Henger bipolar og egoisme sammen?

[AnonymBruker]

Jeg er så lei av forholdet til min mor, og hvordan hun har behandlet meg. Føler hun er egoistisk og setter egne behov foran andre, gjerne med trusler om hun ikke får viljen sin. 
 

Ting som eksempel 

- når jeg var mindre sendte hun meg alltid på butikken for å kjøpe brus til hun. Da jeg var eldre svarte jeg nei når hun spurte om jeg kunne gå bort, og hun kunne da snu fra smisking til «da trenger du faen ikke spørre meg om noen ting mer» 

- hun har løyet om hvem min far er, og når jeg prøver å finne ut av der truer hun med å ta livet sitt for hun ikke klarer å leve med at andre vet hva hun har gjort

- hun ringer aldri for å høre hvordan det går

- når jeg var mindre prøvde hun å diagnosere meg med samme sykdom som hun. Hun bestakk meg med sydenferie for å legge meg inn på psyskisk avdeling i 4 uker for hun mente jeg måtte være bipolar. Jeg hadde på den tiden panikkangst. Det ble konkludert med at jeg ikke var syk. Det hun sa da var «da kan du slutte å forvente at jeg skal være snill, for jeg har bare vært ekstra snill med deg for jeg tenkte du var syk som meg» 

- når vi var på ferie fikk jeg tidenes værste panikkanfall, fikk ikke puste, hadde hvilepuls på 140 og kramper/ prikking i armer og ben. Da sier hun «du ødelegger ferien min» 

I voksen alder stiller hun ikke opp med en drit. Eksempel nå så spurte jeg for første gang om hun kunne passe hunden min, men det går ikke for hun syns det er stress. Jeg spør aldri om tjenester ellers. Likevel sier hun at hun gleder seg til barnebarn kommer, som om hun vil stille opp da. Jeg kjenner jeg er så forbanna irritert og lurer på om dette er personligheten hennes eller om det henger sammen med at hun er syk? Har slitt med depresjon, angst og vansker i livet som følge av hvordan ting har vært, og kjenner det er dråpen når hun ikke gidder stille opp eller hjelpe med noe som helst. 

Anonymkode: cd37d...99c

[AnonymBruker]

Og: jeg kan ikke ta opp noen av tingene med hun for da truer hun med å ta livet sitt og lager ett helvete med at «ja det er jo deg det er synd i siden jeg er syk», eller spiller offer

Anonymkode: cd37d...99c

[AnonymBruker]

Nei, man blir ikke automatisk ett dårlig menneske av forskjellige psykiske sykdommer.

Dette er personligheten hennes.  Ikke bipolar sykdom. 

Ikke alle burde fått barn.

Anonymkode: a2a48...d66

[Ixion]

Anbefaler deg å spørre fagfolk, eller oppsøke helesehjelp for å få behandlet spørsmål og ettervirkning av dette. Jeg anbefaler ikke å høre på "hvermansen" på KG (inkludert meg selv) for noe som er såpass personlig og komplisert. 

[AnonymBruker]

Ixion skrev (1 minutt siden):

Anbefaler deg å spørre fagfolk, eller oppsøke helesehjelp for å få behandlet spørsmål og ettervirkning av dette. Jeg anbefaler ikke å høre på "hvermansen" på KG (inkludert meg selv) for noe som er såpass personlig og komplisert. 

Jeg har vært til psykolog men de mener det ikke er lurt å snakke om «traumene» dette har påført med mindre jeg blir deprimert igjen, for ikke å rive opp i gamle ting. Føler ikke psykologer kan gi noe svar, de er veldig upersonlig og sier bare «huff» om man forteller 

Anonymkode: cd37d...99c

[Ixion]

AnonymBruker skrev (30 minutter siden):

Jeg har vært til psykolog men de mener det ikke er lurt å snakke om «traumene» dette har påført med mindre jeg blir deprimert igjen, for ikke å rive opp i gamle ting. Føler ikke psykologer kan gi noe svar, de er veldig upersonlig og sier bare «huff» om man forteller 

Anonymkode: cd37d...99c

Jeg trodde det var slikt psykologer og liknende terapeuter drev med jeg, men så feil kan man ta. Det er forskjell på fagfolk også da. Spør noen andre. Virker jo som dette er noe du lurerpå. Hva som er forklaring på din mors oppførsel skal jeg ikke begi meg inn på å spekulere om, selv om jeg i mitt "tidligere liv" ville gjort nettopp det. Lykke til med utforskningen.

[AnonymBruker]

Nei. Bipolar sykdom og egoisme henger ikke sammen. Det er ett stort spekter av forskjeller innenfor bipolar sykdom på samme måte som ellers i livet. 
 

hilsen en med bipolar diagnose. 

Anonymkode: bfae0...ed2

[Ixion]

Noen ganger kan bipolare også ha andre lidelser. Eller bare lite positive personlighetstrekk. Du kan lese deg opp på personlighetsforstyrrelser/personlighetstrekk. Men enig med at generelt henger ikke Bipolar sykdom og egoisme sammen. 
Det er vel strengt tatt ikke bare egosime du beskriver heller? Bikker mer over i andre merkelapper på oppførsel i min bok. 

