Ufør, vil tilbake i jobb! Personlighetsforstyrrelse

[AnonymBruker]

Jeg er diagnostisert med unnvikende personlighetsforstyrrelse (avpd) og er ufør pga dette. Har vært i behandling av og på i over 20 år men til ingen nytte dessverre. Ble ufør for 2 år siden.

Psykologen som satte den endelige diagnosen sa at den satt sterkt forankret i min personlighet og at den ikke var mulig å endre.

Så har jeg da ikke vært i jobb på mange år nå, men jeg kjenner på sterk sorg over å ikke kunne bidra med noe, at jeg er svært ensom med tankene mine og jeg kjenner at avpd'en min påvirker meg fortsatt sterkt i hverdagen. Eksempler er at jeg etter et hvert møte med et annet menneske, føler meg svært nedfor, dum og mindre verdt. Dette kan være kassadama, bekjente på butikken, barnas foreldre, ansatte i barnehagen osv. Jeg greier rett og slett ikke å møte andre uten å føle et stort nederlag. 

Jeg leser hele internett om diagnosen, med svært lite oppløftende råd, det skrives at en må lære seg å leve med den og at den ikke kan behandles. Jeg leser om skjematerapi, forum med andre med avpd, men likevel sitter jeg og lurer på, hvordan i all verden skal jeg bli kvitt dette og komme meg tilbake til samfunnet?

 

Anonymkode: eb515...f9b

[AnonymBruker]

Jeg er i nesten eksakt samme situasjon. Personlighetsforstyrrelse, gikk lenge på AAP i håp om at NAV kunne hjelpe meg ut i jobb, men etter en håndfull praksisplasser (som gikk helt fint, men "vi har dessverre ikke lønnsmidler") og motivasjonskurs (som var ganske ubrukelige), sa de "vet du hva, vi kan ikke hjelpe deg, du bør søke uføretrygd". Legen samarbeidet og jeg fikk innvilget etter noen måneder.

Litt av problemet mitt er at jeg har en somatisk sykdom også, som egentlig er under kontroll, men som har gitt meg store hull i CV-en. Tror jeg havner ganske langt bak i søkerbunkene på grunn av den. Det aller største problemet er nok omtrent det samme som du sliter med da. Er helt ubrukelig på selvhevdelse, føler meg som verdens største løgner når jeg skriver søknader etter malen NAV anbefaler. Har litt samme problem med dating, så ja, evig singel og barnløs. Livredd for avvisning, og har ofte både unnlatt å svare på Tindermeldinger og unnlatt å sende en ferdig skrevet jobbsøknad, i frykt for at mottaker skal "le" av meg.

Anonymkode: 04bd4...dcf

[AnonymBruker]

Hva er symptomene av sykdommene som gjør at ingen arbeidsplasser fungerer for dere?

Anonymkode: 72cad...115

[AnonymBruker]

Har også unnivikende pf...

Hater livet. Jeg vil ha gode venner, ikke venner som utnytter meg slik de gjør. Jeg ønsker meg jobb. Jeg ønsker å sove, ikke ligge og gruble. Jeg ønsker å gå ute i det fri, uten å være redd for å møte på folk. Jeg ønsker å være trygg i meg selv, ikke hate eget speilbilde og unngå å gå ut pga måten jeg ser ut på. 

Jeg ønsker å bare... være. Uten angst, uten styggen på ryggen.

Fuck hele greia!

Anonymkode: 38927...03a

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Hva er symptomene av sykdommene som gjør at ingen arbeidsplasser fungerer for dere?

Anonymkode: 72cad...115

Arbeidsplassene fungerte helt fint for meg egentlig (sett fra mitt perspektiv). Problemet er å få jobben. I og etter praksis har fått gode skussmål, men ikke blitt ansett enten fordi bedriften uansett ikke skulle ansette, eller fordi det var søkere med mer erfaring. Hadde det vært selgers marked, med flere jobber enn søkere, hadde jeg vært i jobb, men kombinasjonen mange søkere, lite erfaring og svært dårlig selvtillit gjør at jeg alltid blir forbigått.

