Kjip sønn, eller..?

[AnonymBruker]

Hei, vil gjerne ha noen perspektiver fra andre på om jeg er en «kjip sønn» eller om det er minn mor som er på bærtur.

Saken er som følger:

Min mor arvet tre hytter. Alle eldre sjøhytter hvor to av dem er på en egen liten øy. I tillegg har hun en stor enebolig. Hun er pensjonist med dårlig råd og klager over at alle eiendommene forfaller. Jeg har ved to anledninger tilbydt meg å hjelpe henne med å få lagt den ene eiendommen ut for salg for å frigjøre midler til å pusse opp de andre. Samt at hun kunne hatt en solid bufferkonto til reiser og uten å bekymre seg for økonomien.

Særlig hyttene på øya har potensiale til å være en nydelig ramme for nye opplevelser med barn og barnebarn.  Jeg har tatt kontakt med megler, samt fått anbud av håndverkere. Har også undersøkt hvordan man evt kunne gjort vedlikeholdet selv. Mens håndverke koster 300-400 K kan egeninnsatsen ligge på 60-80 K, men med betydelig innsats i tid. 

Hver gang har forsøkene mine på løsning strandet siden mor ikke vil selge grunnet hennes barndomsminner på alle stedene. Men hun tar samtidig jevnlig kontakt og påpeker at takene lekker, veggen sprekker, det bør males etc. Alt forfaller rett og slett. 

Selv tjener jeg godt men har mine egne forpliktelser med hus og familie på andre siden av landet.

Føler hun forventer at jeg bare skal ordne alt for henne med jobb og utgiftene. En del av meg blir trist av å se forfallet og lurer på om jeg er kjip som gir opp å løse dette. Mens en annen del mener hun er selv ansvarlig for egne eiendommer og kan skylde seg selv når hun ikke liker mine løsninger. Hva tenker dere?

Anonymkode: 3a427...dcb

[AnonymBruker]

Du kommer jo til å arve de en dag…..

Anonymkode: 36d2e...cc0

[AnonymBruker]

Å ha ett hus, og håpe voksne barn kan hjelpe til med vedlikehold, er faktisk i meste laget, fordi voksne barn har jobb, familie, barn og eget hus å ta seg av. Å forvente at du skal ta vedlikehold på så mange bygg, er helt urimelig.

Anonymkode: fd600...9f3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Du kommer jo til å arve de en dag…..

Anonymkode: 36d2e...cc0

Han skal kanskje leve i mellomtiden også.

Anonymkode: fd600...9f3

[AnonymBruker]

Jeg hadde latt de forfalle. Du kan tilby å overta en mot å få den som forskudd på arv, men jeg hadde ikke pusset opp noe som ikke tilhørte meg. Det tar mye tid og krefter. 

Anonymkode: 587e8...cb3

[Gjest brødskalle]

At hun er veldig emosjonell og logikk kan være vanskelig i slike saker. Uansett er det ikke ditt ansvar. Eneste du kan gjøre er å gi alternativer å si at du ikke har penger eller tid til å ta ansvar for boligene

[AnonymBruker]

Syns forlaget ditt til moren din hørtes rimelig ut. Du kan sikkert bidra med noe vedlikehold, men syns ikke det blir riktig at du skal ta det økonomiske ansvaret for å pusse opp osv. Forstår også frustrasjonen til moren din, som sikkert ikke er i stand til å gjøre det selv heller, men å selge unna en eller to av de tre hyttene høres ut som foss forslag. 

Anonymkode: 609e0...ec0

[AnonymBruker]

Har du fått tilbud fra håndverkere, eller er 300-400tusen ditt eget anslag? Synes det hørtes veldig lite ut for å fikse tre hytter med betydelig vedlikeholdsbehov. Materialer er dyrt og frakt ut til øyene vil være dyrt og tidkrevende om det også skal utføres av håndverkerne. Ville tenkt minst 1,5 mill?

Synes ingen av dere er kjipe. Men dere burde snakke skikkelig sammen om dette. Er du enebarn?

Anonymkode: 6fc65...f04

[AnonymBruker]

Hun kan jo ikke sitte med 4 bopæler! Det er jo vanvittig for selv unge og friske folk

Å la hytter forfalle betyr at de må rives til slutt.. 

Ingen trenger uansett 3 hytter.

Anonymkode: 85927...85d

[tebrok]

Jeg trodde virkelig historien din skulle ta en annen vending; for eksempel at du lurte på om det var kjipt av deg å selge en av hyttene og beholde profitten selv mot at du hjalp henne med å pusse opp de andre to...

