Sliter veldig med å akseptere at livet ble som det ble

[AnonymBruker]

Føler at ting går meg imot hele tiden og at voksenlivet har blitt en stor reality check. 

Jeg trodde jeg skulle bli noe " stort", men eplet faller ikke langt fra stammen uansett hva man gjør. Jeg studerte lenge og trodde en ingeniørutdannelse ville garantere meg et interessant liv med høy lønn. Jeg ble ingeniør, men hadde ingen som fungerte som mentor og gikk i alle fellene det var å gå i. Ingen i familien hadde studert og alle fikk seg jobb etter vgs. Jeg skulle jo gjøre foreldrene mine stolte, og hadde troen på meg, men  endte opp i en hjernedød jobb med dårlig lønn og ingen utviklingsmuligheter sett i forhold til studentene jeg gikk ut med. Jeg får ikke brukt utdannelsen min. Sørger over feilstegene hver dag.

Jeg trodde skilsmisse rammet alle andre. Jeg hadde tross alt foreldre som holdt sammen. Selv ble jeg skilt i en alder av 32.

Utroskap skulle jeg aldri finne meg i, og ikke vold. Det er jo bare svake kvinner som godtar den slags. Vel, jeg ble bedratt, og det var mye psykisk vold. Det er i grunn årsaken til skillsmissen. 

Som 30- åring skulle jeg ha minst to barn. Jeg hadde sett for meg to navn og forestilt meg et hus med to flotte barnerom. Jeg fikk ikke barn, og ble heller skilt. Endte opp singel, klar for å date som 33- åring. To herlige stebarn mistet jeg all kontakt med. Jeg bor på 30 kvm og drømmer om å eie bolig.

Så satt jeg igjen alene og føler på en enorm urettferdighet mens jeg nærmer meg 35.

Moren min fikk en stygg diagnose da jeg var i 20- årene. Hun sliter mye psykisk. Det preger alle. Jeg hjelper til så mye jeg kan. Familien er bekymret hele tiden og vi vet aldri hva hun kan finne på eller hvor gammel hun blir.

Jeg har forsøkt å gjøre noe med de tingene jeg har kontroll over, som å søke jobb, men jeg får avslag pga. manglende erfaring. Jeg har forsøkt å yde ekstra for høyere lønn og utviklingsmuligheter, men det er meningsløst. Jeg kommer ingen vei.  Jeg har senket standarden på Tinder, men et sted går grensen. 

Ofte kan man si at som reder ligger man, og jeg gjorde alt jeg kunne for å ligge godt. 

På jobb går den ene ut i mammaperm etter den andre. Vi blir invitert i bryllup til kollegaer og venner kjøper hus. Medstudentene fra " gamledager," har gjort karriere og fått jobber innenfor det vi studerte, blitt ledere eller klatret i akademia. Gitt den informasjonen jeg hadde den gangene jeg tok de valgene, gjorde jeg nok " kloke" valg. Problemet var at jeg ikke hadde noe nettverk ( eksen isolerte meg), aldri hadde jeg familie til å guide meg og forholdet krevde ekstremt mye av meg. Jeg følte meg helt hjelpesløs da jeg startet jobbsøking og burde helt klart fått hjelp for å sikte meg inn på rett kurs. Jeg gikk rett til adecco da jeg fikk avslag og takket dypt og smilte pent da jeg fikk en jobb jeg i etterpåklokskapens lys var overkvalifisert for. De hadde ikke fått en eneste søker, så å ansette en ingeniør med vraket selvtillit var helt klart som å vinne i lotto. Det ble starten og slutten på min karriere.

Jeg ser hvor mye støtte de rundt får av sine foreldre. Det tilrettelegges for at de skal studere privat, ta opp igjen fag og de får egenkapital til bolig.

Jeg føler meg så" lurt", men hvem andre kan jeg skylde på?  Jeg må prøve å være fornøyd med det jeg fikk til, men det er på enkelte dager veldig tungt. Jeg kom fra et velmøblert hjem som det ble mye surr med.

Andre som har lignende tanker?