I tillegg er det jo det jeg nevnte. Jeg kan ikke "selge" meg selv uten å omtrent få et sammenbrudd når jeg prøver. På samme måte kan jeg si at jeg fungerer ganske bra i forhold, men hater dating over alt på jord.

Anonymkode: 04bd4...dcf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Hva er symptomene av sykdommene som gjør at ingen arbeidsplasser fungerer for dere?

Anonymkode: 72cad...115

Alvorlig grad av sosial fobi, dvs den kureres ikke selv om man eksponeres for fobien, ekstrem selvkritisk og ekstremt var for kritikk. Lavt selvbilde, tror ikke en greier arbeidsoppgaver og føler nederlag etter nederlag, ender fort opp med å si opp jobben fordi en ikke føler en presterer. Klarer ikke møte kunder, kolleger, sjefer, ender opp med å spise i garderoben. Gjemmer seg bort. Unngår alt av eksponering og snakke foran forsamling. Læreryrket egnet seg derfor meget dårlig for meg

Anonymkode: eb515...f9b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Alvorlig grad av sosial fobi, dvs den kureres ikke selv om man eksponeres for fobien, ekstrem selvkritisk og ekstremt var for kritikk. Lavt selvbilde, tror ikke en greier arbeidsoppgaver og føler nederlag etter nederlag, ender fort opp med å si opp jobben fordi en ikke føler en presterer. Klarer ikke møte kunder, kolleger, sjefer, ender opp med å spise i garderoben. Gjemmer seg bort. Unngår alt av eksponering og snakke foran forsamling. Læreryrket egnet seg derfor meget dårlig for meg

Anonymkode: eb515...f9b

Lurer på om jeg har det samme. Hver gang jeg må snakke med kunder så skulle jeg ønske jeg kunne gå å gjemme meg eller at jeg var usynlig. Har holdt ut med det i lengre tid og utad ser det ut som jeg får det til, men inni kjennes det som om jeg hver dag skal gjøre det umulige. Blir totalt utslitt av det. Har stått i det gang på gang men her hjelper altså ikke å utsette seg for det vanskelige.

Anonymkode: abd1f...d99

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg er diagnostisert med unnvikende personlighetsforstyrrelse (avpd) og er ufør pga dette. Har vært i behandling av og på i over 20 år men til ingen nytte dessverre. Ble ufør for 2 år siden.

Psykologen som satte den endelige diagnosen sa at den satt sterkt forankret i min personlighet og at den ikke var mulig å endre.

Så har jeg da ikke vært i jobb på mange år nå, men jeg kjenner på sterk sorg over å ikke kunne bidra med noe, at jeg er svært ensom med tankene mine og jeg kjenner at avpd'en min påvirker meg fortsatt sterkt i hverdagen. Eksempler er at jeg etter et hvert møte med et annet menneske, føler meg svært nedfor, dum og mindre verdt. Dette kan være kassadama, bekjente på butikken, barnas foreldre, ansatte i barnehagen osv. Jeg greier rett og slett ikke å møte andre uten å føle et stort nederlag. 

Jeg leser hele internett om diagnosen, med svært lite oppløftende råd, det skrives at en må lære seg å leve med den og at den ikke kan behandles. Jeg leser om skjematerapi, forum med andre med avpd, men likevel sitter jeg og lurer på, hvordan i all verden skal jeg bli kvitt dette og komme meg tilbake til samfunnet?

 

Anonymkode: eb515...f9b

Ja godt spørsmål hvordan du blir kvitt det hvis psykologen mener du må leve med det. Hvis du skal jobbe må du nesten ha en jobb som er tilpasset dine utfordringer. Du kan ikke møte masse situasjoner daglig som utfordrer din pf, du kommer til å bli utslitt. Det er jo derfor du er ufør, fordi jobb ikke går. Du bør få hjelp av psykolog til de situasjonene i det daglige, som snakke med butikkansatte og barnehageansatte osv der målet må være å mestre de situasjonene. Når det går fint utvide. 

Anonymkode: abd1f...d99

[AnonymBruker]

Klarer du å spille skuespill, gå inn i en rolle? 

