Til deg som prøver, hvordan har du det?

[Minlilleflokk<3]

Uavhengig om du nettopp har begynt å prøve, eller om du har prøvd en stund, hvordan har du det?:)

Jeg har selv prøvd lenge, og har opplevd alt av følelser som å være spent, glad, trist, knust, sliten, positiv, håpløshet, stressa, ja, med mer😅 samtidig som det har påvirket meg generelt på jobb, hjemme og sosialt. 

Så jeg lurer på hvordan akkurat du har det nå?☺️

[AnonymBruker]

Har prøvd i 23 måneder nå. Blir bare tyngre og tyngre for hver måned. Har det egentlig helt jævlig

Anonymkode: 76949...0d7

[AnonymBruker]

.. Venter liksom på at livet skal starte «på ordentlig».

Føles til tider ganske tungt og tomt - Samtidig som jeg også gleder meg veldig til det jeg håper skal komme. 

Anonymkode: d2961...344

[AnonymBruker]

De første månedene var det glede og spenning. Så fulgte en periode med mye googling, frustrasjon over at det ikke gikk. Så igjen håp i det vi kom i gang med utredning. Ventetiden her plaget meg ikke så mye, da var vi jo i gang. Det samme gjaldt de to første forsøkene. Da alt var dødt på tredje forsøket gråt jeg for første gang, og hadde en vanvittig vond følelse. Men så kom kampviljen tilbake. Men når vi på sjette forsøket forstod at det var galskap å fortsette, og i forkant hadde bestemt oss for at det var det siste, da kom det en del tårer. Men igjen, det varte noen timer, så var det bare å se fremover igjen. 

Fire år som jeg husker som følelsesladde. Men samtidig år jeg ikke ville vært foruten, da de lærte meg mye om meg selv, om styrke, om at om man fokuserer på det negative så ødelegger man alt annet som faktisk er veldig godt i livet. Og fokuserer man på det positive er livet veldig godt, tross alt. 

Anonymkode: 7584e...16b

[AnonymBruker]

Prøvde noen måneder, ble gravid men mistet i uke 12 pga store avvik.

Tror jeg har eggløsning denne uka, og er prøver igjen. Føles vondt, er bekymret men prøver å være håpefull. Har ikke så mye tid på meg pga. alder, håper jeg klarer å å bli gravid igjen. Men om jeg blir det, kommer det til å være vond bekymring de første tre månedene.

Anonymkode: dc2b2...3ae

[AnonymBruker]

Jeg syns det er veldig tøft, både for psyken og for forholdet. Vi har ikke prøvd så lenge (i overkant av et halvt år), men hodet er fullt av tanker om jeg faktisk kan bli gravid, eller om det er noe galt med meg (eller han). Sexlivet er dårligere, vi har nesten bare sex rundt eggløsning. I perioden før mensen er han kjempespent, spør når jeg kan teste meg, og jeg føler meg så elendig når jeg nok en gang ikke klarer å bli gravid. 

Jeg er relativt ofte i kontakt med helsevesenet, og skulle øsnke det ble snakket litt mer om denne perioden og at det kan være tøft. Jeg var forberedt på at det kunne ta tid å bli gravid, men slettes ikke forberedt på at det kunne bli en så stor påkjenning så fort.

Anonymkode: 98b62...d27

[AnonymBruker]

Helt greit. Satt på kontoret i dag da en kollega kom inn å fortalte hvor skuffet hun var over at det tredje barnet hennes også blir en jente. 

Hun vet ikke at jeg sliter med å bli gravid, men merker at det virkelig stakk. Jeg kan forstå at man kanskje ønsker begge kjønn, men skulle ønske man satte mer pris på det man har enn å klage. 

Generelt egentlig bare sliten. Alt trigger meg, og i dag tippet begeret over. Hadde gjort hva som helst for å være i min kollegas sko. Vil bare ha et barn. Gir blanke i kjønnet. Vil bare bli mamma 😔 vil egentlig bare sitte hjemme. Det er tungt å være sosial. 

Godt jeg ikke er alene selv om det egentlig er en trist tanke. Håper dere lykkes alle sammen snart 🙏🏻

Anonymkode: 93831...5a7

[AnonymBruker]

Litt kjipt akkurat nå. Har prøvd snart to år og har begynt gi opp. Vurderer ivf men er samtidig både redd, skeptisk og usikker. Tror det må være veldig tøft. Gruer meg til masse medisiner, Vonde uttak Osv… tror vi velger å prøve og vente og se litt til..  men går og er småtrist ofte.

