Hva gjør jeg med barnefar?

[i22]

Dette kommer til å høres ut som trolling, men det er det altså ikke. 

 

Jeg er gravid og har planer om å føde dette barnet. Barnet var og er ønsket, fra begges side. Livet mitt er kanskje kaos, men jeg tilpasser meg og prøver å gjøre det beste ut av det.

Barnefar er gift (2 år), ingen barn. Vi bor i utlandet, og her kan man ikke skille seg så lett. Han (og jeg) risikerer å bli saksøkt for store pengesummer hvis konen får vite om det og spesielt hvis han skiller seg over utroskap, særlig hvis det har ført til barn. Han studerer fulltid og betaler studiene med oppsparte midler, i tillegg til å jobbe så mye som mulig ved siden av. Han er for øvrig også midt oppi en statsborgersøknad som fordrer at han er gift for å gå gjennom.

Jeg jobber fulltid og er her på arbeidsvisum, noe som vil bli vanskelig å opprettholde når jeg går ut i fødselspermisjon (noe jeg ikke egentlig har rett på her), så jeg flytter nok tilbake til Norge til ungen når barnehagealder, i alle fall.

Jeg var i utgangspunktet innstilt på å bli alenemor, så det er for så vidt greit. Men jeg ønsker jo likevel at barnet skal ha et forhold til faren sin. Problemet er at barnefar ser ut til å være helt i krise. Han nekter å prate med meg, og når han først sender melding så virker han helt hysterisk, livredd for at alt kommer til å falle fra hverandre, livet hans er over, osv. Og han vil ikke skuffe meg, han har altfor mye å gjøre, og mener det er bedre om vi ikke har noe mer med hverandre å gjøre. Jeg har anbefalt ham å prate med noen andre ev., men han frykter det vil føre til at konen finner det ut. Faren hans har vært gift 5 ganger, og kommer vel neppe til å oute ham til konen, så kunne kanskje vært et forslag, men det er visst ikke aktuelt.

Jeg vet ikke hva jeg kan gjøre videre? Jeg tenker jo at jeg bare burde holde meg unna, at noen sikkert vil mene vi har det bedre uten ham, uansett. Men jeg ser jo at han sliter, og jeg ønsker jo at barnet skal /ha/ en far. Jeg vokste selv opp med alenemor og far i utlandet som ringte på bursdager og sendte litt penger til jul, men jeg har fremdeles både far og halvsøsken som jeg vet ville vært der for meg hvis alt gikk til helvete. 

 

Jeg trenger ikke svar om karma, stakkars barn, egoistiske foreldre, hvor drittsekk han er eller andre mindre hjelpsomme meninger. Jeg bare lurer på hvordan jeg skal gå frem i denne situasjonen for å få til en eller annen form for kommunikasjon. Noen andre har sikkert også vært i situasjonen hvor barnefar stikker når han får vite om graviditeten. Hvordan fikk dere til et fungerende samarbeid? Eller kommunikasjon? Endret det seg ev. etter barnet ble født? 

[got2go]

Herregud for ei suppe. Lykke til! 😄

[kraftwerk]

Det er nok trolling, jo. Ingen som påpeker dette slik som du, for så å komme med en helt hinsides historie med en student som betaler for utenlands studie, med oppsparte midler. Yeah right  

[BobbySocks]

Jeg ville bare latt han gå. Du har navn og nummer, og når ungen er født, han har fått statsborgerskap og alt er roet seg tar du kontakt igjen. Barnet skal leve mange år, det er ikke nå du trenger presse på. Gjør det heller senere når det betyr noe.

[Million]

Hvorfor drar du ikke hjem til Norge og føder her? Du kan få engangsutbetaling på 90 000 kroner som gis til fødende som er bosatte i Norge og medlem av folketrygden her (det er du vel ennå...eller?)

https://familie.nav.no/om-engangsstonad

I tillegg vil du få barnetrygd i Norge etter at barnet er født, og alle mulige stønader som gis til enslige mødre her. Har landet du bor i, like gode stønads- og trygdeordninger for sine enslige mødre med barn?