 

 

 

Anonymkode: dfa03...d53

[AnonymBruker]

Du har min største sympati. Dette er jo definitivt en slags tidlig midtlivskrise, og jeg tror du trenger en runde hos psykologen. Trolig vil du få høre noe om aksept, og å flytte fokus ut av deg selv. Se hva du kan få gjort noe med, og la det andre gå.

Jeg har kjent på lignende, men er kanskje mer opptatt av at ikke neste generasjon skal ende opp helt desillusjonert. Jeg er far til gutter, og det er ikke enkelt å bli voksen i dag, på utdannelse, jobbfront, og partnermarkedet. Vi har heller ikke ressurser til å kjøpe inn ungene på boligmarkedet, og pushe på overalt.  

Anonymkode: 4a862...617

[AnonymBruker]

Kjipt at ting ikke gikk riktig vei for deg - men du er ikke helt ferdig enda!

For min del hadde jeg ønsket å få orden på tankene mine måten jeg gjør det best på - ved å lage en liste. Det er kanskje ikke din måte å gjøre det på, men det er en fin måte å sortere prioriteter på.

Skriv ned de tingene du ønsker å oppnå, hva du vil gjøre, hvor du vil bo etc. Er det noe på lista som står høyere enn det andre?

Du har lyst på barn. Det er mulig å få hjelp til det, uansett om du er mann eller kvinne. Du kan låne et egg eller få ditt befruktet. Så det ville jeg ikke bekymret meg over - men det kan jo selvsagt være et "kjipere" alternativ ettersom du ikke da har en annen forelder å være sammen med. Men løpet er ikke kjørt.

Når det gjelder bolig, vet jeg ikke hvor du bor. Du snakker om en belastende familie du kanskje må bo ganske nærme - eller vil du ta avstand? Uansett ville jeg undersøkt mulighetene for å bolighoppe til et sted det er rimeligere å bo, og kjøpt bil. Da kan du lettere få drømmehuset, selv om det ikke er på drømmeplassen.

Jobbmessig, kan jeg ikke gi mange råd. Det er rett og slett et tøft marked, men som i forrige paragraf, er det gjerne mer å velge mellom og bedre å jobbe i distriktene. Det er kjent at det er lettere å få jobb fordi få faktisk søker seg dit - jobb et sted det bor få folk (og dermed er få med din kompetanse) og jobb deg innover til drømmestedet du vil leve/jobbe.

 

Dette med det du har opplevd i livet, er det helt rettferdig at du kjenner på. Når andre mennesker utnytter deg, og på en slik måte at det har ringvirkninger resten av livet, er det en selvfølge at man kjenner på sinne, og kanskje skam over seg selv. Likevel kan du ikke stusse på fortiden - den blir det bare mer av. Fokuser på det du har muligheten til å endre, og påvirke.

Dette jeg har skrevet ovenfor er kun tips som har vært relevante i mitt liv, og det kan godt være det ikke passer inn i det hele tatt i ditt liv. Likevel ønsker jeg deg lykke til - ikke at du trenger det 😉

Anonymkode: 9d04a...214

[AnonymBruker]

KJære deg. For det første, du er fremdeles ung. Du har mange muligheter til å få orden på livet ditt. Du kan f.eks begynne med ny utdnanning. En utdanning det er større muligheter til å få jobb, samt utvikle deg videre.  Du kan f.eks flytte på deg slik at du har større mulighet for å få en jobb du nå er utdannet til.

I steden for å se begrensinger kan du snu det litt om for å se mulighetene du har. Skjønner at det er en sorg for deg at du ikke har barn (noe som enda ikke er for sent). Men du kan gjøre ting nå uten at du trenger å ta hensyn til noen. 

Har hatt en del av samme motgang du beskriver. Men for min del har det vært å prøve å reise seg hver gang livet "butter" i mot. Gjøre endringer som er positive for meg når jeg møter motgang. 

 

 

Anonymkode: 8deb4...fdf

[AnonymBruker]

Det er jo bare du som kan ta grep, samt endre fokus. 

Jeg kunne skrevet tilsvarende, og begravd meg i at alt gikk i mot, og at jeg har uflaks. Men jeg føler det faktisk helt annerledes, at jeg har hatt et veldig godt og privilegert liv. 

