Du som er voksen - viser foreldrene dine omsorg for deg?

[AnonymBruker]

Spørsmål til de som er voksne og bor for seg selv: Hvis du er i en livskrise (opplever dødsfall, skilsmisse, sykdom el.l.) - tar dine foreldre kontakt eller initiativ på noen helst måte og spør hvordan du har det, kommer på besøk, ringer, eller tar annet initiativ for å vise omsorg?

Jeg er nysgjerrig på hvordan gjennomsnittlige voksne foreldre viser omsorg eller omtanke for sine voksne barn, for å kunne sammenligne med mine egne.

Anonymkode: 36577...d31

[AnonymBruker]

Har bare mamma (pappa døde for noen år siden), men hun tar kontakt. I hverdagen er det gjerne mest jeg som tar initiativ (hun vil ikke trenge seg på et travelt familieliv 🙄), men er det noe spesielt så tar hun klart kontakt. Opplever mye omsorg 😊 har opplevd at hun på to sekunders betenkningstid har avlyst egne planer med flere andre og kastet seg i bilen fordi jeg trengte hjelp. Det var ikke livstruende altså, men likevel såpass at jeg spurte om hjelp og hun hørte på stemmen min at det ikke gikk greit selv om jeg prøvde å si at det gikk greit at hun var opptatt. ❤️ Gjør det samme for henne ved behov selvsagt!

Anonymkode: 467c2...01b

[AnonymBruker]

Mine foreldre viser iallefall mer omtanke nå som jeg er voksen enn de gjorde da jeg var ung, synes jeg... 

De ringer ofte, men siden vi bor langt unna hverandre kommer de sjelden på besøk, men når det har vært kriser, har en av dem hivd seg i bilen for å komme. 

Anonymkode: 94e7b...0f7

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke mine foreldre kvalifiserer som i nærheten av "gjennomsnittlige", men nei, de kunne ikke brydd seg mindre.

Dagen jeg ble innlagt på psykiatrisk skrev jeg en mld. til min mor, som synes det var leit, og videre var resten av meldingen bare om hennes problemer 😄 Ikke noe akutt over å bli innlagt på akuttpsykiatrisk, vel, det trenger man jo ikke ta hensyn til!

Anonymkode: fa625...bd8

[AnonymBruker]

Med min mor er det stort sett enveis. Hun har ringt meg en gang på de siste 20 år og det var nylig da jeg hadde fått korona.  Ellers besøker jeg henne 1-2 ganger i uken på mitt initiativ. Hun viser takknemlighet da, men det er litt sårt at hun aldri tar kontakt selv. Hun er litt egosentrisk, og alt skal skje på hennes premisser. Det har blitt sånn at jeg gir mer omsorg enn jeg får. Da må jeg ha litt overskudd før jeg besøker henne.

Anonymkode: a399b...760

[AnonymBruker]

Nå er jeg 50+, så det er jeg som tar meg av henne. Min mor har hatt slag, bor hjemme og trenger mye hjelp. Er hos henne to ganger daglig for å hjelpe/være selskap. Men fram til hun ble syk var hun en super og omtenksom mamma. 

Anonymkode: 3a5ce...dd4

[Silva Pluvialis]

Ja, absolutt. ❤️

Endret 3. oktober 2022 av Tvillingsjel

[AnonymBruker]

Ja, mamma og stefaren min gjør det. Faren min har ikke vist noe som helst omsorg ovenfor meg noen sinne, tror jeg.

Anonymkode: 80627...3d8

[AnonymBruker]

De prøvde, og brydde seg mye, men det var samtidig av en annen tid. Jeg foretrakk mannen, og venninner, som var bedre på dette med å snakke om følelser. 

Etter at mamma døde ble omsorgsrollen snudd på hodet, da pappa trenger meg. Så nå deler jeg ingenting for å ikke tynge han mer. Føler det er greit, men håper det snur litt igjen da han tross alt ikke er så gammel Ikke for det, støtten har jeg andre steder, men det noe veldig utmattende med å holde inne egne problemer samtidig som man hører på andres. 

Anonymkode: c54a3...07d

[Mandagsunge]

Eg har ikkje vore i stor krise, men foreldra mine er omsorgsfulle nok berre eg ligg nede med forkjøling til at eg absolutt går ut fra det. 

[Mamajune11]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Spørsmål til de som er voksne og bor for seg selv: Hvis du er i en livskrise (opplever dødsfall, skilsmisse, sykdom el.l.) - tar dine foreldre kontakt eller initiativ på noen helst måte og spør hvordan du har det, kommer på besøk, ringer, eller tar annet initiativ for å vise omsorg?