Anonymkode: acdf1...bf7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Alvorlig grad av sosial fobi, dvs den kureres ikke selv om man eksponeres for fobien, ekstrem selvkritisk og ekstremt var for kritikk. Lavt selvbilde, tror ikke en greier arbeidsoppgaver og føler nederlag etter nederlag, ender fort opp med å si opp jobben fordi en ikke føler en presterer. Klarer ikke møte kunder, kolleger, sjefer, ender opp med å spise i garderoben. Gjemmer seg bort. Unngår alt av eksponering og snakke foran forsamling. Læreryrket egnet seg derfor meget dårlig for meg

Anonymkode: eb515...f9b

Jo det kureres med eksponering, sammen med terapi. Ærligtalt, hvor har du fått kunnskapen din fra? Har selv hatt både sosial angst og unnvikende pf. 

Anonymkode: 602de...76f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (52 minutter siden):

Klarer du å spille skuespill, gå inn i en rolle? 

Anonymkode: acdf1...bf7

Ja, det er vel det jeg gjør nå, i møte med andre. Men det går ikke så bra. Føler jeg ikke er meg selv, og så har jeg ikke noen regulering, så etterpå føler jeg meg dum, falsk, etterpåklok osv osv. Bruker mye tid på å vurdere i forkant, underveis og etterpå. Og det kan være så enkelt som at nabon og jeg slo av en prat ved postkassestativet

Anonymkode: eb515...f9b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jo det kureres med eksponering, sammen med terapi. Ærligtalt, hvor har du fått kunnskapen din fra? Har selv hatt både sosial angst og unnvikende pf. 

Anonymkode: 602de...76f

Jeg har kunnskapen min fra psykologer jeg har gått til samt kunnskap fra omtrent alle steder jeg har vært innom. Vis meg kilde på hvor det står at det kan kureres og hvordan?? Det er jo nettopp meningen med tråden her, jeg vil ha hjelp.

Anonymkode: eb515...f9b

[AnonymBruker]

Det er vel med unnvikende pf som med andre diagnoser at det er et spekter av alvorsgrad. Og store individuelle forskjeller. Det er mulig å bli mye bedre, mens andre stagnerer 

Anonymkode: e54f2...9d5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Det er vel med unnvikende pf som med andre diagnoser at det er et spekter av alvorsgrad. Og store individuelle forskjeller. Det er mulig å bli mye bedre, mens andre stagnerer 

Anonymkode: e54f2...9d5

Er det unnvikende pf hvis man har sosial fobi eller sosial angst som ikke går over med eksponering? Eller kan pf også overvinnes gjennom eksponering?

Anonymkode: abd1f...d99

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Jeg har kunnskapen min fra psykologer jeg har gått til samt kunnskap fra omtrent alle steder jeg har vært innom. Vis meg kilde på hvor det står at det kan kureres og hvordan?? Det er jo nettopp meningen med tråden her, jeg vil ha hjelp.

Anonymkode: eb515...f9b

https://oslo-universitetssykehus.no/fag-og-forskning/nasjonale-og-regionale-tjenester/nasjonal-kompetansetjeneste-for-personlighetspsykiatri-napp/god-grunn-til-optimisme-i-behandling-av-unnvikende-personlighetsforstyrrelse

 

Anonymkode: 602de...76f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg er diagnostisert med unnvikende personlighetsforstyrrelse (avpd) og er ufør pga dette. Har vært i behandling av og på i over 20 år men til ingen nytte dessverre. Ble ufør for 2 år siden.

Psykologen som satte den endelige diagnosen sa at den satt sterkt forankret i min personlighet og at den ikke var mulig å endre.

Så har jeg da ikke vært i jobb på mange år nå, men jeg kjenner på sterk sorg over å ikke kunne bidra med noe, at jeg er svært ensom med tankene mine og jeg kjenner at avpd'en min påvirker meg fortsatt sterkt i hverdagen. Eksempler er at jeg etter et hvert møte med et annet menneske, føler meg svært nedfor, dum og mindre verdt. Dette kan være kassadama, bekjente på butikken, barnas foreldre, ansatte i barnehagen osv. Jeg greier rett og slett ikke å møte andre uten å føle et stort nederlag. 

