Jeg skammer meg over å være ufør

[AnonymBruker]

...og jeg vet ikke når eller hvordan jeg skal fortelle de nærmeste at jeg er avdanket i arbeidslivet. 

Anonymkode: a18b8...555

[Michaelhe]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

...og jeg vet ikke når eller hvordan jeg skal fortelle de nærmeste at jeg er avdanket i arbeidslivet. 

Anonymkode: a18b8...555

Send dem et postkort fra Spania hvor du nevner dette. 

[Silva Pluvialis]

Jeg får så vondt av alle som skammer seg over å være ufør. Det er ikke din skyld at du har blitt syk. Du har ingenting å skamme deg over. 

[AnonymBruker]

Hva er det å skamme seg over egentlig? Jeg ble overlykkelig den dagen jeg fikk min uføretrygd innvilget! Mitt beste tips er å lære deg å drite i hva andre mener og gå med hevet hode!

Anonymkode: 37920...029

[AnonymBruker]

Uff jeg skjønner deg godt. Det hadde vært fullstendig krise for meg også.

Anonymkode: e8e7b...7d9

[Amossa]

Da må du gjøre noe med dine egne holdninger!  Spør deg selv hva det er som gjør at du skammer deg? Er det fordi du har en visshet om at andre nå ser ned på deg?  At de tviler på at du virkelig har behov for pengene du mottar?  

Jeg har jobbet hele mitt liv.  Har alltid visst at jeg ikke har noen garanti for at helsen holder.  Derfor har jeg alltid betalt min skatt med glede.  Jeg ser den som en forsikring.  For ingen av oss vet hva som kan skje med oss.    

[AnonymBruker]

Det gjorde jeg også. Så hoppet jeg bare i det. Det ble ikke jubel, men jeg slapp uansett å grue meg lenger. Glad jeg bare hoppet i å si det. 

Anonymkode: ec5cd...0c8

[AnonymBruker]

Jeg har nettopp fått innvilget ufør jeg også, og jeg skjønner godt hva du mener. Jeg syns det er flaut, og utrolig dumt at jeg er blitt ufør. Jeg har kjempet imot det hele veien, men når søknaden først var inne, så fikk jeg svar før det var gått to uker. Så den saken var helt grei. Jeg skammer meg, men jeg vet ikke hvorfor, jeg har jo ikke lurt til meg ufør, det er en god grunn til at jeg er syk. Jeg unngår gamle kollegaer og alle andre enn de aller nærmeste, som vet at jeg er syk. Jeg føler folk ser på meg på en annen måte, det stemmer sikkert ikke, men det er vanskelig å legge det fra seg. Jeg vil jo bare være som før, jobbe og styre livet mitt som jeg ville. Være fullstendig med i familien, og ikke føle at jeg er en belastning, heldigvis har jeg en fantastisk mann og barn! Jeg vil ikke ha disse smertene og plagene, men min nye hverdag er å lære å leve med det. 

Så jeg skjønner deg så utrolig godt, men samtidig er det jo helt tullete å skamme seg for å være syk/skadet.

Anonymkode: a0ebf...aa7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 4/8/2022 den 22.54):

...og jeg vet ikke når eller hvordan jeg skal fortelle de nærmeste at jeg er avdanket i arbeidslivet. 

Anonymkode: a18b8...555

En sak har mange sannheter. Du kan si du er hjemmeværende. At du er under utredning for sykdom. At du er mellom jobber. At du ikke jobber for øyeblikket men har noen begrensninger og leter etter noe som kan passe. 

Det kan stemme. Du er mellom jobber. Fordi det kan jo hende det kommer en liten eller stor jobb i fremtiden. Da er nåtiden i mellom. Sykdommen er neppe ferdig utredet eller ferdigbehandlet. Begrensninger har du så det er og sant. Du er ufør, likevel er det aldri mulig å spå fremtiden. Er du ufør og har bikket 60, da er du avdanket i arbeidslivet. Er du yngre så er du ufør, syk men du er ikke avdanket. Siden man aldri kan vite. 

Anonymkode: 02956...f57

[AnonymBruker]

On 4/9/2022 at 1:19 AM, AnonymBruker said:

Jeg har nettopp fått innvilget ufør jeg også, og jeg skjønner godt hva du mener. Jeg syns det er flaut, og utrolig dumt at jeg er blitt ufør. Jeg har kjempet imot det hele veien, men når søknaden først var inne, så fikk jeg svar før det var gått to uker. Så den saken var helt grei. Jeg skammer meg, men jeg vet ikke hvorfor, jeg har jo ikke lurt til meg ufør, det er en god grunn til at jeg er syk. Jeg unngår gamle kollegaer og alle andre enn de aller nærmeste, som vet at jeg er syk. Jeg føler folk ser på meg på en annen måte, det stemmer sikkert ikke, men det er vanskelig å legge det fra seg. Jeg vil jo bare være som før, jobbe og styre livet mitt som jeg ville. Være fullstendig med i familien, og ikke føle at jeg er en belastning, heldigvis har jeg en fantastisk mann og barn! Jeg vil ikke ha disse smertene og plagene, men min nye hverdag er å lære å leve med det. 

Så jeg skjønner deg så utrolig godt, men samtidig er det jo helt tullete å skamme seg for å være syk/skadet.

Anonymkode: a0ebf...aa7

Prøv å snu fokus og tenk at du når er hjemme for å gjøre en viktig jobb der. Sikkert en dum stereotypi, men de fleste av oss husker sikker noen mammaer i oppveksten som var hjemme og var hyggelig mot oss barna når vi kom i nabolaget.

Tror også det er viktig å ikke avvfeie skamfølelsen, men snakke om den med noen du har tillit til for å få hjelp til å se på det med andre øyne. Og de som sitter å skriver hetstråder skammer seg enda mer. Helt garantert. Man kan bare se en annen vei.

Anonymkode: aef90...709