Anonymkode: 977b9...b7c

[Minlilleflokk<3]

❤️
 

Kjenner meg igjen i mye her, og har selv prøvd nå i 1,5 år med en MA i uke 8 for snart 10 mnd siden. En berg og dalbane av følelser. 
 

Jeg syns det er fint å høre litt om andres erfaringer utover tolkning av tester og ventetiden i DPO, selv om det er mye trist. Det er nok mange som kan kjenne seg igjen i mye av følelsene, og det kan jo være litt fint å vite at man ikke er alene om det. 
 

Heier på alle sammen❤️

[AnonymBruker]

Jeg er lei, har ikke prøvd så lenge (siden desember)  men trodde virkelig at vi skule klare å bli gravid allerede i januar. Vet vi treffer eggløsning vær gang. Tenker mye på de som har holdt på lenge med prøving, jeg er lei nå barre etter 4 måneder. Tenker mye på dere som har holdt på lenge

Anonymkode: 76c8d...937

[Cambria]

Jeg er ofte lei, men har det også bra. Jeg kjenner på stresset og nervene i forkant, og er litt lei av å måtte planlegge sex så mye en uke hver periode. Vi begynte å prøve i desember, så er jo egentlig fortsatt tidlig i prøving selv om det ikke føles sånn.

Jeg har også gått på p-piller som har gjort at jeg har sluppet unna de hormonelle svingningene i kroppen, og kjenner det er mest slitsomt. Jeg gruer meg hver periode til å bli hormonell igjen og kjenner ikke igjen meg selv når jeg er det. Noen perioder er det bare ett par dager, andre perioder kan det vare litt over en uke. Føles som å være i tenårene igjen, og tror nok det er fordi jeg ikke har hatt disse hormonelle svingningene på mange år. DET synes jeg er aller vanskeligst med prøvingen.

[Frøken_lurepave]

Egentlig ikke bra i det heletatt. Pp 25 nå og drittlei. Tok blodprøver dnene uka som viste forhøyet på det ene hormonet.. Så enten har jeg eggstokkreft, infeksjon eller endometriose. Sist nevnte hae jeg nok ikke da jeg ikke har de symptomene som er vanlige under den diagnosen... Men hvem vet.. 

[s0la]

Akkurat nå føler jeg liiitt håpløshet, men jeg vet at det enda er tidlig og jeg nattammer enda. Men det irriterer meg at jeg er en av de som må slutte HELT for å få eggløsning. Vi har kost oss sånn med amming og det er litt trist å måtte slutte, men jeg vil samtidig bli gravid. 

Vi begynte prøvinga på nr 2 i desember og jeg trodde at eggløsningen ble å komme en måned senere eller noe. Det skjedde jo ikke da. 🙈

Vi prøver å slutte helt med amming nå da, i håp om EL! 🤞

[Neutral90]

Det har vært helt krise, i lange perioder. 

3 år med ivf. 4 år som prøvere.  Til sammen 8 ganger gravid. Sett hjerteslag 4 ganger. Cytotec 5 ganger. Det er liksom så altoppslukende stor sorg at det tar opp all livskraft å komme over. Hvorfor vi fortsetter å utsette oss selv for det? Fordi det er et lite håp. 

Mye sinne fordi vi føler vi ikke får den hjelpa vi "fortjener"

Nå har jeg det mye bedre, tror det er fordi mentalt sett har jeg satt strek. Vi tar ett uttak til, men jeg tror ikke vi kommer i mål. Det var en enorm sorg når jeg innså dette, og der kan være det kommer en større sorgreaksjon igjen når vi faktisk sier ordene høyt, at vi gir oss. Men jeg har fått begynt prosessen, som gjør at vi her og nå greier å slappe litt av ❤️

Unner ingen å være i vår situasjon. 

Sånn til info så ble jeg henvist til dps i fjor, men de behandler ikke det som er situasjonsbetinget 😏

[AnonymBruker]

s0la skrev (Akkurat nå):

Akkurat nå føler jeg liiitt håpløshet, men jeg vet at det enda er tidlig og jeg nattammer enda. Men det irriterer meg at jeg er en av de som må slutte HELT for å få eggløsning. Vi har kost oss sånn med amming og det er litt trist å måtte slutte, men jeg vil samtidig bli gravid. 