Men her har du altså vært selvoppofrende og kommet med en god økonomisk løsning som hun avviser, og hun fortsetter heller med å gi deg dårlig samvittighet (med eller uten den intensjonen). 

Skjønner hun har emosjonell tilknytning til familiesteder, men hun har selv valgt den løsningen som skaper bekymringer for henne, og nå overfører hun dette videre på deg. Kanskje det du kunne ha hjulpet henne med er prosessen på å gi slipp på gamle minner? Om det ikke fører noen vei tenker jeg du må selv gi slipp på å ha dårlig samvittighet for dine mors valg.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Har du fått tilbud fra håndverkere, eller er 300-400tusen ditt eget anslag? Synes det hørtes veldig lite ut for å fikse tre hytter med betydelig vedlikeholdsbehov. Materialer er dyrt og frakt ut til øyene vil være dyrt og tidkrevende om det også skal utføres av håndverkerne. Ville tenkt minst 1,5 mill?

Synes ingen av dere er kjipe. Men dere burde snakke skikkelig sammen om dette. Er du enebarn?

Anonymkode: 6fc65...f04

Jeg fikk et tilbud fra et av de store trelastfirmaene våren 2020, før alt av priser gikk i taket. 400 k inkluderte nytt tak , veranda, et lite anneks med ekstra soverom og opprydding. Altså materialer, jobben og transport. Syntes det var et bra tilbud. Moren min syntes det var dyrt. 
Tanken min var å fikse den beste hytta på øya (fra 80-tallet) profesjonelt, ta mindre vedlikehold på den eldre på øya (fra 50-tallet) med mindre egeninnsats for å sikre affeksjonsverdien og bruke som oppbevaringssted og så selge den tredje. Moren min eier forøvrig øya (5-6 mål), så det er ingen andre der og ikke noe alternativ å selge den eldste hytta.

Den tredje hytta derimot ligger i et populært hyttefelt helt nede ved sjøen, med nesten to mål tomt i nærheten av Stavanger. Hytta må kraftig renoveres eller rives, men anslagene gikk på 1,5 mill og oppover for beliggenheten. 
Hyttemarkedet ved sjøen var også texas nylig, og jeg mener hun kunne fått en god pris.

Logikken min, hvis hun satt igjen med minst 1.4 etter kostnader, var å bruke 400 K på å ordne den beste hytta og at hun kunne ha en million til buffer, husmaling og div uforutsett og ha en «leve det glade pensjonsliv-konto». 
 

Hvis den nyeste hytta hadde vært trivelig å bo på, hadde jeg gladelig tatt med familien dit  for bading, familiehygge og flikking på den gamle. Nå liker vi ikke å være der. Selv om øya er flott med badeplasser og mindre strender er hytta mer og mer utrivelig; verandaen morken, gjerdet skjevt og rikkeløst, bordene flasser, det er vannmerker på vegg og tak inne og det lukter rart. Taket kan ikke ses lengre grunnet all mosen og løv. Er ukoselig og føler det ikke er trygt for barna hverken med ute eller innemiljøet.

Vi er tre brødre. En bor i Australia. Vi to andre har bistått med egeninnsats. Vi malte hovedhytta og bytta kledning på den ene kortveggen på 50-tallshytta for et par år siden. Ordnet alt og betalte for det, ca 10K.

Nå har takpappen på 50-tallshytta blåst av og man ser rett ned på takplatene av tre. Mor vil jeg skal kjøre over i påsken og fikse nytt belegg. Det føles helt feil for meg å gjøre det da ingenting gjøres med den nyeste hytta. Mor mener taklekkasjen der «har stoppet for hun har ikke sett noe mer vann inne». Jeg er ingen fagmann, men mener vannet har tatt en annen vei. 

Det som gjør meg trist er ikke at arven forfaller, men at en unik mulighet til å bygge bro over generasjoner og skape felles sommerminner på et idyllisk sted går fløyten. Nå er vi omtrent bare med svigers, som har en helt annen holdning til familielivet. Sukk..
 

 

Anonymkode: 3a427...dcb

[AnonymBruker]

tebrok skrev (7 timer siden):

Jeg trodde virkelig historien din skulle ta en annen vending; for eksempel at du lurte på om det var kjipt av deg å selge en av hyttene og beholde profitten selv mot at du hjalp henne med å pusse opp de andre to...

Men her har du altså vært selvoppofrende og kommet med en god økonomisk løsning som hun avviser, og hun fortsetter heller med å gi deg dårlig samvittighet (med eller uten den intensjonen). 

