Har ikke råd til å gå fra mannen

[AnonymBruker]

Hei, jeg er gift og har et barn som ennå ikke har begynt i barnehage. Jeg mistet jobben rett før mamma perm og er nå i ulønnet mammaperm frem til barnehage start. Tenkte egentlig å studere til høsten men skjønner no at det ikke er helt realistisk 

Jeg vil gå fra mannen min da jeg har fått nok og er et problem som har blitt så stort at det overgår alt det fine vi har sammen 

Men jeg tror ikke jeg har råd til å gå fra han, jeg har ingenting og ingen inntekt, og stipend er ikke nok og vi vil jo på papiret være gift i et år til så jeg skjønner ikke hvordan jeg skal gjøre dette eller om jeg må holde ut til jeg er ferdig utdannet og fått jobb eller om jeg må bare finne meg en jobb og flytte da.. 

Anonymkode: ee0d9...e0f

[AnonymBruker]

Det burde da gå helt fint, du flytter ut, lar mannen få 80% av samværet med barnet, du har barnet annenhver helg og en gang i uken.

Han er tydeligvis den stødige her, han som har jobb, hus og innbo. 

Eller tenker du at du skal ta med deg barnet, og overlate kostnaden til far og staten mens du tar deg en utdannelse?

 

Anonymkode: 1ebe0...f40

[AprilLudgate]

Du søker jobb og startet ved barnehagestart. 
Eller, du søker stipend og lån. Mange foreldre studerer  

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Det burde da gå helt fint, du flytter ut, lar mannen få 80% av samværet med barnet, du har barnet annenhver helg og en gang i uken.

Han er tydeligvis den stødige her, han som har jobb, hus og innbo. 

Eller tenker du at du skal ta med deg barnet, og overlate kostnaden til far og staten mens du tar deg en utdannelse?

 

Anonymkode: 1ebe0...f40

Nei du har rett, men jeg kan vel få 50/50 samvær når Jeg har fått ting på plass eller vil det alltid bli sånn at jeg vil se barnet mitt så sjeldent? 

Anonymkode: ee0d9...e0f

[AnonymBruker]

Snakk om å ødelegge for seg selv.. Dere er gift og jeg tipper at denne tanken også kom før du ble gravid? Likevel fødte du et barn?

Du får bare holde ut. Ditt valg og nå må du ta konsekvensene av det

Anonymkode: fc899...b03

[AnonymBruker]

Du bør egentlig snakke med nav. Du kan få ekstra barnetrygd, barnebidrag, overgangsstønad, stipend/lån fra Lånekassen, kontantstøtte, bostøtte osv. Vil tro det går helt fint. 

Anonymkode: e1d1c...2be

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Nei du har rett, men jeg kan vel få 50/50 samvær når Jeg har fått ting på plass eller vil det alltid bli sånn at jeg vil se barnet mitt så sjeldent? 

Anonymkode: ee0d9...e0f

Hvorfor er det akkurat han du velger å høre på? 

Anonymkode: e1d1c...2be

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

Nei du har rett, men jeg kan vel få 50/50 samvær når Jeg har fått ting på plass eller vil det alltid bli sånn at jeg vil se barnet mitt så sjeldent? 

Anonymkode: ee0d9...e0f

Hvis du går med på dette har du ingen garanti for at du noen gang får se barnet mer. Hvis barnet er mest knyttet til deg må du ikke høre på sånt. Og selv om det tar et år å bli skilt er det separasjonsdato som gjelder i alt som har med økonomi å gjøre.

Anonymkode: 99be6...a90

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Snakk om å ødelegge for seg selv.. Dere er gift og jeg tipper at denne tanken også kom før du ble gravid? Likevel fødte du et barn?

Du får bare holde ut. Ditt valg og nå må du ta konsekvensene av det

Anonymkode: fc899...b03

At man selv er miserabel er en ting, at man velger å la det gå ut over andre er stakkarslig og patetisk. 

Anonymkode: e1d1c...2be

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hei, jeg er gift og har et barn som ennå ikke har begynt i barnehage. Jeg mistet jobben rett før mamma perm og er nå i ulønnet mammaperm frem til barnehage start. Tenkte egentlig å studere til høsten men skjønner no at det ikke er helt realistisk 

Jeg vil gå fra mannen min da jeg har fått nok og er et problem som har blitt så stort at det overgår alt det fine vi har sammen 

Men jeg tror ikke jeg har råd til å gå fra han, jeg har ingenting og ingen inntekt, og stipend er ikke nok og vi vil jo på papiret være gift i et år til så jeg skjønner ikke hvordan jeg skal gjøre dette eller om jeg må holde ut til jeg er ferdig utdannet og fått jobb eller om jeg må bare finne meg en jobb og flytte da.. 