[AnonymBruker]

Dette blir vanskelig å få en rimelig ordning på med tanke på kontakt mellom far og barn. 
Hvorfor vil du bli boende i utlandet når vi har bedre velferdsordninger her hjemme, og da tenker jeg spesielt på deg med å nære aleneforelder og permisjoner. 
Barnefaren tror jeg du kan glemme i lang tid fremover. 
Han må sitte rolig i båten for å ikke å ruinere seg sjøl og ødelegge fremtidsutsiktene sine . 
Hva slags land er dette snakk om ? 

Anonymkode: fe8ff...3b8

[AnonymBruker]

Det er vel ganske åpenbart at du bare må la ham være. Selvsagt er han i krise, og har nok med sitt. Om barnet skal ha en relasjon til ham blir det i så fall flere år frem i tid.

Anonymkode: 1dfe6...649

[GammelKaktus]

Tenker du skal ta vare på deg selv og babyen din og bare flytte hjem til Norge. Å bli værende der høres veldig lite smart ut hvis du kan ende opp med å bli saksøkt fordi du har ligget med en gift mann...? Altså hvor er det dere befinner dere?  

Du må tenke på deg og din baby, hva barnefar velger å gjøre er opp til han, du kan ikke tvinge han til noe så hvis han vil bli værende der han er gift på falske premisser for å få statsborgerskap så er det opp til han. Han er redd for sin egen ræv så du får ikke noe støtte der.

Her i Norge har du nå mulighet til økonomisk støtte og du har kanskje venner og familie her..?

[AnonymBruker]

Kom til Norge, drit i mannen. Gi ham kontaktopplysninger så han kan få tak i deg hvis han noen gang kommer til hektene, men klar deg uten ham. 

Anonymkode: 8808a...539

[AnonymBruker]

Men - hvorfor opprettholde kontakt med ham om du uansett ikke skal bo i nærheten? 
 

Gi ham kontaktinfo, flytt. 

Anonymkode: 50ad9...51b

[i22]

AnonymBruker skrev (28 minutter siden):

Men - hvorfor opprettholde kontakt med ham om du uansett ikke skal bo i nærheten? 
 

Gi ham kontaktinfo, flytt. 

Anonymkode: 50ad9...51b

Fordi han er faren til barnet? Og håpet er jo å kunne flytte tilbake igjen når barnet er stort nok til barnehage, jeg ønsker ikke å bo i Norge lenger enn jeg må. Men jeg skjønner jo samtidig at jeg må prioritere mat og husly for oss fremfor min trivsel. 

Vi jobber for øvrig i samme firma, så jeg ser ham også på jobb nesten hver dag. Noe jeg merker sliter meg ut litt akkurat nå, men jeg trives veldig godt i jobben min ellers, så jeg håper egentlig de vil ha meg tilbake igjen etter «permisjonen». 

[i22]

 

BobbySocks skrev (2 timer siden):

Jeg ville bare latt han gå. Du har navn og nummer, og når ungen er født, han har fått statsborgerskap og alt er roet seg tar du kontakt igjen. Barnet skal leve mange år, det er ikke nå du trenger presse på. Gjør det heller senere når det betyr noe.

Jeg ser de fleste foreslår å la ham være noen år, og det er vel også det jeg har innsett er det eneste valget jeg egentlig har.😕

Når han blir ferdig med studiene så kommer jeg nok til å be om bidrag også. Men det er jo noen år til, det og. 

[AnonymBruker]

Hva konkret  mener du med at barnet  var  ønsket fra  hans side? Var det faktisk ønsket, eller var det noe som var en fin fantasi, koselig å leke med tanken, men ikke noe han faktisk ønsket at skulle bli virkelighet? 

