Andre som bare venter på at barna skal bli voksne?

[AnonymBruker]

Etter 2020 har det bare gått nedover her. Barna har bare blitt mindre selvstendige etter de ble tenåringer. Mye dritt som har skjedd etter de kom i puberteten. 

Før elsket jeg å være mamma. Så på det som meningen med livet. 

Nå føler jeg at jeg aldri burde fått barn. Barna sliter med diverse og jeg selv er helt utslitt. Føler jeg bare eksisterer og føler ingen glede lenger. Hver morgen når jeg våkner venter jeg bare på at kvelden skal komme sånn jeg kan legge meg igjen.

Jeg går bare å lengter etter at de skal greie seg selv sånn at jeg kan få leve mitt liv. 

Anonymkode: e45fd...0bc

[AnonymBruker]

Både og. Det har skjedd ting ifbm med puberteten til den ene som jeg aldri kunne ha forutsett. Heller ikke hvordan det kom til å gå utover mitt liv. Så jeg ser fram til at jeg ikke sitter med ansvaret lenger. Jeg kommer selvfølgelig til å bekymre meg når dette barnet blir voksent også, men jeg er ikke ansvarlig på samme måte. Ansvaret er en gigantisk byrde.

Samtidig er det hyggelige ting med tenåringstida også. Jeg klarer fremdeles å ha gode stunder med barna.

Anonymkode: bbba5...543

[AnonymBruker]

Samme her. Spesielt tenåringen tar livsgnisten fra meg. Hun sliter også med diverse, og tar det ut over oss foreldrene, og meg spesielt. Dagens høydepunkt er det ene glasset vin jeg unner meg etter jeg kommer hjem fra jobb, for å døyve hverdagsinntrykkene litt. Hadde jeg kunnet, hadde jeg jobbet overtid hver dag, for å slippe å komme hjem til familien min så tidlig. Det er så mye stress hjemme med det ene barnet at jeg har konstant hodepine og må ta paracet for å klare dagens anstrengelser, og på jobben er det vanskelig å konsentrere seg, da jeg har hodet fullt av stress og bekymringer om tenåringen.

Jeg håper det er noe igjen av meg etter barna har flyttet ut, slik at jeg kan leve mitt eget liv igjen, og hente meg inn.

Anonymkode: a8b02...ffb

[AnonymBruker]

Nei, jeg syns det går alt for fort. Jeg er riktig nok nybegynner som tenåringsmamma..

Anonymkode: 904b8...7b9

[AnonymBruker]

Nei, gruer meg litt faktisk. Har to tenåringer som er veldig greie å forholde seg til. Jeg føler meg heldig som har sluppet unna spesielle utfordringer med de. Det er så mange barn og unge som sliter på skolen, med bl.a mobbing, spiseforstyrrelser og ulike diagnoser og som trenger hjelp som kan være vanskelig å få. Livet for unge og foreldre i dag kan være ganske tøft. 

Anonymkode: ac429...70f

[AnonymBruker]

Det er mye større utfordringer i dag med psykisk helse og spesielt ungdommer i dagens samfunn.

Jeg har flere barn, deriblant jenter, og vi har brukt mye tid på å støtte dem og hjelpe dem. Jeg kjenner nok ekstra hard på det når de ikke har det bra, noe som helt klart går ut over min livskvalitet , om jeg kan si det sånn. 

Men barna er jo vårt valg som foreldre, så vi har aldri kunne gitt opp.

Det blir bedre, det har det blitt for oss, og jeg kan fokusere mer på meg selv.

Hva med å søke hjelp til tenåringen, se om de kan komme under noe ordning, det kan være med på å avlaste foreldre litt?

Det er sånn at har en ikke overskudd til det som kommer, da blir situasjonen ofte verre.

Lykke til.

Anonymkode: 089e8...d90

[AnonymBruker]

Synes det fokuset på psykisk helse har tatt helt av, og synes dagens ungdommer er psjukere enn noen sinne. Dessuten virker det som om "hjelpeapparatet" liksom støtter dem på retten til å oppføre seg som utagerende emotroll. Heldigvis har mitt ungsomstroll blitt voksent og flytta hjemmefra, men det var grusomt slitsomt. 

Anonymkode: b58ea...aaa

[AnonymBruker]

Helt ærlig? Ja, litt, og jeg har ikke engang barn med utfordringer (enda, og utover det normale). Jeg har full forståelse for foreldre som har en mental nedtelling til ungene flytter ut (og vi kommer sikkert til å savne dem den dagen det skjer), det er jo litt som en invasjon som aldri trekker seg tilbake, selv om det er en invasjon av kjærlighet for det meste.

Har to jenter på 10 og 16 og de er virkelig helt nydelige, lite "styr" med dem, men likevel gleder jeg meg litt til å bare være meg igjen. Jeg er rett og slett ikke laget for familieliv, elsker å være alene. Likevel angrer jeg absolutt ikke på å ha fått barn, og jeg elsker jentete mine selvfølgelig. Jeg bare gleder meg til de ikke er mitt ansvar lenger, og kan jeg gå over til å støtte opp og gi råd når de ber om det. Satser på å bli superbestemor om den dagen ev. kommer 😄 

Jeg har fortsatt dager hvor jeg ser på dem og lurer på "Hvor kom dere fra, og hvem var det som tenkte at det var en god idé å gi meg ansvaret for to små liv?". Jeg er en flink mamma altså, de får uendelige mengder kjærlighet, men av og til får jeg ikke puste.

