Skilsmisse eller ikke når man har barn

[Gjest Gjest]

Mange av innleggene her inne handler om tvil - tvil om man bør fortsette i forholdet eller ikke, tvilen oppstår gjerne i forbindelse med at man forelsker seg i en annen. Dette kan skje med alle, uansett om man er gift og har barn, og det er ganske typisk at det oppstår når man har vært samboere/gift en stund, kjedsomheten og den manglende forelskelsen, oppmerksomheten og omsorgen for hverandre har sneket seg inn i ekteskapet/forholdet. Alle ekspertråd går da ut på å kutte all kontakt med "forelskelsen", "jobbe med forholdet", og det bør man selvsagt gjøre, særlig hvis det er barn med i bildet. Men hvor lenge? Hvor lang tid tar det før man oppdager at den trøtte ektemannen allikevel var en prins man vil dele resten av livet med og den man var forelsket i bare var en fæl inntrenger? Hvor lang tid tar det å komme over en forelskelse? Hvor lang tid tar dette her???

Jeg vil gjerne høre fra dere som har vært en i sånn situasjon og som har barn, mao. VIRKELIG har mange å såre og mye å miste ved å bryte ut av ekteskapet/samboerskapet.

[Gjest Gjest]

Heisann.

Jeg vet ikke om jeg har noen gode råd og komme med, men du skal få høre hva som skjedde i mitt tilfelle. Jeg hadde vært gift i 9 år, og hadde to jenter på 7 og 10 år. Jeg ble hodestups forelsket i en annen mann. Han var forelsket i meg også, og vi innledet et slags vennskap. Alt vi tenkte på var å hoppe i køya med hverandre, men jeg ville ikke pga min mann. Dette pågikk i over ett år med sms og telefoner. Vi møttes også jevnlig ute på kafe. Til slutt måtte jeg ta et valg. Jeg valgte min nye kjærlighet. Barna ble ikke så lei seg som jeg trodde, så det gikk greit. Men min mann tok det hardt. Jeg såret hele min sviger familie, og en del venner av oss tok min manns parti og har ikke snakket med meg siden. Så det er mye å tape i slike situasjoner.

Jeg fikk meg leilighet, og endelig skulle mannen i mitt liv komme på besøk og overnatte. Det var fantastisk.Men jeg hadde såret så mange mennesker for å komme til dette stadiet, at forholdet til min nye røk etter ca 6 måneder. Vår lykke var bygd på andres ulykke, og det funker ikke. Det var hele tiden uaktuellt å gå tilbake til min mann, så jeg levde alene uten kjæreste i 2 år. Dette trengte jeg, for å få livet mitt på rett kjøl igjen. Etter 2 år møtte jeg min nåværende mann. Vi har nå vært sammen i 5 år og gift i 2 år. Jeg elsker han over alt på denne jord, og vet at dette har stor sjanse til å vare livet ut. Når man forelsker seg i noen andre enn den man er gift/samboer med tror jeg det er et tegn på at noe er feil med forholdet, og at man må ta stilling til det. Men bli ferdig med ett forhold før man oinnleder ett nytt.

[Gjest GjestXX]

Har absolutt ingen sans for at man i et forhold man ikke er komfortabel med, skal trekke et brudd ut i det uendelige "for barnas" skyld. Barn kan man ikke lure, de skjønner så inderlig godt at det ikke er som det skal være mellom foreldrene. Å fortsette blir da et signal til barna om at man lever på en løgn, og det er iallfall ikke bra for de!

Forøvrig, så tror jeg at en fersk forelskelse i noen annen, kan fungere utmerket som et spark i baken til å avslutte. Men oftest er det ikke det nye forholdet som blir det nye langvarige og forhåpentligvis lykkelige forholdet. Det skjer gjerne i et forhold nr 2 etter bruddet, slik det er nevnt her.

[Gjest Gjest]

Jeg synes det kommer litt an på alder jeg. Er du i 30 åra og har et ekteskap/samboerforhold som fungerer rimelig greit, dvs. at dere er rimelig gode venner og samarbeider godt om barna i hverdagen så ville jeg tenkt på det berømmelige: "gresset er ikke nødvendigvis grønnerer på den andre siden".

For ordens skyld er jeg sjøl på den alderen så ingen her tror at jeg mener at hvis man er 30 så er livet over liksom. Var på ingen måte det jeg mente. Bare at da bør man vel ha slått seg til ro her i livet. Spesielt hvis man har barn.