Anonymkode: ee0d9...e0f

Du har rett på bostøtte fra Husbanken om du studerer. Det utgjør ganske mye penger ved siden av studielånet. Med barn har man også krav på ekstra lån på 100 000 i året. Du vil få dobbel barnetrygd, og mannen må betale bidrag (om han har under en hviss prosent samvær). 

Så kan godt være at dette er nok til å få det til å gå rundt med studier. 

Tror du får støtte fra dere har levert inn separasjonsoapirer og befinner dere på forskjellig folkeregistrert adresse. Ikke fra reell skilsmisse. 

Du har også som alenemor prioritet på studentbolig. 

Anonymkode: e23e6...9b9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Du har rett på bostøtte fra Husbanken om du studerer. Det utgjør ganske mye penger ved siden av studielånet. Med barn har man også krav på ekstra lån på 100 000 i året. Du vil få dobbel barnetrygd, og mannen må betale bidrag (om han har under en hviss prosent samvær). 

Så kan godt være at dette er nok til å få det til å gå rundt med studier. 

Tror du får støtte fra dere har levert inn separasjonsoapirer og befinner dere på forskjellig folkeregistrert adresse. Ikke fra reell skilsmisse. 

Du har også som alenemor prioritet på studentbolig. 

Anonymkode: e23e6...9b9

Og sannsynligvis kan du få kontantstøtte også. 

Anonymkode: e23e6...9b9

[AnonymBruker]

Du burde bli værende frem til du får deg en stabil inntekt.

Anonymkode: a1703...511

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Snakk om å ødelegge for seg selv.. Dere er gift og jeg tipper at denne tanken også kom før du ble gravid? Likevel fødte du et barn?

Du får bare holde ut. Ditt valg og nå må du ta konsekvensene av det

Anonymkode: fc899...b03

Ja. Enig. I kjerka lover man hverandre til døden skiller oss ad. 

Anonymkode: f5e08...9f8

[AnonymBruker]

Kan du ikke bare la far ha hovedansvar mens du studerer? Studier MÅ du jo prioritere først som sist uansett. Ikke bli værende i et forhold kun for å utnytte et annet mennesket økonomisk. 

Anonymkode: e777c...5a9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Kan du ikke bare la far ha hovedansvar mens du studerer? Studier MÅ du jo prioritere først som sist uansett. Ikke bli værende i et forhold kun for å utnytte et annet mennesket økonomisk. 

Anonymkode: e777c...5a9

Hva hvis jeg aldri får se barnet mitt da?.. 

Anonymkode: ee0d9...e0f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Hva hvis jeg aldri får se barnet mitt da?.. 

Anonymkode: ee0d9...e0f

Barneloven regulerer at barnet har rett til samvær med begge foreldrene. 

Det eneste, og mest fornuftige å gjøre i denne sammenhengen hvis du ønsker å forlate din mann er å overlate hovedsamværet til far, han har stabil inntekt, han har hus, familie, omgangskrets barnet er knyttet til m.m. Far får den støtten han har krav på jamfør lover og regler, og du har barnet 20%. 

Det skaper ro for barnet, noe som er den viktigste faktoren et barn trenger. 

De som mener at en mor som ikke har noen utdannelse, ingen jobb, ingen fast bosted, som må bo i en liten tildelt studentleilighet fra Studenskipnadenfor en liten periode, for deretter å måtte flytte igjen, dårlig råd i flere år fremover, er den beste løsningen bør lese seg opp hva er det viktigste for små barn. 

Hint: Stabilitet trumfer alt. Om det er mor eller far er underordnet. 

Anonymkode: 1ebe0...f40

[skruf]

Har dere prøvd familievernkontoret og parterapi? Baby og småbarnstiden er egentlig en unntakstilstand, mange i utgangspunktet solide forhold får virkelig prøvd seg etter at det kommer barn inn i bildet, og jeg tror mange gir opp for lett. Med mindre mannen din har gjort noe virkelig graverende så synes jeg at dere for barnet sin del bør gi forholdet en real sjanse og prøve først. Husk at et samliv går i bølgedaler, man går ikke rundt og er nyforelsket hele tiden. Det svinger veldig, og det er hverdagene det er flest av. 

Når det er sagt så er det ingenting i veien for at du ikke skal kunne klare økonomisk å studere og samtidig være alene med et barn. Mange gjør det, og det er gode støtteordninger. Du skal ikke måtte overlate hele omsorgen til far for å studere. Hvis barnet fortsatt er under barnehagealder så bør du i allefall ikke flytte fra barnet. Uansett hva man sier om likestilling og at menn er like gode foreldre som mødre så er det ikke sånn det fungerer med babyer. Spebarn og babyer er mest tilknyttet mor. Det er mor som har gått gravid, det er mor som ammer og det er mor som er primæromsorgsperson det første året. Biologien trumfer likestilling på dette området. Det anbefales heller ikke 50/50 for barn under 3 år. Det mest naturlige til babyer og veldig små barn er å starte i det små med samvær og etterhvert trappe opp til 50/50. En liten baby som plutselig skal være flere dager borte fra mor vil ikke forstå at den skal hjem igjen til mor. Å rive en baby unna primæromsorgspersonen vil skape tilknytningsproblemer. 