Studiene måtte jeg handtere selv, ingen mentorer eller økonomisk støtte der heller, og jeg bommet i begynnelsen, men tok grep og fikset en god jobb. Barn viste det seg etter mange års kamp at jeg ikke kan få. Men klarte heldigvis å redde forholdet med mannen, og alt er nå bra etter noen tøffe tak. Mamma døde brått da jeg var i 30-årene. To ganger har jeg flyttet langt bort fra alt og alle for å ta de mulighetene som finnes når det gjelder jobb - men er jo derfor karrieren falt på plass, selv om det var beintøffe valg der og da. 

Anonymkode: f5719...cb3

[AnonymBruker]

Jeg er mann  og har nesten hatt tid liv. Går nå til psykolog for å lære å akseptere at "livet ble som det ble" og at jeg må se fremover.   

Når jeg føler jeg har tapt i alt er det ikke lett å leve i nuet. Når jeg skjønte at jeg har tatt alle de gale valgene og at jeg aldri lærte før det var for sent så er det ikke lett å være fonøyd med seg selv. Når jeg ser hvor mye jeg må jobbe for å få en brøkdel av livet jeg skulle hatt så er det ikke lett å være motivert for å ta den kampen. 

Sender deg alle verdens klemmer. 

Anonymkode: 51bfc...97f

[AnonymBruker]

Husk at alle som har de tingene du drømmer om, kanskje også sliter med tanker om uoppfylte drømmer. 

Det er fortsatt ikke for seint for deg. Om du føler deg stuck på arbeidsmarkedet, ta videreutdanning på deltid og kom deg over i et annerledes felt. 

Finn ut hva du vil ha privat, og gå for det. 

Anonymkode: b1c2d...132

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg er mann  og har nesten hatt tid ditt liv. Går nå til psykolog for å lære å akseptere at "livet ble som det ble" og at jeg må se fremover.   

Når jeg føler jeg har tapt i alt er det ikke lett å leve i nuet. Når jeg skjønte at jeg har tatt alle de gale valgene og at jeg aldri lærte før det var for sent så er det ikke lett å være fonøyd med seg selv. Når jeg ser hvor mye jeg må jobbe for å få en brøkdel av livet jeg skulle hatt så er det ikke lett å være motivert for å ta den kampen. 

Sender deg alle verdens klemmer. 

Anonymkode: 51bfc...97f

 

Anonymkode: 51bfc...97f

[AnonymBruker]

Jeg blir alltid så forundret over mennesker som i stor grad legger skylden på dårlige ting som skjer på andre, og bruker det som en forklaring og unnskyldning på hvorfor de ikke velger sin egen vei. 

Kan du ikke reise et sted og begynne på nytt? Velge nytt? Er du frisk så kan du søke andre jobber, oppsøke andre mennesker, lese andre bøker og tenke nye tanker. 

Anonymkode: ca479...b06

[Trolltunge]

Jeg tror egentlig det fleste opplever at voksenlivet ikke ble som de trodde da de var unge. Alle disse du ser på som å ha alt du gjerne skulle hatt har definitivt sine sorger og utfordringer de også. Jeg har flere venninner som utad har perfekte liv, som har grått på skulderen min mange ganger. Ja jeg er vel slik jeg også, og har så absolutt hatt mine sorger og store utfordringer. Jeg har også fortvilt og grått. 

Kommer man litt under huden på folk er det ingen som har problemfrie liv. De eneste jeg har opplevd at hevder "er perfekte og har det perfekt" er faktisk mennesker som burde hatt en diagnose, og som sprer utfordringer og sorger i sitt kjølvann på grunn av manglende empati og omtanke, og raseri ovenfor mennesker som ikke serverer dem det "de har krav på ". At slike hevder seg selv og livet sitt som perfekt står i klar motsetning til hva man observerer, sympati man har med dem som står i nedslagsfeltet deres, og hvordan mennesker må trekke seg unna dem for å redde seg selv. 

Normale mennesker har både sorger og fortvilelse, i tillegg til gleder. I din fortvilelse ser du det kanskje ikke, fordi "de har alt" du gjerne skulle hatt, men det du ser er en fasade, eller hva du prioriterer å se, fordi din fortvilelse og lengsel søker det de har. Ikke hvilke utfordringer de også har. 