Anonymkode: d99ff...e2a

[i22]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Hva konkret  mener du med at barnet  var  ønsket fra  hans side? Var det faktisk ønsket, eller var det noe som var en fin fantasi, koselig å leke med tanken, men ikke noe han faktisk ønsket at skulle bli virkelighet? 

Anonymkode: d99ff...e2a

Altså, jeg kan jo ikke vite om han har løyet hele tiden og egentlig aldri ønsket seg dette barnet. Det gidder jeg egentlig heller ikke bruke tid på å fundere på, all den tid jeg ikke kan lese tankene hans og aldri vil få noen fasit.

Konkret så var det både hva han sa om drømmer om fremtiden vår sammen, men også at han sa han ville jeg skulle bli gravid, ikke akkurat gjorde noe forsøk på å hindre at det skjedde, og han sa også han var glad for å skulle bli pappa til barnet vårt da jeg først fortalte det. Dagen etter gikk alt i svart for ham, dog, så virkeligheten ble kanskje litt for virkelig, hva vet jeg. 

 

[AnonymBruker]

i22 skrev (57 minutter siden):

Altså, jeg kan jo ikke vite om han har løyet hele tiden og egentlig aldri ønsket seg dette barnet. Det gidder jeg egentlig heller ikke bruke tid på å fundere på, all den tid jeg ikke kan lese tankene hans og aldri vil få noen fasit.

Konkret så var det både hva han sa om drømmer om fremtiden vår sammen, men også at han sa han ville jeg skulle bli gravid, ikke akkurat gjorde noe forsøk på å hindre at det skjedde, og han sa også han var glad for å skulle bli pappa til barnet vårt da jeg først fortalte det. Dagen etter gikk alt i svart for ham, dog, så virkeligheten ble kanskje litt for virkelig, hva vet jeg. 

 

Gjorde du noe for å hindre at det skjedde? Jeg var i en lignende situasjon da jeg var ca 22, og tok abort. Har aldri angret. Helt uaktuelt for meg å føde er barn vel vitende om hvilken situasjon han/hun skal leve opp med. For meg var valget enkelt. 

Anonymkode: 90d42...06f

[AnonymBruker]

Ditt eneste fokus må være hva gjør du med baby og deg selv, og din bolig, din jobb, ditt barn. Barnefar kan du ikke ta hensyn til nå. 

Hva er dine rettigheter, har du sykeforsikring og svangerskapsoppfølging i landet du er? Har du fortsatt folketrygdsmedlemskap i Norge? Har du noen permisjonsrettigheter i Norge eller der du er? Kan du beholde jobben? Har du jobbtilhørighet i Norge? Har du bolig i Norge? Hva skjer med arbeidsvisumet ditt? I de fleste land er "barnehagealder sånn ca. etter 3 mnd, hvis mor må jobbe. Og den barnehageplassen må du vel søke om nå. Har du økonomi til å forsørge et barn alene i utlandet? Har du det i Norge?

Barnefars eventuelle tilknytning til barnet må etableres mye senere, hvis det overhodet er mulig. Ikke stress med det nå, tvert i mot, det blir jo enklere for dere begge to hvis du lar det ligge et par år minst. 

 

 

Anonymkode: fc3c8...cfa

[i22]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Gjorde du noe for å hindre at det skjedde? Jeg var i en lignende situasjon da jeg var ca 22, og tok abort. Har aldri angret. Helt uaktuelt for meg å føde er barn vel vitende om hvilken situasjon han/hun skal leve opp med. For meg var valget enkelt. 

Anonymkode: 90d42...06f

Nei. Jeg er i midten av 30-årene og ønsker meg barn, så abort er uaktuelt. Jeg har for øvrig vokst opp i nesten akkurat samme situasjon selv, og mener ikke jeg burde vært abortert. Har hatt et helt fint liv  

[Rhodiola]

Tråden er ryddet for brukerdebatt og siteringer av slettede innlegg.
- Rhodiola, mod.