Men igjen; før det går så langt, har du kommunisert med mannen din om hvilke tanker du har? Eller vet han ingenting om at du har lyst å skilles? Har du prøvd å tatt opp problemene  med han og gitt han en sjanse til å jobbe med det som du finner vanskelig? Er dere evt villige til å gå i familieterapi? 

 

[skruf]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Barneloven regulerer at barnet har rett til samvær med begge foreldrene. 

Det eneste, og mest fornuftige å gjøre i denne sammenhengen hvis du ønsker å forlate din mann er å overlate hovedsamværet til far, han har stabil inntekt, han har hus, familie, omgangskrets barnet er knyttet til m.m. Far får den støtten han har krav på jamfør lover og regler, og du har barnet 20%. 

Det skaper ro for barnet, noe som er den viktigste faktoren et barn trenger. 

De som mener at en mor som ikke har noen utdannelse, ingen jobb, ingen fast bosted, som må bo i en liten tildelt studentleilighet fra Studenskipnadenfor en liten periode, for deretter å måtte flytte igjen, dårlig råd i flere år fremover, er den beste løsningen bør lese seg opp hva er det viktigste for små barn. 

Hint: Stabilitet trumfer alt. Om det er mor eller far er underordnet. 

Anonymkode: 1ebe0...f40

Til et større barn ja. Men ikke hvis det er en baby det er snakk om og ts/mor er den som har vært mest hjemme med babyen. 

[AnonymBruker]

Det er egne støttetjenester for foreldre som vil studere. Du kan få dekket barnehage, dedikert student leilighet for studenter med barn, osv. Sjekk ut hva rettigheter du har. 

Anonymkode: 4aeb9...8e7

[AnonymBruker]

skruf skrev (7 minutter siden):

Har dere prøvd familievernkontoret og parterapi? Baby og småbarnstiden er egentlig en unntakstilstand, mange i utgangspunktet solide forhold får virkelig prøvd seg etter at det kommer barn inn i bildet, og jeg tror mange gir opp for lett. Med mindre mannen din har gjort noe virkelig graverende så synes jeg at dere for barnet sin del bør gi forholdet en real sjanse og prøve først. Husk at et samliv går i bølgedaler, man går ikke rundt og er nyforelsket hele tiden. Det svinger veldig, og det er hverdagene det er flest av. 

Når det er sagt så er det ingenting i veien for at du ikke skal kunne klare økonomisk å studere og samtidig være alene med et barn. Mange gjør det, og det er gode støtteordninger. Du skal ikke måtte overlate hele omsorgen til far for å studere. Hvis barnet fortsatt er under barnehagealder så bør du i allefall ikke flytte fra barnet. Uansett hva man sier om likestilling og at menn er like gode foreldre som mødre så er det ikke sånn det fungerer med babyer. Spebarn og babyer er mest tilknyttet mor. Det er mor som har gått gravid, det er mor som ammer og det er mor som er primæromsorgsperson det første året. Biologien trumfer likestilling på dette området. Det anbefales heller ikke 50/50 for barn under 3 år. Det mest naturlige til babyer og veldig små barn er å starte i det små med samvær og etterhvert trappe opp til 50/50. En liten baby som plutselig skal være flere dager borte fra mor vil ikke forstå at den skal hjem igjen til mor. Å rive en baby unna primæromsorgspersonen vil skape tilknytningsproblemer. 

Men igjen; før det går så langt, har du kommunisert med mannen din om hvilke tanker du har? Eller vet han ingenting om at du har lyst å skilles? Har du prøvd å tatt opp problemene  med han og gitt han en sjanse til å jobbe med det som du finner vanskelig? Er dere evt villige til å gå i familieterapi? 

 

Jeg har tatt opp problemet mange ganger og vi har snakket om skilsmisse mange ganger og parterapi, han vil ikke på parterapi og ingen av oss vil skilles, vi hadde det tidligst kjempe bra igår liksom, men det er krangling hver eneste morning, han er avhengig av at jeg skal vekke han og jeg bruker minst en time hver dag på å vekke han og jeg får kjeft hver eneste dag og det ødelegger dagen min, jeg klarer ikke å være en god mor, jeg klarer ikke å lese til privatist eksamen, jeg blir så ødelagt og sier jeg noe får jeg slengt tilbake at jeg er utakknemlig, at han gjør så mye, at han tar natta osv osv. 

Anonymkode: ee0d9...e0f