Mitt liv ble heller ikke slik jeg trodde det skulle bli. Jeg var svært skoleflink og flink til å prate for meg. På studiet jeg tok ble jeg stemt frem som "mest sannsynlig til å lykkes stort". Jobbmessig altså. Istedenfor ble jeg alene med barn da karriere kunne ha tatt av, og måtte for barnas skyld velge bort karriere. Ta en jobb tilpasset dem. Så absolutt alle nesten gå forbi meg med kvantesprang. Jeg måtte glemme ambisjoner og hvem jeg trodde jeg skulle bli. Hva jeg trodde jeg skulle bli. Svelge unna kommentarer om hva andre hadde forventet av meg jobbmessig også. Smile og si at det går ikke, livet tok meg, men jeg har det bra likevel, selv om jeg følte mye på det, og innerst inne sørget over alt jeg måtte gi slipp på. Fortelle meg selv at jeg hadde gjort det rette valget, og at ungene selvfølgelig var viktigere enn karriere, men likevel kjenne på en sorg over hva som kunne vært. En tanke om at ungene ble store, og kanskje DA, kanskje det ennå var mulig, var god å holde fast i. Så ble jeg syk. Da ungene ble store sviktet kroppen. Min historie angående forhold og kjærlighet er heller ikke noe glansbilde, men en historie om svik, sorg, skuffelser, store utfordringer og mange tårer. 

Det er min historie, og om du snakker fortrolig med folk bærer nok alle de du ser på og misunner en historie om håp og ønsker som krasjet og brast. Livet skjer for alle. Drømmejobben utad er kanskje egentlig et mareritt. Drømmeforholdet utad er kanskje mest sorg og fortvilelse. Barna de har og elsker har kanskje utfordringer som holder mor og far våkne om natta. Det har vært svik, sorg, fortvilelse og drømmer som brast. 

Jeg måtte for noen år siden ta en fot i bakken og bearbeide hvordan livet ble. Akseptere og bestemme meg for at jeg skal være fornøyd, glad og stolt over hva jeg er og har fått til, istedenfor å føle på hva jeg "mistet ". Ja bestemme meg. Innse at kun jeg kunne velge å være glad og fornøyd med det jeg har og er, eller ødelegge mitt eget liv med å ha fokus på hva jeg ikke har og er. Livet ble bedre da, for å ha fokus på hva som er bra er definitivt bedre enn å ha fokus på hva man heller skulle hatt. Det blir jo som å jakte sin egen skygge. Den kan ikke fanges, uansett hvor mye krefter og tanker man legger i det. 

Mitt råd er derfor å akseptere at livet ble som det ble. Du er den du er og har det du har. Vær tilfreds med det, vær bevisst på at mennesker du tror har så mye mer også har sine sorg, sine fortvilelse og sine tap, vær bevisst på at du har mer enn svært mange, og vær bevisst på at det du ønsker og drømmer om er mer oppnåelig dersom du tror på at det fremdeles kan skje enn dersom du lar deg synke ned i misunnelse og bitterhet. For det du ønsker, et godt liv, er faktisk oppnåelig tross alt som skjedde og skjer. Til og med om du ikke får mann og barn. Nå er det jo ennå godt mulig at du får det, og mer mulig dersom du klarer å akseptere enn om du synker ned i fortvilelse. Å akseptere seg selv og se det positive i livet, være tilfreds, er en bedre oppskrift på å få et godt liv enn å "jakte skygger". 

Dem du misunner har sine historier de også. Alle de vonde følelser du kan kjenne på kjenner nok de til også. Livet skjer for alle, på ulike måter. Du ser det kanskje ikke, men klarer du likevel å forstå det istedenfor å bare se at andre har det du ønsker, så stiller du sterkere angående å få det du ønsker. For da trykker du ikke deg selv ned slik, men kan fokusere på hva du er, hva du kan og hvordan du kan ha et godt liv. Å anse seg selv å være på minussiden er hva som holder deg der. 

Du er ikke dine "feil" og hva som ikke ble som ønsket. Hvem er du, og hvor ønsker du deg videre?