[Gjest Baklava]

Jeg synes det kommer litt an på alder jeg. Er du i 30 åra og har et ekteskap/samboerforhold som fungerer rimelig greit, dvs. at dere er rimelig gode venner og samarbeider godt om barna i hverdagen så ville jeg tenkt på det berømmelige: "gresset er ikke nødvendigvis grønnerer på den andre siden".

For ordens skyld er jeg sjøl på den alderen så ingen her tror at jeg mener at hvis man er 30 så er livet over liksom. Var på ingen måte det jeg mente. Bare at da bør man vel ha slått seg til ro her i livet. Spesielt hvis man har barn.

←

Et slik forhold som du beskriver, som sakte og sikkert dør hen, vil bli rammet av en skikkelig smell en dag. Kanskje i morgen kanskje om et år, kanskje om 5-10 år, det eneste sikre er at smellen kommer.

[Nabodama]

Jeg synes det kommer litt an på alder jeg. Er du i 30 åra og har et ekteskap/samboerforhold som fungerer rimelig greit, dvs. at dere er rimelig gode venner og samarbeider godt om barna i hverdagen så ville jeg tenkt på det berømmelige: "gresset er ikke nødvendigvis grønnerer på den andre siden".

For ordens skyld er jeg sjøl på den alderen så ingen her tror at jeg mener at hvis man er 30 så er livet over liksom. Var på ingen måte det jeg mente. Bare at da bør man vel ha slått seg til ro her i livet. Spesielt hvis man har barn.

←

Ja, det er nok det man burde gjøre. Men det er også i den alderen ting begynner å roe seg, og en ser hva man har igjen i samlivet. Av og til er det lite eller ingenting. Skal en da fortsette? Selv om en er gode venner og har en ok arbeidsfordeling? Da er det virkelig "familien AS", kunne like gjerne vært en arbeidsplass hvor du er rimelig fornøyd med kollegaen (mannen).

Mener du virkelig at en skal være fornøyd og slå seg til ro med at "dette er alt" når det egentlig ikke er noe igjen av kjærligheten?

Jeg opplevde det, og jeg brøt ut av forholdet. Uten å ha en ny mann inne i bildet. Vet at jeg gjorde det rette.

[Gjest Gjest]

Jeg er i den situasjonen hvor jeg ikke vet om jeg skal bryte ut eller ei... dette nettopp fordi jeg vil såre så himla mange mennesker på min vei.

Har funnet en ny som så mange andre.. men tror kanskje det er mer et rop om at jeg faktisk ikke har det bra hjemme. Jeg er voksen og vet at jeg må stå til ansvar for mine egne valg, vet at det er stor sannsynlighet for at blir alene når/hvis jeg velger og bryte ut og tanken skremmer meg.

Både det at jeg blir alene, at jeg sårer mange på min vei og kanskje jeg til og med sårer meg selv også. Fra å være en familie til å være helt alene.... og tom uten barna når de er hos far.... Ikke lett dette og det skal det jo heller ikke være.

Man skal ta noen store avgjørelser her og jeg er redd for at jeg ikke skal kunne stå for den i ettertid.

Hilsen meg

[Amber]

Man skal ta noen store avgjørelser her og jeg er redd for at jeg ikke skal kunne stå for den i ettertid.

Hilsen meg

←

Nettopp.

Jeg velger å bli, å jobbe med forholdet mitt, fordi det er det jeg vil. Men det er litt vanskelig når man ikke ser enden på tunnellen... I tillegg har man den lille tanken i bakhodet, om at "hva hvis det ikke fungerer".... den tanken skremmer meg mer enn noe annet.

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Takk for mange gjennomtenkte og gode svar. Til "deg": jeg har akkurat de samme tankene i hodet som det du har. Det er en forferdelig vanskelig beslutning å ta, og sannsynligheten for at man til syvende og sist blir sittende alene (i hvert fall for en stund) er jo stor. Det "nye" forholdet har sjelden livets rett. For meg blir nok løsningen å bruke laaaang tid på å tenke gjennom dette, slik at hvis jeg en dag bestemmer meg for å gå, er HELT sikker på at det er den eneste løsningen.

[Gjest Gjest]

Jeg var i din situasjon for 1 år siden. Jeg hadde hatt det slik i over 2 år da jeg tok valget og gikk fra mannen min. Det som holdt meg igjen så lenge var dattera vår. Vi hadde vært isammen i 8 år og gifte i 3 år....

Det ble slutt mellom meg og han andre etter bare 4 mnd. etter bruddet. Nå lever jeg singel og har det helt fint. Er god venn med eksmannen, men ikke noe mer. Føler jeg har godt av å være alene litt.