Skjønner hun har emosjonell tilknytning til familiesteder, men hun har selv valgt den løsningen som skaper bekymringer for henne, og nå overfører hun dette videre på deg. Kanskje det du kunne ha hjulpet henne med er prosessen på å gi slipp på gamle minner? Om det ikke fører noen vei tenker jeg du må selv gi slipp på å ha dårlig samvittighet for dine mors valg.

Ja, godt forslag om å hjelpe henne med prosessen rundt minnene. Jeg har prøvd noe i den gaten, men det virker som hun blir irritert når jeg «downplayer» (i mangel av et godt norsk uttrykk for øyeblikket) hennes barndomsminner og vekter tyngre muligheten for å skape nye. Minner kan jo ingen ta fra henne. Men hun sier indignert «husk at jeg har levd et langt liv der før deg». 
 

Selv om hun skulle komme på bedre tanker føler jeg mulighetsvinduet vi hadde er i ferd med å lukkes. Skadene på hyttene er større og materialer og arbeidskraft dyrere (om man i det hele tatt får tak i de). Antar hyttemarkedet roer seg også når utlandet er tilgjengelig og med økende rente. Barna blir også større, nærmer seg tenåringer og mindre opptatt av «det enkle hytteliv».

 

 

Anonymkode: 3a427...dcb

[AnonymBruker]

Jeg synes du har kommet med en glimrende løsning, og moren din er dum og egoistisk som ikke lytter. Og at hun forventer at du skal bruke din tid og dine penger på dette, er helt bak mål!

Her må du tenke fremover. Du skal dele denne arven med to andre. Hvis du legger betydelige ressurser i form av tid, egeninnsats og penger i dette, så tviler jeg på at brødrene dine tilgodeser dette når arven skal fordeles. Det virker kanskje utopisk nå, men dette kan føre til gnisninger og bitterhet i fremtiden. Spar deg for det og tenk at du investerer i et godt forhold til brødrene dine og onklene til dine barn. Arvestrid er ikke gøy, og selv om det ikke blir en åpen konflikt, så er det lett å kjenne på urettferdighet. Alle som har vært i arveoppgjør kan fortelle deg dette.

Moren din er en voksen kvinne. La henne ta ansvar for eget liv og økonomi, og konsentrer deg om kone og barn, det har du mest igjen for i lengden

Anonymkode: 988c9...6c5

[Luckiness]

Jeg forstår tankene dine godt. Hvis det er slik du skal arve her, og har det på papiret, så bør du likevel vurdere å bistå med vedlikehold. Det kommer jo til gode hvis du skal bruke hyttene og tomtene senere i livet eller ved et eventuelt salg. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Jeg synes du har kommet med en glimrende løsning, og moren din er dum og egoistisk som ikke lytter. Og at hun forventer at du skal bruke din tid og dine penger på dette, er helt bak mål!

Her må du tenke fremover. Du skal dele denne arven med to andre. Hvis du legger betydelige ressurser i form av tid, egeninnsats og penger i dette, så tviler jeg på at brødrene dine tilgodeser dette når arven skal fordeles. Det virker kanskje utopisk nå, men dette kan føre til gnisninger og bitterhet i fremtiden. Spar deg for det og tenk at du investerer i et godt forhold til brødrene dine og onklene til dine barn. Arvestrid er ikke gøy, og selv om det ikke blir en åpen konflikt, så er det lett å kjenne på urettferdighet. Alle som har vært i arveoppgjør kan fortelle deg dette.

Moren din er en voksen kvinne. La henne ta ansvar for eget liv og økonomi, og konsentrer deg om kone og barn, det har du mest igjen for i lengden

Anonymkode: 988c9...6c5

Jeg kan legge til at jeg har vært i nesten samme situasjon. Faren min forventet at jeg skulle hjelpe til med vedlikehold av en hytte, som jeg ikke trivdes på og ikke hadde til hensikt å bruke. Jeg prioriterte familien og vedlikehold av egen eiendom. Da hytta ble solgt, var prisen der etter. Men har det egentlig noe å si? Det er arv, det er penger man i utgangspunktet ikke kan regne med, og som man sannsynligvis ikke trenger når den tid kommer. En hyggelig bonus, selvfølgelig, men ikke avgjørende for økonomien. Ikke verdt å kaste bort tid og energi på. Jeg er enebarn, så jeg trengte ikke å dele engang, men valgte likevel å nedprioritere hytta.