Du kan! Det er opp til deg. ❤

Endret 6. april 2022 av Trolltunge

[AnonymBruker]

Hva er det som hindrer deg i å endre på livet ditt? Slik jeg forstår deg er du funksjonsfrisk og har all verdens muligheter til å endre på det du er misfornøyd med. Bytt jobb. Finn deg nye venner. Bruk tiden din på aktiviteter som gir deg glede.

For å være ærlig synes jeg lite om slik selvsentrert syting og selvmedlidenhet fra funksjonsfriske mennesker. Du aner virkelig ikke hvor heldig du er som er født i Norge, som er funksjonsfrisk og som står helt fritt til å gjøre akkurat det du vil. Det finnes milliarder av mennesker som misunner deg ditt liv. 

Anonymkode: beae9...64d

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Jeg gikk rett til adecco da jeg fikk avslag og takket dypt og smilte pent da jeg fikk en jobb jeg i etterpåklokskapens lys var overkvalifisert for. De hadde ikke fått en eneste søker, så å ansette en ingeniør med vraket selvtillit var helt klart som å vinne i lotto. Det ble starten og slutten på min karriere.

 

Anonymkode: dfa03...d53

Kjenner meg igjen. Jeg hadde jobbtilbud fra McKinsey med 600k i startlønn i 2011. I dag er jeg nervevrak og søker jobber som ikke engang krever utdanning og hvor lønna er 400k. Jeg visste ikke engang at det gikk an å tjene så lite. 

Livet ble absolutt ikke som det skulle. Og med mindre man har vært i vår situasjon så er det vanskelig å fatte den følelsen. For det er langt mer enn "jeg fikk ikke drømmelivet". For meg er det "jeg fikk ikke livet jeg skulle ha og som tilhørte meg". Det stod mitt navn på det livet, men så kom angsten og ødela alt. 

Jeg føler litt sånn "har man ikke vært der så har man ikke vært der". Har man ikke vært i min og din situasjon så er det nok vanskelig å fatte. Alle har opplevd at de ikke fikk alt de ville. Ikke alle har klart å rote bort alt de hadde og skulle hatt.

Anonymkode: 1b98f...cc8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Føler at ting går meg imot hele tiden og at voksenlivet har blitt en stor reality check. 

Jeg trodde jeg skulle bli noe " stort", men eplet faller ikke langt fra stammen uansett hva man gjør. Jeg studerte lenge og trodde en ingeniørutdannelse ville garantere meg et interessant liv med høy lønn. Jeg ble ingeniør, men hadde ingen som fungerte som mentor og gikk i alle fellene det var å gå i. Ingen i familien hadde studert og alle fikk seg jobb etter vgs. Jeg skulle jo gjøre foreldrene mine stolte, og hadde troen på meg, men  endte opp i en hjernedød jobb med dårlig lønn og ingen utviklingsmuligheter sett i forhold til studentene jeg gikk ut med. Jeg får ikke brukt utdannelsen min. Sørger over feilstegene hver dag.

Anonymkode: dfa03...d53

Kjenner meg litt igjen, men jeg gikk på en annen smell enn deg. Jeg trodde det var lønnsomt med lang utdanning og brukte også år på å ta opp fag. Så er jeg ferdig med utdanningen, skjønner at lønna er kun moderat, de på min aleder har allerede solgt sine første og andre boliger, mens jeg fortsatt leier. Jeg tenkte aldri på hvor fort boligprisen

Skulle selvsagt ønske at jeg hadde sjekket dette med økonomi før jeg begynte på den ambisiøse utdanningen som tydeligvis var alt for ambisiøs for meg. Jeg skulle ønske jeg hadde foreldre som jeg kunne konsultert med før jeg tok utdanningsvalget mitt. Men livet ble ikke sånn og jeg sørger over at jeg ikke bare gikk rett i jobb etter VGS og kjøpte meg bolig først for så å ta utdanning om jeg senere ville det. 

Anonymkode: 1399d...779

[AnonymBruker]

Sykt uattraktivt å synes synd i seg selv. Start der.

Anonymkode: 7e846...5fd

[AnonymBruker]

.