Vi begynte prøvinga på nr 2 i desember og jeg trodde at eggløsningen ble å komme en måned senere eller noe. Det skjedde jo ikke da. 🙈

Vi prøver å slutte helt med amming nå da, i håp om EL! 🤞

Alt for tidlig å bli håpløs, spesielt siden du har fått det til før.

Anonymkode: a17f6...10c

[s0la]

5 minutter siden, AnonymBruker said:

Alt for tidlig å bli håpløs, spesielt siden du har fått det til før.

Anonymkode: a17f6...10c

Jeg vet det så klart! Man blir bare så utålmodig når det er alt man tenker på, hehe. 🤭

[Tessiekd]

Bra på utsiden, totalt kaos på innsiden. Frustrert, sint, trist, sorg og alt på en gang. Snart 2 år siden SA. Aldri hatt en positiv test før den og ikke hatt en eneste siden 🥺

[AnonymBruker]

Neutral90 skrev (12 timer siden):

Det har vært helt krise, i lange perioder. 

3 år med ivf. 4 år som prøvere.  Til sammen 8 ganger gravid. Sett hjerteslag 4 ganger. Cytotec 5 ganger. Det er liksom så altoppslukende stor sorg at det tar opp all livskraft å komme over. Hvorfor vi fortsetter å utsette oss selv for det? Fordi det er et lite håp. 

Mye sinne fordi vi føler vi ikke får den hjelpa vi "fortjener"

Nå har jeg det mye bedre, tror det er fordi mentalt sett har jeg satt strek. Vi tar ett uttak til, men jeg tror ikke vi kommer i mål. Det var en enorm sorg når jeg innså dette, og der kan være det kommer en større sorgreaksjon igjen når vi faktisk sier ordene høyt, at vi gir oss. Men jeg har fått begynt prosessen, som gjør at vi her og nå greier å slappe litt av ❤️

Unner ingen å være i vår situasjon. 

Sånn til info så ble jeg henvist til dps i fjor, men de behandler ikke det som er situasjonsbetinget 😏

Det å sette strek er den vanskeligste, men beste, beslutningen jeg har tatt. Selv om jeg stod ganske støtt i det merket jeg hvor altoppslukende det var, og da påvirker det etterhvert forholdet, karriere, vennskap. I årene etter at vi valgte å sette strek har alt falt tilbake på plass, og jeg er vanvittig lykkelig med det livet jeg har, selv om det er et liv uten barn.

Vår historie er lignende deres. Men jeg mistet tidligere, som regel kjemisk. Vi valgte utredning og testing også i utland, og lærte etterhvert at det vi opplevde var en genfeil som ikke er forenelig med liv. Det er lite fokus på dette hos klinikkene i Norge. I det offentlige er det jo tre standard forsøk, så ut. I det private tjener de mye på at man fortsetter. 

Anonymkode: 7584e...16b

[AnonymBruker]

Fått nytt håp og vilje til å fortsette prøvinga etter at vi var på sykehuset for utredning i går. Fikk letrezol som jeg skal begynne på neste syklus og bare det at det er en liten ekstra sjanse for tvillinger og det at jeg får tidlig UL om jeg blir gravid gav meg den lille ekstra motivasjonen til å fortsette. 

Hadde egentlig bestemt oss for å ta en pause med prøvinga, men så fikk vi innkalling til utredning tidligere enn forventet. 

Anonymkode: fc2a5...ad2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 7.4.2022 den 20.46):

Litt kjipt akkurat nå. Har prøvd snart to år og har begynt gi opp. Vurderer ivf men er samtidig både redd, skeptisk og usikker. Tror det må være veldig tøft. Gruer meg til masse medisiner, Vonde uttak Osv… tror vi velger å prøve og vente og se litt til..  men går og er småtrist ofte.

Anonymkode: 977b9...b7c

Ikke ts, men denne traff meg. Hadde også prøvd i to år, og utsatt ivf et par ganger siden begge tenkte at det høres så grusomt og tøft ut. Og hvis det ikke skjer osv. men til slutt så tenkte jeg at jeg kommer til å angre hvis jeg ikke har prøvd det man kan. Og dessuten var det mest slitsomme å skulle holde oversikt over eggløsning og prøvingen helt selv. Det ble en befrielse å legge ansvaret over på noen andre. Og ja, det er jo ingen dans på roser med ivf, men for meg gav det en ny start på et vis. Mye mer slitsomt å prøve selv. 
Det ble baby til slutt, etter første runde med ivf<3 Kanskje meningen min hadde vært annerledes dersom barnet ikke kom. 

Anonymkode: 03f15...6d1