Barneoppdragelse, krangler om alt, usikker på forholdet.

[AnonymBruker]

Jeg makter snart ikke mer. Jeg og samboer har hatt uendelige diskusjoner om barneoppdragelse, og ofte baller dette igjen på seg til fullstendig krangel til slutt om alt og ingenting. Han påstår at jeg duller for mye når jeg forsøker møte barna (6 og 9 år) på følelsene sine. Selv "skjærer han igjennom og viser hvem som er "sjef" - han er urimelig, kjefter og hever ofte stemmen. Samtidig er han mye mer ettergiven enn meg og kan være så sinnsykt hyklersk når det kommer til grenser og rutiner vi har blitt enige om som leggetider, tannpuss, godteri i ukedager og alt mulig annet. Kan være ettergiven med unnskyldninger som "bare i dag" osv. Også kan han plutselig snu på flisa og være streng neste dag. Jeg holder på grensene vi har blitt enige om, men er mye mildere og tillater at barna er barn med egne tanker, følelser og behov i mye større grad enn han. Ja, jeg bruker kanskje lengre tid på å legge dem fordi jeg faktisk lytter og forsøker å forklare når de spør hvorfor de må legge seg for de er jo ikke trette osv. Går heller ikke ifra dem om de har vanskelige følelser. I går sa han "skjerp deg" til niåringen da hen begynte å gråte i forbindelse med legging, han lukket også døra mens barnet ropte på ham. Det ble krangling igjen da jeg forsøkte snakke med han om det. Jeg syns jo det er foreldrenes jobb å være emosjonelt tilstede og å hjelpe barna igjennom vanskelige følelser og tanker. I hans øyne er jeg lettlurt og lar meg "kontrollere av barnas følelser". 
 

Jeg ser jo at barna blir forvirret av det, og har gjentatte ganger forsøkt å prate med han om det men til ingen nytte. Jeg tok også kontakt med familievernkontoret og spurte om dette er noe de kan hjelpe oss med, noe de sa at de kunne. Men da jeg fortalte det til samboer ble han forbanna og nekter å være med. I hans øyne er det jeg som er problematisk, og han orker ikke at vi skal sitte der å prøve å overbevise noen fremmede om hvem av oss som har mest krav på sannheten om virkelighet sier han. Jeg orker snart ikke mer, fordi jeg føler at jeg konstant må reparere feil han gjør med barna. Jeg har også gjort mitt aller beste på å ikke krangle foran barna, men når han er urimelig til det punktet at de blir redde eller lei seg så klarer jeg ikke å la være å bryte inn. 

Vi har vært sammen i 13 år og har stort sett hatt det godt i parforholdet. Alle diskusjonene rundt barna går likevel (selvfølgelig) ut over alt annet og vi krangler også i mye større grad enn før om penger, husarbeid, samliv og nærhet og egentlig ja, alt. Dette er ting som jeg i stor grad føler vi har vært enige om og som vi ikke har brukt mye energi på å diskutere tidligere. Jeg sliter også veldig med å ville være nær når ting er som dette og kjenner at følelsene mine i forholdet meg og han i mellom har fått seg en skikkelig knekk. Jeg makter snart ikke mer. Samtidig som jeg er livredd for å gå fordi jeg er usikker på om jeg vil klare det bedre som alenemor. Vet ikke om barna faktisk vil få det bedre i en splittet familie. Og det er blant annet fordi jeg tjener langt dårligere enn han, har lite nettverk her vi bor (hans hjemsted), har en jobb hvor jeg innimellom jobber kveldstid og lørdager. Jeg har ikke råd til å sitte med huset alene, altså barndomshjemmet til ungene, jeg er også ganske sikker på at han vil reagere med sinne og bitterhet om jeg går og er redd han kan finne på å kreve 50/50 eller en fordeling hvor han har mer enn 50 og jeg mindre. Jeg er usikker på om det å utsette barna for et stygt samlivsbrudd er verre enn å fortsette å prøve å løse dette.

Vi har fine øyeblikk også, og barna er veldig glade i han, spesielt yngste er veldig pappadalt... Han er også ærlig på at vi har det vanskelig nå, men jeg savner jo å se handling for å endre dette. Han sier han elsker meg, men lytter ikke til mine eller barnas behov og det gjør vondt. Det er skikkelig sårt og jeg aner virkelig ikke hva jeg skal gjøre. Tenker på det hele tiden, fungerer ikke optimalt på jobb og det sliter på alle relasjoner jeg har i livet mitt ellers også (føler jeg har nok med mitt og klarer ikke møte venner, eller snakke i telefonen med dem i timesvis slik jeg pleide gjøre før). Jeg snakker heller ikke med venner om dette, ei heller familie. Føler ikke at jeg kan fortelle noen hvordan vi egentlig har det. Ikke nødvendigvis for å opprettholde fasade eller noe, men er redd de skal få et negativt syn på samboer og ønsker jo i utgangspunktet at dette skal snu på et eller annet vis. At vi kommer oss igjennom det sammen. Har lært av tidligere feil at det da er lite lurt å svartmale han ved å snakke med andre og å be om råd. 

Føler meg skikkelig alene og ønsker å høre om noen her inne har lignende erfaring og hvordan dere eventuelt løste situasjonen. 

Anonymkode: f6338...121

[AnonymBruker]

Ta et Cos-kurs eller gå i terapi. Sånn kan dere ikke holde på. Det er barna som blir skadelidende av dette. 

Anonymkode: 69a40...904