattige, og hadde få, enkle leker å leke med. Men jammen kunne de leke, og flittig brukte fantasien til å få kjedelige, hverdagslige ting de hadde rundt seg til å bli en del av leken. Idag sitter barn alene i rom fulle av leker, og vet ikke hva de skal finne på.

Slik at jeg vil anbefale både deg og andre å prøve å gjøre det beste ut av dagens situasjon før man eventuelt går et skritt videre; det er ikke grenser for hva man kan gjøre med litt kreativitet og fantasi, og lære å leke igjen; livet er ikke et pokerspill - hvis man kaster kortene, får man ikke ubegrensede sjanser til å få nye kort, og årene går og går, fortere enn man aner.

Anonymkode: cc951...dbc

Jeg skjønner poenget ditt med at det er dumt å kaste bort noe bra, bare for "spenningen" sin del eller fordi man tror man får noe som er mye bedre enn det man har. 

Samtidig så tror jeg, og håper ikke det oppfattes respektløst, at det er vanskelig å sette seg inn i min situasjon for deg hvis du har vært singel hele livet. Da har du ingen reell erfaring å sammenligne min situasjon med, og som med det meste i livet så er teori forskjellig fra praksis. Min samboer kan på papiret gi meg alt jeg ønsker meg, men samtidig så er jeg ikke tilfreds. Det er enklere å bli i det enn å gå, men det gjør noe med meg og jeg føler jeg mister meg selv litt hvis jeg skal lyve om at jeg er fornøyd. 

Vi har reist på mange turer sammen, jeg har egen hobby og har dermed mye tid borte fra han også, og han har gjort flere forsøk på å spice opp sexlivet vårt for at jeg skal få mer interesse. Og som sagt, vi har det ikke grusomt, men på slutten av dagen så sitter jeg igjen med mer vennskapelige følelser for han enn noe annet. 

Anonymkode: 8600f...4c7

[Påskelilja]

Du sier du har en anelse om hva som blir riktig. Følg intuisjonen din og hva du innerst inne føler.

Det som betyr noe er jo å elske og tenne på partneren sin. Ikke om han er aldri så snill eller har god jobb osv. Når det innerst inne føles feil å si at han ikke er mannen i ditt liv, er han ikke det. At du håper han skal finne en annen er også et ganske sterkt signal.

IKKE sett pris på det du har. Når du egentlig ikke har noe, ikke et kjærlighetsforhold.

GÅ.

Jeg er 38. Giftet meg med ungdomskjæresten som er snill, kjekk å henge med, intelligent, velutdannet, bra kropp. Men jeg elsker han ikke som en ektemann. Og det er jo det som betyr noe. Jeg tror vi kan finne noen som både er gode personer og som vi elsker.

[Anonyyyyyyyym]

AnonymBruker skrev (32 minutter siden):

Jeg er nok litt uenig her. Om man alltid skal prøve å gjøre det beste ut av dagens situasjon og motsette seg endring, kan man fort gå glipp av muligheter, progresjon og opplevelser som gjør livet mer innholdsrikt både på kort sikt og lang sikt. Oppbrudd og vanskelige tider er springbrett for utvikling. Som regel ender man opp på et bedre sted etterpå selv om veien kan være vond å gå på mens det står på. Skal man liksom finne seg i å leve i en utilfredsstillende og småkjip situasjon til man dør bare fordi man er redd for hvordan livet på andre siden ser ut? Selv foretrekker jeg i hvert fall å leve i en "opp og ned"-tilværelse fremfor "statisk og nesten OK".

Én ting er å gå ut av et forhold bare fordi man kjeder seg litt en periode. Det vil nok ikke være et klokt valg. Men dette er jo ikke TS sin situasjon. TS trives ikke i forholdet med mannen, og har egentlig aldri gjort det. Da må det vel være lov til å gå, selv om de er gode venner? Samboerskap og vennskap er to forskjellige ting. Det må være lov å ønske seg mer enn vennskap fra en ektemann.

Jeg mener at når man kaster kortene, har man umiddelbart fått utdelt nye kort. Det er ikke sånn at kort = mann&barn. Man lever ikke i et vakuum av ingenting selv om man ikke har kjæreste. Som singel sitter man også med en håndfull kort som man spiller med, akkurat slik de med partnere gjør.

Anonymkode: 5e72c...cee

Takk for forståelsen! Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Jeg tror heller ikke jeg automatisk blir ulykkelig hvis de første nye kortene mine ikke gir meg navn og barn. Det er jo ikke så svart-hvitt. 

[Påskelilja]

Så du svaret mitt, TS? 😊

[Anonyyyyyyyym]

Påskelilja skrev (25 minutter siden):

Du sier du har en anelse om hva som blir riktig. Følg intuisjonen din og hva du innerst inne føler.

Det som betyr noe er jo å elske og tenne på partneren sin. Ikke om han er aldri så snill eller har god jobb osv. Når det innerst inne føles feil å si at han ikke er mannen i ditt liv, er han ikke det. At du håper han skal finne en annen er også et ganske sterkt signal.

IKKE sett pris på det du har. Når du egentlig ikke har noe, ikke et kjærlighetsforhold.

GÅ.

Jeg er 38. Giftet meg med ungdomskjæresten som er snill, kjekk å henge med, intelligent, velutdannet, bra kropp. Men jeg elsker han ikke som en ektemann. Og det er jo det som betyr noe. Jeg tror vi kan finne noen som både er gode personer og som vi elsker.

Tusen takk for svar, Påskelilja!

Jeg har jo tenkt over selv at når det gir meg en god følelse å tenke på oss som bare venner, eller at det gjør meg glad å tenke på at han får den kjærligheten han fortjener fra en annen kvinne, så er det jo noe som ikke helt stemmer her. Jeg skulle så ønske at jeg klarte å føle det samme tilbake, men det virker ikke som om det kommer til å skje. 

Er det lov å spørre om du fortsatt er gift med ungdomskjæresten din? Nei, det er en utrolig stor belastning å elske de som person, men ikke som noe mer. Blæ, livet er ikke lett!