 

Anonymkode: f1ad7...fcc

[AnonymBruker]

Jeg tenker at det egentlig er en fin innstilling, for man er jo faktisk voksen størstedelen av livet. Mitt fokus som mor er å skape selvstendige barn som er oppdratt med klare grenser og betingelsesløs kjærlighet. 

Anonymkode: 28861...99f

[AnonymBruker]

Sånn er det jo å få barn. Det er en frihetsberøvelse fra ende til annen. Og de eneste som bare ELSKER det er jo de som ikke har noe liv eller interesser utenom barna. 

Anonymkode: 635e4...d63

[AnonymBruker]

Skulle gjerne hatt dfn hjemme mye lenger. Elsker å ha dem rundt meg. Men vi har vært heldige i fht pubertet, og ikke hatt noe tull med dem. Så sikkert annerledes hvis forholdet er krevende.

Anonymkode: 86361...513

[Gjest CamillaCollett]

AnonymBruker skrev (32 minutter siden):

Etter 2020 har det bare gått nedover her. Barna har bare blitt mindre selvstendige etter de ble tenåringer. Mye dritt som har skjedd etter de kom i puberteten. 

Før elsket jeg å være mamma. Så på det som meningen med livet. 

Nå føler jeg at jeg aldri burde fått barn. Barna sliter med diverse og jeg selv er helt utslitt. Føler jeg bare eksisterer og føler ingen glede lenger. Hver morgen når jeg våkner venter jeg bare på at kvelden skal komme sånn jeg kan legge meg igjen.

Jeg går bare å lengter etter at de skal greie seg selv sånn at jeg kan få leve mitt liv. 

Anonymkode: e45fd...0bc

Dette var trist å lese. 

Jeg tror at du burde få hjelp et sted, og kanskje burde du også ta en tur til legen og snakke om det. Det kan være at du er deprimert. 

At det går opp og ned er helt naturlig, at man tidvis er utslitt også. Men sånn som du har det nå er helt uakseptabelt. Du skal føle mening med tilværelsen, du skal føle glede jevnlig. Livet handler om mer enn å bare komme seg gjennom dagene. 

For barna dine er det også viktig. De trenger å ha en nær relasjon med deg. De trenger positivitet og glede - alltid, men særlig i år som er ekstra utfordrende for dem. 

Søk hjelp, er mitt råd. Ikke sitt alene med dette.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Sånn er det jo å få barn. Det er en frihetsberøvelse fra ende til annen. Og de eneste som bare ELSKER det er jo de som ikke har noe liv eller interesser utenom barna. 

Anonymkode: 635e4...d63

Feil! Har både mange verv og egne interesser.

Anonymkode: 86361...513

[AnonymBruker]

Min sønn ble litt slapp og sløv på slutten hjemme. Ellers ikke problemer, heldigvis. Men han ble virkelig "mann" og voksen etter førstegangstjenesten. Har ikke bodd hjemme etter det. Jeg kunne ikke tenke meg å ha voksne barn boende hjemme.  Det må være verre enn tenåringer 🙂. Tenåringer kan man tross alt bestemme over. 

Anonymkode: 77fcb...daa

[AnonymBruker]

Jeg opplever at jeg bare blir mer glad i dem jo eldre de blir. (11/13/16 år er de nå)

Jeg håper vi kan være mye sammen med dem når de er voksne også.

 

Anonymkode: 6510b...199

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

Synes det fokuset på psykisk helse har tatt helt av, og synes dagens ungdommer er psjukere enn noen sinne. Dessuten virker det som om "hjelpeapparatet" liksom støtter dem på retten til å oppføre seg som utagerende emotroll. Heldigvis har mitt ungsomstroll blitt voksent og flytta hjemmefra, men det var grusomt slitsomt. 

Anonymkode: b58ea...aaa

Jepp. Jobbet tidligere i hjelpeapparatet. Can confirm. 

Anonymkode: 07d0c...3ee

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Etter 2020 har det bare gått nedover her. Barna har bare blitt mindre selvstendige etter de ble tenåringer. Mye dritt som har skjedd etter de kom i puberteten. 

Før elsket jeg å være mamma. Så på det som meningen med livet. 

Nå føler jeg at jeg aldri burde fått barn. Barna sliter med diverse og jeg selv er helt utslitt. Føler jeg bare eksisterer og føler ingen glede lenger. Hver morgen når jeg våkner venter jeg bare på at kvelden skal komme sånn jeg kan legge meg igjen.

Jeg går bare å lengter etter at de skal greie seg selv sånn at jeg kan få leve mitt liv. 

Anonymkode: e45fd...0bc

Tja.. har et barn i tenårene som gjør det fantastisk på skolen.

Men som virkelig er sur og isolerer seg hjemme!! Hun har mange venner som bryr seg om henne, men hun gidder ikke være sosial på fritida. Har foreslått helsesøster og samtaler for henne, men hun nekter. Det er ufattelig tungt.. 

Minste er enda liten og gir meg mye anerkjennelse som mamma. 

Ungene mine er voksne når jeg er tidlig i 40 årene. Så skal virkelig leve livet da🤣 

Anonymkode: f04b8...138

[AnonymBruker]

Nei, jeg gruer meg. Har hatt barn hele mitt voksne liv. Eldste har flyttet ut, har noen igjen hjemme. Gruer meg, hvem skal jeg passe på da? En hund? 

Anonymkode: 9abb5...5a9