Føle at man hører til sammen med kjæresten

[AnonymBruker]

Er det flere som har det slik? Har en kjæreste jeg elsker veldig, og for første gang i livet føler jeg en indre, god ro inni meg. Er glad for å ha funnet den rette! Ingen forhold er perfekte, men uansett om vi iblant krangler etc., så har jeg alltid den følelsen av at dette er mannen i mitt liv. Jeg vil ikke ha noen andre. Når vi er sammen, er det verdifull tid, tid som betyr noe.

Tidligere når jeg har datet, til og med mens jeg var gift (stor tabbe, var ikke engang forelska), følte jeg ofte at "hva gjør jeg her sammen med NN? Jeg vil bort, vekk! Dette er meningsløst." Flere som har følt det sånn?

Tenkte før at et ordentlig, lykkelig parforhold var en umulighet for meg, men så plutselig bare skjedde det. Tre år så langt, og fremdeles har jeg dager hvor jeg knapt kan tro det er sant at jeg faktisk er i et gjensidig, meningsfylt kjærlighetsforhold.

Ulempen er selvsagt at tiden vi ikke er sammen, går veldig sakte. Som når man ventet på julaften som barn, og sekunder, minutter og timer sneglet seg av gårde. Nesten som en besettelse. Føler ro, men iblant når vi ikke møtes en kveld en slags intens lengsel og fantaserer og dagdrømmer om neste gang vi møtes.

Og at hver gang vi ser hverandre, er det som å leve ordentlig, endelig. Likevel, da flyr tiden så fort og så føles en time som et minutt, en dag som en time. Skulle ønske vi kunne sette tiden på pause noen ganger, eller utvide øyeblikkene (som vi gjør, men likevel går tiden så fort).

Iblant kjenner jeg meg igjen i Mircea Eliades tanker om det hellige og det profane. At først er i møte med, i nærheten av, i kommunikasjon med det hellige, at livet får virkelig mening. At først da får tiden betydning. Gir struktur til hele tilværelsen. Alt får mer mening i møte med det hellige. Kjenner jeg er helt gal etter kjæresten min. Kan ligge inntil han etter sex, og føle at jeg gråter av lykke. Noen ganger kommer tårene bare strømmende, og han  spør hva det er. Jeg svarer at jeg er bare glad, at han gjør meg lykkelig. Da holder han meg ekstra godt inntil seg, og jeg kjenner at lykkeligere har jeg aldri vært noensinne.

Det verste ville være om noe skjedde med han, om han ble alvorlig syk og døde. Vet ikke om jeg hadde overlevd ute han. Håper jeg dør først.

Anonymkode: decc6...20e

[AnonymBruker]

Har hatt det sånn i alle tidligere forhold. Mye handla om forholdet, jeg gikk all in, jeg gråt av lykke eller ulykke, tenkte på hvordan jeg kunne leve videre om kjæresten døde etc.

Nå er jeg blitt mer forskremt middelaldrende dame som er betatt av kjæresten, men ikke gråter av lykke. Men jeg har kjent på glede ved å ha ham, på angst for å miste ham, og på litt sjalusi når andre damer vil ha ham. Tida uten ham er også fin, jeg føler ikke at den er noe meningsløs. Tror han ville tatt det ille opp om jeg følte det sånn faktisk, for han kan gruble mye selv og trenger at jeg er trygg også uten ham, og trygg når han er utrygg. Vi begge liker og trenger aleinetid, han er nok mer enn meg den som kjenner på at nå MÅ vi være sammen (selv om jeg faktisk er flinkere til å sette av tid). 

Anonymkode: 8393b...07e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (38 minutter siden):

Har hatt det sånn i alle tidligere forhold. Mye handla om forholdet, jeg gikk all in, jeg gråt av lykke eller ulykke, tenkte på hvordan jeg kunne leve videre om kjæresten døde etc.

Nå er jeg blitt mer forskremt middelaldrende dame som er betatt av kjæresten, men ikke gråter av lykke. Men jeg har kjent på glede ved å ha ham, på angst for å miste ham, og på litt sjalusi når andre damer vil ha ham. Tida uten ham er også fin, jeg føler ikke at den er noe meningsløs. Tror han ville tatt det ille opp om jeg følte det sånn faktisk, for han kan gruble mye selv og trenger at jeg er trygg også uten ham, og trygg når han er utrygg. Vi begge liker og trenger aleinetid, han er nok mer enn meg den som kjenner på at nå MÅ vi være sammen (selv om jeg faktisk er flinkere til å sette av tid). 

Anonymkode: 8393b...07e

Jeg kan gjøre ting alene jeg og, men synes egentlig alt blir bedre sammen med han. Liker å sitte med en kopp te og lese en god god f.eks., og da er det kanskje bedre at han ikke er der og distraherer meg.   Men generelt, savner han masse. Også når jeg er på jobb. Lengter etter å bo sammen med han, tror det ville føltes bedre da.

Er jo middelaldrende jeg og, er 40, men følelsene er sterkere enn de jeg har hatt for noen andre. Forelsket kan vel heldigvis bli uansett alder.  

Anonymkode: decc6...20e

[AnonymBruker]

Rart å høre en ung dame på 40 si hun er middelaldrende. Hva er jeg da? 

For å kunne få slike følelser som du beskriver, så tror jeg du må være romantiker i bunn. Når du siterer forfattere på det hellige og profane, så tyder det på at du ikke er av typen som ser på en partner, som noe du bare deler huslån og postkasse med. Du leter etter denne følelsen, vil kanskje også risikere å projisere noe av det over på den andre.  Men det høres ut som du har funnet noe bra, og jeg ønsker meg noe av det samme. M53

Anonymkode: 888a0...9c0

[AnonymBruker]

4 ustabile forhold før jeg møtte min samboer. Føler at vi kommer til å være sammen for altid. Så trygt er det for meg. Selv om realiteten kan bli noe annet. Samtidig er det en fantastisk følelse og ro.

Anonymkode: fef06...aef

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 6.4.2022 den 16.44):

Rart å høre en ung dame på 40  Men det høres ut som du har funnet noe bra, og jeg ønsker meg noe av det samme. M53

Anonymkode: 888a0...9c0

Du er også middelaldrende. 

Anonymkode: 8393b...07e

[AnonymBruker]

Det hjelper vel mye at dere ikke bor sammen 😛

Anonymkode: 63b9f...d72