Opprettholder uansett mitt første innspill. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jeg har vært til psykolog men de mener det ikke er lurt å snakke om «traumene» dette har påført med mindre jeg blir deprimert igjen, for ikke å rive opp i gamle ting. Føler ikke psykologer kan gi noe svar, de er veldig upersonlig og sier bare «huff» om man forteller 

Anonymkode: cd37d...99c

Hva mener du egentlig med traumer? Om psykologene du harsnakket med sier at du ikke burde rippe opp i gamle ting, kan de ikke ha tenkt at det dreide seg om traumer. Det at man har opplevd kjipe og vonde ting, er ikke det samme som at man har traumer. 

 

 

Anonymkode: 35ab5...a39

[AnonymBruker]

Mennesker med psykisk sykdom blir ofte ganske selvsentrerte og kan dermed oppleves som egoistiske. Dette gjelder mange diagnoser, ikke spesielt bipolare.

Slik du beskriver moren din ville jeg tenkt i baner av personlighetsforstyrrelse. Kanskje noe i retning borderline/emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. Det kan ofte føles umulig å ha nære relasjoner til mennesker med slike personlighetsforstyrrelser. Jeg syns du burde verne deg selv mot henne. vet det er lettere sagt enn gjort.  Hun har derimot antagelig skadet deg for livet med oppførselen sin allerede. Nå er det på tide å ta tak her og nå og ikke la henne skade deg enda mer. Si det til henne som det er rett ut. Mamma, din psykiske helse er ikke bra for meg og jeg trenger litt tid for meg selv uten deg. Du må bare ignorere hennes manipulasjon om å ta livet sitt. Dette er en ganske drøy- alvorlig trussel fra hennes side. Syns samtidig du burde rådføre deg med fagfolk selv. De vet alt om hvordan det er best å forholde seg i slike situasjoner og gi deg gode råd og tips for hvordan verne deg selv som pårørende av en alvorlig psykisk syk mor.

Anonymkode: 0fb54...a72

[AnonymBruker]

Jeg har en venninne som er bipolar, men absolutt ikke ego. Allikevel tror jeg at kronisk sykdom gjør deg litt selvsentrert. Det du beskriver handler nok ikke kun om diagnose bipolar. Men for en tøff relasjon du har med moren din. Selv har jeg et anstrengt forhold til min far, og det er jo veldig trist å ikke ha den tryggheten en forelder kan være. Det er faktisk lov å bryte kontakten, eller holde den på et minimum. 

Anonymkode: da836...0c2

[AnonymBruker]

Moren din er rett og slett slem!! Ikke pga bipolar. 

Men jeg vet om flere med psykiske utfordringer, og når de har det veldig vanskelig så er de selvsentrert. Det er ikke så rart, det er vanskelig å ta vare på andre om man ikke kan ta vare på seg selv. Man har nok med å jobbe med seg selv. 

Anonymkode: fb562...0a4

[Gjest Jon Are]

Høres mer ut som emosjonell ustabil personlighetforstyrrelse. Det er trist at du må oppleve dette. Folk med alvorlige psykiske lidelser burde ikke fått barn.

[ops2]

12 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg har vært til psykolog men de mener det ikke er lurt å snakke om «traumene» dette har påført med mindre jeg blir deprimert igjen, for ikke å rive opp i gamle ting. Føler ikke psykologer kan gi noe svar, de er veldig upersonlig og sier bare «huff» om man forteller 

Anonymkode: cd37d...99c

Har du blitt behandlet med kognitiv terapi? Det høres ut for meg som om det kunne passe. Kognitiv terapi fokuserer på problemet, og ikke på årsaken. Du vet hvordan din mor er, og hun vil ikke forandre seg. Du kan ikke forandre henne.

Det du kan få hjelp til, er å slutte å la henne påvirke livet ditt. Hjelpe deg til å se på henne som en biperson i livet ditt som du ikke kan regne med noe godt fra, for å sette det på spissen.

Det er ikke det samme som å "late som om det ikke skjedde", men å se på minnene og sette de i en boks på hylla. Du anerkjenner at du har opplevd de og at det har gjort deg vondt, men de er bare der som en del av bakgrunnen din.

Dette er utrolig klossete skrevet av meg, for jeg er ingen terapist. Men dette om å sette ting som har skjedd til side og ikke gjenoppleve de igjen og igjen, er noe jeg har fått råd om selv. Jeg har opplevd en det ting i oppveksten som jeg kjørte om og om igjen i minnet når jeg var deprimert.

[AnonymBruker]

Takk for svar til alle. Jeg har tidligere sagt til hun at jeg ikke ønsker å høre om de gangene hun er helt nede, da jeg begynte å få realistiske mareritt om at hun tok livet sitt og isolerte meg i flere uker. Jeg fikk diagnose på PTSD men de tok den bort igjen da jeg ikke føler at dette egentlig er noe jeg har. 

Jeg skal prøve å høre med legen min om henvisning til kognitiv terapi som noen nevner. De fleste dager aksepterter jeg at hun er som hun er og jeg ikke får gjort noe med dette, men kjenner at det er dråpen når hun ikke kan stille opp med noe som helst og i tillegg har tatt fra meg muligheten til å ha en far som kan stille opp. 

Jeg har utsatt å få barn for jeg er livredd jeg skal bli slik selv. 

Hun har også gode dager der hun kan innrømme at hun eksempel var syklig deprimert da jeg var nyfødt, og at jeg mest sannsynlig ikke fikk noe oppmerksomhet eller omsorg og beklage seg for dette. Likevel er det irriterende når hun dagen etterpå er «slem» igjen og opptatt av seg og sitt 

Anonymkode: cd37d...99c