Anonymkode: 51bfc...97f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Kjenner meg igjen. Jeg hadde jobbtilbud fra McKinsey med 600k i startlønn i 2011. I dag er jeg nervevrak og søker jobber som ikke engang krever utdanning og hvor lønna er 400k. Jeg visste ikke engang at det gikk an å tjene så lite. 

Livet ble absolutt ikke som det skulle. Og med mindre man har vært i vår situasjon så er det vanskelig å fatte den følelsen. For det er langt mer enn "jeg fikk ikke drømmelivet". For meg er det "jeg fikk ikke livet jeg skulle ha og som tilhørte meg". Det stod mitt navn på det livet, men så kom angsten og ødela alt. 

Jeg føler litt sånn "har man ikke vært der så har man ikke vært der". Har man ikke vært i min og din situasjon så er det nok vanskelig å fatte. Alle har opplevd at de ikke fikk alt de ville. Ikke alle har klart å rote bort alt de hadde og skulle hatt.

Anonymkode: 1b98f...cc8

Her fremstår du bare kvalm. Vi er mange med "bare" 400.000,- i årslønn, selv med utdannelse, selv i en jobb som er ok.

Anonymkode: 3c114...9d3

[AnonymBruker]

2 hours ago, AnonymBruker said:

Du har min største sympati. Dette er jo definitivt en slags tidlig midtlivskrise, og jeg tror du trenger en runde hos psykologen. Trolig vil du få høre noe om aksept, og å flytte fokus ut av deg selv. Se hva du kan få gjort noe med, og la det andre gå.

Jeg har kjent på lignende, men er kanskje mer opptatt av at ikke neste generasjon skal ende opp helt desillusjonert. Jeg er far til gutter, og det er ikke enkelt å bli voksen i dag, på utdannelse, jobbfront, og partnermarkedet. Vi har heller ikke ressurser til å kjøpe inn ungene på boligmarkedet, og pushe på overalt.  

Anonymkode: 4a862...617

Flott du fokuserer på den psykiske helsen til barna. Selv var jeg godt voksen før jeg skjønte hvordan man skulle ta vare på den. 

Anonymkode: 1b98f...cc8

[AnonymBruker]

Hvis du er frisk fysisk og psykisk har du alle muligheter foran deg!

Anonymkode: 1371a...faa

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Hva er det som hindrer deg i å endre på livet ditt? Slik jeg forstår deg er du funksjonsfrisk og har all verdens muligheter til å endre på det du er misfornøyd med. Bytt jobb. Finn deg nye venner. Bruk tiden din på aktiviteter som gir deg glede.

For å være ærlig synes jeg lite om slik selvsentrert syting og selvmedlidenhet fra funksjonsfriske mennesker. Du aner virkelig ikke hvor heldig du er som er født i Norge, som er funksjonsfrisk og som står helt fritt til å gjøre akkurat det du vil. Det finnes milliarder av mennesker som misunner deg ditt liv. 

Anonymkode: beae9...64d

Det er jo ikke bare å bytte jobb. Jeg står i samme situasjon som trådstarter, og søker og søker, men får knapt intervjuer. Samme med venner, det er jo ikke bare å finne seg venner sånn uten videre, i voksen alder. Klart man kan melde seg på kurs og foreninger, men det er ikke dermed sagt man møter noen man finner tonen med.

Det du sier gir mening å si til en som ikke gjør noe for å bedre situasjonen, men det er jo ikke tilfelle her.

Anonymkode: 3cc50...50a

[AnonymBruker]

25 minutter siden, AnonymBruker said:

Her fremstår du bare kvalm. Vi er mange med "bare" 400.000,- i årslønn, selv med utdannelse, selv i en jobb som er ok.

Anonymkode: 3c114...9d3

Godt mulig jeg fremstår som kvalm. Det får så være. Er man utdannet lege og ender opp med å ikke få annet enn butikkjobber så har man vel god grunn til å være skuffet selv om det er "mange som jobber i butikk". Handler om hva man forventet med utdanningen man tok. 

Jeg skjønner at det er flere enn meg som ikke fikk livet man skulle. Det er derfor jeg svarer i denne tråden. 

Anonymkode: 1b98f...cc8