Jeg er nysgjerrig på hvordan gjennomsnittlige voksne foreldre viser omsorg eller omtanke for sine voksne barn, for å kunne sammenligne med mine egne.

Anonymkode: 36577...d31

Nei. 

[AnonymBruker]

Får minimalt med omsorg fra foreldrene mine. Da jeg bodde hjemme fikk jeg omsorg dersom jeg var fysisk syk, men ikke i form av klem eller trøst. Fikk et glass brus og litt chips, og var veldig takknemlig for at jeg fikk noe som helst.

Som voksen fikk jeg ikke omsorg da jeg gikk gravid eller var nybakt mor. Var fødselsdeprimert, men det merket de sannsynligvis ikke. Jeg kunne sikkert nevnt det, men mine foreldre "tror ikke" på psykisk sykdom. Som tenåring var jeg spiseforstyrret og suicidal, med angstanfall og depresjon, men det "trodde de heller ikke på". Jeg lærte tidlig å legge lokk på ting jeg slet med.

Da mannen min fikk kreft var det ekstremt med omsorg den veien. Men kun til ham. Ikke til datter og barnebarn som følte på en voldsom fortvilelse. 

Og noe så enkelt som korona. Jeg hadde full pakke nå tidligere i år, fikk det ganske hardt i tre uker. Alle andre i familien slapp unna med noen dager. Det var mer synd på dem, spesielt på brødrene mine, siden de er single og ikke har noen til å pleie for dem. Mens jeg som skikkelig syk likevel tok ansvar for hus og barn. 

Ikke så lenge siden jeg var langtidssykemeldt heller, noe mine foreldre visste, men null spørsmål eller omsorg min vei. Stor sjanse for at jeg ender opp ufør, men jeg gjetter at selv da kommer de ikke til å bry seg nevneverdig. 

Saken er: de har alltid noe selv. Mamma måtte skifte en fylling i tanna nylig, og pappa var litt forkjølet. En venn måtte opereres, og oldemor falt på isen og fikk blåmerker på låret. Jeg hører om det hele tiden, selv når jeg prøver å vise at det ikke interesserer meg. DE er viktigere enn MEG, sånn har det alltid vært.

Anonymkode: bf57b...5b2

[temolitus]

Mamma og jeg ringes hver dag og vi møtes minst en dag i uka og spiser lunsj ❤️ 

[Gjest SVK]

Får mye kjærlighet fra foreldrene mine. Ekstremt takknemlig for hvor heldig jeg var som fikk dem som foreldre.

Endret 6. april 2022 av SVK

[Gjest Ghostface]

Ja, hvis jeg er syk og ellers. De inviterer til middag for å holde kontakt og av og til kommer de uventet på besøk hos meg for de vet at jeg ikke kjenner noen.

[AnonymBruker]

Ja, jeg får omsorg, og viser også omsorg for dem. Det siste er viktig - som voksne barn synes jeg de kan forvente den samme omsorgen/omtanken fra oss.

Anonymkode: 99da2...bec

[AnonymBruker]

Ja, begge mine foreldre og steforeldre viser masse omsorg ovenfor både meg, min mann og våre barn. Det samme gjør mine svigerforeldre. Vi er en ekstrem tett familie og stiller alltid opp for hverandre. Mine skilte foreldre med steforeldre har masse kontakt med hverandre, og får den ene vite noe bekymringsverdig om mitt eller barnas liv, da ringer de hverandre og «sladrer». 
 

de stiller opp, psykisk, fysisk og ikke minst praktisk. De ringer, kommer innom, handler, kjører barn hit og dit, de gjør absolutt alt de kan for oss både når krisene rammer og ellers. Vi er en familie full av kjærlighet og omsorg❤️

Anonymkode: f54ac...bc1

[AnonymBruker]

Ja❤️ Mamma er en super dame og en av mine aller nærmeste. Et av de varmeste menneskene jeg har møtt som setter barna sine foran alt.
 

Faren min har jeg mye stygt å si om, men han prøver på sine eldre dager. Det spørs om det ikke er for sent, jeg vet ikke helt, jeg. Gjør mitt beste for å møtes på halvveien. 

Anonymkode: cf56b...938

[AnonymBruker]

Lite eller ingen omsorg derfra. De har nok med seg selv og alkoholen 🙄

Anonymkode: 2a49c...bea

[AnonymBruker]

Ja, og særlig mamma. Mamma sender sms hver dag, ringer ofte. Hun følger alltid med og er alltid parat til å hjelpe med alt mulig. Mamma er 62 og jeg er 38. Pappa er også alltid klar til å stille opp. 
Jeg stiller også opp for dem. 

Anonymkode: 2339f...688