Jeg leser hele internett om diagnosen, med svært lite oppløftende råd, det skrives at en må lære seg å leve med den og at den ikke kan behandles. Jeg leser om skjematerapi, forum med andre med avpd, men likevel sitter jeg og lurer på, hvordan i all verden skal jeg bli kvitt dette og komme meg tilbake til samfunnet?

 

Anonymkode: eb515...f9b

Kanskje du heller skal fokusera på å ta eit studium, TS? I stadenfor arbeid? Iallfall i fyrste omgang. 
Så får du noko å fokusera på, samt at du auka sjølvtillitten og kompetansen din?

Anonymkode: a19f1...208

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Lurer på om jeg har det samme. Hver gang jeg må snakke med kunder så skulle jeg ønske jeg kunne gå å gjemme meg eller at jeg var usynlig. Har holdt ut med det i lengre tid og utad ser det ut som jeg får det til, men inni kjennes det som om jeg hver dag skal gjøre det umulige. Blir totalt utslitt av det. Har stått i det gang på gang men her hjelper altså ikke å utsette seg for det vanskelige.

Anonymkode: abd1f...d99

Stor forskjell på å ha unnvikende personlighet forstyrrelse versus å kjenne på ubehag når man måtte prate med kunder.

Anonymkode: 4481e...b55

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Stor forskjell på å ha unnvikende personlighet forstyrrelse versus å kjenne på ubehag når man måtte prate med kunder.

Anonymkode: 4481e...b55

Ja hvis man ser det sånn. Hvis det var utelukkende de situasjonene som var problematisk ligner det vel mer på en fobi, mens pf er mer omfattende. 

Anonymkode: abd1f...d99

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Stor forskjell på å ha unnvikende personlighet forstyrrelse versus å kjenne på ubehag når man måtte prate med kunder.

Anonymkode: 4481e...b55

Nettopp.

Jeg fikk akkurat diagnosen unnvikende personlighetsforstyrrelse. Er KJEMPEFLINK med kunder, det har jeg ofte fått høre av både kunder, ledere og kollegaer. Er også svært sosialt oppegående blant kolleger/naboer/perifere bekjente, helt til vi kommer inn på det personlige plan. Da låser det seg for meg. Jeg sliter så mye med å ikke føle meg dum etter en personlig samtale, at jeg heller unngår å bli kjent med folk. Jeg trekker meg tilbake i skjellet mitt og skyver unna enhver person som nærmer seg "den private meg". Kostnaden med å få mennesker innpå meg er for høy.

Men jeg kan gjerne stå på en scene og holde foredrag. Jeg underviser gjerne bak et kateter. Og å stå i en resepsjon og møte hundrevis av pasienter om dagen går helt greit. Så lenge ikke noen spør meg om noe som omhandler MEG. Da går det i lås.

Anonymkode: 9de26...31c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Nettopp.

Jeg fikk akkurat diagnosen unnvikende personlighetsforstyrrelse. Er KJEMPEFLINK med kunder, det har jeg ofte fått høre av både kunder, ledere og kollegaer. Er også svært sosialt oppegående blant kolleger/naboer/perifere bekjente, helt til vi kommer inn på det personlige plan. Da låser det seg for meg. Jeg sliter så mye med å ikke føle meg dum etter en personlig samtale, at jeg heller unngår å bli kjent med folk. Jeg trekker meg tilbake i skjellet mitt og skyver unna enhver person som nærmer seg "den private meg". Kostnaden med å få mennesker innpå meg er for høy.

Men jeg kan gjerne stå på en scene og holde foredrag. Jeg underviser gjerne bak et kateter. Og å stå i en resepsjon og møte hundrevis av pasienter om dagen går helt greit. Så lenge ikke noen spør meg om noe som omhandler MEG. Da går det i lås.

Anonymkode: 9de26...31c

Vet du om det er deg eller om det er typisk for diagnosen? At det er når det blir personlig det blir et problem

Anonymkode: abd1f...d99