Anonymkode: 988c9...6c5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Jeg synes du har kommet med en glimrende løsning, og moren din er dum og egoistisk som ikke lytter. Og at hun forventer at du skal bruke din tid og dine penger på dette, er helt bak mål!

Her må du tenke fremover. Du skal dele denne arven med to andre. Hvis du legger betydelige ressurser i form av tid, egeninnsats og penger i dette, så tviler jeg på at brødrene dine tilgodeser dette når arven skal fordeles. Det virker kanskje utopisk nå, men dette kan føre til gnisninger og bitterhet i fremtiden. Spar deg for det og tenk at du investerer i et godt forhold til brødrene dine og onklene til dine barn. Arvestrid er ikke gøy, og selv om det ikke blir en åpen konflikt, så er det lett å kjenne på urettferdighet. Alle som har vært i arveoppgjør kan fortelle deg dette.

Moren din er en voksen kvinne. La henne ta ansvar for eget liv og økonomi, og konsentrer deg om kone og barn, det har du mest igjen for i lengden

Anonymkode: 988c9...6c5

Takk for gode refleksjoner! Utfordringer rundt arv er et element jeg ikke har renkt på.

Når det gjelder tid så er det en annen dimensjon jeg ikke har nevnt ved at jeg har en sønn med autismediagnose som krever mye oppfølging. Så har ikke så mye fleksibilitet til større ekstraprosjekter. Uten at det virker å spille noen stor rolle for henne. Hun sier «at vi er så ressurssterke». Men når det kommer til egentlige verdier, er det hun som sitter godt i det. 
 

Er vel bare vannvittig ulike i hva vi vektlegger som viktig i livet. For meg er det å bruke penger på fellesskap og opplevelser.

 

Anonymkode: 3a427...dcb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Jeg kan legge til at jeg har vært i nesten samme situasjon. Faren min forventet at jeg skulle hjelpe til med vedlikehold av en hytte, som jeg ikke trivdes på og ikke hadde til hensikt å bruke. Jeg prioriterte familien og vedlikehold av egen eiendom. Da hytta ble solgt, var prisen der etter. Men har det egentlig noe å si? Det er arv, det er penger man i utgangspunktet ikke kan regne med, og som man sannsynligvis ikke trenger når den tid kommer. En hyggelig bonus, selvfølgelig, men ikke avgjørende for økonomien. Ikke verdt å kaste bort tid og energi på. Jeg er enebarn, så jeg trengte ikke å dele engang, men valgte likevel å nedprioritere hytta.

Anonymkode: 988c9...6c5

Takk, fint å høre fra andre som har vært i liknende situasjoner 😊

Anonymkode: 3a427...dcb

[Gjest Blondie65]

Din mor er urimelig. Du har kommet med et godt forslag til løsning - hun bør fortelles i klartekst at hennes sentimentalitet ødelegger alle tre hyttene.

Du bør alliere deg med brødrene dine og sjekke at de har samme syn på saken.

Å leve på gamle minner er en ting. Men å skape nye sammen med barnebarn er vel langt bedre? 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Takk for gode refleksjoner! Utfordringer rundt arv er et element jeg ikke har renkt på.

Når det gjelder tid så er det en annen dimensjon jeg ikke har nevnt ved at jeg har en sønn med autismediagnose som krever mye oppfølging. Så har ikke så mye fleksibilitet til større ekstraprosjekter. Uten at det virker å spille noen stor rolle for henne. Hun sier «at vi er så ressurssterke». Men når det kommer til egentlige verdier, er det hun som sitter godt i det. 
 

Er vel bare vannvittig ulike i hva vi vektlegger som viktig i livet. For meg er det å bruke penger på fellesskap og opplevelser.

 

Anonymkode: 3a427...dcb

Jeg har også hatt en sønn med autismediagnose. Jeg ville aldri ofret tiden med han, for å bytte tak på ei hytte!

HVIS jeg skulle gjort noe på de hyttene, hadde jeg forlangt at jeg i det minste ble tilgodesett for dette i testamentet. Hvis du ofrer ressurser på dette nå, og broren din seiler inn fra Australia og skal ha akkurat like stor arv, så kommer du til å føle på det. Tro meg

Anonymkode: 988c9...6c5

[Carrot]

- forsøk en annen innfallsvinkel, heller enn å selge osv spør henne hvilket sted som har de beste minnene, hvilket sted det er vondest å se forfalle og om det ikke hadde vært fint å finne en løsning for å sette det beste stedet hennes i stand slik at hun kunne ha glede av det heller enn bekymre seg over alt som ikke kan gjøres?