Here I go again... *grem*

[Gjest Anonymous]

Nok et mystisk anfall av nervøs rastløshet. Jeg hadde lagt meg til å sove sammen med sambissen, men klarte ikke å roe meg. Hva i helvete, tenker jeg, hva er i veien med meg??

AAAHHHRRRGGGG!!!!

Bruker tastaturet mot gråten. Skal ikke slippe den til, må ikke, vil ikke.... *innbitt kamp*

Kan ikke bare noen komme og voldta meg eller lemleste meg, så jeg har noe fysisk å syte over?? Jeg er så lei av dette psykiske. Det er så skjult.

Jeg føler meg som ei helvetes hengemyr!! Tror jeg har kommet meg opp på sikker grunn, tar et par prøvende skritt, og *SLURP* der slukte det meg ned igjen... Det er til å grine av! Men det skal jeg ikke!! Vil ikke--- samboeren sover (tror jeg, han er ivertfall veldig stille) og jeg sitter her og kjemper min ensomme kamp. Nok en gang.

Jeg fortsetter å kjempe. Krafse meg opp igjen. Sometimes føles det bare så utrlolig håpløst, men jeg vet at jeg overlever.

Jeg gir meg ikke så lett.

[Usikker]

Bortsett fra det med samboer, så kjente jeg meg VELDIG GODT igjen.

Livet er et herk - sometimes! Men, det er jo også godt av og til da!

[Creo]

Kjenner meg igjen Vinga - så det er ikke bare du som sliter med deg selv innimellom

Av og til virker alt utrolig tungt, nesten uutholdelig.

Det er det selvsagt ikke.

ALT blir bedre etterpå, og selv om ting ikke er som de skal være akkurat nå, så vil det falle på plass igjen. Kanskje i morgen, kanskje om en uke, eller kanskje om noen måneder.

Inntil da får vi heve hodet og gråte noen tårer. Du sier du kjemper mot tårene, men ikke gjør det. Gråt når du føler det trengs, presset i brystet blir litt lettere etterpå.

Jeg har også tenkt tanken på at det hadde vært så mye lettere om jeg hadde noe fysisk å "skylde på" - blitt banket opp av en kjæreste eller noe sånt.

Det virker utrolig respektløst mot de som har opplevd akkurat det, men det er ofte lettere for andre å akseptere "downs" om det er noe konkret som har skjedd.

Ikke alltid lett med hyppig deprimerte hysteriske kvinnfolk vet du

Hva skal man vel si til det?

Jeg er ikke "deprimert", men jeg har det av og til litt tøft likevel.

Tror jeg har et litt "vanskelig" sinn, som gir meg høye topper - eller ganske dype daler. Enten eller her i gården

Heldigvis har jeg en fantastisk (for meg og de rundt meg) galgenhumor, det hjelper på!

Synd du skal ha det slik Vinga, for jeg kjenner den håpløsheten du beskriver.

Det er jævlig.

Men vi får stå på, på hver vår kant, jenter med mot i brystet og mer eller mindre vett i pannen

[villen]

hei vinga. la nå deg selv få gråte når du er på gråten! tenk på noe trist og la tårene sprute. visste du at tårer er fulle av stresshormoner? det er kroppens måte å få dem ut på, og det er derfor man føler seg bedre etterpå. det er sunt og naturlig å gråte, ikke noe nederlag, så bare la det stå til! det er mye bedre å slippe ut følelsene enn å demme dem opp, å lagre på vonde følelser blir man bare deprimert av, det vet du sikkert nok om. få ut alt du klarer, da blir det mindre jævelskap å bære på. det er nå min filosofi. å tillate seg selv å være skikkelig lei seg når man er det, uansett grunn eller manglende grunn, da blir det litt lettere å ha det bra resten av tiden.

det er selvfølgelig ikke noen vidunderkur mot psykiske problemer av noe slag, mer et overlevelsesknep.1212[ Dette Innlegg er endret av: villen den 2002-03-12 04:03 ]

[Gjest Anonymous]

Dessverre vanskelig å tute i vei når samboeren sover i samme rom... *sukk* 12

[Gjest Hege]

Hjelper det litt med en MEGAKLEM Vinga?

*Koz* 12

[Gjest Anonymous]

Jaaaaa Hege det hjelper masse!!! *koz tilbake*!!!!!!

Nå ble jeg ivertfall glad igjen

Klem fra12